Saltash United v St. Blazey 26.11.2014

 


Onsdag 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey

 

Da jeg i 8-tiden gikk ned for å innta frokost var jeg fortsatt irritert over gårsdagens avlysning(er), men jeg forsøkte å se fremover mot en ny dag der jeg forhåpentligvis igjen skulle få sett litt fotball. Etter en full english tok jeg bagen på skulderen og trasket til Weymouth togstasjon for å sette meg på 08.53-toget mot Bristol Temple Meads. Jeg skulle imidlertid bare sitte på så langt som til Castle Cary, der jeg etter ganske nøyaktig en time kunne hoppe av og unne meg en ekstra lang røykepause. Det var 35 minutters venting på toget ned til Plymouth, og like før klokka halv ett kunne jeg spasere ut av Plymouth stasjon. Det er en kort spasertur til St. Rita Hotel, der jeg hadde booket rom for £30, og dette er også stedet hvor jeg overnattet da jeg i mars så hatoppgjøret Plymouth Argyle v Exeter City.

 

Den gang fikk jeg aldri helt tid til å utforske byen Plymouth så nøye som jeg ville, men det hadde jeg tenkt å rette på denne gang. Etter å ha fått sjekket inn noe tidlig, gikk jeg tilbake forbi togstasjonen og nedover den brede paradegaten av en gågate som går nedover mot Plymouth Hoe. Dette er en stor park spekket med krigsminnesmerker; noen av de ganske enorme. Her står også landemerket Smeaton’s Tower, fyrtårnet som for snart 150 år siden ble demontert og flyttet hit for å etter hvert bli et av Plymouths aller mest kjente landemerker. Plymouth har en lang historie med militær tilstedeværelse, og ved siden av Plymouth Hoe ligger citadellet fra 1666 (mange av byens festningsverk stammer for øvrig fra 1300-tallet) ruvende over Plymouth Sound som utgjør en naturlig havn for byen som fortsatt har vest-Europas største marinebase.

 

Jeg rundet odden med citadellet og kom inn mot den gamle bydelen Barbican, med sine koselige havn, brolagte gater og gammel sjarmerende bebyggelse. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og det er også her man finner The Mayflower Steps, der pilegrimsfedrene i 1620 la ut med skuta Mayflower for å bosette Amerika. Jeg hadde blitt anbefalt puben The Ship, som var å finne i en av de koselige husene innerst i havna, og jeg forsto snart hvorfor. Puben som er eid av St. Austell Brewery er koselig, og menyen fristet såpass at jeg igjen unnet meg et to retters måltid bestående av calamari til forrett fulgt av honey roasted ham & eggs. Mett og fornøyd kunne jeg deretter tusle den korte veien opp til Bretonside Bus Station.

 

Western Greyhounds buss nummer 576 skulle helt til Bude, via Callington og Lauceston, men så langt skulle jeg på langt nær. Jeg kjøpte en returbillett til Saltash, og etter en rundtur i Plymouth krysset vi elven Tamar, og etter snaue 25 minutter på bussen kunne jeg gå av på Callington Road, få meter fra Saltash Uniteds hjemmebane Kimberley Park – eller Kimberley Stadium om man vil. Jeg fikk kun et glimt gjennom en av portene, for ellers var gjerdet rundt banen for høyt til at jeg fikk innsyn, og det var foreløpig ingen aktivitet ved anlegget. Ikke så overraskende med rundt tre timer til kampstart, men jeg hadde planlagt ytterlige en pitstopp i Saltash før det var klart for kamp, så jeg ruslet ned til puben The Union Inn.

 

Denne puben ligger helt nede ved vannet rett ved siden av de store broene som gir både biltrafikk og tog muligheten til å krysse elven Tamar, som her også utgjør grensen mellom Devon og Cornwall – med Plymouth beliggende på Devon-siden og Saltash i Cornwall. Av broene er jernbanebroen Royal Albert Bridge den mest kjente, og den åpnet allerede i 1859. For biltrafikken var det først i 1962 at Tamar Bridge åpnet, og før dette var det nederste punktet den kunne krysses helt oppe ved landsbyen Gunnislake, omtrent to norske mil lenger nord. Ferjene som hadde gått her i en evighet var nok ikke det beste alternativet, da det var svært begrenset hvor mange kjøretøyer de kunne frakte, og de ble snart borte. Tamar Bridge er uansett også den første hengebro i verden der man utvidet antall filer (fra tre til fem). Fra toget hadde jeg på en av mine tidligere turer sett puben Union Inn langt der nede da vi krysset elven, og den er godt synlig der dens fasade faktisk er malt i Union Jack-mønster.

 

Saltash ligger som sagt helt øst i Cornwall, med grenseelven Tamar som nærmeste nabo, og med Plymouth på den andre siden. Byens historie er da også sterkt knyttet til denne elven og ferjetrafikk på den. Man mener at den første Saltash-ferjen for over et årtusen siden ble etablert av fiskere for å frakte personer som skulle til klosteret St. Germans eller nærliggende Tremanton Castle. Saltash har i dag et innbyggertall på omtrent 15 000, og på cornish (eller kornisk som vi vel sier i Norge) heter byen Essa. Det holdt med å snakke engelsk på Union Inn, der jeg bestilte meg en pint Olde English og satt meg ned med en medbragt bok. Valget om å teste en pint av Sam’s Dry Traditional Devon cider var ikke like vellykket, så jeg valgte å returnere til Olde English mens jeg begynte å vurdere turen tilbake til Kimberley Park.

 

Veien jeg hadde gått ned til puben (som for øvrig også har flere murals på sine andre vegger) gikk via en bakke som må være noe av det bratteste jeg noen gang har opplevd. I tillegg er den lang, og selv der den høyt der oppe flatet ut, er det oppoverbakke nesten hele veien tilbake til Kimberley Park. Derfor valgte jeg i frykt for hjertestans å bestille en taxi som lovet å plukke meg opp litt over klokka seks. De holdt ord, og den kvinnelige sjåføren kunne lattermildt opplyse om at de lokale ikke gikk opp den beryktede bakken, men brukte en omvei rundt. Hun kjørte rett forbi stadionet, da hun trodde jeg skulle til byens rugbystadion, men da jeg gjorde henne oppmerksom på at vi passerte stadionet fikk hun snudd og sluppet meg utenfor et Kimberley Park der nå var langt mer aktivitet enn hva tilfellet var tidligere på dagen.

 

Jeg betalte mine £5 og ble stående å snakke litt med karen som betjente telleapparatene. Da jeg på direkte spørsmål måtte svare som sant var at jeg kom fra Norge, ble han tydeligvis så imponert at han tilsynelatende følte for å informere samtlige tilstedeværende om dette. En kar spurte om jeg var den norske groundhopperen som hadde blitt omtalt på nettet, og jeg måtte bekrefte det første selv om jeg stilte meg uforstående til noe slik informasjon på nettet. Det viste seg at noen hadde lest min reiserute på Kempster-forumet og postet på forumet til ligaens hjemmeside at de ville få norsk besøk denne kvelden. Programmene ankom, og det ble insistert på at jeg fikk det gratis slik at jeg slapp å betale de 50p som normalt krevdes.

 

Det var da også et stusselig 4 siders lite hefte som i tillegg til forsiden kun inneholdt klubbens terminlister, en side med telefonnumre til sponsorene, samt baksiden med spillerlistene. En eldre kar jeg snakket med i baren kunne senere fortelle meg at han var programansvarlig inntil i sommer, men at han nå følte han måtte ha en pause, og tydeligvis har man slitt noe med å erstatte vedkommende og hans innsats. Dette var ellers tredje gang Saltash United sto på min reiserute. Første gang var helt i slutten av desember 2013, da jeg dagen før fant ut at deres kamp allerede var avlyst, og valgte å heller se Atherton Collieries enn å reise den lange veien fra Carlisle til Saltash forgjeves. Andre gang var noen måneder senere, da jeg i løpet av turen ble mer fristet av en kamp som ble omberammet. Men alle gode ting var tre, og denne kvelden skulle jeg endelig se kamp i Saltash.

 

Hjemmelaget hadde hatt en imponerende sesong i South West Peninsula League Premier Division, og lå på andreplass med statistikken 14-0-2. Enda mer imponerende var det kanskje at de nå kom fra ni strake seire i ligaen, og ville innta tabelltoppen med ny seier denne kvelden. Det var nemlig kun to poeng opp til ledende Ivybridge Town som også hadde spilt tre kamper mer. Man forventet dog tøff motstand av dagens motstander St. Blazey, som på sin side sto med 9-2-4 og 13 poeng opp til Saltash, men med én kamp til gode. Inne i baren kunne bartenderen i samråd med et av styremedlemmene slå fast at de klubbene som velger å søke opprykk til step 5 (Western League Premier) må bli blant de to beste, men at ingen av de to ønsket det. Imidlertid hevdet de at formannen nå visstnok var svært lysten på dette, så det skal bli spennende å se hva de til slutt velger å gjøre.

 

Det er jo ingen enkel sak å ta steget oppover i pyramiden før klubbene som befinner seg såpass langt nede i sørvest. Det er Falmouth Town et godt eksempel på, der de til tross for gode sportslige resultater nesten brakk rykken og fortsatt sliter økonomisk. Problemer har jo også Truro City hatt de senere år, før de fikk inn nye investorer. South West Peninsula League minner på en måte litt om Northern League ved at klubbene tradisjonelt i hovedsak er lite lystne på å ta steget videre oppover. Siden SWPL ble stiftet i 2007 er det kun Buckland Athletic som har forlatt denne ligaen og tatt turen opp i Western League. Det var jo for øvrig også kun Buckland Athletic (2 ganger) og Bodmin Town (4 ganger) som hadde vunnet denne ligaen inntil Plymouth Parkway tok tittelen forrige sesong. Og også de valgte å bli i SWPL. Som et apropos; disse tre klubbene er merkelig nok også de eneste som har vunnet denne ligaens ligacup, og det er hittil kun én sesong (av sju) der vinneren av ligaen ikke også har vunnet ligacupen!

 

Jeg fant ut at de solgte pins ved telleapparatene, og fikk kjøpt en for £3 før jeg omsider fikk tatt en runde rundt banen. Det meste som er å se er imidlertid på denne langsiden der også klubbhuset er å finne. Ved siden av klubbhuset og inngangspartiet står anleggets eneste tribune. Dette er en ganske fjong sak av en sittetribune, med to seksjoner med 4-5 benkerader. Bortsett fra dette er det ingen tribunefasiliteter ved resten av anlegget, og både på bortre langside og på begge kortsidene er publikum henvist til å eventuelt stå på bakken. På bortre langside står dessuten også laglederbenkene. Da jeg gikk tilbake mot klubbhuset så jeg også at det har et matutsalg i den ene enden. Men først ventet en ny pint i baren.

 

Den glimrende formen tatt i betraktning var det kanskje ikke så rart at hjemmefolket var optimistiske og hadde tro på en tiende strake seier til tross for at de ikke forventet noen walkover. De tilreisende fra St. Blazey, som også hadde med en håndfull supportere, forventet også en tøff kamp og utropte sitt vertskap til klare favoritter. De fortalte også at de ikke regnet med å kunne blande seg inn i toppkampen, og at de var storfornøyd med sin tilværelse i denne ligaen. En person mente også å vite at det har dukket opp et mulig hinder for salget av Falmouth Towns herlige hjemmebane Bickland Park, der jeg ved min visitt faktisk så nettopp Saltash United vinne. Vedkommende mente at verdien på tomten hadde sunket betraktelig grunnet oppdagelsen av en klausul som begrenser tomtens bruksområde, uten at jeg er i stand til å være mer detaljert eller bekrefte dette. Det ville uansett glede meg stort om det eventuelt vil kunne redde det fantastiske anlegget, men på den annen side vil det være trist om det vil kunne føre til Falmouth Towns undergang. De har jo tross alt dessverre varslet at de sannsynligvis er avhengige av å selge denne tomten for å kunne overleve.

 

Det nærmet seg avspark med stormskritt, og jeg rakk såvidt å bestille meg en liten matbit før jeg tok oppstilling på nærmeste langside for å se kampen sparkes i gang. Siden jeg tross alt befant meg i Cornwall, var det vel bare rett og rimelig at matbiten ble en (cornish) pasty – den korniske «nasjonalretten» fremfor noen. Mens den gikk ned på høykant kunne jeg se at kampen startet nokså jevnspilt. Jeg hadde notert lagoppstillingene fra skjemaene til klubbens speaker, men hadde for øyeblikket forlagt disse notatene slik at jeg dessverre ikke hadde noen forutsetning for å feste navn til de forskjellige spillere riktig ennå. Det er imidlertid ingen tvil om at det var vingen Matt Cusack som etter 12 minutter sendte The Ashes i føringen med en utsøkt volley som fra distanse seilet inn i mål bak bortekeeper Dave Painter.

 

I mål for hjemmelaget sto Cory Harvey, som var den andre Plymouth-keeperen som ble hentet hit på lån denne sesongen, og på en avslutning fra Ray Spear leverte han den første av flere gode redninger denne kvelden. Spears makker Seb Broomfield var også frempå og testet Harvey, før Jon Hoyles skjøt like over for vertene. Etter en drøy halvtime doblet hjemmelaget ledelsen da et innlegg fra Dave Trott ble styrt i eget mål av en uheldig Dave Barker. Ikke direkte ufortjent, men samtidig vil nok gjestene føle at de hadde vært på høyde. Da dommeren blåste for pause hadde det nemlig vært en jevnspilt omgang, der forskjellen først og fremst lå i at Saltash hadde vært giftigere foran mål.

 

I pausen ble jeg oppsøkt av en kar som presenterte seg som SWPLs league secretary Phil Hiscox. Det viste seg at det var han som sto bak det nevnte foruminnlegget på nettet, der han hadde informert om min tilstedeværelse, og nå ville han gjerne overrekke meg et eksemplar av denne sesongens ligahåndbok for SWPL. Det kunne jeg selvsagt ikke takke nei til! Ellers i baren var selvsagt hjemmefolket fornøyd med å lede, selv om de innrømmet at det hadde vært jevnt. Om dette sto seg ville de som sagt overta tabelltoppen fra Ivybridge. De fleste så imidlertid på St. Austell som en langt større trussel, der de lå seks poeng bak Saltash, men med tre kamper mindre spilt. De sto på tabellen oppført med 13-1-1, men hadde i realiteten 13-0-1 om man ser bort fra kampen der Bovey Tracey ikke stilte. Phil kunne fortelle at man merkelig nok ikke lenger registrerer dette som seier til det andre laget, men at det på tabellen blir registrert som uavgjort for deretter å gi det ene laget to plusspoeng (og minuspoeng til det ikke møtende laget). Snodig variant! I løpet av samtalen med Phil kom vi innpå nivåforskjellen mellom SWPL og Western League Premier Division, og han var helt enig i min teori om at at majoriteten av lagene i SWPL Premier ville klart seg fint i Western League Premier.

 

St. Austell ble altså av samtlige utropt til den store ligafavoritten i SWPL Premier, mens man av erfaring heller ikke helt ville avskrive et lag som Bodmin Town riktig ennå. Fjorårsvinner Plymouth Parkway har åpnet litt svakt sammenlignet med i fjor, og skal ha mistet noen sentrale spillere. Men nå var det klart for andre omgang, og vi kunne se at gjestene (ved Ray Spear?) tidlig satt ballen i mål, og de fleste trodde nok de var vitne til en redusering. Gleden var imidlertid kortvarig for St. Blazey da linjemannen hadde vinket febrilsk for en forseelse i forkant av scoringen, og etter en samtale med sin assistent valgte dommeren å annullere. De grønne og sorte gjestene hadde slett ikke gitt opp, og både Broomfield og Aaron Spear var blant de som satt hjemmelagets innlånte keeper Harvey på kraftigst prøve.

 

Dave Trott kunne da også økt ytterligere for vertene, men etter halvspilt omgang satt de likevel inn det som man vel kunne anta var spikeren i kista. Lee Bevan la inn, og midtstopper Lewis Russel headet kontant i mål uten at keeper Painter kunne gjøre stort. 3-0 etter 68 minutter. Kampen virket avgjort, men likevel var det sjanser begge veier, og gjestene hadde et par gode muligheter til å redusere på tampen. Men kampen ebbet ut med et noe flatterende 3-0 resultat, og med det mener jeg ikke at det var en ufortjent seier, men at kampen var langt jevnere enn resultatet til slutt tilsa. Som sagt; forskjellen lå i evnen til å sette ballen i nota, og der hadde Saltash vært best da de sikret seg sin tiende strake seier i ligaen!

 

Jeg hadde blinket meg ut 22.39-bussen tilbake til Plymouth, og ble dermed igjen for en pint som ble til to mens jeg samtalte litt med forskjellige representanter for de to lag – blant de Saltash-manager Martin Burgess, som selvsagt var strålende fornøyd med tre nye poeng. Det er en trivelig gjeng der, og mens jeg bestilte nok en pint ble jeg oppfordret til å forsyne meg av matfatet med diverse godsaker før spillerne tømte det fullstendig. Omsider takket jeg for meg og ønsket lykke til, og gikk over veien for å ta bussen. 576-bussen var også i rute, og etter et snaut kvarter kunne jeg hoppe av ved De La Hay Avenue og krysse Alma Road for å finne senga ved St. Rita Hotel. Dagen etter var det klart for hjemreise som ville starte med en lang tur opp fra Plymouth til London. Turen hadde som vanlig gått så altfor fort, og fortsatt irriterte jeg meg over gårsdagens avlysning(er) i Dorset. Men det hadde tross alt vært en fin tur, og jeg ser allerede frem til min etter hvert årvisse jule- og nyttårs-tur.

 

English ground # 221:
Saltash United v St. Blazey 3-0 (2-0)
South West Peninsula League Premier Division
Kimberley Park, 26 November 2014
1-0 Matt Cusack (12)
2-0 Dave Barker (og, 33)
3-0 Lewis Russell (68)
Att: 97
Admission: £5
Programme: Free (otherwise 50p)
Pin badge: £3

 

Next game: 27.12.2014: Eastbourne Town v Eastbourne United
Previous game: 24.11.2014: Aston Villa v Southampton

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg