Plymouth Argyle v Exeter City 25.03.2014



Tirsdag 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City

 

Oppringningen som hadde vekket meg klokka 01:45 var tydeligvis ikke i tillegg til den bestilte vekkingen klokka 06:45, som stuten i resepsjonen tydeligvis hadde glemt. Men takket være alarmen på mobilene kom jeg meg opp, og få minutter over sju gikk jeg ned i hotellets restaurant for å få i meg en frokost. Jeg hadde en lang reise foran meg, så jeg forsynte meg rikelig med varm mat fra frokostbuffeten. Med en beklagelig mangel på black pudding tok jeg ikke minst igjen ved å øke mengden bacon betraktelig. Deretter bar det i dusjen før jeg takket for meg og spaserte i duskregnet de snaue ti minuttene ned til Manchester Piccadilly stasjon. Like nedenfor inngangen var allerede halleluja-koret på plass der de ofte står og messer om frelse og skjærsild og andre feberfantasier mens de desperat forsøker dele ut bibel-litteratur. Jeg strøk forbi og fant plattformen for 08.27-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Vi hadde ikke før passert Stockport før jeg sovnet, men det var fin timing å våkne opp i Wolverhampton slik at jeg slapp å bli med til Bournemouth.

 

Etter et kjapt togbytte fortsatte ferden sørvestover. Men de fleste har vel nå sett bilder av skadene på jernbanelinjen ved Dawlish, som førte til full stans i togtrafikken mellom Exeter og Plymouth. Det som normalt er Penzance-toget ville nå derfor ende ferden ved Exeter St. Davids. Jeg skulle av før det; på Tiverton Parkway, der vi skulle gjetes ombord i busser og fraktes videre til Plymouth. Igjen sovnet jeg, men våknet ved stopp i Taunton og gjorde meg klar slik at jeg var førstemann ut av stasjonen på Tiverton Parkway. Dermed rakk jeg en kjapp røyk før man fikk loset passasjerene fra vårt noe forsinkede tog ombord på riktige busser.

 

Bussturen var ikke så ille, og etter en time og 20 minutter ble vi sluppet av utenfor Plymouth jernbanestasjon, der jeg etter over fem og en halv time på reisefot kunne unne meg nok en røykepause før jeg la ut i retning hotellet. Mitt første inntrykk av Plymouth var at det var noe bakkete, der jeg fulgte Alma Road ned under jernbanebrua og oppover langs Central Park. St. Rita Hotel ligger langs denne veien, perfekt plassert for en fotballturist, mellom stasjonen og Plymouth Argyles hjemmebane Home Park. Her hadde jeg betalt £30 for losji, og en trivelig type i resepsjonen ødela det gode førsteinntrykket jeg hadde av ham ved å hevde at jeg hadde valgt meg feil by og heller burde blitt i Manchester (der United tok imot City) om jeg hadde til hensikt å overvære dagens store lokaloppgjør i engelsk fotball.

 

Det var derimot et helt annet og langt mer interessant derby som var hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å vurdere denne turen i første omgang. Skandinaviske og kinesiske fotballturister kan ha sitt (ikke lenger særlig engelske) Manchester-derby for seg selv, for i Plymouth Argyle v Exeter City hadde jeg latt meg friste av en virkelig godbit og en av de heftigste rivaliseringer i Football League. Og da ikke minst den planlagte raseringen av Home Parks gamle Grandstand og den flotte fasaden utenfor har blitt utsatt til etter sesongslutt, øynet jeg en mulighet for å få beskuet dette før det er for sent. Legg til at Plymouth i League Two hadde kjempet seg opp i playoff-kampen mens Exeter hadde surret seg ned i bunnstriden, og det var en mulighet jeg simpelthen ikke kunne la gå fra meg.

 

Etter å ha slappet av i en snau time på senga med en bok, var jeg igjen på farten. Apostlenes hester førte meg de snaue ti minuttene gjennom Central Park til Home Park, der jeg snart så foran meg den flotte fasaden i hvit mur. Den ble hyppig fotografert før jeg oppsøkte billettkontoret for å hente ut billetten jeg hadde bestilt to ukers tid i forveien. £19 kostet den meg, og sikret meg en plass helt bakerst på Devonport End. Etter en liten runde rundt utsiden av anlegget bestemte jeg meg for å stikke en tur inn i sentrum, så jeg gikk igjen ned på hovedveien og hoppet på en buss som skulle i riktig retning. Etter å ha vært innom hele fire apoteker i et forsøk på å finne noen remedier jeg trengte i forbindelse med nødvendig stell etter en neseoperasjon (som ble litt heftigere enn antatt) tidligere i måneden, endte jeg opp med å ha brukt så mye tid at den planlagte spaserturen ned til turistmål som Barbican-området og Plymouth Hoe dessverre ble temmelig amputert. Men jeg fikk da med meg såpass at Barbican var utrolig koselig før jeg kastet meg i en taxi tilbake til St. Rita Hotel for litt nødvendig medisinsk stell. Det var drøye to timer til kamp, og jeg var klar til dyst der jeg denne gang spaserte videre oppover langs Alma Road.

 

Jeg stakk snuta inn på Wetherspoons-puben Britannia Inn, som er et meget populært vannhull før kamp, der den ligger i rundkjøringen få minutters gange fra stadion. Her var det imidlertid allerede så stinn brakke at jeg etter en pint heller tok turen rett over gata og entret skjenkestedet Embassy Club. Dette er blant stedene man spesielt som bortesupporter rådes til å unngå, og mange av Plymouths nevenyttige karer frekventerer stedet. Men den kvinnelige betjeningen var både hyggelig og sjarmerende, og falbød sine hjemmelagde baguetter. Jeg hadde ikke spist siden frokost, og i tillegg til en pint med Stowford Press valgte jeg meg en med ost og skinke. Det var foreløpig kun et par personer fra den eldre garde her, men ikke før hadde jeg begynt å nippe til dagens andre pint kom snuten inn for å sondere terrenget. De fortalte personalet at det hadde vært uroligheter allerede, og spurte etter flere navngitte personer. Kort etter de forlot stedet begynte en rekke «tvilsomme» og pent kledde personer å ankomme etablissementet. De var trivelige nok, og var med Argyles gode form optimistiske med tanke på både kveldens kamp og mulighetene for en plass i playoff. Det er få supportere i Football League som har «lidd» mer enn Plymouth-folket de siste sesongene, så jeg hadde personlig unnet de en opptur igjen.

 

Med togproblemene mellom de to byene hadde jeg vært litt usikkert på hva det ville ha å si for oppmøtet fra bortesupporterne, men under en røykepause kunne jeg se en voldsom politieskorte lede vei for en rekke av busser med bortesupportere som ble gjenstand for diverse ufine skjellsord og ikke minst gester fra hjemmefolket som befant seg langs deres rute. Jeg unnet meg en pint til før jeg med en snau time til avspark løftet akterspeilet fra stolen og beveget meg opp mot Home Park. Og etter å ha funnet en programselger og byttet £3 mot et eksemplar, kunne jeg ta de siste par trekkene av røyken og entre Devonport End. Det var allerede heftig stemning blant de fremmøtte som etter hvert talte 13 422, og bortesupporterne var plassert på Barn Park End på motsatt kortside fra der jeg befant meg.

 

Jeg fant raskt frem til setet mitt som med hensikt var bestilt på øverste rad slik at jeg håpet å kunne få sett kampen stående. Der sto jeg og bladde litt vilkårlig i det fyldige programmet. Selv om programmene i Football League er aldri så glossy og fullspekket med artikler, klarer jeg ikke riktig å spore den samme interessen som jeg ofte gjør i non-league. Men det var et par interessante artikler om de tidligere møter de to imellom, og en spalte der en klubbhistoriker plukket ut ti nøkkelkamper i Exeters historie. Et massivt politioppbud hindret ikke en spilloppmaker i å ta seg inn på banen før kampstart og til stor jubel fyre opp Exeter-fansen med ablegøyer og ufine gester foran deres tildelte seksjon på Barn Park End. Med et utall vakter og snut etter seg klarte han deretter mot alle odds å finte de vekk og komme seg tilbake i sikkerhet på seksjonen av Lyndhurst Stand hvor hjemmefolket laget mest liv.

 

Exeter kom riktignok fra en sterk 3-0-seier over Fleetwood Town, og det var allerede fra start tydelig at de ville gi hjemmelaget hard kamp om poengene. For øvrig var det ingen grunn til at de ikke skulle stille i sine hjemmedrakter, men for anledningen var de kledd i sine ikke fullt like flatterende blågule bortedrakter. Spillemessig var det ingen spesielt stor forestilling som utspilte seg ute på gressmatta, der Exeter hadde mest ball men slet med å komme til avslutninger. Det meste av spillet foregikk på midtbanen, og da man nærmet seg kvarteret var et blokkert skudd fra Liam Sercombe som hadde retning mot mål det nærmeste vi hadde kommet noe som kunne minne om en sjanse. The Pilgrims’ første sjanse var et skudd fra Luke Young som ble slått over. Young var en av to Plymouth-fødte gutter som hadde fått plass på midtbanen i manager Jim Sheridans 3-5-2 system – den andre var for øvrig Paul Wotton.

 

Plymouth fikk ikke noe offensiv flyt over spillet sitt, og Exeters 4-2-3-1 formasjon gjorde en god jobb med å sørge for at hjemmelagets spisser ikke fikk mye arbeidsrom. En ikke spesielt imponerende Tope Obadeyi spilte sin siste kamp på lån fra Bury, og var makker for toppscorer Reuben Reid. Sistnevnte begynte imidlertid å gjøre mer ut av seg idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og hadde i løpet av få minutter to skumle avslutninger etter flotte raid – en som i siste liten ble klarert av forsvarer Danny Coles, og et skudd som smalt i tverrliggeren. Scot Bennet hadde en sjanse for Exeter, men misbrukte sjansen til å gi The Grecians ledelsen rett før pause. I omgangens siste minutt ble hjemmelaget tildelt straffespark da Danny Coles handset i feltet, og Reuben Reid gjorde seg klar. Exeter-keeper Artur Krysiak gjettet riktig, men straffen var godt plassert nede i hjørnet, og de grønne var i ekstase. Kaptein Conor Hourihane kunne doblet ledelsen på overtid, mens hans skudd ble flott reddet av Krysiak før dommeren blåste for pause med hjemmelaget i ledelse 1-0 tross langt fra overbevisende spill.

 

Etter å ha rasket med meg en Bovril og en pai av typen chicken balti fra matutsalget, var jeg klar for andre omgang. I omgangens første minutt hadde Exeter en lovende mulighet, men Andres Gurrieri forstyrret Scot Bennet akkurat nok til at hans avslutning gikk utenfor. Det var ikke overraskende Reuben Reid som sto for vertenes offensive farligheter, og to ganger hadde han muligheten til å øke, Men begge ganger sto Krysiak i veien, og etter dette ble det en frustrerende aften for Plymouth. Exeters pasningsspill var langt bedre, og hjemmelaget virket stadig mer forknytt, nølende og nervøst. Snart kom også sjansene for Exeter, og innbytter Matt Grimes tvang frem en god redning fra Argyle-keeper Jack Cole. Den neste til å fyre løs var Liam Sercombe, som med drøye 20 minutter igjen sendte i vei et skudd som forandret retning. Ballen gikk i bue over Cole i Plymouth-målet, og utligningen var et faktum.

 

Plymouth kunne riktignok gjenopprettet ledelsen kort etter, men frisparket fra Luke Young ble reddet av Krysiak. Og da han måtte gi tapt var forsvarer Danny Butterfield reddende engel med redning nesten på streken, etter at Neal Trotman headet en corner på mål. Men det var Exeter som nå var i førersetet, og både Sercombe, Eliot Richards og Tom Nichols hadde gode muligheter. Plymouth ble presset bakover, og Matt Oakley var nære på da hans skudd gikk centimetere utenfor. I kampminutt 83 fikk de omsider uttelling da Tom Nichols i god posisjon heller valgte å passe til Eliot Richards. Sistnevnte satt ballen i nettaket, og det sto 1-2! Frustrasjonen bredde seg på delene av tribunen der de grønne holdt til, mens deres helter på banen stadig surret bort ballen i sine mislykkede forsøk på å etablere litt press for å jakte utligning. Det hjalp kanskje ikke at stemningen blant fansen nå hadde endret seg til mishagsytringer og klaging på egne spillere. Exeter Citys ledelse ble aldri alvorlig truet de siste minuttene, og The Grecians hadde sikret seg tre viktige poeng – og en liga-dobbel over sine Devon-rivaler, etter å ha vunnet begge de innbyrdes League Two-oppgjørene denne sesongen.

 

Da jeg kom ut etter å ha beundret den gamle Grandstand en siste gang, var det tydelig at ikke alle fulgte det gamle ordtaket «tap og vinn med samme sinn». Sirener, blålys, og politihester nesten i full galopp hastet av gårde til et sted nede i veien ved en av de øvre inngangene til parken ved siden av, der deler av de to supportergrupperingene nå visstnok gjøv løs på hverandre. Ved Britannia Inn fikk vi vite at politiet hadde beordret både den puben og Embassy Club midlertidig stengt inntil videre. Mens jeg avventet litt på utsiden kunne jeg konstatere at lovens lange arm også hadde satt inn kraftigere skyts i jakten på slynglene. Over hodene våre var det nemlig et politihelikopter som med lyskaster forsøkte å assistere i jakten på rabagastene som lekte gjemsel med ordensmakten i Central Park. Jeg har riktignok opplevd flere helikoptre (og bortimot tidenes politioppbud) i forbindelse med Sheffield-derbyet, men dette er første gang jeg har sett slike virkemidler tas i bruk såpass langt nede i systemet som på nivå fire.

 

Jeg oppdaget at Embassy Club likevel syntes å være åpen, og gikk for å ta en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Jeg hadde igjen en lang dag foran meg med retur til Manchester dagen etter, så det var intet alternativ å ta tempen på det visstnok viltre utelivet på og rundt Union Street inne i sentrum. Og det var jo dessuten tirsdag. Det ble to pints på Embassy Club, der Plymouth-fansen hevdet å ha sett sitt lag prestere sesongens verste kamp, og stilte spørsmålstegn med om de virkelig var gode nok til å kunne ta seg til playoff. Andre, som undertegnede, nøyde seg med å konstatere at et presset Exeter City simpelthen virket å ha villet mer denne kvelden. Og med det store Devon-derbyet unnagjort tømte jeg omsider mitt siste glass i Plymouth for denne gang og returnerte til St. Rita Hotel.

 

English ground # 149:
Plymouth Argyle v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Home Park, 25 March 2014
1-0 Reuben Reid (pen, 45)
1-1 Liam Sercombe (69)
1-2 Eliot Richards (83)
Admission: £19
Programme: £3
Att: 13 442

 

Next game: 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
Previous game: 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg