Onsdag 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue
Rundt halv åtte vandret jeg plystrende og frisk og rask nedover Alma Road med snippesken over skulderen, og på Plymouth stasjon kunne jeg gå til innkjøp av noen smørbrød til reisen. Den startet med buss som erstatning for tog mellom Plymouth og Tiverton Parkway, der jeg hoppet på toget. Og etter et togbytte på Birmingham New Street ankom jeg igjen Manchester Piccadilly etter seks timer på farten. Klokka hadde såvidt passert to da jeg gikk den rundt fem minutter lange turen opp for å sjekke inn på Merchant’s Hotel, der jeg også tidligere har hatt losji ved flere anledninger. Det er ikke noe Ritz, men beliggenheten er upåklagelig og satsene ofte meget rimelige. Denne gangen hadde de tydeligvis også surret med bookingen, for jeg ble tildelt et dobbeltrom i stedet for et enkeltrom. Dermed kunne jeg breie meg ekstra da jeg la meg nedpå senga, og jeg aktet ikke å gjøre resepsjonisten oppmerksom på glippen.
Jeg hadde et par timer å slå i hjel, og vurderte en ny visitt på National Football Museum. Som mange vil vite ligger det nå i Manchester, i Urbis-bygningen rett ved Manchester Victoria togstasjon, og her slo jeg i hjel en time eller to en septemberdag i 2012. Det er også gratis inngang, så der er et godt tips til de som måtte befinne seg i Manchester. Det ble imidlertid med tanken denne gang, siden jeg ble kontaktet av en vel bereist groundhopper som også var i byen og hadde sett en av mine statusoppdateringer på Facebook. Dermed avtalte vi å møtes på Wetherspoons-puben rett rundt hjørnet, der jeg tilfreds konstaterte at de fortsatt hadde haggis på menyen etter sin “Burns Weekend”. Og etter å ha ordnet noen nødvendige ærend på Merchant’s Hotels internettcafe strøk jeg på dør.
Jeg ventet fortsatt på min porsjon med haggis, neeps and tatties da jeg gjenkjente Russell Cox som entret lokalet. Russel er Wycombe-fan, vel bereist groundhopper, og mannen bak den eminente bloggen The Wycombe Wanderer. Han hadde tatt turen opp fra Wycombe for å se Ashton United ta imot titteljagende Chorley i NPL Premier (her er hans kamprapport), og med mitt besøk forrige sesong friskt i minne kunne jeg forsikre om at det var en riktig liten perle av et anlegg han skulle beære med sin tilstedeværelse. Han hadde allerede tatt en utvendig kikk da han hadde parkert bilen sin der for å toge inn til Manchester for litt tidsfordriv.
Etter en pint brøt vi opp, og han satt kursen østover mens jeg like godt bestemte meg for å vende snuta mot Altrincham. Jeg hadde valget mellom trikken – der Manchesters Metrolinks ene linje jo har sørvestlig endestasjon i Altrincham – og lokaltog, og tidsmessig spilte det ikke så altfor stor rolle. Men da jeg uansett hadde togpass falt valget på tog, og etter en togtur på rundt 25 minutter steg jeg av i Altrincham, 13 kilometer sørvest for det sentrale Manchester. Etter å ha krysset parkeringsplassen på utsiden av stasjonen, tok spaserturen langs Moss Lane rundt ti minutter før jeg omsider så stadionet med samme navn dukke opp foran meg på venstre side av veien det deler navn med.
Dessverre var det stengt og ikke noe særlig innsyn, og det var lite liv å øyne. Jeg benyttet tiden til å knipse noen blinkskudd av stadionets eksteriør mens jeg ventet, men bortsett fra en og annen person som gikk inn inngangen for klubbrepresentanter var det med drøye halvannen time til kampstart ikke særlig å se til hverken supportere eller antydning til aktivitet ved telleapparatene. Jeg vurderte å spore opp nærmeste pub som etter sigende skulle være et stykke unna, men mens jeg sto der og overveide muligheten med en røyk kom snart spillerbussen til bortelaget Bradford Park Avenue – og med de også noen bortesupportere. Vi fikk beskjed om at de snart ville åpne baren, men etter ti minutters venting ble Avenue-supporterne utålmodige, og etter råd fra en forbipasserende valgte de oppsøke en pub som skulle like ganske nærme – og i motsatt retning av der jeg hadde fått inntrykk av at nærmeste pub befant seg.
De hadde ikke før rundet hjørnet før en port åpnet seg for å gi inngang til baren, og en kar konstaterte noe overrasket at jeg var den eneste som sto utenfor. Jeg forklarte situasjonen, og han mumlet forarget om de tilreisendes mangel på tålmodighet. Jeg slapp inn og fikk mitt første glimt av stadionet Moss Lane, selv om min skueplass foreløpig var begrenset til et inngjerdet område foran baren. Men det var liten tvil om at det var et meget flott stadion jeg hadde valgt meg ut denne dagen. Inne i baren var det foreløpig kun et par andre, og jeg gikk til innkjøp av en pint med Kingstone Press cider, som for meg var et nytt og spennende bekjentskap.
Der kom også mannen med kampprogrammene, og £2,50 ble byttet mot et eksemplar som viste seg å stamme fra den opprinnelige kampdatoen over halvannen måned tidligere (8. februar). Imidlertid var det trykket opp et godt oppdatert 8-siders vedlegg som var stukket inni blekka. Da jeg begynte å bla i den stusset jeg raskt også over at Altrincham vel må være en av få klubber der en prest (som tydeligvis også er offisiell klubb-prest!) tydeligvis har en egen spalte i programmet. Jeg ble snart oppsøkt av en eldre kar som viste seg å være så tunghørt at jeg måtte gjenta hver eneste ting minst tre ganger, og han fortalte meg både to og tre ganger at han nylig hadde blitt utnevnt til æresmedlem. Han gaulet slik at ingen i lokalet kunne unngå å høre ham, og han skulle selvsagt senere utbasunere gjentatte ganger at de hadde gjester fra Norge.
Da jeg gikk for å få påfyll av den smakfulle cideren kom jeg også i prat med to representanter for Bradford Park Avenue som inntok en kopp kaffe ved baren, og en av de presenterte seg som deres kit man. Jeg kunne svare bekreftende på deres spørsmål om hvorvidt jeg hadde besøkt deres Horsfall Stadium, og da jeg på oppfordring fant frem til mitt blogginnlegg fra den gang slo de lattermildt fast at det var en av de som var avbildet der han betjente inngangspartiet. Deres klubb kom nå fra en sterk borteseier i Brackley, og virket for tiden defensivt sterke etter fire strake kamper uten baklengsmål – hvorav tre hadde endt med seier. Likevel spådde de en tøff kamp, og de hadde kan hende heller ikke altfor mye å spille for, der de lå i et slags tabellmessig ingenmannsland med god avstand til både playoffsonen og nedrykksstriden.
Bradford Park Avenue har som kjent en stolt historie med spill i Football League, og har fostret spillere som Len Shackleton, Kevin Hector, Kenny Hibbit, og Ron Greenwood. Sistnevnte er kanskje enda mer kjent som senere England-manager. Men også kveldens hjemmelag har stolte tradisjoner, og etter at ligaen vi i dag kjenner som Conference ble stiftet i 1979, var det nettopp Altrincham som vant de to første sesongene. To ganger har de også vunnet FA Trophy, og det sies ofte om Alty at ingen klubb har kommet nærmere spill i Football League uten å oppnå dette. På et tidspunkt der opp- og nedrykk fra ligaen ble avgjort ved stemmegivning tapte Altrincham et år med en margin på kun en ussel stemme.
Hjemmefolket hadde fortsatt en viss tro på direkte opprykk, til tross for 11 poeng opp til serieleder AFC Telford United. De hadde imidlertid to kamper til gode, og skulle møte Telford borte i Shropshire. Mellom disse lå North Ferriby United to poeng bak Telford, men realistene blant Alty-folket hadde mest tro på Telford, og mente tittelen nærmest nå var deres å rote bort. Altrincham hadde imidlertid fått vind i seilene, og hadde vunnet fem av sine seks siste i ligaen, og tre nye poeng i kveld var et must om de skulle gjøre seg noen som helst forhåpninger om å henge med de to i toppen.
Telleapparatene ble åpnet, og jeg gikk for å betale mine £13 for inngang (noe stivt på nivå seks??) og endelig ta en runde rundt det flotte anlegget. På langsiden ut mot veien står hovedtribunen som rommer både baren og det som finnes av garderober, kontorer og den slags. Der jeg kom inn hadde jeg denne umiddelbart til høyre for meg, med en brakke som fungerer som klubbsjappe på min venstre side, bakerst på en seksjon med betongtrinn under åpen himmel. Hovedtribunen er en sittetribune der de som ville hvile akterspeilet ble avkrevd ytterligere £2, men dette er ikke den eneste tribunen på denne langsiden. Bortenfor står nemlig en mindre og nyere sittetribune. Men jeg tok runden motsatt vei, forbi klubbsjappa der jeg måtte innom en tur. Der måtte jeg rive meg løs fra en rekke baljer med kampprogrammer til salgs, og et DVD-utsalg som kan bety en betydelig slankekur for lommeboka. Blant annet filmer de tydeligvis alle sine egne kamper og selger disse på DVD i klubbsjappa.
Etter å ha snappet til meg en pin fortsatte min rundtur videre forbi klubbsjappa og over på kortsiden kalt Golf End, og her snakker vi om en herlig ståtribune som nesten ga meg vann i munnen. Med sine rødmalte bølgebrytere strekker den seg hele banens bredde, og buer ørlite ut fra banen bak målet. På langsiden Popular Side er det mer av det samme, og samme type ståtribune strekker seg hele banens lengde. Her ser man tydelig at man har bygget på takseksjonene i flere etapper, der midtpartiet er høyere enn resten. Igjen er det samme type tribune som er å finne på bortre kortside, men her under åpen himmel. Her strekker den seg også kun rundt 2/3 av banens bredde. Om noen er i tvil kan jeg gjenta meg selv og slå fast at Moss Lane er et virkelig flott stadion med masse karakter.
Jeg tok oppstilling på Popular Side, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet. Jordan Deacey er sønn av BPA-manager John Deacey, og han var toneangivende for et bortelag som startet friskt. Midtbanespilleren hadde selv en god mulighet før han spilte frem Chib Chilaka, men hjemmekeeper Stuart Coburn sto i veien ved begge anledninger. Alty meldte seg snart på, og det ble en åpen kamp som svingte frem og tilbake. Både James Walshaw og Damian Reeves hadde vært frempå da Alty gikk i angrep. Til tross for at han ble taklet av to spillere samtidig klarte Reeves å sende ballen videre til Simon Richman. Den utrusende BPA-keeper John Lamb måtte gi retur på hans avslutning, og toppscorer James Walshaw kunne sette inn 1-0 etter ti minutters spill. Altrincham har livsfarlige spisser, og spilt frem av Richman og Nicky Clee var de en konstant trussel, selv om kampen fortsatt var helt åpen.
Etter 26 minutter feilberegnet James Knowles spretten, og Richman snappet opp ballen og tok seg til dødlinja. Et perfekt innlegg fant måltyven Damian Reeves, som fra kort hold doblet ledelsen. Ti minutter senere kunne samme mann økt ytterligere da han rundet keeper Lamb, men vinkelen ble ganske spiss og avslutningen trillet centimetere utenfor målet. BPA hadde imidlertid ikke gitt seg, og keeper Coburn ble nesten lurt av en noe som kun Paul Walker selv vet om var ment som innlegg eller skudd. Og etter at Nicky Clee hadde testet John Lamb, gikk den gode Jordan Deacey på et flott raid, der han avanserte 30-40 meter før han sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren. Muligens forandret det ørlite retning før ballen fant veien til nettmaskene bak Coburn, og det sto 2-1 med et par minutter til pause. BPA kunne dermed gå i garderoben med fornyet håp, mens Alty-manager Lee Sinnott nok irriterte seg over reduseringen.
Pausen gikk med til ytterligere en smaksprøve på Kingstone Press cider, og mens jeg sto der i baren kom en Alty-representant stresset inn og ba om oppmerksomhet. Han etterlyste den offisielle kampobservatøren, men det var ingen i baren som ga seg til kjenne som rette vedkommende. Det viste seg at dommeren ikke kunne fortsette, og pessimistene fryktet nå en avbrutt kamp, slik Alty ble offer for tidligere i sesongen. Den gang ble FA Trophy-kampen mot Colwyn Bay avbrutt etter 83 minutter, med Alty i 2-0-ledelse, da dommeren måtte kaste inn håndkledet og walisernes manager Frank Sinclair ikke var villige til å akseptere noen av de to erstatterne som ble funnet (Alty vant likevel omkampen 2-0). Men bekymringene var ubegrunnet da både Alty og BPA begge aksepterte en dommerkyndig blant publikum som erstatter for den ene linjemannen som i sin tur tok over for dommeren, og dermed kunne andre omgang starte ti minutter forsinket.
Andre omgang fortsatte som den første, med spill som vekslet frem og tilbake og sjanser begge veier. Clee, Richman, Walshaw og Reeves hadde alle gode sjanser for Alty, mens Deacey, Chilaka og Nicky Boshell kunne utlignet for gjestene. Drøye 20 minutter ut i omgangen, få sekunder etter at BPA hadde gjort sitt tredje og siste bytte, ble Walshaw dratt ned av forsvarer Ryan Qualter idet han var på vei alene gjennom rett utenfor 16-meteren. Qualter fikk direkte rødt, og BPA måtte spille resten av kampen med ti mann. Gjestene viste dog god moral og skapte et par gode sjanser, der både Chilaka og Deacey hadde skumle avslutninger som testet Coburn. Men Altrincham var en offensiv trussel hver gang de kom fremover, og en mann som Richman kunne på en heldig dag ha scoret hattrick.
Med drøye kvarteret igjen ble en corner lagt på hodet til forsvareren Scott Leather, og hans heading ble styrt i mål av en James Walshaw som holdt seg til magen der ballen tydeligvis hadde truffet. 3-1, og nå var vel poengene sikret. Et skudd i nettveggen fra Chilaka var siste trussel fra BPA, mens Nicky Clee kunne økt ytterligere med et skudd som smalt i stolperota. Med et minutt igjen av ordinær tid var det innbytter Kyle Perry som satt spikeren i kista etter flott forarbeid av Damian Reeves. Hans skudd fra 16-meteren snek seg forbi Lamb og sørget for at Perry ble denne sesongens tredje Alty-spiller med tosifret antall scoringer i ligaen. Alt i alt var det en imponerende forestilling de 582 fremmøtte fikk se, og da dommeren blåste av var det en etter hvert fortjent 4-1 seier til et hjemmelag som fortsatt hadde håp om tittel og direkte opprykk.
Tilbake i baren unnet jeg meg en siste pint mens jeg samtalte med et par fornøyde hjemmefans. Interessant nok kunne de fortelle litt om den angivelige grunnen til at stopperkjempen Danny Higginbothams opphold i klubben ble så kort. Jeg så ham jo spille sin andre og siste kamp for Alty da jeg var vitne til en vanvittig 5-4-kamp i Gainsborough i januar, og hans overgang til hjemklubben Alty hadde jo den gangen blitt hauset voldsomt opp. Få dager etter la han altså skoene på hylla, og mine samtalepartnere mente det skyldtes at hans inntreden hadde skapt en voldsom ubalanse og uro i troppen, og at det var en mulig grunn til at de ble enige om den løsningen.
Jeg tømte glasset, ønsket lykke til i tittelkampen, og hastet mot stasjonen for å rekke 22.30-toget tilbake til Manchester. Litt over klokka elleve var jeg tilbake på Merchant’s Hotel, der jeg etter en trivelig dag la meg til å lese litt før jeg slukket lyset. Jeg hadde jo en ny dag på reisefot foran meg dagen etter.
PS! Altrincham har nok i ettertid mistet tittelmuligheten, ikke minst etter tap i Telford, og må nok satse på playoff.
English ground # 150:
Altrincham v Bradford Park Avenue 4-1 (2-1)
Conference North
Moss Lane, 26 March 2014
1-0 James Walshaw (10)
2-0 Damian Reeves (26)
2-1 Jordan Deacey (42)
3-1 James Walshaw (74)
4-1 Kyle Perry (89)
Att: 582
Admission: £13
Programme: £2,50
Next game: 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town
Previous game: 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City
