Onsdag 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans
Frokost besto av sandwiches på toget fra Derby til Sheffield, der jeg foretok et togbytte. Da jeg hoppet av på Manchester Piccadilly holdt reisen på å fortsette i samme stil som kvelden før. Det var kun i siste liten at jeg rakk å hoppe tilbake på toget for å hente bagen innen den ble med videre mot Manchester Airport. Det skulle tatt seg ut!
Planen denne dagen var å besøke Englands høyestliggende bane, Silverlands, der hjemmelaget Buxton skulle ta imot Ilkeston. Men med snø-trøbbel i Matlock dagen før hadde jeg ikke regnet med at forholdene skulle være noe bedre oppe i Buxton. Og allerede ved togbyttet i Sheffield fant jeg ut at kampen ganske riktig var avlyst, slik de hadde hintet om allerede kvelden i forveien.
Med base i Manchester var det et par alternativer, som Bacup Borough v Silsden og Mossley v Salford City. Førstnevnte ble også den avlyst mens sistnevnte var finalen i Mancester Cup som skulle spilles på Edgeley Park i Stockport. Den kampen jeg først blinket meg ut som reserveløsning var imidlertid Ashton United v Blyth Spartans, men jeg hadde foreløpig ikke fått bekreftet noen ting vedrørende denne.
Etter en kort spasertur fra Piccadilly fikk jeg sjekket inn på Merchants Hotel, som langt fra kan kalles noe Ritz. Men for £23 pund natta skal man ikke klage, og jeg skulle jo som vanlig kun sove der. De driver i tillegg en internetcafé som resepsjonisten denne dagen ga meg fri adgang til. Den benyttet jeg meg av til å sjekke opp dagens kamper. Ashton Uniteds hjemmeside kunne nå fortelle at de hadde hatt en baneinspeksjon, men ville ha ytterligere en til før Blyth Spartans fikk klarsignal om å legge ut på den lange reisen fra Northumberland.
Mens jeg gikk de få metrene til lojalist-puben Mother Macs, fikk jeg telefonisk kontakt med Ashton United som fortalte at de nettopp hadde besluttet at kampen skulle spilles. Etter en forfriskende pint lusket jeg videre til puben The Piccadilly, hvor en noe tidlig middag ble bestilt. Jeg hadde ikke før fått min Tennessee burger-middag før min Oldham-kompis Jason ringte. Han hadde fått med seg at jeg var i området og tilbød seg å hente meg i Manchester og kjøre meg til kampen.
En snau time senere ble jeg plukket opp av Jason, og ferden gikk til hans stampub Daisyfield Inn i Oldham-utkanten Bardsley, mellom Oldham og Ashton-under-Lyne. Der fikk vi også selskap av Darren, som hadde vært min ledsager på Oldham v MK Dons i oktober 2011. Vi fikk halvannen times tid på puben, før Jason litt over klokka 18 kjørte meg den korte turen til Ashton-under-Lyne og Hurst Cross. Ingen av de to var interessert i å være med, og Jason fikk rett før avreise fra puben også beskjed om at han dagen etter måtte opp tidlig for å dra på jobb helt nede i Ipswich. Så jeg takket for skyssen og ønsket god tur til Suffolk, før jeg gikk for å betale meg inn på et anlegg som tok seg flott ut fra utsiden.
Klubbhusets flotte bar ble entret fra utsiden, før jeg etter en kjapp pint Strongbow valgte å gå til telleapparatene for å betale mine £9 for inngang. Ytterligere £2 ble byttet mot et kampprogram som viste seg å være i A4-format. Jeg tok deretter Hurst Cross nærmere i øyesyn, og ble umiddelbart imponert. En virkelig positiv overraskelse at Ashton United har en slikt «skjult» perle! De har spilt fotball på Hurst Cross siden 1880, og anlegget er faktisk et av verdens eldste der fotball har blitt spilt kontinuerlig. Jeg fikk knipset noen bilder av dette fantastisk flotte stadionet, og konstaterte at det slett ikke var noen dårlig erstatning for Buxton og Silverlands!
Etter en svipptur innom klubbsjappa (som for øvrig bød på en solid samling kampprogrammer fra non-league) entret jeg igjen klubbhusets bar, denne gang fra innsiden av anlegget. Der unnet jeg meg nok en pint mens jeg kikket litt i programmet og samtalte med noen av de fremmøtte. De innså at håpet om playoff hadde forsvunnet med en del skuffende resultater den siste tiden. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Ashton United og Curzon Ashton, men hjemmefolket hadde faktisk ikke stort å si om dette, annet enn at de i årevis nå har spilt høyere i pyramiden enn sin betraktelige yngre nabo (stiftet i 1963 i motsetning til Ashton Uniteds 1878), og at de dermed ikke har møtt hverandre særlig ofte de senere årene.
Under en røykepause ble jeg oppsøkt av mannen fra klubbsjappa, og imponert over besøkende langveisfra ville han overrekke meg et par program fra tidligere kamper (mot Witton Albion og Rushall Olympic). Det ble også tid til en siste pint før det dro seg mot avspark og jeg beveget meg ut i kulda for å ta oppstilling.
Gjestene fra nordøst startet friskest, og med fem minutter spilt traff Wayne Buchanans heading undersiden av tverrliggeren før spillere i rødt og hvitt panisk fikk klarert på streken. Og kun et par minutter senere var de etter flott angrepsspill frempå igjen, men Neil Hooks måtte se sitt skudd gå like utenfor. The Robins kom seg til hektene og hadde selv et par halvsjanser, men Blyth var skumle på sine kontringer. En av disse førte til en corner der det ble klabb og babb på streken før nevnte Hooks skjøt over. I en etter hvert noe tammere førsteomgang hadde vertene halvsjanser ved Aaron Burns og to ganger Matty Burke før dommeren blåste for pause, og frosne spillere og fans kunne gå innendørs og få igjen varmen.
Det var noen tilreisende fra Blyth, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med et par av disse. Spartans har for meg vært en liten skuffelse denne sesongen, men de kunne fortelle at de etter forrige sesong ikke uventet mistet en god del spillere. Og i februar forsvant manager Paddy Atkinson etter å ha sagt opp sin stilling. Han hadde nå blitt erstattet av Tom Wade som skulle lede laget ut sesongen (men som kort tid etter mitt besøk på denne kampen signerte fast kontrakt ut neste sesong). Jeg fikk inntrykk av at man så på dette som en mellomsesong for å “regruppere”, noe de tilreisende supporterne virket å bekrefte.
Ute i kulda igjen var det nå hjemmelaget som startet best, og tidlig måtte Blyth-keeper Matt Cook for første gang ut i full strekk for å slå Danny Lamberts skudd til corner. Ved et par anledninger ropte United-folket på straffe. Først vinket dommeren spillet videre da Matty Burke mente seg dratt ned i feltet, og da Aaron Burns ble meid ned på vei gjennom, mente dommeren at forseelesen hadde skjedd rett utenfor 16-meteren. Thomas Moore skrudde frisparket utenfor, men fikk om ikke annet stilt inn siktet til senere.
Det hadde nå begynt å snø store flak, og hjemmekeeper Paul Phillips ble stående ganske uvirksom i kulda innen han måtte i aksjon for å hanskes med Dan Maguires avslutning. Ellers var det nå Ashton United som stort sett befant seg i angrep og presset på, men Blyth-forsvaret var ganske kompromissløse. Med 20 minutter igjen måtte gjestene imidlertid gi tapt etter flott samspill mellom Burns og Lambert. Innbytter Chris Amadi tok seg litt for enkelt forbi en forsvarer og inn i feltet, der han plasserte ballen nede i hjørnet bak keeper Cook.
Svaret fra Spartans uteble, og det virket mer sannsynlig med en dobling av ledelsen. Amedi kunne scoret sitt og Ashton Uniteds andre, men hans skudd skiftet retning og gikk like utenfor. To minutter på overtid fikk hjemmelaget frispark fra rundt 20 meter, og som nevnt hadde nå Thomas Moore fått stilt inn siktet. Hans skrudde frispark rundt muren snek seg inn nede i hjørnet og sørget for 2-0, før dommeren sekunder senere blåste for full tid.
United-fansen var fornøyd i baren, selv om jeg stusset over alle som dessverre gikk rundt i effekter fra de to store Manchester-klubbene. De blå var ikke overraskende i flertall, men hjemmelagets manager Danny Johnson var en av de som skuffende nok var ikledd ManU-lue mens han dirigerte sine tropper fra sidelinjen. Vel, sånn er det vel med den beliggenheten klubben har. Tilskuertallet ble oppgitt til 79. Overraskende lavt selv for meg som var til stede og ville anslått det til å være minst 100.
Spillerne kom etter hvert ut for å få i seg litt fast og flytende føde, og et par av Blyth-gutta kunne bekrefte at det ikke var altfor mange igjen fra den troppen jeg nesten nøyaktig et år tidligere hadde sett slå Solihull Moors (og som rykket ned kort etter mitt besøk den gang). Etter hyggelig samtale med et par representanter fra Ashton United-ledelsen satt jeg kursen mot togstasjonen, og ankom omsider Manchester Victoria. På spaserturen derfra lot jeg meg, svak som jeg er, friste til å raske med meg noe junkfood før jeg returnerte til hotellet.
English ground # 104:
Ashton United v Blyth Spartans 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Hurst Cross, 27 March 2013
1-0 Chris Amadi (70)
2-0 Thomas Moore (90+2)
Att: 79
Admission: £9
Programme: £2 (A4 format)
Next game: 28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road
Previous game: 26.03.2013: Rugby Town v Beaconsfield SYCOB