Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans v Solihull Moors
En frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etter hvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms, der jeg like godt benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Omsider passerte vi dog det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.
I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.
Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på NPL-kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.
Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entré. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.
238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg (langt fra klok av skade) prøvde en ny Magners.
Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste lang kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt, vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Og da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som for øvrig skjedde få dager senere.
Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke på noen måte er noen favoritt, valgte jeg en kjapp halv pint med real ale før jeg satt kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake til Newcastle Central og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.
English ground # 73:
Blyth Spartans v Solihull Moors 2-1 (0-1)
Conference North
Croft Park, 3 April 2012
0-1 Lee Morris (33)
1-1 Robert Dale (74)
2-1 Lee Mason (86)
Att: 238
Admission: £10
Programme: £2
Next game: 07.04.2012: Rangers v St Mirren
Previous game: 02.04.2012: Bradford Park Avenue v Chorley
