Mandag 24.11.2014: Aston Villa v Southampton
Klokka var ikke engang kvart på seks om morgenen da jeg våknet av at voldsomt leven som følge av at brannalarmen gikk!!! Noe omtåket fikk jeg hoppet i klærne og karret meg ned trappene sammen med andre trøtte tryner. Idet jeg ankom resepsjonen ble vi møtt av en person som kunne meddele at det hadde vært falsk alarm, men da jeg returnerte til senga ble jeg liggende godt over en halvtime før jeg sovnet igjen. Ingen god start på dagen, men da jeg i 9-tiden endelig valgte å stå opp var jeg likevel frisk og rask og klar til å innta en frokost på hotellets restaurant. Dessverre ingen black pudding på menyen, men da Premier Inn-hotellene tilbyr en variant av full english der man kan bestille så mye man vil, kompenserte jeg med et par ekstra sausages og baconskiver.
Jeg bestemte meg denne morgenen for å forlate Bishop Auckland med toget i stedet for bussen, slik jeg hadde gjort ved forrige besøk. Stedets togstasjon er ikke den hyppigst trafikkerte, og befinner seg i tillegg på andre siden av byen, men da det var en avgang som passet meg godt, fikk jeg snart hotellresepsjonen til å bestille en taxi til klokka 11, og jeg kunne starte dagens reise. Første etappe gikk altså med tog de rundt 25 minuttene fra Bishop Auckland til Darlington, der jeg etter en kjapp røykepause kunne hoppe på 12.06-toget som skulle ta meg videre ned til Birmingham. Rett før klokka halv tre steg jeg av på Birmingham New Street og orienterte meg frem til hotellet Nitenite, der jeg for første gang skulle overnatte.
Innsjekkingen ble raskt unnagjort, og jeg gikk snart den korte turen tilbake til Birmingham New Street, da jeg tenkte ta en svipptur opp til Villa Park for å ta en kikk på stadionet i dagslys. Jeg hoppet av ved toget ved Aston stasjon, og gikk den ikke altfor lange veien derfra til Villa Park – forbi puben The New Adventurers, som jeg vurderte som et mulig åsted for en pre-match pint senere. Jeg har tidligere sett Villa Park fra toget ved flere anledninger, og eksteriøret ser da unektelig flott ut, med plenty av karakter. Om de bare ikke hadde rasert den gamle Trinity Road Stand rundt årtusenskiftet. Sukk.
Jeg hadde vært noe usikker på valg av kamp denne dagen, og var i utgangspunktet litt mer fristet av et besøk hos Harrogate Railway Athletic. Med spikret kamp i Weymouth dagen etter, var jeg imidlertid ikke så lysten på den voldsomme reiseveien, og så etter kamper lenger sør. De aller fleste som hadde hjemmekamp denne mandagen hadde dog allerede blitt besøk, og selv om et gjensyn med Top Field i Hitchin fristet noe, var jeg mest lysten på en ny destinasjon. Det sto til slutt mellom Aston Villa og Binfield, men da sistnevntes kamp var i Hellenic Leagues ligacup var jeg usikker på hva de to lagene ville stille av mannskap, og om det ville være et kampprogram. I tillegg var jeg også litt engstelig for avlysning, og da det uansett var en fin anledning til å besøke Villa Park, endte jeg opp med å spikre denne.
Fra utsiden tar likevel Villa Park seg meget godt ut, spesielt sammenlignet med alle de nye anonyme anleggene som de senere år har skutt opp som paddehatter. Det var synet av Holte End som nå først møtte meg, og fasaden her er virkelig flott og storslagen. Ut mot Witton Lane står langsiden Doug Ellis Stand, som tidligere lød navnet Witton Lane Stand, og etter en rask kikk her gikk jeg opp foran Holte End og inn på Trinity Road. Archibald Leitch er fotballarkitekten fremfor noen, og mange mener at tribunen som tidligere sto her med sin fantastiske fasade var hans absolutte mesterverk. Det er synd og skam at den i 2001 ble erstattet med dagens nye versjon, som på ingen måte kan måle seg hverken utvendig eller innvendig. Men den er om ikke annet litt artig i den forstand at den er bygget ut over veien som har gitt den navn.
Utenfor Trinity Road Stand står også statuen av mannen som anses som grunnleggeren av Football League; William McGregor. «I beg to tender the following suggestion…» begynte hans brev til en håndfull klubber i 1888, og dette er også inskripsjonen på den flotte statuen. Den siste tribunen er kortsiden North Stand, der jeg for £30 hadde sikret meg billett til dagens kamp mot Southampton. Jeg kunne fått en billett til £25 på nederste nivå, men da ikke utsikten virket spesielt god unnet jeg meg litt bedre utsikt når jeg først skulle besøke. På andre siden av parkeringsplassen utenfor denne tribunen ligger klubbsjappa, der jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en pin til min samling. Deretter gikk jeg den korte veien ned til Witton stasjon for å ta toget tilbake inn til sentrum, der jeg hadde avtalt et møte.
Svenskene Joakim og Stefan er groundhoppere fra Umeå, og hadde tatt til orde for et møte da vi i august var på samme kamp i Eastleigh. Den gang førte manglende internett til at det utgikk, men Joakim hadde nå igjen vært i kontakt da de også skulle på Villa Park denne kvelden. Vi hadde nå fått utvekslet telefonnummer, slik at jeg fikk sendt ham en melding, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Briar Rose. De hadde klart å gå seg bort, og kom derfor noe forsinket, men snart kunne vi bestille mat som ble inntatt mens vi samtalte om våre turer og andre ting. Begge hadde tidligere vært på Villa Park, og det er kanskje ikke så unaturlig siden Stefan er Villa-supporter. Joakim er derimot QPR-supporter, og de to kunne fortelle at de dagen før hadde sett Hull v Tottenham, mens de dagen etter skulle se Dartford v Chester.
De hevdet å ha møtt et stort antall svensker, men hadde imidlertid ikke støtt på mine to Gøteborg-kompiser Johan og Håkan som jeg traff i Cardiff på fredagen, og som også var på KC Stadium i Hull på søndagen. Men det er tydelig at engelsk fotball (og også groundhopping?) har blitt stadig mer populært også i Sverige. Etter en middag der jeg også fikk en god innføring i temaet Björklöven, var det på tide å bryte opp da klokka hadde passert seks. De to svenskene måtte imidlertid innom hotellet, så jeg tok farvel og gikk igjen inn på Birmingham New Street stasjon for å ta toget til Witton. Denne stasjonen er noe nærmere Villa Park – i hvert fall North Stand – men er ikke riktig like hyppig betjent. Etter ti minutter kunne jeg imidlertid stige av og dukke inn på The Witton Arms, rett over veien.
Denne puben har to avdelinger med egen inngang for bortesupportere, men jeg måtte betale £1 for å komme forbi dørvaktene. Jeg ante fred og ingen fare der jeg bestilte en pint Strongbow, men jeg hadde ikke før begynt å nippe til den før jeg observerte en rekke Celtic-effekter på veggene. De solgte til og med T-trøyer for det som tydeligvis er deres egen Celtic supporterklubb! Jeg angret øyeblikkelig på det ene pundet jeg hadde donert, men slo fra meg tanken om å sette fra meg pinten og kreve det tilbake. I stedet tømte jeg glasset på noen få minutter, og strøk deretter på dør da jeg ikke lenger følte for å oppholde meg der. Jeg var inne på tanken om å besøke den verneverdige puben Barton Arms, men den skal ligge et kvarters gange unna, så med en time til kampstart valgte jeg heller å slentre mot Villa Park.
Stadionet ligger kun et lite steinkast fra puben jeg hadde den tvilsomme æren å besøke, og på veien fikk jeg byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram. Det hadde en nostalgisk gammeldags forside og var ellers som forventet av en klubb på dette nivået. Jeg fikk scannet min billett og entret North Stand, der jeg betalte ågerprisen £2,10(!) for en Bovril som jeg tok med meg opp på øvre nivå. Der kunne jeg skue utover Villa Park, som jeg ikke overraskende må si tar seg langt bedre ut fra utsiden enn fra innsiden – men det var jeg da også klar over, og når sant skal sies er det vel heller ikke blant de kjipeste anleggene i ligaen!
Til høyre for meg ruvet Trinity Road Stand med sine tre etasjer der den langt flottere forgjengeren tidligere sto, og til venstre for meg hadde allerede Southampton-fansen allerede inntatt hjørnet på Doug Ellis Stands øverste nivå, i hjørnet nærmest North Stand. Bak motsatt mål ble Holte End sakte men sikkert fylt gradvis mer opp av Villa-fansen – om man kan bruke uttrykket å «fylle opp» stadionet om det jeg var vitne til på Villa Park denne mandagskvelden. Det skulle etter hvert vise seg å være kun 25 311 tilskuere til stede – det laveste tilskuertall på Villa Park i ligasammenheng siden desember 1999.
Aston Villa hadde i sist kamp spilt 0-0 borte mot West Ham, men sto før det med seks strake tap, og hadde rotet seg ned i nedrykksstriden. Southampton på sin side har jo vært en stor positiv overraskelse, og kom fra fem strake seire i alle turneringer og imponerende 11-1-1 på de tretten siste. Hjemmelaget feiret sitt 140 års jubileum, og hadde invitert en rekke gamle profiler fra deres lange historie. For min egen del var det kanskje det mest interessante som skjedde på Villa Park denne kvelden, der gamle Villa-helter som Jimmy Rimmer, Brian Little, Des Bremner, Nigel Spink, Chris Nicholl, Gary Shaw, Charlie Aitken, Ken McNaught, Kenny Swain og Tony Morley ble paradert ut på banen for å motta hyllest.
Det nærmet seg omsider avspark klokka åtte, og dette var visstnok Paul Lamberts kamp nummer 100 som manager for Villa, men det var ingen festfotball han hadde lagt opp til. Et Villa uten suspenderte Christian Benteke og flere skadde spillere, ikke minst forsvarer Fabien Delph, la seg i forsvar og satset tydeligvis på kontringer allerede fra start. Southampton på sin side var uten Steven Davis, men stilte for første gang i sin 129 år lange historie med 11 landslagsspillere fra start. Bare så synd at kun et fåtall er engelske.. Southampton virket å ta kontrollen fra start, akkurat som deres fans var mest høylytte på tribunen, der de klaget sin nød over en billettpris på £41 for en kamp som vises på TV.
Ute på banen skjedde det imidlertid svært lite foran målene, og det var en nokså kjedelig affære frem til et samlet Villa Park i det tjueførste minutt markerte 40-årsdagen for IRAs feige terroraksjon som kostet 21 mennesker livet i forbindelse med bombingen av en Birmingham-pub. Villa hadde skammelig nok opprinnelig sagt nei til å holde noen form for markering, men etter press fra bl.a supportere måtte de gi seg til slutt. Det skulle da også bare mangle.. Etter en snau halvtime seilet en lang klarering fra en god Ciaran Clark gjennom Saints-forsvaret, og da keeper Fraser Forster nølte med å komme ut havnet han på mellomdistanse, slik at Gabriel Agbonlahor kunne plassere ballen i mål til 1-0.
Dette var kun Villas andre scoring på åtte kamper, mens det var gjestenes første baklengs på 439 minutter, så noe overraskende var det vel. Nå begynte det imidlertid å skje litt mer, og Sadio Mané avsluttet på akrobatisk vis på mål, men Villa-keeper Brad Guzan leverte en glimrende enhåndsredning. Det var Southampton som hadde mest ball og som presset, men de klarte ikke å skape særlig med faktiske sjanser mot et defensivt Villa som kjempet hardt til tross for at de til tider virket noe nervøse. Ciaran Clark kjempet som en løve mens Agbonlahor var frisk og skummel fremover når Villa kom på sine kontringer. Det var vel likevel kanskje ikke helt fortjent at lagene gikk i garderoben med ledelse 1-0 til Aston Villa, selv om det heller ikke var snakk om noe direkte ran.
Jeg holdt meg på stedet hvil i pausen, der jeg forgjeves forsøkte å få internettdekning – noe som faktisk skulle seg vise komplett umulig fra det øyeblikket jeg entret Villa Park til jeg var ti meter utenfor portene etter kampen. Blokkerer de muligens signalene til alle som ikke benytter seg av deres WiFi-tjenester?? Saints-manager Ronald Koeman gjorde i pausen den forandringen at han trakk den gamle Reading-spilleren Shane Long ned på kanten, mens han kjørte serberen Dusan Tadic inn sentralt. Og da kampen igjen ble blåst i gang var det da også S’oton som fortsatte å presse stadig heftigere på for utligning.
Ciaran Clark var på rett sted til rett tid for vertene da han blokkerte og klarerte en avslutning fra Mané. Morgan Schneiderlin fyrte løs, men igjen fikk Clark kastet seg i veien. Victor Wanyama spilte fri José Fonte, men Graziano Pelle hadde ett skonummer for små føtter til å få tåa på hans skumle innlegg. En utligning lå i lufta, men med drøye kvarteret igjen gjorde Villa-manager Lambert noen endringer. Darren Bant kom innpå for Carlos Sánchez, og Agbonlahor ble trukket ned på venstrekanten i et 4-5-1 system med Andreas Weimann på motsatt flanke. Og foreløpig stå Villa-forsvaret imot.
Tadic fyrte løs for gjestene, men Guzan fikk bokset unna, og kort etter fikk Villa en gyllen mulighet til å avgjøre. Weimann fosset i angrep og spilte inn til Agbonlahor som selv burde skutt fra god posisjon. I stedet spilte han tilbake til Weimann som skjøt over fra en ikke like god posisjon, til tydelig ergrelse for Villa-supporterne på Holte End. De fikk angre bittert da Southampton med snaue ti minutter igjen fikk sin velfortjente utligning. En oppvisning i angrepsspill fra backene, mente noen ved siden av meg, og det var da også et flott angrep. Ryan Bertrand, på lån fra Chelsea, stormet opp på sin side og driblet seg fri, Hans innlegg fant Nathaniel Clyne som hadde timet løpet sitt glimrende, og kunne sette inn 1-1.
Southampton kunne ha tatt alle poengene helt på tampen, men det ebbet ut med 1-1 og poengdeling. Selv om Villa kanskje har mest grunn til å være fornøyd med det, vil de ikke ha vært fornøyd med å ha spilt åtte kamper uten seier. For Southampton var det kanskje to tapte poeng, men de var om ikke annet fortsatt ubeseiret på de siste seks. Idet buingen fra Holte End var i ferd med å gå over til applaus for egne spilleres innsats, forlot jeg Villa Park og gikk nedover mot Witton stasjon. Jeg hadde ingen forhåpninger om å rekke 21.56-toget, og vurderte pub-alternativene da jeg ble oppmerksom på at det ble satt opp ekstratog. Etter noen minutters køing på vei opp til perrongen kom jeg meg dermed snart tilbake til sentrum hvor jeg straks returnerte til hotellet for å få litt søvn før den lange reisen neste dag.
English ground # 220:
Aston Villa v Southampton 1-1 (1-0)
Premier League
Villa Park, 24 November 2014
1-0 Gabriel Agbonlahor (29)
1-1 Nathaniel Clyne (81)
Att: 25 311
Admission: £30
Programme: £3
Pin badge: £3
Next game: 26.11.2014: Saltash United v St. Blazey
Previous game: 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich