Bishop Auckland v 1874 Northwich 23.11.2014

 

Søndag 23.11.2014: Bishop Auckland v 1874 Northwich

 

De kvinnelige vertinnene fra kvelden før var ikke å se der de mest sannsynlig fortsatt lå til sengs med kuppelhue, men undertegnede var tidlig oppe og frisk og rask. Et annet kvinnemenneske disket da også opp med en full english breakfast før jeg like etter klokka ni forlot Rollason Wood Hotel i Birmingham-bydelen Erdington. Ved togstasjonen Gravelly Hill fikk jeg hoppet på lokaltoget inn til Birmingham New Street, der jeg for alvor kunne starte ferden nordøstover med tog til Durham. Ved sistnevnte stasjon hoppet jeg av etter drøye tre timer på toget, og spaserte ned til Durham Bus Station, der jeg hadde tid til å saumfare sentrumsgatene etter et eksemplar av Non League Paper. Det hadde skuffende nok ikke vært å oppdrive ved Birmingham New Street, men etter noen minutter fant jeg da det jeg var på jakt etter i Durham, slik at jeg fornøyd kunne sette meg på 13.40-avgangen til bussrute nummer 6.

 

Jeg hadde altså opprinnelig vært meget usikker på denne dagens destinasjon, spesielt ettersom jeg dagen før hadde befunnet meg i Merthyr Tydfil i tjukkeste Wales. Crystal Palace v Liverpool ville jeg kunne rukket, men dette ble forkastet da Palace frekt nok krevde at jeg måtte kjøpe billett til ytterligere en kamp for å få lov til å betale ågerprisen £50 for en billett til denne kampen. Totalt uaktuelt! Jeg hadde derfor delvis belaget meg på å debutere som tilskuer i den walisiske pyramiden ved å se Port Talbot Town, men da FA Vase-oppgjøret Bishop Auckland v 1874 Northwich ble flyttet til denne søndagen var jeg vel aldri i tvil om at jeg ville få med meg denne godbiten. Det var da også grunnen til at jeg etter lørdagskampen i Merthyr hadde satt kursen mot Birmingham for å gjøre unna halve reisen lørdag kveld. County Durham og Bishop Auckland var altså nå min destinasjon for dagen.

 

På bussen kom jeg i prat med en eldre groundhopper som satt og leste i det fantastiske bladet Groundtastic, og jeg lurte først på om det var et nytt nummer jeg ikke ennå hadde fått, men det viste seg å være et gammelt eksemplar. Karen kunne fortelle at han var fra Birtley, og beklaget gjentatte ganger at han fortsatt hadde visse problemer med både tale og hukommelse etter et slag. Han var dog trivelig selskap på den rundt tre kvarter lange bussturen til Tindale-området, der jeg hoppet av på hjørnet av Dilks Street og Maude Terrace, etter at søndagsruten omsider hadde sneglet seg gjennom hele Bishop Auckland. Mens den eldre karen ble med ytterligere ett stopp, svingte jeg ned Dilks Street og kunne snart sjekke inn på Premier Inn-hotellet jeg også bodde på da jeg en fredagskveld i januar ble offer for avlysning ved Heritage Park. Fingrene hadde nå vært krysset i håp om at denne visitten ikke skulle ende i tilsvarende frustrasjon og skuffelse.

 

Bishop Auckland ligger som nevnt oppe i nordøst, i County Durham – snaut to norske mil nordvest for Darlington, og like langt sørvest for Durham by. Mye av stedets tidligere historie dreier seg om biskopen av Durham, som hadde sin bolig nettopp her. Dette gjenspeiles da også i den første delen av stedsnavnet. Som med så mange andre steder i denne regionen har ellers kullgruvedrift vært en viktig industri også i Bishop Auckland. Denne industrien har lange tradisjoner her, men det var først etter jernbanens ankomst tidlig på 1800-tallet og den industrielle revolusjon at den virkelig skjøt fart. Med jernbanen kunne kullet enklere fraktes til utskipningshavner etc, og da 1800-tallet ble til 1900-tallet var rundt 16 000 personer ansatt i områdets mange gruver. I dag er alle gruvene og jernverkene for lengst stengt, og andre næringsveier har tatt over. Bishop Auckland har i dag rett i underkant av 25 000 innbyggere.

 

Etter å ha slengt fra meg bagen og pustet ut spaserte jeg igjen de få hundre meterne fra hotellet bort til Heritage Park, langs hovedveien som ennå ikke har fått gangvei eller fortau, slik at jeg måtte gå i grøfta. Utenfor Bishop Aucklands nye stadion sto det en liten gruppe groundhoppere og ventet på at klokka skulle bli 15.00. Med avspark en time senere, var det i forbindelse med en privat tilstelning bestemt at det var da man ville åpne portene. Både John McClure, John Main og Nigel Taylor er kjente navn i det engelske groundhopper-miljøet, og disse var nå blant de fremmøtte som holdt min samtalepartner fra bussen med selskap. Etter en fem-ti minutters samtale med disse ble da også portene åpnet, og jeg kunne betale mine £6 i inngangspenger. Et kampprogram ble også kjøpt inn til den noe originale prisen £1,20, og fikk etter hvert klart godkjent.

 

Grunnet denne private dåpsfesten som fant sted i klubbens lokaler ble det opplyst om at baren ikke ville åpne før klokka 15.30, og jeg var langt fra den eneste som benyttet anledningen til å foreta en runde rundt banen. Heritage Park kan på ingen måte måle seg med klubbens fantastiske gamle Kingsway, som av mange besøkende groundhoppere rangeres svært høyt oppe på listen over favorittstadioner, til tross for at den ene langsiden der ble delt med cricketklubben (det kan ses på dette bildet). Etter å ha flyttet ut fra Kingsway i 2001, spilte The Two Blues flere år i eksil (hos både Spennymoor, Shildon, og West Auckland Town) før de høsten 2010 kunne flytte inn på nye Heritage Park. De er nok i så måte bare overlykkelige over å være tilbake i hjembyen igjen, og Heritage Park er nok i hvert fall funksjonelt sett et godt anlegg for klubben.

 

Jeg kom inn på den ene langsiden, rett ved siden av hovedtribunen som dominerer anlegget. Denne står midt på denne langsiden, og øverst på denne er det vinduer ut fra klubbhusets bar i byggets andre etasje. Et av klubbens kallenavn, The Two Blues, viser til Oxbridge-universitetenes farger (lyseblått for Cambridge og mørkere blått for Oxford) da den opprinnelig ble stiftet av teologistudenter ved Oxford- og Cambridge-universitetene som studerte ved Auckland Castle. Men ved denne hovedtribuner har de nøyet seg med seter i én blåfarge. Bak målet til venstre for oss hadde vi anleggets eneste ståtribune under tak, og dette er en nokså modere affære som strekker seg omtrent 2/3 av banens bredde. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, med den store Sainsbury’s-sjappa godt synlig over gjerdet i bakgrunnen. Det er også dens tilhørende bensinstasjon bak det andre målet, der fasilitetene for tilskuerne består av en fryktelig lite attraktiv midlertidig tribune som er satt opp.

 

Det burde vel være kjent for det fleste at føniksklubben Darlington 1883 også har spilt sine kamper her siden sin stiftelse i 2012, og den sistnevnte midlertidige tribunen er tydeligvis deres verk. Mens jeg sto der kom nemlig en av dagens vakter, og han kommenterte at det skal bli en befrielse å få fjernet det «faenskapet». Min samtalepartner fra bussen hevdet å ha hørt om kjepper i hjulene med tanke på Darlingtons flytting hjem til hjembyen, men kanskje røret han igjen, for denne vakten påsto hardnakket at dette fortsatt er kvekernes siste sesong med banedeling på Heritage Park, og at de innen sesongstart neste sesong vil flytte inn med rugbyklubben Darlington RFC på deres Blackwell Meadows. Tilbake ved inngangspartiet ble jeg stående å prate med noen av de fremmøtte groundhopperne mens jeg ventet på at baren skulle åpne. En kar som kom for å henge opp listen med lagoppstillinger hadde dessuten en stensil til overs for undertegnede, og snart åpnet sannelig også baren.

 

Der kunne jeg betale £2,80 for en pint med Woodpecker, som jeg nippet til mens jeg bladde litt i programmet. Dagens motstander var føniksklubben 1874 Northwich, og det dreide seg om andre runde av FA Vase. Tro det eller ei, men dette er faktisk det lengste Bishop Auckland noensinne har nådd i denne turneringen. Noe merkelig all den tid de er historiens mestvinnende med hele ti triumfer i forgjengeren FA Amateur Cup, men nå befant de seg jo i perioden 1988-2006 i Northern Premier League, og deltok således ikke i FA Vase igjen før i 2006. Northern League har jo stolte tradisjoner i denne turneringen, og hjemmefolket hadde forhåpninger om at det denne sesongens kunne være deres tur også i FA Vase. Imidlertid hadde de store skadeproblemer, ikke minst defensivt. Og de regnet med en tøff kamp, for det var ingen enkel motstander som var på besøk denne søndagen.

 

1874 Northwich ble stiftet så sent som 15 november 2012, da misfornøyde og frustrerte supportere av den skakkjørte klubben Northwich Victoria med overveldende flertall stemte for å stifte sin egen klubb. Det hadde den dagen kommet frem at den meget upopulære eieren Jim Rushe var truet av personlig konkurs, og det ble bestemt at den nye klubben skulle være eiet og driftet av supporterne selv. 1874 Northwich fikk innpass i North West Counties League, og forrige sesong var deres første i pyramiden. De var ikke snauere enn at de umiddelbart kjempet i toppen av denne ligaens Division One, og de var kun målforskjellen fra andreplass og opprykk. Nå ble det likevel opprykk ettersom toer Formby dessverre valgte å legge ned driften, slik at 1874 Northwich dermed ble tilbudt opprykket til NWCL Premier Division. Der har de så langt kjempet i toppen igjen, og kan kanskje bli en utfordrer til Glossop North End og Runcorn Linnets.

 

Begge lag hadde entret denne turneringen i andre kvalifiseringsrunde, der 1874 Northwich hadde feid Wigan Robin Park av banen med 9-0, før de i første ordinære runde tok seg av Ashton Town. For dagens verter sin del hadde de slått ut Birtley Town og Holker Old Boys. Det var på tide å tømme glasset og ta oppstilling for å se de to klubbene duellere om en plass i tredje runde, og på langsiden rett ved inngangspartiet traff jeg også på unggutten Connor Lamb, som er karen bak bloggen Connor’s Football Travels og et friskt ungt pust i groundhopper-miljøet. Man kan ikke annet enn å la seg imponerende av en tenåring som foretrekker lokal groundhopping i non league mens hans jevnaldrende helst foretrekker å holde med en (eller til og med flere?) av storklubbene, selv om de måtte befinne seg på motsatt del av landet. Connor ble da også min samtalepartner under store deler av kampen denne søndagen.

 

Kampen startet spillemessig ganske jevnt, men det var allerede fra start gjestene som virket giftigst og skapte de fleste farlighetene, og allerede etter få minutter sendte Matthew Beadle i vei et varselskudd som gikk like utenfor stolpen. På motsatt side sendte Stuart Thompson et farlig innlegg inn i feltet, men ingen Bishops-spillere klarte få en touch på ballen. I stedet var Beadle igjen frempå for gjestene med et skudd like utenfor, mens et innlegg fra Matthew Ward ville nådd Stuart Wellstead i åpenbar scoringsposisjon om ikke en hjemmeforsvarer hadde fått headet unna. Etter drøye kvarteret fikk hjemmelaget en corner, men Kyle Davis og Glen Lane gikk nok litt i veien for hverandre da en av de fikk avsluttet (uten at undertegnede klarte å se hvem). 1874-keeper Matthew Conkie måtte likevel i aksjon med en god redning for å få slått ballen over. Tre minutter senere tok gjestene ledelsen etter flott forarbeid av Beadle, og innlegget fra Jamie Tandy ble kontant headet i mål av Stuart Wellstead.

 

Deretter fulgte en god periode for hjemmelaget som nå presset på for utligning, men det stoppet gjerne opp et stykke inne på offensiv banehalvdel, der de for anledningen vinrøde gjestene fikk klarert. Det ble gjerne med langskudd, og keeper Conkie hamlet greit opp med avslutningene fra både Jordan Lavery og Stuart Thompson. Det var slett ikke ufortjent at 1874 Northwich ledet, men i denne perioden var det litt mot spillets gang da de etter en halvtimes spill doblet ledelsen i forbindelse med en corner fra Tandy. Hjørnesparket gikk rett og slett gjennom hele feltet, og på bakerste stolpe kunne Matthew Woolley nokså enkelt bredside inn 0-2. Stemningen sto i taket blant bortesupporterne bak det ene målet, og Connor og de andre groundhopperne var imponert over både bortelagets kvaliteter på banen og deres supportere.

 

Vertene forsøkte å slå tilbake, og Jamie Poolle gikk på et imponerende raid som bragte ham inn i feltet, men avslutningen gikk rett på bortekeeper Conkie. Glen Lane på sin side så sin avslutning gå over mål, mens en uidentifisert spiller hadde en skummel heading som landet oppå nettaket. Matthew Ward minnet hjemmelaget og keeper Scott Pocklington på at de ikke hadde tatt pause riktig ennå, men et par minutter før hvilen ble det ny spenning. Stuart Thompson fikk ballen på drøye 25 meter, og med sitt andre touch sendte han i vei en suser som fikk nettmaskene oppe i Conkies hjørne til å bule. 1-2! Og da gjestene kort etter ble redusert til ti mann, kunne vertene gå i garderoben med fornyet håp. Jeg så ikke helt episoden, men det ble sagt at Adam Bayley fikk sin (hittil gode) debut ødelagt med rødt kort etter at han skal ha tråkket på hodet til Andrew Johnson i forbindelse med en av stadig flere heftige dueller.

 

Pausen ble brukt til å innta en kjapp pint med Woodpecker mens jeg samtalte litt med diverse personer. Jeg tok meg selv i å invitere Connor med meg opp i baren for en pint, før jeg kom på at han ikke på langt nær er gammel nok selv om han virker svært moden for alderen. I baren var det fortsatt en salig blanding av supportere og personer som hadde blitt igjen etter dåpsfesten, og representanter for hjemmefansen var nå sterke i troen på at de skulle kunne snu kampen mot ti mann. Ved et bord i et hjørne hadde den ansvarlige for klubbsjappa satt opp et provisorisk utsalg, og der fikk jeg også byttet til meg en pin mot et bidrag på £3,50. Etter at glasset var tømt ble det også tid til å oppsøke matutsalget i et av hjørnene på motsatt side, der de fristet med Hot roast pork with stuffing and apple sauce til £3,50. Slett ikke å forakte, og mens jeg mottok godsakene ble andre omgang sparket i gang.

 

Hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne snaue fem minutter ut i omgangen, men Kyle Davis måtte se at hans avslutning gikk på feil side av stolpen. Jeg var nok ikke den eneste som nå forventet et langt mer defensivt 1874 Northwich som ville bli presset kraftig av sitt vertskap, men i stedet var det manager Ian Streets gutter som få minutter etter gjenopprettet tomålsledelsen. En corner ble kun halvveis klarert, og hjemmekeeper Pocklington klarte ikke å holde skuddet fra Stuart Wellstead. Matthew Beadle kunne sette inn returen og sørge for 1-3 åtte minutter ut i omgangen.

 

Vertenes Andrew Johnson skapte en god mulighet for seg selv med en god prestasjon, men avslutningen sto ikke helt i stil. Deretter var innbytter John Butler frempå da han kun et minutt eller to etter å ha kommet innpå (for Adam Sakr) headet Glen Lanes innlegg på mål og tvang frem en god redning av keeper Conkie. Både Connor og mange med ham uttrykte undring over at ikke Butler hadde startet kampen, og etter drøye timen var han frempå igjen, men hans skrudde avslutning gikk like utenfor stolpen. Bishops-kaptein Sean Tarling kunne like etter prise seg lykkelig over at han slapp unna med gult for en hårreisende takling som jeg vil påstå at de fleste dommere ville belønnet med direkte rødt. Gjestene satt spikeren i kista tjue minutter ut i omgangen da et innlegg fra en god Stuart Wellstead ble ekspedert i mål av Matthew Beadle som på volley besørget sitt andre fra kort hold. 1-4!

 

Bishop Auckland innså nok nederlaget, men hadde nå igjen en god periode, der Andrew Johnson testet Conkie, og innbytter John Butler var uheldig som ikke scoret på noen av sine to-tre muligheter i løpet av kort tid. Spesielt den ene var stor, da keeper var fullstendig ute av posisjon, og avslutningen ble blokkert på streken av en forsvarer. Og da Glen Lane sendte ballen forbi keeper Conkie, sto det jammen en forsvarer klar til å redde på streken igjen. Bortefansen hadde for lengst begynt å synge om Wembley da jeg fikk høre av Nigel Taylor at Lee Stewart var observert ved laglederbenkene på motsatt side. Med kun et par minutter igjen gikk jeg over for å hilse på, men kom aldri lenger enn til Harvey Harris, som var medarrangør av Northern Leagues Easter Hop i påsken 2014. Det var et hyggelig gjensyn, og mens John Butler sendte kampens siste sjanse rett på Conkie snakket jeg raskt med Harris inntil dommeren snart blåste av med 1-4 som sluttresultat og et ikke helt ufortjent avansement for gjestene.

 

Harvey Harris forsvant raskt ut av portene etter kampslutt, og Lee må ha gjort det samme, for han var ikke å se. Derfor returnerte jeg i stedet til baren, hvor det heller ikke var mange igjen av groundhopperne. Det ble for øvrig opplyst om at dagens tilskuertall var 382; noe som skapte undring hos noen av groundhopperne som har besøkt Heritage Park ved flere anledninger. De tippet alle at 500+ var mer riktig, men jeg mistenkte at de resterende gjestene fra dåpsfesten kanskje ikke var regnet med. I ettertid ble uansett tilskuertallet om ikke annet oppjustert til 407. Med en ny pint Woodpecker i hånden pratet jeg igjen litt med noen av de fremmøtte, og hjemmefansen nøyet seg med å fastslå at Bishop Auckland for tiden er alt annet enn forutsigbare, og det var mer enn en av deres supporterne som brukte betegnelsen «a Jekyll & Hyde team».

 

En av de var David Bayles, som utgjør den ene halvparten av hjemmelagets managerteam. Ved bardisken hadde jeg en lengre prat med ham, og han var tydelig oppgitt både over prestasjonen, skadesituasjonen og den manglende stabiliteten. Han hevdet ikke overraskende at det nok var andre som ville kjempe helt i toppen, og mente at Shildon nok fortsatt var favoritt sammen med West Auckland. Samtidig mente han i likhet med meg at man virkelig skal se opp for North Shields, som også han hadde blitt imponert av, mens han regnet med at Marske igjen ville kollapse etter nyttår slik de «har fått for vane». På spørsmål om de likevel ville søke om opprykk til step 4 slik de pleier, hevdet han irritert at det ikke er noen vits om de fortsetter å spille slik, men la straks mer alvorlig til at man slett ikke skal se bort fra en søknad, da de tross alt ønsker seg til tilbake til Northern Premier League.

 

Det er jo også et uttalt mål for 1874 Northwich, og deres supportere ga klar beskjed om at opprykk er et mål – selv om det ikke på noen måte er noe krav allerede denne sesongen, da spesielt Glossop North End og Runcorn Linnets ser sterke ut. I motsetning til ved Northern League vil vi nok se langt flere søkere fra NWCL Premier, og flere uttrykte forhåpninger om å i løpet av noen år kunne passere Northwich Victoria i pyramiden. Det er litt merkelig å tenke på 1874 Northwich som en «lillebror» til den langt mer tradisjonsrike Victoria, men faktum er at føniksklubben i hvert fall supportermessig allerede har passert deres gamle klubb. De var meget godt representert i County Durham denne søndagen, i kontrast til de 5-10 personene jeg så heie på Northwich Victoria da jeg besøkte Mossley tidlig denne sesongen. En av supporterne fortalte at Jim Rushe fortsatt er involvert, og hadde svært lite pent å si om både ham og andre tilknyttet Northwich Victoria.

 

Etter ytterligere en pint var det på tide å takke for meg da de ved sju-tiden uansett annonserte siste runde i baren. Jeg ønsket lykke til og trasket tilbake til hotellet, der jeg etter hvert slo meg ned på den tilhørende restauranten Brewers Fayre. Mens jeg leste mer i dagens program og Non League Paper unnet jeg meg en mixed grill og en pint eller to med Strongbow før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga med Non League Paper og min medbragte bok. Og for ordens skyld: I tredje runde av FA Vase ble 1874 Northwich trukket mot divisjonskollega Glossop North End. Det blir uten tvil rundens storkamp!

 

English ground # 219:
Bishop Auckland v 1874 Northwich 1-4 (1-2)
FA Vase 2nd Round
Heritage Park, 23 November 2014
0-1 Stuart Wellstead (19)
0-2 Matthew Woolley (30)
1-2 Stuart Thompson (42)
1-3 Matthew Beadle (53)
1-4 Matthew Beadle (66)
Att: 407
Admission: £6
Programme: £1,20
Pin badge: £3,50

 

Next game: 24.11.2014: Aston Villa v Southampton
Previous game: 22.11.2014: Merthyr Town v Swindon Supermarine

More pics

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg