Eastleigh v Aldershot Town 14.08.2014

 

Torsdag 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town

 

Ved Newlands Lodge i Middlesbrough fikk omsider jenta på kjøkkenet servert meg en egg, bacon & sausage sandwich som utgjorde dagens frokost som jeg inntok mens jeg samtalte med en håndverker som også bodde der og snart skulle reise den lange veien hjem til Winchester. Pussig nok er det rett i nærheten av dit jeg skulle denne dagen, og etter morgenstellet fikk jeg personalet til å ringe en taxi som snart kom på utsiden. Det var en av byens Boro-taxier som ved mitt tidligere besøk i Middlesbrough fikk meg til å lure på om Middlesbrough FC har begynt i drosjenæringen, da man i tillegg til navnet har røde biler som til alt overmål bærer klubbens logo. 09.08-toget fraktet meg de ti minuttene til Eaglescliffe, der jeg etter ti minutters venting kunne hoppe på Grand Centrals tog fra Sunderland til London Kings Cross. Klokka halv ett ankom vi London-stasjonen, men jeg hadde fortsatt et godt stykke igjen av reisen.

 

Ved hjelp av tubens Northern Line og Waterloo & City Line tok jeg meg ned til Londons travleste stasjon, Waterloo. Der hoppet jeg omsider på toget som skulle ta meg til Southampton Central, og ankom sistnevnte stasjon ti på tre. Samtidig oppdaget jeg sjokkert at min nye Xperia Z2 telefon tydeligvis hadde avgått med døden. Dvs i hvert fall skjermen, da jeg hørte lyder men ikke fikk liv i skjermen. Etter å ha gått den korte turen opp på The Polygon, der jeg hadde booket et rom for £28 på Polygon Villas Guest House, bestemte jeg meg for å forhøre meg med den tekniske ekspertisen. Etter å ha forsøkt alt jeg kunne tenke på, sjekket jeg opp mobilsjapper og -reparatører i nærheten ved hjelp av min andre telefon (min gamle mobil som har gjort brite av seg da den har fått engelsk SIM til bruk på mine turer).

 

Men etter at også sjappe nummer fire måtte beklage at de ikke kunne fikse den uten å måtte sende den inn, var jeg i ferd med å gi opp da en pen jente bak disken anbefalte en annen reparatør som skulle være dyktig. Han holdt til i tilknytning til et stort ASDA supermarked, og etter å ha tuslet fra sted til sted i Southampton sentrum var det et nokså pinlig øyeblikk da skjermen kom til live i samme øyeblikk som han trykket på power-knappen. Det spørs om han helt trodde på at dette var sjappe nummer fem, og at fire andre hadde sjekket den med negativt resultat. Kanskje hadde han kun en magisk touch, eller mer sannsynlig hadde det bare tatt litt tid for å funke etter at karen i forrige sjappe omsider hadde forsøkt å trykke på en reset-knapp. Uansett var jeg lettet og lykkelig og takket for hans magiske touch.

 

Jeg hadde nå surret bort (eller slått i hjel) en god del tid på dette, men jeg hadde i hvert fall en fungerende telefon, og valgte å snart sette kursen mot Eastleigh. Jeg bestemte meg for å gå av på stasjonen med samme navn for å få meg et pubmåltid i sentrum heller enn å hoppe av på Southampton Airport Parkway, som kanskje er ørlite nærmere Eastleighs hjemmebane Ten Acres. Toget tok meg et lite kvarter tilbake den veien jeg hadde kommet tidligere, og tvers over veien for Eastleigh stasjon smatt jeg inn på Wetherspoons-puben The Wagon Works for å benytte meg av deres WiFi mens jeg inntok mitt måltid og nøt en pint av festival-cideren Cornish Orchards.

 

Det bor faktisk rundt 80 000 mennesker i Eastleigh, som først og fremst er en gammel jernbaneby beliggende mellom Southampton og Winchester, langs veien romerne bygget mellom Winchester og Bitterne. Senere har Eastleigh først og fremst blitt kjent som hjembyen til de legendariske Spitfire-flyene, som for første gang ble fløyet fra Eastleigh Aerodrome (i dag Southampton International Airport) i 1936. Ellers bodde komikeren Benny Hill i Eastleigh, og jobbet i sine yngre dager blant annet som melkemann i byen. Jeg hadde blitt kontaktet av en svensk groundhopper som skulle reise ned fra London og også hadde tenkt seg på kveldens kamp, og jeg hadde gitt ham mitt engelske nummer slik at han og hans følge kunne ta kontakt for å ta en pint i Eastleigh før kamp. Imidlertid hørte jeg aldri noe (det skulle vise seg at han hadde ikke hadde hatt nett på toget sørover, og dermed ikke så min beskjed før litt senere), så jeg bestemte meg med halvannen time til avspark for å bryte opp og hoppe på en buss ut mot Eastleighs hjemmebane.

 

Det var flere på bussen som åpenbart skulle på samme kamp, så da slapp jeg å følge med på kartet på mobilen. Det var etter hvert også stor trafikk, så det var tydelig at det ikke hadde gått upåaktet hen blant lokalbefolkningen at byens klubb denne kvelden skulle hjemmedebutere på femte nivå av engelsk fotball. Etter å ha sneglet oss sørover igjen mot Ten Acres, benyttet sjåføren av BlueStar buss nummer 2 det trafikale kaoset til å slippe oss av rett utenfor innkjørselen slik at vi slapp å bli med til holdeplassen et steinkast lenger nede i veien. Etter å ha tatt noen bilder av eksteriøret på anleggets hovedtribune fant jeg frem til billettkontoret der jeg fikk hentet min billett som jeg for sikkerhets skyld hadde ringt og bestilt på mandagen. £12 kostet den, og allerede da jeg la på røret angret jeg på at jeg ikke hadde bestilt på bortetribunen snarere enn en hjemmebillett. Jeg hadde nemlig fått bekreftet at det ville bli segregering av supporterne, og jeg håpet innerst inne mest på seier til Aldershot Town i kveldens kamp, selv om jeg kanskje ikke skal fortelle akkurat det til mine gamle kompiser i Reading-leiren.

 

Eastleigh er nyopprykket i Conference Premier etter å ha vunnet Conference South-tittelen i våres etter et par års hard satsing. Nå satses det knallhardt, og ambisjonene er intet mindre enn opprykk til Football League. Med en rekke signeringer fra klubber i Football League er klubben tippet å kunne blande seg inn opprykksstriden allerede i sin debutsesong på dette nivået. At spissen James Constable valgte å avslå ny kontrakt med Oxford United for heller å tegne en mer lukrativ avtale med Eastleigh, til tross for at han kun manglet ett mål på Ron Atkinsons klubbrekord, bekrefter vel både Eastleighs ambisjoner og økonomiske muskler. Pengene kommer fra formannen Stewart Donald, som tok over i 2012, og det skal bli spennende å se hva de kan gjøre i en tøff divisjon. Innenfor byttet jeg £2,50 mot et program som i hvert fall utseendemessig allerede holder FL-nivå. Heldigvis var det også et par interessante artikler inni.

 

Også på anleggssiden satses det heftig mot Football League, og dette var tydelig da jeg kom inn på anlegget som nå bærer sponsornavnet Silverlake Stadium. Bare i sommer har man satt opp to nye tribuner, og en av disse befinner seg på kortsiden Clubhouse End, der jeg kom inn. Etter å ha passert inngangen til klubbsjappa og klubbhusets bar kom jeg ut der denne tribunen befant seg på min høyre side. Den dekker snaut halve kortsiden, og det er snakk om en ståtribune som er en ganske ordinær affære. Bortenfor denne står det i bakgrunnen to etasjer med brakker som jeg antar benyttes av blant annet media, som også var til stede denne kvelden i form av BT Sport. Jeg så flere ganger Mark Clemmit – reporteren kjent som ‘Clem’ fra blant annet ‘The Football League Show’ – strene rundt på jakt etter intervjuobjekter.

 

Jeg kunne ta meg rundt på høyre langside så langt som til hovedtribunen, og dette er en sittetribune med plass til 370 tilskuere. Fundamentet er i murstein, og tribunen er opphøyet fra bakkenivå slik at den må entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det såkalt hard standing mellom denne tribunen og hjørneflaggene. På motsatt langside så jeg sommerens andre nye tribune; den såkalte East Terrace som denne kvelden ble gitt til bortefansen. Dermed kunne jeg dessverre ikke ta meg rundt hit, men det er en ståtribune som strekker seg i underkant av banens lengde. Den sies å kunne huse 1 250 tilskuere, og ble kjøpt fra Exeter Chiefs Rugby Club og fraktet fra Devon til Hampshire. På bortre kortside var det ingen verdens ting, men jeg fant snart ut av grunnen til at det så ut som en byggeplass i startfasen. Her har nemlig klubben hatt planer om å bygge ny tribune, og etter at de i sommer fikk byggetillatelsen håper de at den skal kunne stå ferdig allerede i løpet av oktober dette året! Det skal dreie seg om en sittetribune med plass til 2 300 tilskuere, og planen er visstnok at deler av denne etter hvert skal gir bortefansen.

 

Jeg hadde egentlig følelsen av å være i Football League allerede, og omgivelsene og det stappfulle klubbhuset innbød egentlig ikke til å forlyste seg med alkoholholdig drikke. Jeg stakk i stedet hodet inn i klubbsjappa, som jeg nærmest ved en tilfeldighet kom over i gangen utenfor baren. Jeg nøyde meg med å gå til anskaffelse av en pin til min samling, og forlot sjappa £2,50 fattigere. Jeg var interessert i å høre noen av supporternes betraktninger om klatringen i pyramiden og fremtidsutsiktene, men det var først min fjerde samtalepartner som hadde vært fast innslag på Ten Acres før sesonginnspurten forrige sesong. Imidlertid håpet de alle på å blande seg inn i opprykkskampen – spesielt flere av de «nye» supporterne som hevdet at det var tittelen og direkte opprykk som gjaldt, mens de med litt lenger fartstid mente man burde si seg fornøyd om de kunne klare playoff.

 

I anledning den første TV-sendte kamp fra Ten Acres hadde man nok håpet på en festforestilling, men det ble tidlig klart at så neppe ville skje. Majoriteten av de 1 914 tilskuerne (og langt flere TV-seere) vil nok påstå at det var en nitrist forestilling de var vitne til. Det meste foregikk på midtbanen, og sjansene uteble. Hjemmelagets Yemi Odubade skapte ved et par anledninger tilløp til problemer for Shots med farten sin, men han klarte aldri å servere noen god ball til hverken James Constable eller andre av sine lagkamerater. Shots virket farligst de gangene Chris Barkers langs innkast falt ned i feltet, men vertene syntes alltid å få klarert. Målfarlige Brett Williams skjøt like over for Shots, mens Jordan Roberts kanskje burde ha gjort bedre da han avsluttet utenfor fra nokså god posisjon på bakre stolpe. For hjemmelaget måtte både Jai Reason og Will Evans se sine avslutninger gå utenfor. Det var slett angrepsspill, og den avgjørende pasningen var til stadighet skuffende svak.

 

Den varme sommerdagen hadde nå forvandlet seg til en våt kveld da regnet begynte å hølje ned, og de jeg var mest imponert over var forsvaret til Aldershot, som virket solid. Deres spydspiss Brett Williams hadde ytterligere et par avslutninger, med hadde ikke stilt inn siktet ordentlig, og ble uansett ganske alene der oppe på topp. Det var egentlig en befrielse da dommeren blåste til pause med 0-0 på resultattavla, og jeg kunne søke tilflukt for regnet i klubbhusets bar. Jeg nøyde meg med å betale £1 for en boks Cola og fant en ledig plass ved et bord der jeg satt meg ned for å bla litt i programmet. Jeg skulle gjerne likt å høre hva Shots-fansen gjorde seg av tanker for denne sesongen, for det er jo en klubb der det de siste sesongene har vært mye rot og hvor det virker ganske uvisst hva man kan forvente seg.

 

Regnet hadde økt i styrke, og jeg bestemte meg for å se starten av andre omgang fra baren der man faktisk viste BT Sports direktesending på storskjerm. Eastleigh satt innpå tidligere Luton-spiller Stuart Fleetwood, og med ham på banen ble det straks mer fort over hjemmelaget. Ikke minst syntes dette å vekke James Constable som nå fikk langt bedre støtte, og det var han som headet like over få minutter ut i omgangen. Samme mann måtte like etter se en volley gå like utenfor, og Eastleigh hadde en periode et spillemessig overtak idet jeg igjen hadde beveget meg ut i regnet som nå hadde avtatt. Men Shots-manager Andy Scott tok grep, og innbytter og debutant Sam Hatton på midtbanen var medvirkende til at gjestene igjen virket solide bakover.

 

Det virket å gå mot 0-0, og det var faktisk først etter 83 minutter at en av keeperene for første gang i kampen måtte gjøre en redning da James Constable skjøt rett på Shots-keeper Phil Smith. På motsatt side hadde også Brett Williams fått stilt inn siktet, men hans avslutning ble reddet av Spitfires-keeper Ross Flitney. Jeg begynte å bevege meg tilbake mot baren der jeg hadde avtalt å møte en av mine samtalepartnere som hadde blitt igjen der etter pausen, og som faktisk hadde tilbudt meg skyss til Southampton Airport Parkway. Men idet vi passerte tre minutter av tilleggstiden og han ville gå mot bilen, fikk hjemmelaget en corner. Og sent i det fjerde tilleggsminutt ble Shots straffet svært hardt da innbytter Ben Wright fikk stikke fra sin oppasser og helt umarkert få styre inn 1-0 på bakerste stolpe med det som var bortimot kampens siste spark på ballen. Manager Richard Hill var i ekstase, og hans elever hadde vunnet kampen helt på tampen. Jeg kunne ikke unngå å føle litt med Aldershot, som jeg følte hadde fortjent det ene poenget.

 

Snart forlot vi Ten Acres, og etter en kort kjøretur ble jeg sluppet av på Southampton Airport Parkway, der jeg takket for turen og gikk for å vente på toget som snart kom. Tilbake i Southampton bar det rett tilbake til Polygon Villas og hotellsenga for å få meg litt søvn før en ny lang reise dagen etter. Eastleigh hadde vært et nytt bekjentskap for meg, og forventede topplag som Grimsby, Gateshead, Bristol Rovers, Kidderminster, Barnet, Torquay, Forest Green etc skal nok ikke kimse av de hardt satsende nykommerne fra Hampshire.

 

English ground # 189:
Eastleigh v Aldershot Town 1-0 (0-0)
Conference Premier
Ten Acres, 14 August 2014
1-0 Ben Wright (90+4)
Att: 1 914
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £2,50

 

Next game: 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town
Previous game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg