Dundalk v Waterford 16.03.2018

 

Fredag 16.03.2018: Dundalk v Waterford

 

 

Det var på tide å ta noen dagers pause fra planleggingen av den store påsketuren og unne seg en familie-weekend i Belfast for å feire min mors 70-årsdag. I den forbindelse så jeg selvsagt muligheten for å få med seg en kamp eller to, og fikk grønt lys for dette. Grytidlig fredag morgen kjørte jeg, min mor, mine to søsken og en av mine nevøer opp til Gardermoen for å la British Airways frakte oss over Nordsjøen. Etter å ha tatt oss fra terminal 5 til terminal 2, hadde vi akkurat tid til å innta en frokost før vi måtte stresse mot gaten. Litt før halv ett landet Aer Lingus sin maskin på George Best Belfast City Airport, og det var bare en kort drosjetur inn til sentrum og fasjonable Fitzwilliam Hotel, der vi raskt fikk sjekket inn og installert oss.

 

 

Jeg liker meg alltid i Belfast, og det var bare å komme seg ut for å få litt ut av dagen, så vi spaserte bort til St. George’s Market for å ta en kikk. Derfra gikk turen via kjøpesenteret Victoria Square videre til Commercial Court for å taste ut en eller to av pubene der. På koselige Duke of York var det såpass travelt at et måltid imidlertid måtte inntas på et annet etablissement rundt hjørnet. Turen gikk videre til The Dirty Onion, og da klokka hadde passert fem, følte deler av reisefølget for å ta et par timer tilbake på hotellet. Det hadde tross alt vært en lang dag med vekkerklokker som ringte like før klokka 04.00, så med noen tips fulgte jeg de litt av veien og pekte de i riktig retning før jeg selv tok meg til togstasjonen Belfast Central og betalte £17,50 for en returbillett til Dundalk.

 

 

Det var altså duket for min debut hva gjelder fotball i den irske republikken, og 18.05-toget brukte en time og et kvarter fra Belfast ned til Dundalk rett på den andre siden av grensen. Dundalk er en by med i overkant av 35 000 innbyggere, og den er administrasjonssenter for County Louth – det nordøstligste grevskapet i Irland. Dundalk ligger omtrent halvveis mellom Dublin og Belfast, og er beliggende ved elven Castletown som her renner ut i Dundalk Bay. Da Irland ble delt i 1921 ble Dundalk en grenseby, der det under den irske borgerkrigen var flere trefninger. Etter at Irland ble med i EU i 1972, sørget økt konkurranse for at den lokale industrien fikk problemer, og arbeidsledigheten var en periode høyest i Irland – noe som skapte grobunn for blant annet sosial uro og økt politisk ekstremisme.

 

 

Heldigvis ligger Oriel Park sentralt plassert kun et par minutters gange fra togstasjonen i Dundalk, så det var med et 15-20 minutter til avspark at jeg ankom og kunne betale meg inn med 15 euro. Det var altså frem med euroen vi hadde husket å ta meg hjemmefra, og på innsiden betalte jeg 3 euro for et eksemplar av kveldens kampprogram. Det har ofte blitt sagt at den irske ligaen ikke anses for å være spesielt populær selv blant irene selv, og her i Norge vil nok mange se på den som en nokså svak bakgårds-liga, men det får stå for deres regning. Det som er helt sikkert i så måte, er at det selv majoriteten av Eliteserie-klubbene ikke klarer hjemme – nemlig å trykke opp et skikkelig kampprogram – ja, det klarer de med bravur her. Et 40 siders tykt og glossy eksemplar kan man bare drømme om hjemme i Norge.

 

 

Det finnes rapporter om organisert fotball i Dundalk så langt tilbake som i 1892, mens Dundalk FC ikke ble stiftet før i 1903. Med sine 12 ligatitler og 10 cuptitler er de en av de mest meritterte klubbene i irsk fotball. Da man etter Irlands uavhengighet startet opp League of Ireland i 1921, var de imidlertid ikke med, da denne da besto av kun Dublin-klubber som hadde hatt tilhold i Leinster League. Dette åpnet derimot for at de året etter fikk innpass i Leinster League under navnet Dundalk GNR (forkortelsen sto for Great Northern Railway), som den eneste klubben utenfor Dublin, og i 1926 ble de valgt inn i League of Ireland på bekostning av Dublin-klubben Pioneers. I 1930 fjernet de GNR-suffikset, og tre år senere kunne de som første provins-klubb feire ligatittelen i League of Ireland.

 

 

Det var altså deres første av tolv ligatitler, og det skulle gå nesten 30 år før de gjentok bedriften våren 1963, men i mellomtiden hadde de vunnet fire cuptitler. En ny ligatittel fulgte i 1967, men det var utover 1970- og 1980-årene at Dundalk hadde en virkelig storhetstid, og en periode var de imponerende nok ubeseiret på hjemmebane i europacuper til tross for motstand som Tottenham, Celtic, PSV, Porto og Hajduk Split. Mellom 1976 og 1988 vant de fire nye ligatitler og fire cuptitler – inkludert ‘the double’ i 1988. Ligatittelen ble også sikret i 1991 og 1995, men på tampen av 1990-årene rykket Dundalk ned i League of Ireland First Division, og til tross for at de rykket opp igjen i 2001, ble det umiddelbart nedrykk og noen år der man slet tyngre også på nivået under. Det skal også nevnes at den irske ligaen la om til sommersesong i 2003, og tre år senere ble det virkelig drama da Dundalk i 2006 trodde de hadde sikret seg opprykk tilbake til eliten.

 

 

Før en omstrukturering i forkant av 2007-sesongen ble det for første gang nemlig arrangert kvalifiseringskamper mellom en klubb fra First Division og klubben på nest-sisteplass i Premier Division, og Dundalk slo der Waterford, men så viste det seg at de likevel ikke fikk opprykket. Det ble nemlig hevdet at også andre kriterier ble lagt til grunn, og det hele endte faktisk opp med at Galway United fikk opprykket til tross for at de hadde endt på plassen bak Dundalk. Protestene var så heftige at det endte med en situasjon der en Dundalk-supporter oppsøkte det irske fotballforbundet og helte bensin utover deres resepsjons-område og truet med å tenne på! Det ble heldigvis avverget, men Dundalk måtte vente to år til før de omsider sikret opprykk med divisjonstittel i 2008.

 

 

Dundalk var snart tilbake med en ny storhetsperiode, og andreplassen i 2013 var bare et lite varsel på hva som skulle komme, for The Lilywhites tok tre strake ligatitler i 2014, 2015 og 2016. I 2015 tok de for øvrig også ‘the double’, og i løpet av 2016/17-utgaven av Europa-cupene gjorde de seg også bemerket på kontinentet. I «Champions» League ble de etter hvert slått ut av Legia Warszawa i playoff-runden, men i Europa League ble de den første irske klubb til å både ta poeng og å vinne en kamp i en av de nye (etter min mening latterlige) gruppespillene av europacupene. I forrige sesong av League of Ireland var Cork City nokså overlegne, og Dundalk måtte nøye seg med andreplass, men de håper nok å kunne utfordre igjen også i 2018-sesongen.

 

 

Oriel Park ble åpnet i 1919, men det var ikke før i 1936 at den ble tatt i bruk som fotballklubbens hjemmebane. Jeg ble møtt av det som fortsatt fremstår som et klassisk anlegg, til tross for visse ‘oppgraderinger’ i senere år. Det har man ikke minst sin flotte hovedtribune å takke for, og denne skal stamme fra 1960-årene og står midt på langsiden der jeg hadde gått gjennom inngangspartiet for hjemmefans ved siden av dens ene ende. Det er en nokså bratt hovedtribune med det som skal være rundt 1 000 plastseter – uten at jeg talte disse – og i forkant har den en paddock. I 2007 ble taket skadet i en storm, og deler av taket ble erstattet og bygget på med et påbygg som stikker ut og gir en viss ly også for de i paddocken. Som en slags forlengelse av denne paddocken strekker det seg også et parti med en blanding av sitte- og ståplasser bortover forbi det nevnte inngangspartiet og ned mot det ene hjørnet.

 

 

UEFAs krav gjorde at klubben så seg nødt til å installere seter her på det som tidligere var en åpen terrace, og resultatet er en snodig seksjon der noen rader med plastseter under åpen himmel svinger seg i en slags L-form over på en liten del av kortsiden. Denne kortsiden byr ellers kun på en temmelig slak gress-skråning av typen det engelske FA har lagt for hat, men der en del supportere valgte å ta oppstilling denne kvelden. Over på bortre langside var det allerede et imponerende liv og nokså folksomt, og den harde kjerne av hjemmesupportere her stoppet tilsynelatende aldri sin konstante tromming og synging i løpet av kampen. Her var det tidligere en ståtribune ved navn ‘The Shed’ som strakte seg hele banens lengde, men det var før det på utsiden ble bygget et stort ungdomssenter som nå dominerer denne langsiden samtidig som gamle The Shed er revet og erstattet med en ny og mindre sittetribune som «drukner» litt mot det store usjarmerende bygget i bakgrunnen.

 

 

Bak det andre målet er det ingen fasiliteter, og denne var også sperret av og gjorde nytte som parkeringsplass for noen biler. Dermed fikk jeg heller ikke gått runden rundt banen og tatt en kikk på partiet med gammel klassisk terracing der et lite antall bortefans hadde installert seg. Dette partiet er rett ved siden av hovedtribunen, og det så ut som en sliten gammel ståtribune-seksjon av typen som så så sliten ut at man bare var nødt til å like det – uten at jeg altså kom nærme nok til å ta en nøyere kikk, skjønt jeg så at man også her har installert plastseter på deler av den. I stedet oppsøkte jeg matutsalget i den nærmeste enden av hovedtribunen for å gå til innkjøp av en burger, og lagene kom deretter på banen mens jeg tok en kikk på tabellen i kampprogrammet.

 

 

Etter fem serierunder var Dundalk det eneste ubeseirede laget, men med 2-3-0 og ni poeng hadde de fra sin tredjeplass tre poeng opp til regjerende mester Cork City og nyopprykkede Waterford som begge sto med 4-0-1, og de var nettopp Waterford som gjestet Oriel Park denne kvelden. Dundalk-fansen håper nok at de igjen skal kunne kjempe om tittelen, men utfra Waterfords sesonginnledning å dømme skulle vertskapet nå kanskje få seg en aldri så liten test? Gjestene fra sør hang i hvert fall godt med fra starten, og etter en tam innledning der lagene nøytraliserte hverandre, hadde de en nokså god mulighet. Hjemmekeeper Gary Rogers sto sin kamp nummer 500 i den irske toppdivisjonen måtte rykke ut i feltet for å avverge, og Derek Daly avsluttet like over. Den første gode sjansen for vertene kom da Patrick Hoban la tilbake til Karolis Chvedukas, men Waterford-keeper Lawrence Vigouroux fikk slått til corner.

 

 

Vicouroux måtte i aksjon igjen på tilsvarende måte da Dane Massey litt senere fyrte løs etter flott forarbeid av en Michael Duffy som for meg var kampens store spiller, men etter en ikke altfor innholdsrik første omgang var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause. Den benyttet jeg til å stikke innom ‘Town Bar’ som ligger under hovedtribunen og entres via en dør i enden av denne. Der inne måtte jeg punge ut 5 euro for en cider, og fikk ikke uventet høre noen representanter for hjemmelaget hevde at Dundalk måtte heve seg og sette inn et ekstra gir i andre omgang. Det var da også akkurat det ‘The Town’ gjorde! Da jeg kom ut igjen akkurat tidsnok til å få med meg avspark, gikk det nemlig ikke lenge før vi så at vertskapet tok et klart initiativ.

 

 

Allerede i de første minuttene av andre omgang skapte Dundalk minst like mange gode sjanser som vi hadde sett før pause, og Michael Duffy var stort sett involvert. Det var han også da keeper Vigouroux måtte gi retur og Dane Massey satt ballen over mål. Snaut ti minutter ut i omgangen fikk hjemmelaget nettkjenning da Vigouroux igjen måtte gi retur på et skudd fra Jamie McGrath og Patrick Hoban satt ballen i mål. Gleden var imidlertid kortvarig da linjemannen hadde hevet flagget for å markere for offside. Waterford kunne mot spillets gang tatt ledelsen da John Martin ble spilt gjennom, men jubilanten Rogers i Dundalk-målet ryddet opp med en benparade, og Dundalk fortsatte å presse på.

 

 

Pat Hoban headet like over, og Duffy varet konstant uromoment på venstrekanten, men til tross for en rekke gode sjanser ville ikke ballen i mål for hjemmelaget. Bortelaget på sin side hadde stadig bedre tid og var åpenbart nå kun interessert i å ta med seg det ene poenget sørover, og jeg hadde belaget meg på at jeg var vitne til en målløs forestilling da klokka tikket over på tilleggstiden. I det fjerde tilleggsminuttet var Michael Duffy imidlertid på ferde igjen ute på kanten, og hans innlegg hadde retning mot hodet til Patrick Hoban, men det var tilsynelatende Waterford-forsvarer Garry Comerford som fikk hodet på ballen og sendte den i eget mål til voldsomme jubelscener fra Dundalk-spillerne og deres fans.

 

 

Kort etter gikk sluttsignalet, og 2 215 tilskuere hadde sett Dundalk vinne 1-0 etter dramaet på overtid. For min del var det bare å strene tilbake til togstasjonen der kveldens siste tog tilbake til Belfast skulle ha avgang klokka 21.50, og til tross for at det hadde vært en meget lang dag og at Belfast Central var endestasjonen, duppet jeg ikke av slik jeg med fare for å våkne i Dublin hadde gjort på turen ned. I stedet satt jeg og leste i kveldens kampprogram og reflekterte over min debut i den irske republikkens fotball-pyramide og toppdivisjon. Jeg har flere ganger hørt den bli beskrevet som en liga som selv mange av irene selv nedlatende ser på nærmest med forakt. Det stemte om ikke annet dårlig med det inntrykket jeg fikk ved Oriel Park denne kvelden.

 

 

Jeg lot meg nemlig imponere over stemningen, og jeg skal ikke si når jeg sist hørte 2 215 tilskuere lage en slik stemning, men det har i hvert fall ikke vært altfor ofte. Jeg er glad jeg benyttet anledningen til å få med meg denne kampen, selv om det ble en nokså sen retur til Belfast, der jeg litt etter klokka halv tolv listet meg inn på hotellrommet for å ikke vekke min bror som i likhet med mitt øvrige reisefølge allerede hadde lagt seg. Det var bare å lade opp til lørdagen, som skulle by på nye sprell – både med feiring av min mors fødselsdag, litt turist-aktiviteter, og for min del også en ny fotballkamp.

 

 

Republic of Ireland ground # 1:
Dundalk v Waterford 1-0 (0-0)
League of Ireland Premier Division
Oriel Park, 16 March 2018
1-0 Garry Comerford (OG, 90+4)
Att: 2 215
Admission: 15 euro
Programme: 3 euro

 

Next game: 17.03.2018: Crusaders v Dungannon Swifts 
Previous game: 24.02.2018: IK Oddevold v AIK 

More pics 

This day on a map here 

 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg