Søndag 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central
Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men hadde ytterligere en kamp søndagsmenyen da jeg forlot Estadio Enrique Sexto etter å ha sett vertene General Lamadrid spille uavgjort 1-1 og dele poengene med Atlas. Et steinkast eller to fra Estadio Enrique Sexto og det beryktede Devoto-fengselet som er dets nærmeste nabo fant jeg holdeplassen for bussen som skulle frakte meg til min neste destinasjon, og det var ikke mer enn rundt et kvarters busstur her fra Devoto og ned til Vélez Sarsfield sin hjemmebane i Liniers-området. Med to og en halv times tid til avspark var jeg borte ved billettlukene og betalte 2 200 pesos for en billett til kveldens kamp mellom Vélez Sarsfield og Barracas Central, og kunne deretter slå i hjel litt tid på et trivelig vannhull.
Rett på andre siden av en stor rundkjøring der ligger nemlig Lumberjack Beer Bar, som viste seg å være et utmerket sted å hygge seg i halvannen time eller vel så det. Der fikk jeg også snart selskap, for min argentinske venn Fernando hadde informert meg om han hadde blitt kontaktet av en dansk groundhopper som i likhet med meg hadde kontaktet ham for å få litt tips om visse ting i Argentina. Jeg hadde gitt ham tillatelse til å videreformidle nummeret mitt til denne dansken, og vi hadde nå avtalt å møtes over en øl før kampen hos Vélez Sarsfield. Ansgar Billehøj viste seg å være en ung Brøndby-fan som skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og jeg skulle også se mer til ham i de kommende dagene før jeg forlot Buenos Aires.
Liniers er et distrikt som ligger vest for sentrum av Buenos Aires og huser rundt 45 000 innbyggere. Det vokste frem rundt Liniers stasjon etter jernbanens ankomst i 1872, og er et viktig knutepunkt for både buss og tog, som også forbinder de vestlige bydeler, drabantbyer og utkantsområder med metroen til de mer sentrale delene av storbyen Buenos Aires. Mens jeg satt på Lumberjack og lesket strupen og knasket peanøtter, fikk jeg altså dansk selskap en stund før han gikk for å møte en kar han hadde avtalt å se kamp med og hadde billett sammen med. Ikke lenge etter brøt også undertegnede opp og tuslet nok en gang de få meterne bort til Estadio José Amalfitani.
Vélez Sarsfield er nok et navn de fleste fotballinteresserte har hørt også her hjemme. Historien sier at en gruppe unge menn som spilte fotball og måtte søke ly for regnet på Vélez Sarsfield jernbanestasjon (senere omdøpt til Floresta stasjon) da et skybrudd avbrøt deres lek bestemte seg for å stifte en klubb og spille mer ‘seriøst’. Det ble gjort 1. januar 1910, under navnet Club Atlético Argentinos de Vélez Sarsfield. I 1919 hadde de spilt seg opp i den øverste divisjonen, og har vært et nokså fast innslag der siden den gang. Det var først i 1940 at de rykket ned for første (og hittil eneste) gang, og de var da tilbake etter tre år.
Det var i 1968 at Vélez tok sitt første av etter hvert ti argentinske seriemesterskap, da de etter flere gode plasseringer omsider triumferte ved å vinne det årets Campeonato Nacional. Av økonomiske årsaker avsto de imidlertid fra å delta i 1969-utgaven av Copa Libertadores, selv om de naturlig nok dermed hadde kvalifisert seg. Det var i løpet av 1990-årene at de for alvor etablerte seg som en storhet i argentinsk fotball, og deres andre ligatittel i 1993 (Clausura) ble fulgt opp med at de året etter vant den gjeve Copa Libertadores etter finaleseier over brasilianske Sao Paulo. Deretter vant de også den interkontinentale cupen som ble spilt mellom den sør-amerikanske og europeiske mester frem til den dessverre ble erstattet av FIFAs klubb-VM og mistet det aller meste av glansen. Det var for øvrig italienske AC Milan som på tampen av 1994 ble slått 2-0 i Tokyo.
Da kalenderen viste 1998, hadde klubben med kallenavnet El Fortín sanket inn ytterligere tre ligatitler, samt triumfer i både Supercopa Sudamericana, Copa Interamericana, og Recopa Sudamericana. Deretter fulgte noen magrere år før de hanket inn nye ligatitler i både 2005, 2009 og 2011, og det dreide seg om Clausura-utgaven i alle disse tre årene. Nå eksperimenterer de ofte fælt i Argentina, og den neste ligatittelen kom i form av 2012 Inicial. Den tiende og foreløpig siste ligatittelen kom i 2012/13-sesongen, og samme år vant de også Supercopa Argentina. Deretter har det imidlertid vært trofé-tørke, men Vélez Sarsfield er absolutt en av de store og velkjente navnene i argentinsk fotball.
Etter nedrykket i 1940, måtte klubben flytte ut av sitt forrige stadion, Estadio Villa Luro, som de da hadde leid. Året etter sikret de seg tomten der deres nåværende hjemmebane står, men dette var da en sump, og det skal ikke ha vært noen enkel oppgave å bygge et nytt stadion der. Det var under ledelse av klubbpresidenten José Amalfitani at dette ble gjort, og et par av de gamle tretribunene hadde man visstnok med seg fra Villa Luro. Det nye stadionet ble åpnet i 1943, men allerede få år senere ble det revet og gjenoppbygget i sement på samme sted. Nyåpningen skjedde i 1951, og det er stadionet de fortsatt spiller på. Det var i 1968 at det ble omdøpt til dagens navn til ære for den nevnte klubbpresidenten, mens en omfattende oppgradering ble gjennomført i forkant av fotball-VM i 1978, der anlegget ble benyttet til tre av mesterskapets gruppespill-kamper.
Stadionet har i dag en offisiell kapasitet på 49 540, og er for øvrig ikke bare hjemmebane for eierne Vélez Sarsfield, men brukes gjerne også som et hovedkvarter for det argentinske rugby union-landslaget. Hovedtribunen ruvet foran meg i nabolaget når jeg nå etter hvert tuslet fra Lumberjack og bort til stadionet for å ta meg innenfor. De to langsidene har to nivåer, og min billett til hovedtribunen var for den nederste av disse. I forkant har man også her faktisk en vollgrav mellom tribunen og banen, komplett med vann i, så det er også en artig detalj. Også kortsidene er åpne, men disse er veldig blåmalte (noe som også gjelder bølgebryterne) og er avrundet i hjørnene for å følge ‘svingene’ over på langsidene. Et finfint sted å se fotball!
Denne sesongen hadde Vélez Sarsfield vist en overraskende skuffende form, for samtidig som de hadde tatt seg helt til semifinalene av Copa Libertadores (som eneste ikke-brasilianske innslag), slet de i bunnen av Clausura-tabellen. Flere argentinere jeg hadde snakket med hadde hevdet at de argentinske klubbene ikke lenger klarer å konkurrere med de brasilianske toppklubbene på grunn av blant annet pengene som nå sprøytes inn i den brasilianske fotballen, men at Vélez nok hadde satset såpass på Copa Libertadores at den muligens hadde blitt en forstyrrende faktor som gikk på bekostning av den hjemlige ligaen. Nå hadde de uansett tapt sin semifinale, så nå var det fullt fokus på serien og få til en godkjent avslutning, og med det argentinske systemet der nedrykk beregnes ut fra et gjennomsnitt av de tre siste år, sto de uansett neppe i fare for å rykke ned.
I den første halvdelen av første omgang var muligens det mest interessante som skjedde at det ble en pause i spillet i forbindelse med en situasjon på tribunen bak det ene målet. Kanskje hadde det noe å gjøre med at det visstnok var et forbud mot trommer og bannere til dagens kamp som følge av supporterbråk i forbindelse med Vélez sin siste kamp i Copa Libertadores. Den første skikkelige sjansen kom i det 26. minutt, da Lucas Janson fyrte løs og en Barracas Central-spiller kastet seg ned for å blokkere. Det gjorde han tydeligvis med hånda, og dommeren pekte på straffemerket. Walter Bou steg etter hvert frem, og selv om keeper Rodrigo Saracho var etter ballen, var den plassert helt borte ved stolpen. 1-0 i det 28. minutt.
Fem minutter senere var Janson nære på å doble ledelsen for Vélez Sarsfield da han steg til værs på et hjørnespark. Headingen hans smalt imidlertid i tverrliggeren, men det var Vélez som hadde initiativet nå. Det nærmeste Barracas Central kom før hvilen var en heading over målet til hjemmelagets uruguayanske burvokter Leonardo Burián. Dermed sto det 1-0 til vertene Vélez Sarsfield da lagene gikk i garderoben for en aldri så liten pust i bakken, men selv om hjemmelaget ledet fortjent, var det selvsagt kun ett måls ledelse og en hel omgang til igjen å spille, og dermed lenge igjen av kampen.
Barracas Central jaktet utligning, mens Vélez var skumle på kontringer. Begge lag hadde en halvsjanse som gikk utenfor før en Vélez-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, som imidlertid reddet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid var gjestene farlig frempå med sin beste sjanse, og Vélez-keeperen måtte varte opp med en kjemperedning for å parere headingen fra Bruno Sepúlveda. Det er nesten utrolig at det ikke sto 2-0 noen minutter senere, da en Vélez-spiller fikk ballen forbi keeperen men snublet idet han skulle avslutte. Liggende pirket han ballen mot mål, men en forsvarer kom flyvende inn og fikk blokkert i siste liten. På overtid kom Vélez tre mot én, men klarte ikke å utnytte muligheten, og keeperen reddet.
Dermed endte det 1-0 på Estadio José Amalfitani, og Vélez Sarsfield hanket inn tre kjærkomne poeng som jeg vil tro ga en aldri så liten opptur. Dette var som nevnt min siste dag i Argentina med en dobbel med to nye baner, men jeg hadde da blinket meg ut en dobbel dagen etter også, selv om den ville inkludere en revisit. Nå var det bare å komme seg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces, men bussen lot vente på seg, og da heller ikke neste buss kom, vinket jeg rett og slett på en taxi som fikk æren av å skysse meg tilbake til hotellet etter nok en lang men finfin dag med fotball i den fantastiske argentinske hovedstaden.
Argentine ground # 21:
Vélez Sarsfield v Barracas Central 1-0 (1-0)
Primera Division
Estadio José Amalfitani, 25 September 2022
1-0 Walter Bou (pen, 28)
Att: ??
Admission: 2 200 ARS
Next game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón
Previous game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas
This day on a map / This whole trip on a map
