Mandag 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto
Jeg var godt i gang med turens siste argentinske dobbel, etter å ha besøkt Sacachispas og sett de tape 0-2 for sine gjester fra Deportivo Morón. Sistnevnte hadde for øvrig også vært bortelag da jeg tidligere på turen hadde gjestet Ferro Carril Oeste, og det var dit jeg nå hadde tenkt meg på kamp, for det som skulle bli turens eneste argentinske revisit. Etter å ha spasert tilbake til trikkeholdeplassen Nuestra Senora de Fátima, kom jeg med meg trikken tilbake til Intendente Saguier, som er forbundet med Subte (metro)-nettverket via stasjonen Plaza de los Virreyes; den sørvestlige endestasjonen på den lilla linje E. Jeg ble med metroen østover til Emilio Mitre, og tok derfra buss et lite stykke nordover til Caballito.
Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.
Jeg hoppet av bussen på den sørlige siden av jernbanelinjen rett ved Caballito stasjon, men kveldens kamparena Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri et lite stykke foran meg på motsatt side. Jeg hadde god tid før dagens andre kamp, og etter å krysset jernbanesporene gikk jeg derfor til en liten og trivelig restaurant jeg også hadde benyttet meg av før min første kamp her. El Viejo Buzón drives av ‘Toto’ Evangelista, som er tidligere mangeårig klubbpresident i nettopp Ferro Carril Oeste, og han hadde ikke bare den gang vært behjelpelig med gratisbillett til kampen, men også hjulpet meg før mine besøk hos både El Porvenir og ikke minst Lanús.
‘Toto’ var foreløpig ikke der, men jeg fikk bestilt meg et skikkelig herremåltid, og hadde ikke før begynt å nyte av den herlige biffen før han kom inn døra og uttrykte oppriktig glede over å se at jeg kom tilbake for å nok en gang se hans klubb. Jeg forsikret lattermildt at jeg ikke kom innom hans sted kun for å få gratisbillett nok en gang, men snarere på grunn av den gode maten og det hyggelige stedet, men han insisterte og ville ikke høre snakk om noe annet. Ansgar Billehøj er en ung Brøndby-fan fra Danmark som nokså nylig hadde ankommet Buenos Aires og skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og da han også kom inn døra etter at jeg hadde fullført måltidet, ble også han ønsket velkommen før ‘Toto’ hev seg på telefonen og ‘beordret’ nok en gratisbillett.
Det var fortsatt tid til å hygge seg litt før kamp, og i trivelig selskap ble det en ny omgang med øl. Med en times tid til kampstart brøt ‘Toto’ opp fordi han skulle møte noen før kampen nede på stadionet, men med beskjed om at vi kunne hente ut billettene på et kontor der nede, tok vi et foreløpig farvel med den hyggelige og hjelpsomme mannen og ble værende igjen for å drikke opp ølen før vi et lite kvarter senere fulgte etter den korte veien ned til Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri. Det skulle være avspark klokken 21.00, og en av mange Estudiantes-klubber skulle være bortelag. Denne gang dreide det seg om Estudiantes de Rio Cuarto. Jeg fikk hentet ut billettene uten problemer, og vi var snart innenfor.
Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.
Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.
Klubbens hjemmebane,Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sin sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene ofte også blitt brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane å spille på. En av disse klubbene var Alumni, en tidlig gigant som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her på Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri siden den gang.
En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.
Inne på hovedtribunen traff vi nok en gang også på groundhopper-paret Marina og Fernando, som også hadde tatt turen, så det var hyggelig. Ute på banen skulle det imidlertid bli lenger mellom høydepunktene denne kvelden, så jeg skal gå ganske raskt gjennom det denne gang. Vi nærmet oss kvarteret da en av hjemmelagets spillere sendte i vei et herlig og susende langskudd som gikk over bortekeeperen og smalt i stolpen. Ellers var det svært lite av interesse som skjedde ute på banen før pause, og det ble ikke stort bedre etter hvilen. Jeg har notert meg at Ferro i det 64. minutt hadde et skudd som ble slått til corner, og at de 20 minutter senere prøvde seg på en lobb fra bortimot 40 meter som var akkurat for høy.
Jeg oppsummerte vel kanskje greit da jeg etter hvert følte at de nok kanskje kunne spilt hele kvelden uten å score, og det endte da også målløst 0-0. Våre argentinske venner tilbød oss skyss tilbake, og i motsetning til etter vår kamp i Lanús, fikk Fernando denne gang også start på bilen. Da de slapp av Ansgar like ved den kjente obelisken, valgte også jeg å hoppe av der og spasere tilbake til hotellet derfra. Turens siste dobbel i Argentina var unnagjort, og det skulle vise seg at det nå gjensto kun to kamper her før jeg skulle forflytte meg nordover og avslutte den store søramerikanske turen i Brasil.
Revisit:
Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto 0-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 26 September 2022
Att: 4 000 (est)
Admission: Free (courtesy of club ex-president ‘Toto’ Evangelista)
Next game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
Previous game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón
This day on a map / This whole trip on a map
