Tirsdag 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
Tirsdagen skulle vise seg å bli min nest siste kampdag i Argentina på denne turen, men før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldskampen hos Atlanta, benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg hadde bestemt meg for å vente med til de siste dagene i Buenos Aires. Det dreide seg rett og slett om en mulig shopping-runde, og etter å ha tatt metroen til Catalinas, ble første stopp en Adidas-sjappe. Uten å ha funnet noe av voldsom interesse, hadde jeg større forventninger til en Stone Island-outlet jeg spaserte videre til, men jeg tok meg til slutt ikke råd til noe der heller. Etter å ha trasket litt rundt, fraktet metroen meg fra Florída til Carlos Pellegrini og derfra videre fra 9 de Julio til Callao, der noen av mine nye argentinske venner hadde en egen Barra Bravas-sjappe like i nærheten.
Den viste seg å ligge i et lite kjøpesenter som kanskje må kunne kalles ‘alternativt’, og allerede da jeg kom gående på utsiden, så jeg et kjent fjes stå utenfor og unne seg en røykepause. Han insisterte imidlertid på at det ikke var nødvendig å sneipe røyken for å gå inn på senteret. Der inne var tre av mine kjenninger på jobb denne dagen, og de ga meg en god pris på noen trøyer, slik at jeg etter hvert dro derfra med et lite sortiment. Etter å returnert til stasjonen Catedral med metroen, klarte jeg ikke å motstå fristelsen, og kjøpte en herlig chori av noen karer som sto og trakterte grillen utenfor stasjonen. Deretter gikk turen innom hotellet for å slenge fra meg de innkjøpte varene, før jeg igjen var på farten med fokus rettet mot kveldens kamp.
Fra Bolívar tok jeg metroens lilla linje E den korte turen opp til Correo Central, der jeg byttet til den røde linje B vestover fra den tilknyttede stasjonen Leandro N. Alem. Jeg ble med så langt som til Dorrego, som ligger et par kvartaler fra det som skulle være kveldens kamparena. Vi befinner oss her i Villa Crespo, som er et middelklasseområde i Buenos Aires. Det sies å være hjemsted for rundt 90 000 mennesker, og er også kjent for sin tilknytning til det jødiske samfunnet i byen. Rett ved stasjonen hadde den unge dansken Ansgar Billehøj slått seg ned på en kneipe for å få seg et måltid før kamp, og jeg hadde lovet å komme innom slik at vi kunne tusle bort til stadionet sammen. Han satt akkurat og svelget de siste munnfullene av sin middag da jeg kom inn døra, og ikke veldig lenge etterpå gikk vi mot Estadio Don León Kolbowsky.
Club Atlético Atlanta ble stiftet i 1904, og det er et par forskjellige teorier om bakgrunnen for valget av klubbnavn. Én teori er at det skal ha vært til minne om et jordskjelv i den amerikanske byen Atlanta noen måneder tidligere, mens en annen antyder at man snarere oppkalte klubben etter et krigsskip som ankom havnen i Buenos Aires i anledning innsettelsen av Manuel Quintana som president for den argentinske republikken. Andre igjen peker på en mulig inspirasjon fra den greske myten om Atalanta, og også på den italienske klubben fra Bergamo. Uansett var det i 1906 at klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA og begynte å spille i tredjedivisjon, som de vant året etter.
Atlanta spilte sin første sesong på øverste nivå i 1912, og har etter hvert spilt 64 sesonger på den nivået, men sist gang var nå så langt tilbake som i 1984. To år senere rykket de for første gang ned til nivå tre, og har siden den gang rykket opp og ned noen ganger mellom nivå to og tre. De har nå hatt tilhold på nivå to (nå Primera B Nacional) siden 2019, og det var poeng i den divisjonen som sto på spill når de denne kvelden skulle ta imot Chaco For Ever, som var dagens bortelag. Med tre kvarters tid til avspark betalte vi 1 800 pesos hver for billetter på den ene kortsiden, og gikk like godt inn på stadionet nesten med det samme.
Klubbens kallenavn Los Bohemios vitner om at de i sine tidlige år var hjemløse og levde et omflakkende liv på forskjellige baner. En tidligere hjemmebane ble innviet i 1922, før de i 1940-årene kjøpte nabotomten som hadde tilhørt erkerivalen Chacarita Juniors. Mangelen på finansiering gjorde at planene om et nytt stadion der måtte utsettes, men da det argentinske forbundet skjerpet sikkerhetskravene i 1959, måtte de agere, og dagens stadion sto ferdig i 1960. Det hadde den gang tribuner i tre, og kapasiteten var på 34 000. Det engelske kallenavnet på anlegget var «The Wooden Monumental». I 2005 ble anlegget stengt av de lokale myndigheter da de mente det ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene, og selv om det ble midlertidig åpnet igjen et snaut år senere, ble det fort stengt igjen etter tilskuerbråk under en kamp mot All Boys.
Det ble nå foretatt en storstilt renovering, eller ombygging om man vil. Tretribunene ble erstattet av tribuner i betong, men kapasiteten ble samtidig redusert til et sted mellom 14 000 og 18 000, avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Fortsatt er det tribuner på kun tre av sidene, for på den ene langsiden er det helt åpent, uten noen slik konstruksjon. Ellers er det et nokså typisk anlegg for det jeg hadde blitt vant til i Argentina, med åpne tribuner der vi koste oss i vårsola som fortsatt varmet litt. Under tribunen vi hadde billett til, sto hjemmefansens trommer ferdig oppstilt på rekke og rad, og de entret også selve tribunen med brask og bram da det nærmet seg avspark.
Atlanta startet best, og hadde hatt minst to-tre halvsjanser allerede da de tok ledelsen i det 13. minutt. Jeg trodde Lucas Ríos hadde gått seg inn i trøbbel, men sannelig klarte han ikke å drible seg forbi en klynge av Chaco-spillere og sette ballen i mål. 1-0, og allerede minuttet etter kunne Atlanta doblet ledelsen da de kom alene gjennom, men endte opp for nærme keeperen som fikk blokkert. Litt senere hadde de også en heading som gikk like utenfor. Det samme hadde bortelaget, men den beste Chaco-sjansen før pause kom nok på overtid. En av deres spillere rundet keeper, men vinkelen ble for spiss, og flere Atlanta-forsvarere kom seg tilbake, og en av de fikk headet unna. Dermed sto det fortsatt 1-0 halvveis.
Uten at jeg egentlig la merke til det før vi var et stykke ut i andre omgang, hadde gjestene Chaco For Ever faktisk benyttet pausen til å bytte trøyer, for før hvilen hadde de spilte i sorte og hvite striper, mens de kom ut igjen etter hvilen i helhvite overdeler. Sju minutter ut i andre omgang ble en Atlanta-corner headet på mål, og Chaco-keeperen måtte i aksjon med en redning der han slo til ny corner. På det påfølgende hjørnesparket styrte Rodrigo Colombo inn 2-0, og nå var vi inne i en artig periode. Fire minutter senere bød Evelio Cardozo på kveldens mål da han fra rundt 25 meter limte ballen helt opp i krysset og økte hjemmelagets ledelse til 3-0. Det virket avgjort, men kun to minutter senere headet Emanuel Díaz inn reduseringen til 3-1 fra en corner.
Det fulgte noen gode muligheter i begge ender i baner, og det var en underholdende affære vi nå var vitne til. Det ble imidlertid ikke flere mål, og et skudd over mål for hjemmelaget ble kampens siste mulighet helt på tampen, før dommeren blåste av med 3-1 som sluttresultat. Vi tuslet snart tilbake mot Dorrego, og Ansgar hoppet av metroen et stopp eller to før der jeg byttet for å ta meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Nå gikk oppholdet i Argentina virkelig mot slutten, og det skulle altså vise seg at det kun gjensto én eneste kamp for meg før jeg skulle fly videre på min søramerikanske tur.
Argentine ground # 23:
Atlanta v Chaco For Ever 3-1 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Don León Kolbowsky, 27 September 2022
1-0 Lucas Ríos (13)
2-0 Rodrigo Colombo (53)
3-0 Evelio Cardozo (57)
3-1 Emanuel Díaz (59)
Att: 3 500 (est)
Admission: 1 800 ARS
Next game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata
Previous game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto
This day on a map / This whole trip on a map
