Torsdag 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata
Denne torsdagen var min siste fulle dag i Buenos Aires før jeg skulle fly videre. Etter en fotballfri onsdag, var jeg nå klar for turens siste argentinske kamp. Det kan imidlertid nevnes at jeg naturligvis hadde sett på mulighetene for en onsdagskamp, og selv om det i utgangspunktet ikke var noen slike i det argentinske hovedstadsområdet, hadde det etter hvert dukket opp et alternativ i form av lokaloppgjøret Luján v Leandro Nicéforo Alem i Primera C. Jeg stusset dog over at kamparenaen ikke var Luján vest for Buenos Aires, men snarere banen til El Porvenir, på helt andre siden av storbyen. Det var også merkelig at den ikke var listet opp overalt, men en rask sjekk med min argentinske venn Fernando bragte klarhet i situasjonen, som viste seg et resultat av en dramatisk hendelse i sommer.
Det viste seg at den kampen egentlig skulle vært spilt tilbake i juli, men den gang hadde kampen blitt avbrutt allerede i det 14. minutt etter en tragisk hendelse. Noen biler med bevæpnede bortefans hadde ankommet, og det ble rett og slett åpnet ild mot hjemmefansen. En 18 år gammel gutt ble truffet i brystet av et 9mm våpen, og døde senere på sykehuset, mens minst seks andre også ble truffet av kulene. Kampen ble naturligvis avblåst, men i bråket som fulgte eskalerte det til regelrette opptøyer der minst 15 andre ble skadet. Nå skulle resten av denne kampen spilles ferdig, men da på nøytral bane i Gerli, og bak lukkede dører uten publikum, så det ville det uansett skje uten meg som tilskuer.
Onsdagen hadde jeg også brukt til noe annet; nemlig å dra til hjemmebanen til Barracas Central i et forsøk på å sikre meg en billett til torsdagens kamp. Barracas Central er visstnok notorisk beryktet for sin manglende informasjon om billettsalg, og det kan nesten virke som de ikke er spesielt interessert i få ‘utenforstående’ på sine kamper. Det hadde jeg også fått merke på en av turens første dager, da jeg møtte opp et par timer før kampstart og rett og slett ble nektet å kjøpe billett uten å få noen særlig begrunnelse. Derfor ville jeg nå prøve en ny vri for å få kloa i en billett til det som ville bli turens siste kamp i Argentina.
Planen var å ta en tur til deres Estadio Claudio Chiqui Tapia og prøve lykken et døgn før kamp, og da jeg ankom var det et par vakter utenfor inngangen. Jeg spurte rett og slett de om mulighetene for å få kjøpt billetter til morgendagens kamp, og en av de kikket seg stjålent rundt før han ba meg følge med ham ut på parkeringsplassen ved siden av. Mellom noen biler der, kikket han seg omhyggelig rundt nok en gang, før han dro frem et par billetter som han skulle ha 5 000 pesos for per billett. Jeg gadd ikke engang å prøve å prute, men kjøpte to billetter, siden jeg visste at dansken Ansgar Billehøj også ville være interessert. Etter det som føltes litt som en lyssky narkotikahandel kunne jeg dra til The Gibraltar og kose meg med en en curry med kampbilletter på lomma.
Jeg hadde deretter også tatt en tur opp til kirkegården Recoleta, men ankom såpass sent at de var i ferd med å stenge. Derfor bestemte jeg meg for å dra opp dit igjen på torsdag formiddag. Det gjorde jeg ved hjelp av byens Subte (metro), og den lilla linje E fraktet meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den gule linje H fra Humberto 1 til Las Heras. Recoleta-kirkegården huser gravene til mange av Argentinas prominente, og er også et populært turistmål, der den store attraksjonen er graven til Eva ‘Evita’ Perón. Blant en haug av usedvanlig flotte graver og mausoleer fant jeg med litt assistanse også graven til nordmannen Peter ‘Don Pedro’ Christophersen, som slo seg opp i Argentina. Etter hvert var det på tide å rette oppmerksomheten mot kamp.
Fra Recoleta-området kom jeg meg med en buss som faktisk skulle til Barracas, og jeg gikk av få minutters gange fra kamparenaen. Der hadde jeg avtalt å møte Ansgar, og 10-15 minutter etter meg ankom han med rundt en time og et kvarter til avspark, slik at jeg fikk overlevert ham hans billett. Inngangspartiet virket fortsatt ikke å være åpent, så vi benyttet ventetiden til å kjøpe oss en deilig chori fra noen karer som hadde dratt frem grillen og sto i gata og solgte mat. Etter å ha satt til livs herligheten kunne vi etter hvert stille oss i kø for å la oss ble visitert og kontrollert, før vi deretter fikk slippe innenfor.
Barracas er et distrikt som antas å huse rundt 80 000 innbyggere, og har sitt navn etter ‘brakkene’ som dukket opp her langs Riochuela-elven på 1700-tallet, da det snart utviklet seg til et slave-kvarter, men også som hjemsted for flere garverier og slakterier. På 1800-tallet ble det imidlertid et populært bosted for byens mer velstående, men gulfeber-epidemien som herjet her i 1871 fikk de rike og bemidlede til å flytte, gjerne lenger nordover i byen. De ble erstattet av immigranter, mange fra Italia, og Barracas ble et arbeiderklasse-område. Rett bak anlegget der vi nå skulle se kamp, ligger for øvrig en slum (eller ‘villa miseria’ eller simpelthen ‘villa’, som det heter her) jeg hadde blitt rådet til å styre unna, så dette var ikke byens beste strøk, men nok en gang hadde jeg ingen problemer i det hele tatt.
Club Atlético Barracas Central ble stiftet i 1904, men da under navnet Barracas Central del Sud, og da de i 1911 ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, var det under navnet Villa Soldati. To år senere hadde de tatt dagens navn, og i 1919 vant de División Intermedia, som var den tidens nivå to, og rykket dermed opp til toppdivisjonen. Der spilte de frem til den første splitten i argentinsk fotball fant sted i 1931. Liga Argentina de Football var en konkurrerende profesjonell liga som kom til og forårsaket dette, men Barracas Central forble blant amatørene i forbundets liga, og i 1934 ble de to slått sammen etter å ha operert parallelt. Det skjedde imidlertid ved at amatørklubbene ble plassert på nivå to, så 1934 ble samtidig et farvel med argentinske toppdivisjoner for Barracas Central, og det skulle gå veldig lenge før de returnerte.
I stedet rykket de ned igjen i 1941, og spilte en årrekke i både Primera C og Primera D. Så sent som i 2011 var de å finne på nivå fire, men siden det har de virkelig fått sving på sakene, og i 2021 kunne de feire retur til Primera División 87 år etter at de forrige gang rykket ned fra toppdivisjonen. 2022 var altså deres første sesong blant eliten på en mannsalder og vel så det. Store deler av denne oppturen skjedde for øvrig mens den nåværende presidenten i det argentinske forbundet, Claudio Tapia, var president i Barracas Central. Den rollen overlot han i 2020 til sin sønn Matías, som dermed har tatt over roret.
Estadio Claudio Chiqui Tapia er som man skjønner oppkalt etter den mektige presidenten, men het opprinnelig Estadio Olavarría y Luna da det ble innviet her i 1916. Skjønt, det er forsvinnende lite ved dagens anlegg som minner om det som opprinnelig sto her. Det skal ha blitt oppgradert etappevis, inntil hovedtribunen i tre ble revet i 1970 og erstattet med betongtribuner. Det er et lite anlegg i argentinsk målestokk, men en kapasitet på kun 4 400, og etter opprykket i 2021 ble de først nektet å spille sine hjemmekamper her da det ikke oppfylte de nødvendige kravene. Det ble imidlertid reversert, og noen mener selvsagt at Tapia senior hadde en behjelpelig finger med i spillet. Bak det ene målet er det for øvrig en noe snodig seksjon med VIP-bokser(?), mens vi hadde billett til hovedtribunen på den ene langsiden.
Etter at store mengder konfetti hadde blitt fjernet fra gressmatta, var vi i gang, og vertene i sine ‘Sunderland-kostymer’ fikk i det sjuende minutt en enorm sjanse etter en defensiv blunder, men spilleren som fikk stå helt alene snublet da han skulle avslutte alene med keeper. Vi hadde passert 25 minutter da det var hjemmekeeperens tur til å nesten kløne det til, men han gjorde det godt igjen ved å redde avslutningen, og returen ble blokkert. I det 29. minutt kom dagens første mål, og det var en herlig cross som ble headet i mål med et like herlig hodestøt fra hjemmelagets Neri Bandiera. 1-0, og fem minutter senere hadde Barracas en avslutning like utenfor, før de deretter var nære på å styre inn nok et mål fra en corner. Gjestene fra La Plata avsluttet første omgang med to gode sjanser, men uten å finne nettmaskene, slik at det sto 1-0 halvveis.
I det 52. minutt ble en Gimnasia-spiller spilt gjennom og skar inn i feltet alene med Barracas sin keeper, men burvokteren kom ut og fikk blokkert. Gjestene jaktet utligning, mens det virket som om Barracas ble stadig mer fornøyd med tingenes tilstand, og følgelig også stadig mer kyniske – noe de er eksepsjonelt gode på i Argentina. Med tjue minutter igjen av ordinær tid var Gimnasia imidlertid alene gjennom igjen. Alexis Dominguez spilte ballen forbi Barracas-keeperen og trillet deretter ballen inn i det tomme målet. 1-1, og med det fikk han æren av å score det som skulle vise seg å bli det siste målet jeg fikk se i Argentina. Gjestene hadde imidlertid også en mulighet til å vinne kampen, men en avslutning fra kort med skrått hold ble reddet, og da endte det uavgjort 1-1.
Med et besøk hos en klubb som ikke virker spesielt enkel for ‘utenforstående’ å besøke, hadde jeg med det satt et punktum for argentinsk fotball på denne turen. Man kan kanskje tenke seg at jeg var litt sliten etter drøyt tre uker fullspekket med fotball, men jeg skulle gjerne vært enda litt lenger for å få med meg enda mer. Nå var det imidlertid bare å komme seg tilbake til hotellet for å forberede seg på avreise dagen etter. Da skulle flyselskapet Flybondi frakte meg fra Jorge Newbery-flyplassen i Buenos Aires til Iguazú, der turen fortsatte med tre overnattinger (på brasiliansk side) i grenseområdet mellom Argentina, Brasil og Paraguay, og til og med en kamp i Paraguay. Men mer om det i neste akt.
Argentine ground # 24:
Barracas Central v Gimnasia La Plata 1-1 (1-0)
Primera Division
Estadio Claudio Chiqui Tapia, 29 September 2022
1-0 Neri Bandiera (28)
1-1 Alexis Dominguez (71)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS
Next game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia
Next argentine game: ???
Previous game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
This day on a map / This whole trip on a map
