Søndag 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero)
Fredag morgen hadde jeg for tjuetredje gang på turen våknet i Buenos Aires, men nå var det på tide å forlate den fantastiske byen og Argentina. Jeg sjekket ut fra Hotel De Las Luces og ble skysset i drosje til Jorge Newbery-flyplassen for å komme meg med Flybondi sin innenriksflyvning til Cataratas del Iguazí klokken 12.00. Flyvningen var beregnet til å ta én time og 50 minutter, og sistnevnte flyplass ligger omringet av jungel et stykke utenfor den argentinske grensebyen Puerto Iguazú og ikke langt fra de kjente Iguazúfallene. Min nye base skulle nå være Ibis-hotellet i den større grensebyen Foz do Iguacu på brasiliansk side, og jeg hadde på forhånd bestilt transport dit. Sjåføren sto ganske riktig og ventet, og snart suste vi av gårde mot den brasilianske grensen, der jeg måtte minne sjåføren på at jeg måtte innom for å få stemplet passet.
Tre kvarters tid etter at jeg satt meg i taxien på flyplassen, kunne jeg stige av foran det som skulle være min base i de neste tre dager og gå for å sjekke inn. Her i dette området møtes grensene mellom Argentina, Paraguay og Brasil. Mens den argentinske grensebyen Puerto Iguazú har drøyt 80 000 innbyggere, er brasilianske Foz do Iguacu større, med i overkant av en kvart million mennesker. Etter hvert tok jeg meg en liten rusletur rundt i det nærliggende området, og endte opp med å innta en herlig middag på Capitao Bar, tvers over veien for hotellet. Selv om jeg allerede savnet Argentina og Buenos Aires, begynte jeg å ane at jeg nok også skulle klare meg helt fint i Brasil. Fredagskvelden ble avsluttet med et par øl i hotellbaren, der man bød på artister som fremførte blant annet en rekke 80-talls hits. Deretter var det bare å komme seg i seng, for jeg hadde store planer for lørdagen.
I dette området ligger, som jeg var inne på, de verdensberømte Iguazúfallene, og jeg hadde satt av lørdagen til en utflukt dit. Jeg hadde booket en tur som inkluderte både den argentinske og brasilianske siden, og for å gjøre en lang historie kort, er det et av de aller mest utrolige stedene jeg har vært i hele mitt liv! Dette er verdens største system av fossefall, og det sier kanskje sitt at den daværende amerikanske førstedamen Eleanor Roosevelt utbrøt «Poor Niagara!» da hun i sin tid besøkte stedet. Iguazúfallene skal bestå av rundt hele 275 distinkte fosser over en bredde på 2 700 meter, og den høyeste og mest kjente er Garganta del Diablo («Devils’ Throat»). De fleste av fossene er på argentinsk side, mens noen av de beste utkikkspunktene er på brasiliansk side, og det ble en lang dag før jeg ble skysset tilbake til min base. Men igjen; en helt fantastisk opplevelse, og absolutt å anbefale!
Tilbake i Foz do Iguacu, etter en svipptur innom hotellet, valgte jeg å sjekke ut bryggeripuben 277 Craft Beer. Den lå like rundt hjørnet fra mitt hotell, og viste seg å være et utmerket sted å forlyste seg i en time eller to før jeg trakk meg tilbake og inntok en sen middag på hotellet. Jeg hadde fått med meg et besøk til Iguazúfallene, som hadde stått høyt på min ønskeliste og også var hovedgrunnen til at jeg la turen om dette området. En annen grunn var at jeg også håpet å kunne få med meg en kamp i området, og da gjerne over grensen i Paraguay. En bro forbinder brasilianske Foz do Iguacu med den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, der jeg hadde merket meg at klubben 3 de Febrero har tilhold på et flott anlegg. De spiller i Division Intermedia, som er den nest øverste i Paraguay, og de hadde de blitt satt opp med hjemmekamp denne helgen.
Jeg hadde tatt høyde for at den kunne bli spilt både fredag, lørdag og søndag, men da deres hjemmekamp mot Sportivo Iteno omsider ble endelig berammet etter at jeg allerede hadde booket både fly og hotell, ble den programfestet til torsdagen; dagen før jeg ville ankomme området. Dermed trodde jeg at løpet var kjørt. Da jeg et par dager før avreise fra Buenos Aires tilfeldigvis oppdaget at Guairena fra toppdivisjonen ville spille sin hjemmekamp mot storklubben Olimpia på nettopp Estadio Antonio Aranda i Ciudad del Este, måtte jeg dobbeltsjekke dette både én og to ganger, og da det viste seg å stemme, trodde jeg knapt hvordan lykken hadde stått meg bi i denne omgang. Derfor ble utflukten til Iguazú foretatt på lørdagen, men søndagen nå hadde blitt satt av til fotball i Paraguay.
Ciudad del Este er et litt merkelig sted. Det er den største av byene i grenseområdet mellom de tre nasjonene, med et innbyggertall som har passert 300 000. Den forbindes som nevnt med Brasil og Foz do Iguacu via den såkalte ‘vennskapsbroen’ som ble åpnet i 1965 og som krysser elven Paraná. Ciudad del Este ble grunnlagt så sent som i 1957 under navnet Puerto Flor De Liz, men fikk etter hvert navnet Puerto Presidente Stroessner, etter diktatoren Alfredo Stroessner som styrte landet med jernhånd fra 1954 til 1989. Det var etter hans fall i 1989 at man etter en avstemning endret navnet til Ciudad del Este. Rett i nærheten her har man også den store Itaipu-demningen, som er en av verdens største hydroelektriske demninger.
Økonomien her er dessuten knyttet sterkt opp mot grensehandelen, og byen er rett og slett et av verdens største ‘taxfree’-markeder. Brasilianere valfarter hit for å handle alt fra elektronikk og hvitevarer til mat, alkohol og klær. Det er også et kjent senter for smugling og lyssky virksomhet, og visse beregninger hevder at verdien i det svarte markedet her kan tilsvare så mye som fem ganger landets økonomi. Om man kun skal over til distriktet rundt Ciudad del Este og tilbake til Brasil uten å reise videre innover i Paraguay, behøver man ikke å bry seg med å stemple passet, takket være en avtale mellom de to landene, og jeg tok rett og slett en taxi fra utenfor hotellet og beordret den over grensen til Paraguay og Ciudad del Este.
Til tross for sin størrelse fremsto den paraguayanske grensebyen for meg som litt av en spøkelsesby denne dagen da jeg ble sluppet av i nærheten av en minibank i sentrum. De enorme markedene og kjøpesentrene holdt åpenbart søndagsstengt, og få personer var å se rundt alle bodene langs veien. Samtlige steder der jeg hadde lest reisetips for byen anbefalte å komme seg ut derfra før det ble mørkt, da det visstnok kan bli temmelig skummelt, men det visste jeg allerede at jeg ikke ville klare, da jeg tross alt skulle se en fotballkamp. Etter å ha fått tatt ut litt lokal valuta i minibanken, slo jeg fast at det rett og slett ikke virket å være noe som helst å gjøre i området for øyeblikket, og spaserte derfor ned mot kamparenaen allerede. Det medførte at jeg faktisk ankom hele to timer og tre kvarter før avspark.
Stadionet der jeg skulle se kamp er hjemmebane for Club Atlético 3 de Febrero, som ble stiftet så sent som i 1970. Etter spill i regionale ligaer, nådde de den paraguayanske andredivisjonen i 2000, og sikret seg for første gang opprykk til toppdivisjonen ved å vinne Division Intermedia i 2004. De holdt seg der til 2011, da de rykket ned igjen, hadde deretter et par flyktige besøk tilbake blant eliten, men er nå tilbake på nivå to. Dagens ‘hjemmelag’ var imidlertid Guairena Fútbol Club, som ble stiftet først i 2016, og som hører hjemme lenger vest i landet; i byen Villarrica. Det var uvisst for meg hvorfor de hadde valgt å spille sin hjemmekamp her såpass langt hjemmefra, men deres fans skulle likevel vise seg å være i solid undertall til tross for at bortelaget var enda lenger hjemmefra.
Gjestene var nemlig ingen ringere enn en paraguayansk fotballstorhet fra hovedstaden Asunción, over 325 kilometer lenger vest. Club Olimpia hadde nemlig hele 45 nasjonale ligatitler på sin merittliste (de var på god vei mot nummer 46), i tillegg blant annet til tre triumfer i Copa Libertadores (1979, 1990 og 2002), én tittel i Supercopa Sudamericana (1990), to titler i Recopa Sudamericana (1991, 2003), samt 1979-titlene i Intercontinental Cup (som var en forløper til VM for klubblag) og Copa Interamericana, for å nevne noe. Om det var tilreisende eller lokale Olimpia-fans skal jeg ikke uttale meg om, men noen hadde allerede satt opp salgsboder av supporterutstyr utenfor stadionet. Før jeg rakk å lete nøyere etter billettlukene kom en kar som tilbød meg en billett for 70 000 paraguyanske guarani (en snau norsk hundrelapp), og jeg gadd ikke engang å prute med ham da jeg slo til.
Det var fortsatt lenge til kampstart, men det var bare å smøre seg med tålmodighet frem til de åpnet portene med rundt én time og tre kvarter til avspark. Innen den tid hadde det også begynt å ankomme flere Olimpia-fans i hvitt og svart, og de skulle etter hvert dominere totalt på tribunen. Etter ukene i Argentina var det for øvrig litt uvant å igjen være på kamp der det var tillatt med bortefans. Det var dog et temmelig folketomt anlegg jeg entret som en av de første innenfor, men det kom flere til etter hvert som vi nærmet oss kampstart klokken 17.00. Innen den tid hadde jeg for lengst også kjøpt en Olimpia-solhatt for å få litt beskyttelse mot sola som nå stekte ganske bra her i Ciudad del Este. Langbuksa hadde for øvrig blitt pakket ned ved ankomst Foz do Iguacu på fredagen, og resten av turen skulle det komme til å gå i shorts.
Estadio Antonio Aranda ble åpnet i 1973, og skal med sin kapasitet på 28 000 være Paraguays tredje største fotballstadion. Det ble renovert i forkant av 1999-utgaven av Copa America, da det ble brukt til gruppespillskampene i den ene gruppa, samt en av kvartfinalene og en semifinale. Det var i sin tid også åsted for den paraguayanske landslagsspilleren Roche Snata Cruz’ første landslagsscoring for ‘Albirrioja’. Anlegget virket på meg kanskje noe større enn det er, med sine store betongtribuner. Et klassisk søramerikansk stadion som virkelig falt i smak hos undertegnede. Rundt på tribunen gikk det folk og solgte både brus og et bakverk kalt chipas som de bar i store kurver som de gjerne balanserte på hodet. Det var viktig å leske strupen i varmen, men en romlende mage minnet meg også på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så jeg benyttet også anledningen til å prøve et par chipas.
Jeg hadde mistet mobilsignalet totalt få minutter etter at jeg krysset over grensen til Paraguay, så jeg fikk ikke oppdatert på Twitter (og dermed gjort notater for meg selv) slik jeg pleier, men det var i hvert fall gjestene fra hovedstaden Asunción som tok kommandoen. De hadde allerede vært skummelt frempå ved minst én anledning da de i det 15. minutt tok ledelsen. Det skjedde fra et hjørnespark, og det var Mateo Gamarra som fikk stukket frem hodet der inne i feltet og stanget inn 0-1. Det var Olimpia som sto bak det meste som ble skapt i første omgang, og flere ganger kom de til gode innlegg uten å klare å omsette i ytterligere scoringer. Ved en anledning ble også deres spiss spilt gjennom alene med keeper, men kom for tett opp i burvokteren som kom ut og parerte. Dermed sto det 0-1 halvveis.
Olimpia fikk også andre omgangs første sjanse i form av et frispark som ble sendt like over mål, men Guairena var nå etter hvert mer med enn det de hadde vært før hvilen, og den lille kontingenten med ‘hjemmefans’ i det ene hjørnet merket seg tydeligvis også dette. Olimpias keeper måtte varte opp med en kjemperedning for å avverge scoring på en heading fra fem meter. Deretter måtte begge keeperne i aksjon for å stoppe hvert sitt susende langskudd, og det var til tider nå temmelig underholdende saker vi ble servert der ute på gresset, selv om ytterligere scoringer uteble. Det ebbet ut med 0-1 som sluttresultat, og Olimpia tok et skritt nærmere ligatittel nummer 46 (som de da også endte opp med å sikre seg).
Det hadde nå blitt mørkt, og jeg hadde for så vidt rådene jeg hadde lest i bakhodet da jeg forlot Estadio Antonio Aranda og tuslet innover mot sentrum i håp om å kunne praie en forbipasserende taxi. Etter 5-10 minutter kom jeg over en ventende drosje rett ved et veikryss, og fikk sjåføren til å skysse meg tilbake til den brasilianske siden (via en bensinstasjon rett over grensen, der han fylte opp tanken siden bensin tydeligvis var en av de tingene som var billigere i Brasil). Det var en snakkesalig kar, og for meg var det da også enklere å føre en samtale med en spansktalende kar enn med den brasilianske sjåføren fra tidligere. Jeg ble sluppet av utenfor Capitao Bar, men der var det så fullt at jeg gikk videre til Cartório Bar og inntok en middag der.
Dagen etter skulle jeg videre til Rio de Janeiro for å avslutte turen med en ukes tid der, men jeg hadde hatt noen fine dager med base i Foz do Iguacu. Ikke bare hadde jeg fått med meg de aldeles fantastiske Iguazúfallene, men også en kamp på et flott stadion i Paraguay, som ble nummer 21 i rekken av land jeg har sett fotball i. Jeg fant ingen kamper i selve Foz do Iguacu, men det skulle likevel ikke drøye lenge før jeg også fikk brasilianske kamper på merittlisten, for det ville jeg selvsagt gjøre noe med når jeg ankom Rio de Janeiro. Det får imidlertid bli en fortelling for neste kapittel.
Paraguayan ground # 1:
Guairena v Olimpia 0-1 (0-1)
Division de Honor
Estadio Antonio Aranda (at 3 de Febrero), 2 October 2022
0-1 Mateo Gamarra (15)
Att: 9 731
Admission: 70 000 PYG
Next game: 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras
Previous game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata
This day on a map / This whole trip on a map
