Mandag 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras
Etter at søndagen hadde blitt benyttet til å se fotball i den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, våknet jeg mandag morgen i brasilianske Foz do Iguacu for tredje morgen på rad, og det var nå på tide å forflytte seg igjen. Turen skulle nå avsluttes med en uke i Rio de Janeiro, og der skulle jeg også få sett litt brasiliansk fotball. Fra Ibis-hotellet i Foz do Iguacu ble jeg skysset til byens flyplass i en taxi, og flyselskapet Gol skulle frakte meg videre til Rio de Janeiro med sin 11.25-avgang. Flyvningen var beregnet til to timer, og vel fremme ble det igjen en drosjebil inn til sentrum og Ibis-hotellet som der skulle være min base de neste sju nettene, og hvor jeg ble nokså raskt sjekket inn.
Selv om området hotellet ligger i heter Centro, skulle jeg i løpet av oppholdet finne ut at det blir et nokså folketomt og temmelig lugubert område etter butikkenes stengetid. Da er det helt andre steder i Rio det skjer. Etter å ha fått installert meg på rommet og pustet ut litt, spaserte jeg opp til metro-stasjonen Uruguayana, kjøpte et RioCard for kollektivtrafikken, og ble med vestover til stasjonen Maracana. Der skiftet jeg til ordinært tog som tok meg den siste biten til Olimpica de Enhgenho de Dentro, som ligger rett ved siden av kamparenaen for kveldens kamp mellom Botofogo og storklubben Palmeiras fra Sao Paulo. Før jeg rakk å komme meg til billettlukene, ble jeg oppsøkt av en kar som spurte om jeg var ute etter billett til kveldens kamp, og selv om han krevde ørlite mer enn de 50 brasilianske real (snaut 100 norske kroner) som det sto på billetten, slo jeg til.
Rio de Janeiro bør være kjent for de fleste, men for ordens skyld er den med sine omtrent 7 750 000 innbyggere Brasils nest største by. Den ligger på den brasilianske østkysten; ut mot Atlanterhavet, der den i 1565 ble grunnlagt av portugiserne ved en naturlig bukt, og var brasiliansk hovedstad frem til 1960, da den tittelen gikk til den planlagte nye byen Brasilia. Rio de Janeiro er jo også kjent som et populært turistmål, ikke minst takket være attraksjoner som Copacabana-stranden, den store Kristus-statuen Cristo Redentor, Sukkertoppen etc. Dette skulle jeg også få med meg, men byen vil for mange også gi assosiasjoner til fotball, og det var selvsagt også på menyen. Selv om Botafogo er et område nærmere de nevnte attraksjonene (og i seg selv en av byens kjente strender), spiller de nå i byens såkalte Zona Norte.
Hva gjelder fotballklubben Botafogo Rio, har den røtter i to forskjellige Botafogo-klubber. I 1894 ble Club de Regatas Botafogo startet, og ti år senere ble Botafogo Football Club startet opp i samme nabolag. Disse to ble i 1942 slått sammen som Botafogo de Futebol e Regatas. I Brasil spiller man ikke bare en nasjonal serie, for i den andre delen av sesongen spiller man også delstatsmesterskap, og Botafogo har etter hvert vunnet Campeonato Carioca (delstatsmesterskapet for Rio de Janeiro) hele 28 ganger (det er fortsatt bak både Flamengo, Fluminense og Vasco da Gama på den statistikken); sist gang i 2018. I 1968 vant de den brasilianske Série A som den første Rio-klubben til å klare dette.
En av klubbens rekorder i brasiliansk fotball er rekorden på 52 strake kamper uten tap, i perioden 1977-1978. Likevel var det en periode der de gikk 21 år uten en tittel, og den ble først brutt da de i 1989 sikret seg en av sine titler i Campeonato Carioca. I 1993 vant de Copa Conmebol, som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup, og en forgjenger til dagens Copa Sudamericana. Om vi hopper frem til 2020, endte Botafogo sist og rykket for tredje gang i sin historie ned til Série B. De returnerte imidlertid som divisjonsvinner på første forsøk, og var derfor nå tilbake i toppdivisjonen, men skulle denne kvelden opp mot virkelig tøff motstand i form av et Palmeiras som var på vei mot ligatittelen og fremstår som et av verdens beste lag for tiden.
Botafogo hadde sin første egne hjemmebane nærmere området av Rio de stammer fra, og spilte deretter på flere andre stadioner før de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane. Etter fire år med bygging, åpnet det i 2007 under navnet Estadio Joao Havelange. Botafogo har gjerne benyttet navnet Estadio Nilton Santos, etter en klubblegende som også var en av de brasilianske VM-vinnerne i både 1958 og 1962. Det var her man arrangerte friidrettsøvelsene under sommer-OL i 2016, og året etter bestemte de lokale myndigheter å omdøpe anlegget offisielt til Estadio Olímpico Nilton Santos. Det kalles uansett gjerne Engenhao, etter området det ligger i, og var forresten også ett av fem stadioner som ble benyttet under 2021-utgaven av Copa America.
Kapasiteten for fotballkamper oppgis å være 46 931, og det er naturlig nok et moderne og funksjonelt sett flott anlegg. Etter alle mine kamper i Argentina, Uruguay og Paraguay, var det nå som å komme til en helt annen verden. En av grunnene til at jeg hadde ønsket meg en tur til Argentina nå, var at jeg fryktet en ‘oppgradering’ – eller sterilisering, om man vil – av anleggene neste gang de får et stort mesterskap (i hvert fall et VM), og det virker jo som om det er nettopp det som har skjedd i Brasil. Her er det tydeligvis flere av anleggene som nå minner mer om nye anlegg man finner i Europa, og det er nok liten tvil om at Botafogo har fått et anlegg jeg vil tro de er fornøyde med. Jeg hadde imidlertid visse problemer med å komme meg inn, for vaktene syntes tydeligvis Rangers-logoen på jakka mi lignet veldig på logoen til lokalrivalen Flamengo! Heldigvis ordnet det seg etter at deres overordnede ble tilkalt og jeg fikk overbevist ham.
Jeg tok meg selv i å savne Argentina litt der jeg satt og ventet på avspark, men en ting som var fordel Brasil var at det her også er lov med bortefans, og bortesupporterne fra den beryktede Mancha Verde laget allerede god stemning på bortetribunen i den ene svingen. Hjemmefansen på sin side fyrte av fyrverkeri på bortre langside da spillerne entret banen og tok oppstilling. Mens Botafogo befant seg på en niendeplass på tabellen, var det gjestene fra Sao Paulo som toppet den, og med borteseier ville de grønne opparbeide seg en åtte poengs luke ned til toer Internacional med ni serierunder igjen. Nå kunne de også konsentrere seg fullt og helt om det, siden de noen uker tidligere hadde blitt eliminert i semifinalene av Copa Libertadores (der de for øvrig var regjerende mestre).
Det var da også Palmeiras som startet best, og de hadde to-tre gode muligheter det første kvarteret, men det var vertene Botafogo som tok ledelsen i det 20. minutt. En flott scoring var det også, der Tiquinho Soares skjøt fra bortimot 25 meter. Palmeiras-keeperen fikk fingertuppene på ballen, men klarte ikke å hindre baklengsmål, og dermed 1-0. Kun tre minutter etter ropte gjestene på straffe etter en hands, og etter en VAR-sjekk pekte dommeren på straffemerket. I det 26. minutt steg Gustavo Scarpa frem og utlignet til 1-1. Ytterligere ti minutter frem i tid hadde Palmeiras snudd kampen, og det skjedde etter eminent forarbeid av uruguayaneren Joaquín Piquerez som stormet nedover venstrekanten, dro seg innover, og drillet rundt med et par Botofogo-spillere før han serverte til Mayke som fra halvannen meter kunne sette inn 1-2.
Det var også stillingen halvveis, men et snaut kvarter ut i andre omgang økte gjestene ledelsen. De utnyttet slapt forsvarsspill og stormet i angrep, og inne i feltet dukket Dudu opp. Han dunket inn 1-3, og nå så det tungt ut for vertene. De øynet imidlertid kanskje et håp da bortelaget ble redusert til ti mann i det 69. minutt, etter at Zé Roberto stoppet en kontring på klønete (eller eventuelt kynisk) vis og fikk sitt andre gule. Det betyr som kjent rødt, og Palmeiras måtte dermed avslutte kampen med en mann mindre på banen. Det klarte imidlertid ikke Botafogo å utnytte, og etter dette ebbet det hele egentlig bare ut. Dermed endte det med 1-3 og borteseier, og Palmeiras tok et nytt langt steg mot sin ligatittel nummer 11 (som de da også sikret seg til slutt).
Selv så jeg ingen grunn til å henge igjen altfor lenge, og tuslet snart tilbake mot togstasjonen for å komme meg med et av togene tilbake mot sentrum. Ved Central do Brasil hoppet jeg av og byttet til trikk fra den tilknyttede trikkeholdeplassen Central. Deretter fulgte en kort trikketur til holdeplassen Tiradentes, et steinkast fra mitt hotell. Nå på kvelden var ikke dette et spesielt trivelig område, og om jeg ikke akkurat kan si at jeg følte meg direkte utrygg, var det nok i hvert fall noe mer tilfelle enn noen gang under mitt opphold i Buenos Aires. Brasil hadde blitt nummer 22 i rekken av land der jeg har sett fotball, og om ikke kampprogrammet var i nærheten av like tett som i Argentina, skulle jeg selvsagt se flere kamper de kommende dagene; innimellom litt turist-aktiviteter.
Brazilian ground # 1:
Botafogo Rio v Palmeiras 1-3 (1-2)
Série A
Engenhao, 3 October 2022
1-0 Tiquinho Soares (20)
1-1 Gustavo Scarpa (pen, 26)
1-2 Mayke (36)
1-3 Dudu (60)
Att: 16 545
Admission: 50 BRL
Next game: 05.10.2022: Portuguesa v Goncalense
Previous game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero)
This day on a map / This whole trip on a map