Mandag 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón
De foreløpige erfaringene fra argentinsk fotball etter mine første dager i Buenos Aires gjorde at jeg følte jeg hadde tatt litt lærdom, og derfor sjekket jeg nå grundig ut informasjonen om billettsalg og salgstidspunkter for dette. I den forbindelse hadde jeg funnet ut at mandag var siste dag for salg av billetter til tirsdagens kamp mellom Racing Club og Patronato de Paraná, så etter en frokost på hotellet var det bare å ta turen ned til Avellaneda for å sikre meg en billett. Turen gikk med Subte (metro) fra Bolívar til Constitutición via Independencia, og jeg kjøpte på veien med meg et eksemplar av dagens utgave av fotball-avisen Olé (som denne dagen hadde et enormt ekstra-bilag i forbindelse med gårsdagens Superclásico) før jeg deretter fortsatte med tog fra Plaza Constitución til stasjonen ‘Dario Maxi’ i Avellaneda.
Derfra gikk til fots bort til Racing Club sin hjemmebane, El Cilindro, og stilte meg i det jeg trodde var billettkøen. Kvinnen foran meg kunne imidlertid fortelle at så ikke var tilfelle, og forklarte at billettsalget foregikk noen titalls meter bortenfor. En kar som sto ved innkjørselen og solgte supporter-effekter bekreftet dette, og snart kunne jeg traske tilbake mot stasjonen med en billett til morgendagens kamp. Dermed kunne jeg etter hvert nå rette oppmerksomheten mot dagens kamp, da jeg tok toget tilbake til Plaza Constitución. Turen videre gikk nå med Subte og linje A fra Constitución til Avenida de Mayo, og derfra med linje C fra Peru til Plaza Miserere. Et steinkast fra sistnevnte stasjon ligger togstasjonen Once, og derfra tok jeg toget til Caballito, der dagens kamp skulle finne sted denne kvelden.
Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av de storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager, og da skulle jeg i løpet av oppholdet i Buenos Aires være temmelig opptatt med et nokså tett kampprogram. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.
Det var her i Caballito at jeg denne kvelden skulle se Ferro Carril Oeste i aksjon på deres hjemmebane, og klok av skade hadde jeg på forhånd forsøkt å finne informasjon om billettsalget. Det skulle visst være billettsalg frem til kampstart, men jeg så ingenting om når billettlukene ville åpne denne dagen, så jeg satt nå kursen mot Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri og billettlukene for å sjekke statusen der. De viste seg foreløpig å være stengt, men en av vaktene ved anlegget anslo at de nok ville åpne i 17-tiden. Jeg takket for hjelpen og gikk for å slå i hjel litt tid med en øl og et måltid, men puben jeg satt kursen for viste seg også å være foreløpig stengt. Litt lenger oppe i veien så jeg at det skulle ligge en restaurant eller kneipe ved navn El Viejo Buzón, og det var dit jeg nå satt kursen. Det skulle vise seg å være et lykketreff av dimensjoner…
Min ikke spesielt imponerende spansk gjorde sitt til at betjeningen og en gruppe stamkunder umiddelbart skjønte at jeg var turist og lurte på hvor jeg var fra og hva jeg gjorde der. Da de fikk høre at jeg var fotball-turist som skulle se Ferro i aksjon denne kvelden, reiste en herremann seg opp og introduserte seg selv som ikke bare etablissementets eier, men også fotballklubbens tidligere klubbpresident, ‘Toto’ Evangelista. Til tross for visse språklige utfordringer, klarte vi ved litt bistand fra Google Translate å føre en noenlunde vettug samtale, og da jeg svarte avkreftende på spørsmålet om jeg hadde kjøpt billett ennå, insisterte han på at jeg skulle dra på kampen som hans gjest. Jeg måtte selvsagt også benytte anledningen til å teste en vaskeekte argentinsk biff, for det finnes jo simpelthen ikke bedre kjøtt enn det argentinske.
‘Toto’ og hans gruppe kamerater og/eller stamkunder viste seg som trivelig selskap som også var behjelpelig med å tyde menyen, komme med anbefalinger og få bestilt meg et herremåltid mens jeg allerede nippet til en Quilmes. ‘Toto’ viste seg rett og slett å være til stor hjelp på denne turen, og etter å ha vist interesse for mitt videre kampprogram, insisterte han igjen på å få hjelpe meg litt i forbindelse med den første av mine to mandagskamper, med El Porvenir som hjemmelag. Han hadde selvsagt en kontakt der, og ringte nå denne Guillermo Penisse for å fortelle at en nordmann ville komme for å se deres kamp. Han ga meg deretter nummeret til Guillermo og ba meg ringe ham før den aktuelle kampen. Jeg hadde spist opp da ‘Toto’ ba meg følge med, og sammen gikk vi ned til dagens kamparena, der han gikk innom kontoret og hentet ut billetter til oss.
Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.
Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.
For de engelsktalende kan man kanskje humre litt av navnet Deportivo Morón, men det var uansett de som denne kvelden var bortelag ved Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, som ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sitt sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene også vært brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane. En av disse var Alumni, som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her siden den gang.
En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.
Det betyr at flere av de nærliggende boligblokkene har en glimrende utsikt fra sine vinduer og ikke minst balkonger når Ferro Carril Oeste spiller hjemmekamper, og på flere av disse hadde det samlet seg noen mennesker for å se. Jeg likte meg godt ved Estadio Arquitecto Ricardo Etchverri, der jeg fikk kikket meg litt rundt på hovedtribunen før avspark. Om man synes det er mye med 28 lag i toppdivisjonen, er det ingenting mot det man opererer med i Primera B Nacional, der det nå er hele 37 lag! Selv om både Ferro og deres gjester befant seg på rundt midten av tabellen, ville det denne sesongen faktisk holde med en 13. plass for å få spille kvalik om den andre opprykksplassen til toppdivisjonen, og det var fortsatt en mulighet for begge lag.
Vertene fikk en stor sjanse allerede i kampens fjerde minutt, da Lautaro Gordillo ble spilt gjennom alene med Morón-keeper Juan Martín Rojas, men sistnevnte vant den duellen. Bortsett fra en heading utenfor fra hjemmelaget, skjedde det etter dette nokså lite av betydning før Ferro tok ledelsen med snaut fem minutter til pause. Hernán Grana ble spilt fri på kanten, gikk ned til dødlinjen, dro av en mann, og la inn foran mål, der Enzo Díaz styrte inn 1-0 og med det sørget for at hjemmelaget Ferro hadde en knapp men ikke ufortjent ledelse til pause. Mens spillerne fikk seg en hvil, benyttet jeg selv anledningen til å kjøpe meg noe å drikke mens det som i ettertid ble anslått til å være omtrent 5 000 tilskuere ventet på andre akt.
Deportivo Morón gikk ut i hundre etter pause og fikk en utligning i andre omgangs femte minutt. En corner ble kun klarert ut til en Morón-spiller som fikk slått inn i feltet igjen, og en heading ble kun parert av Ferro-keeper Marcelo Mino, før forsvareren Damián Adin var frempå og pirket inn utligningen til 1-1. Morón fortsatte å kjøre på, og Adin hadde en stor mulighet til å snu kampen med nok en scoring, men avslutningen gikk over. Etter et glimrende angrep hadde gjestene deretter en avslutning like utenfor. Kampen var snudd i det 79. minutt, da Leonardo Ramos styrte inn en corner og sørget for at det sto 1-2. Da våknet plutselig Ferro igjen, og noen minutter senere hadde de to gode muligheter på like mange minutter. Med et par minutter igjen av ordinær tid hadde Ferro igjen en mulighet der et susende skudd ble reddet av Morón-keeperen, men til tross for et visst press i sluttminuttene og på overtid, ble det ikke flere mål.
Dermed endte det med 1-2 og tre poeng til bortelaget som kunne ta med seg tre poeng vestover på veien hjem til Morón. På vei ut gikk jeg forbi ‘Toto’ og fikk raskt takket ham nok en gang før jeg gikk for å ta toget tilbake til Once. Derfra gikk ferden med Subte (metro) fra Plaza de Miserere til Peru, som ligger et par steinkast fra min base ved Hotel De Las Luces. Det hadde igjen vært en fin dag med fotball i Buenos Aires, og både Ferro og ikke minst ‘Toto’ & co hadde vært trivelige bekjentskap. Det skulle vise seg at jeg i løpet av min tid med base i Buenos Aires skulle besøke de igjen.
Argentine ground # 6:
Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón 1-2 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 12 September 2022
1-0 Enzo Díaz (41)
1-1 Damián Adín (50)
1-2 Leonardo Ramos (79)
Att: 5 000 (est)
Admission: Free (courtesy of the former club president ‘Toto’ Evangelista, whose restaurant I happened to pop into before the game; what a guy!)
Next game: 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba
Previous game: 11.09.2022: Arsenal de Sarandí v Vélez Sarsfield
This day on a map / This whole trip on a map