Tirsdag 13.09.2022: El Porvenir v Central Córdoba
Det var duket for en ny dobbel, og etter en frokost på hotellet satt jeg igjen kursen sørover med metroen fra Bolívar til Constitución via Independencia. Denne dagen skulle jeg gjeste El Cilindro og se Racing Club i aksjon, men først skulle jeg se Primera C-fotball i Gerli. Jeg fikk også sikret meg dagens utgave av fotballavisen Olé før jeg deretter satt meg på toget ved Plaza Constitución, og jeg ble altså med jernhesten så langt som til Gerli, der jeg gikk av etter en 11 minutter lang togtur, og hvor El Porvenir skulle være vertskap for det som altså skulle være min første av to kamper denne tirsdagen.
Gerli hadde ved siste folketelling rundt 65 000 innbyggere, og etter at man i 1964 opprett Lanús partido har deler av byen sortert under denne mens andre deler hører til Avellaneda partido. Byen fremstår uansett på alle måter som en del av Buenos Aires. Jeg hadde nå 10-15 minutters gange foran meg fra togstasjonen til Estadio Enrique de Roberts, der El Porvenir altså skulle ta imot Central Córdoba til dyst i Primera C. Før mitt besøk hos Ferro Carril Oeste dagen før, hadde jeg som tidligere nevnt truffet på tidligere Ferro-president ‘Toto’ Evengelista, som var svært så hjelpsom, og i forbindelse med denne dagens kamp i Gerli hadde han også sørget for å sette meg i kontakt med en bekjent som visstnok var involvert i saker og ting der.
Om Guillermo Penisse var involvert i selve klubben eller om han hadde en bredere rolle i fotballen generelt, står fortsatt noe uklart for meg, men ‘Toto’ hadde ringt ham opp dagen før og fortalt om meg og mine kampplaner. Jeg hadde fått beskjed om å ringe Guillermo før kampen i Gerli, og ble fortalt at hans bedre halvdel til og med snakket engelsk. Jeg var tidlig ute da jeg ankom El Porvenirs hjemmebane med i overkant av halvannen time til kampstart, og personene som bemannet inngangspartiet skjønte åpenbart ikke helt hva jeg ville, men fortalte at Guillermo ikke hadde kommet ennå. Da jeg ringte ham opp, fikk jeg snakke med hans kone som snakket godt engelsk, og hun bekreftet at de fortsatt ikke hadde reist hjemmefra og ba meg vente på utsiden.
El Porvenir ble stiftet i 1915, og hadde faktisk først sitt hovedfokus på gresk-romersk bryting. Klubbens fotballag debuterte i offisielle turneringer i 1918, og spilte seg raskt opp i den argentinske toppdivisjonen, der de i 1921 ble nummer 5. Etter at profesjonalismen inntok den argentinske fotballen i 1931, valgte El Porvenir å forbli i amatørenes rekker frem til landets fotball igjen ble forent tre år senere, men har etter dette stort sett vært å finne i lavere divisjoner. Deres siste visitt på nivå to av argentinsk fotball tok slutt med et nedrykk i 2006, og de er nå å finne i Primera C, som for tiden er ensbetydende med nivå fire av den argentinske fotballen.
Noen vil kjenne til yerba mate, som er en slags te som er uhyre populær i deler av Sør-Amerika. I ikke minst Argentina og Uruguay kan man nærmest overalt se personer som nyter denne drikken og stadig fyller på med vann fra termosen. Kanskje noe forvirrende kommer bortelaget Central Córdoba ikke fra Córdoba, men fra Rosario, og dere buss hadde ankommet samtidig som meg. Jeg ble stående og prate litt med bussjåføren som fortalte at de hadde en fire-fem timers tur bak seg, og han ble så interessert i denne norske fotball-turisten og hans tur at vi ble sittende å prate som best vi kunne til tross for visse språklige utfordringer. Det var han som hentet sitt yerba mate utstyr og insisterte på at jeg skulle smake, etter å svarte avkreftende på hans spørsmål om jeg hadde prøvd det. Det var nok ikke helt min greie, selv om jeg i hvert fall ville foretrekke det fremfor kaffe, men vi hadde en hyggelig samtale frem til Guillermo og hans kone ankom.
De to kom ut og hentet meg og eskorterte meg inn på Estadio Enrique de Roberts, som nå er navnet på hjemmebanen til El Porvenir. Klubben hadde spilt sine første år på diverse baner de leide i området, før de i 1942 flyttet inn på sitt eget stadion i Gerli. Det ble deres hjemmebane frem til 1968, mens dagens stadion ble åpnet i 1971, på en tomt de fikk av myndighetene. Den har åpne tribuner på begge langsidene og på den ene kortsiden. Det var på en av langsidene at vi befant oss, og jeg skulle der introduseres for noen klubbrepresentanter som syntes det var gjevt med besøk fra Norge. Det var kanskje det eneste de visste om Norge, eller man kan se på det som et bevis på at Haaland har blitt et kjent navn også i denne delen av verden, men det var i hvert fall Erling Braut Haaland de fleste trakk frem for å vise sitt kjennskap til Norge.
Gjennom Fernando, som jeg hadde blitt kjent med der i Buenos Aires, hadde jeg fått høre at El Porvenir utmerket seg med et særdeles godt matutsalg, men jeg bestemte meg for å vente til pausen med å sjekke det ut, og holdt meg foreløpig sammen med Guillermo og hans frue inntil jeg gikk for å kikke meg litt rundt på denne langsiden som var tilgjengelig for meg. De fremmøtte håpet at El Porvenir skulle ta en viktig trepoenger i kampen mot nedrykk, og der de befant seg nederst på tabellen kunne det virkelig komme godt med mot en bortelag som befant seg i midtsjiktet. Etter hvert som det nærmet seg avspark, gjorde også en gruppe av den entusiastiske harde kjerne av hjemmefans sitt inntog på tribunen bak det ene målet akkompagnert av sitt eget ‘orkester’, og vi var klare for kamp.
Det var da også hjemmelaget som etter hvert tok kontroll der ute på gressmatta, ledet an av en god Agustín Wallasch som var involvert i mye av det de skapte fremover. Som for eksempel midtveis i omgangen, da El Porvenir hadde tre store sjanser i løpet av et minutts tid, men gjestenes keeper sto i veien med noen vanvittige redninger. Det ble ikke enklere for bortelaget at de fikk Gonzalo Ríos utvist med rett i overkant av ti minutter til pause, men hjemmelaget klarte ikke å dra nytte av overtallet selv om de var nære på igjen noen minutter før pause. Bortekeeperen var nok en gang på pletten med en flott redning, og returen ble blokkert og deretter blokkert igjen. Dermed ventet vi fortsatt på nettkjenning da dommeren blåste for halv tid etter en målløs første omgang.
Jeg benyttet nå anledningen til å oppsøke matutsalget for å se om Fernando hadde sine ord i behold, og måtte innrømme at det absolutt var tilfelle. I et bygg lenger nede langs langsiden vi befant oss på har man nærmest en kafeteria der jeg fikk meg noe godt å bite i. Brusflaska var imidlertid ikke tillatt å ta med seg ut igjen på tribunen, som for øvrig ble voktet av en gruppe godt bevæpnede politifolk, så to av de kvinnelige politifolkene ba meg drikke opp eller gå tilbake for å hente et plastglass. Det var bare å adlyde for ikke å pådra meg deres vrede og få rettet batonger – eller enda verre; skytevåpen – mot meg.
Jeg var tilbake på tribunen da andre omgang ble sparket i gang, og kunne se at kampen fortsatte i samme spor som før pause. Det var El Porvenir som presset på, mens bortelagets ti mann forsvarte seg med nebb og klør og lå lavt i påvente av eventuelle kontringsmuligheter. De var imidlertid sjeldent frempå, og jeg følte at det kun var et tidsspørsmål før vertene omsider ville få hull på byllen. En oppofrende blokkering i gjestenes forsvar hindret scoring halvveis ut i andre omgang, og det var etter hvert ganske utrolig at El Porvenir ikke hadde fått uttelling. Med et kvarter igjen hadde de også en heading med kurs mot krysset, men keeperen fikk igjen ryddet opp. Mot slutten av kampen fikk jeg selskap av min kamerat fra tidligere; nemlig bortelagets bussjåfør, men noen minutter senere kunne vi se at dommeren blåste av med 0-0 som sluttresultat.
Det var det uten tvil El Porvenir som hadde mest grunn til å være misfornøyd med, og nå begynte det også å se virkelig stygt ut med tanke på å beholde plassen i divisjonen. Jeg takket Guillermo og hans bedre halvdel for gjestfriheten, og fikk et par reale argentinske besos med meg på min vei ut portene. Besøket hos El Porvenir hadde vært en fin start på fotball-dagen. Når jeg nå tuslet tilbake mot togstasjonen i Gerli, kunne jeg etter hvert rette fokus mot neste kamp på en arena jeg virkelig hadde sett frem til å besøke. Men mer om akkurat det kommer naturlig nok i neste kapittel i sagaen om min store tur til Sør-Amerika.
Argentine ground # 7:
El Porvenir v Central Córdoba 0-0 (0-0)
Primera C
Estadio Enrique de Roberts, 13 September 2022
Att: ??
Admission: Free (courtesy of club official Guillermo Penisse)
Next game: 13.09.2022: Racing Club v Patronato de Paraná
Previous game: 12.09.2022: Ferro Carril Oeste v Deportivo Morón
This day on a map / This whole trip on a map