Fredag 23.09.2022: Huracán v Banfield
Etter at jeg hadde tilbragt onsdagen i Uruguay og Colonia del Sacramento og sett kamp der, hadde jeg våknet litt småforkjølet på torsdagen. Apetitten var foreløpig heller ikke all verden, så jeg hadde forsynt meg sparsommelig til frokost ved Hotel Rivera før jeg sjekket ut og spaserte den korte veien ned til ferjeterminalen der en av Colonia Express-ferjene skulle ta meg over Rio de la Plata igjen og tilbake til Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde ikke før gått om bord på ferja før jeg fikk melding fra det nevnte hotellet om at jeg hadde glemt igjen en av mine ladere på hotellrommet. Det var det nå lite å gjøre noe med, men jeg hadde heldigvis med meg en til som ventet på meg på hotellet mitt i Buenos Aires.
Tilbake i den byen hadde jeg faktisk ikke klart å spore opp noen torsdagskamp, men etter en tur tilbake til min base ved Hotel de las Luces, fikk jeg likevel noe produktivt ut av dagen. Fredagen skulle nemlig by på en mulighet til å besøke Huracán og deres hjemmebane Estadio Tomás Adolfo Ducó, og jeg bestemte meg for å oppsøke Huracán-kontorene i et forsøk på å sikre meg en billett. Jeg hadde nemlig fått informasjon om at var bedre å oppsøke klubbens hovedkontor dagen før snarere enn stadionet, og lot etter hvert derfor metroens (Subte) linje E frakte meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den nye linje H fra nærliggende Humberto 1. Dette er den nyeste linjen på byens Subte-nettverk, åpnet i 2007, og jeg ble med tre holdeplasser sørover, til Parque Patricios, der jeg gikk av et steinkast eller to fra Huracáns hovedkontor.
I inngangspartiet forklarte jeg en ansatt at jeg var ute etter en billett til morgendagens kamp, og ble vist inn på et av kontorene der jeg for 2 000 pesos ble innehaver av en billett til fredagens oppgjør mellom Huracán og Banfield. Jeg unnet meg litt tid i sola på en benk i parken før jeg returnerte motsatt vei av det jeg hadde kommet. Jeg vurderte en tur på puben The Gibraltar, men fant ut at jeg rett og slett skulle holde meg på hotellet og pleie formen litt under dyna, så det ble en lite begivenhetsrik torsdagskveld. Jeg var imidlertid i nokså grei form da jeg våknet på fredagen, selv om jeg etter hvert skulle slite litt med en kennelhoste resten av turen. Fredag var uansett kampdag igjen, og det var på tide å se kamp på et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke.
Kampstart var klokken 19.00, men før den tid valgte jeg dra tidlig ned på The Gibraltar for å forlyste meg litt der. Allerede like før klokken 13.00 var jeg på plass der, og kom etter hvert i prat med to engelske backpacker-jenter som hadde brukt 5 måneder på å reise lange den såkalte Gringo Trail. Det var spennende og interessant å høre om deres tur, der de hadde startet helt oppe i Costa Rica og nå omsider kommet seg til Buenos Aires. Med fortsatt en måned igjen, hadde de nå planlagt å være der i noen dager før de fortsatte mot Brasil og skulle avslutte sin tur der. Jeg hygget meg i deres selskap i noen timer, og fikk også bestilt meg noe mat. Denne gang falt valget på pubens curry. Det var først i 16.30-tiden at jeg brøt opp og trasket bort til Independencia Subte-stasjon for å sette kursen mot kveldens kamparena.
Igjen lot jeg meg frakte til Jujuy og byttet til linje H fra Humberto 1, men denne gang gikk jeg av sistnevnte linje etter to stopp, på stasjonen Caseros, og spaserte det siste strekket ned til Estadio Tomás Adolfo Ducó. Dette er en barrio med drøyt 40 000 innbyggere, og som tidligere huset landets største slakteri samt et stort og beryktet forbrenningsanlegg for søppel. Tidlig i forrige århundre ble disse imidlertid flyttet i myndighetenes transformasjon av bydelen, og i dag er den hjemsted for flere store sykehus som tar imot pasienter fra hele Argentina. I tillegg valgte man i 2015 å flytte hovedkvarteret til Buenos Aires-myndighetene hit, og idéen bak det var å få økonomien til å blomstre i de sørligere delene av sentrale Buenos Aires, og utjevne forskjellene mellom de sørlige og nordlige bydelene.
Club Atlético Huracán har bakgrunn fra en klubb som i 1903 ble stiftet av en gjeng gutter fra Nueva Pompeya-området i byen, under navnet Los Chiquitos de Pompeya. Det var i 1908 at de tok dagens navn og stiftet Club Atlético Huracán. Logoen med varmluftsballongen ble valgt for å hedre den argentinske luftfartspioneren Jorge Newbury, og han fikk litt senere også en rolle som både ærespresident og beskytter for klubben. Det var også han som ordnet deres første baner, og som forhandlet på klubbens vegne da de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet. Klubben spilte først i noe som ble kalt Liga 43, der 43 klubber fra andre til fjerde divisjon møttes. I 1912 spilte de i tredjedivisjon, men kunne to år senere feire opprykk til toppdivisjonen Primera División.
De hadde gjort ære på ballongen til Newbury, men mer skulle komme, men en storhetsperiode var ikke langt unna. Etter flere gode plasseringer og en vunnet cuptittel i 1920, sikret Huracán seg i 1921 sin første ligatittel, og forsvarte den også i 1922 i en sesong der de kun gikk på ett tap, og også hanket inn en cup. 1923-sesongen ble suspendert med Huracán på første og Boca Juniors på andre, og det ble besluttet å spille en finale om tittelen, som Boca vant 2-0, men Huracán rasket likevel med seg en ny cuptittel. I 1925 vant de en tredje ligatittel ved å slå Nueva Chicago i en avgjørende kamp etter at begge hadde endt på like mange poeng. I 1928 vant de igjen ligatittelen, men det var på mange måter slutten på storhetstiden, og det skulle bli lenge til neste gang. En av spillerne som var med på den triumfen var for øvrig Guillermo Stábile, som noen vil vite var toppscorer i det første VM i 1930.
Huracán vant riktignok nye cuptitler i 1942, 1943 og 1944. Ellers blir 1940-årene kanskje husket av Huracán-fans for debuten til Alfredo di Stéfano (på lån fra River Plate) i 1946 og Adolfo Pedernera i 1948, men Huracán måtte i 1949 spille kvalifiseringskamp mot Lanús for å slippe nedrykk. Det gjorde de med hell, men først etter en fjerde kamp, og Huracán gjorde lite ut av seg i årene som fulgte. Vi må frem til første halvdel av 1970-årene for å finne nye triumfer, men triumf var det unektelig da klubben i 1973 sikret seg ligatittelen for første gang på 45 år. Året etter nådde de semifinalene i Copa Libertadores, men måtte gi tapt for den senere vinneren Independiente. I hjemlig liga ble det andreplass i både 1975 og 1976, men utover i 1980-årene gikk det ikke lenger så bra.
Huracán rykket i 1986 ned for første gang, og selv om de returnerte i 1990, rykket de ned igjen i 1999. Selv om de denne gang returnerte på første forsøk, rykket de igjen ned i 2003 etter intern uro og økonomiske problemer. Nytt opprykk kom i 2007, og de var faktisk nære på å vinne en ny ligatittel i 2009, da de mistet Clausura-tittelen til Vélez Sarsfield i siste runde. Et vinnermål som ville vunnet tittelen for Huracán ble annullert, og tittelen gikk altså i stedet til Vélez. I 2011 rykket de sannelig ned igjen, og selv om de var nære på en retur i 2014, tapte de en kvalifiseringskamp mot Independiente om retten til opprykket. Likevel ble det feiring det året, for 41 år etter sin forrige nasjonale tittel, vant de Copa Argentina ved å slå Rosario Central på straffespark i finalen, og de vant også den påfølgende Supercopa Argentina (den argentinske versjonen av Charity Shield). Året etter kom også opprykket tilbake til Primera División, der de har holdt seg siden.
Som nevnt var Estadio Tomás Adolfo Ducó et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøk etter å ha sett svært flotte bilder og registrert at det høstet mye ros fra ‘stadion-feinschmeckere’. Jeg hadde jo allerede vært på utsiden og sett den flotte fasaden på turens andre dag, da jeg tok bussen herfra etter et mislykket forsøk på å kjøpe billett til nærliggende Barracas Central på kampdagen der. Nå sto jeg igjen på utsiden av det flotte anlegget og kikket på livet. Selv de kvinnelige politibetjentene som sto for visiteringen var ganske fine å se på. Jeg gikk etter hvert selv for å la meg visitere, fikk deretter å legitimere meg, og var således klarert for å få passere gjennom inngangspartiet med en snau time til avspark.
Huracán hadde benyttet to andre hjemmebaner da de i 1924 – i sin storhetstid – leide tomten de i dag spiller på. Der hadde de et stadion med kapasitet på 12 000, men i midten av 1930-årene hadde denne steget til nærmere 40 000, og hadde også en bane rundt gressmatta, der det ble arrangert bil-, motorsykkel- og sykkelløp. I 1939 la de planer om å bygge om stadionet, og arbeidet startet i 1941. Tretribuner ble erstattet med betong, og den nye flotte og oppgraderte versjonen av stadionet ble åpnet i 1949. Da jeg kom meg innenfor portene og opp på tribunen, kunne jeg konstatere at også innsiden sto i stil til forventningene. Det er rett og slett en herlighet som tar plass meget høyt på listen over mine favorittstadioner.
Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 48 314, og selv om det ville være mange ledige plasser, var de store og åpne betongtribunene et herlig skue. Tribunene henger sammen rundt hele banen, og spesielt flott er kanskje den ene kortsiden jeg så over på, der klubbnavnet pryder betongkolossen som ruver over og buer ut fra banen og også er en av seksjonene med hvite bølgebrytere. Og også det flotte tårnet med klubbens navn som strekker seg opp fra den ene langsiden. Dette stadionet ble for øvrig først oppkalt etter nevnte Jorge Newbury, men ble i 1967 omdøpt til ære for Tomás Adolfo Ducó som i flere perioder var klubbens president. Om man ser bort fra La Bombonera og Superclasico-oppgjøret, var et besøk til Huracán (kanskje sammen med besøket til Racing Club) det som sto høyest på min ønskeliste før avreise til Argentina, og nå var jeg her.
På mange av mine kamper i Argentina var jeg litt skuffet over publikumsoppmøtet, og det var også tilfelle her, så lenge Huracán kjempet i toppen og hadde en mulighet til å virkelig kunne melde seg på som en utfordrer i tittelkampen med seier mot et Banfield som befant seg på nedre halvdel. Likevel var det god stemning blant de som hadde tatt seg bryet med å møte opp, ikke minst på kortsiden der jeg sto i likhet med de mest ihuga supporterne. Nå dro det seg sakte men sikkert mot kampstart, og det hadde begynt å skumre da spillerne entret banen til fyrverkeri og en masse røyk fra hjemmesupporterne.
Bortelaget Banfield hadde allerede i kampens tredje minutt en heading fra Alejandro Cabrera som slo i tverrligger og ned i låret på Huracán-keeperen og ut. VAR grep inn, og etter flere minutter ble det bestemt at ballen hadde krysset streken. 0-1, og en sjokkstart på kampen med gjestene i en tidlig ledelse. Huracán fikk en finfin mulighet til å utligne halvveis ut i omgangen, da dommeren blåste straffespark etter en klønete hands i feltet, men straffesparket fra Matías Cóccaro var svakt og ble reddet av Banfield-keeperen. Utligningen kom likevel med ti minutter til pause. En corner ble headet unna av Banfield-forsvaret, men ballen havnet hos Walter Pérez som fikk kjempetreff fra drøyt 25 meter. Keeperen fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre at den gikk i mål via stolpen. 1-1.
Minuttet etterpå var Huracán farlig frempå igjen med en avslutning som gikk like utenfor, og i det 44. minutt kom de enda nærmere da et frispark ble flikket videre og ballen traff stolpen. I første omgangs femte tilleggsminutt tok Huracán ledelsen etter å ha vunnet ballen på Banfields banehalvdel. Igjen var det et skudd fra rundt 25 meter, og denne gang var det banens kanskje beste spiller, Rodrigo Cabral, som ladet børsa og sendte i vei et skudd som snek seg inne nede ved stolpen. 2-1, og hjemmelaget Huracán hadde snudd kampen like før dommeren blåste i fløyta og signaliserte at det var på tide med en pust i bakken. Det hadde vært en underholdende omgang, og jeg håpet på mer av det samme etter hvilen.
Noen minutter ut i andre omgang pekte dommeren på straffemerket, og det virket som om Huracán skulle få nok en mulighet fra straffemerket etter at en avslutning så ut til å ha blitt reddet med armen av en utespiller. Banfield-spilleren fikk også se det røde kortet. Etter en ny VAR-sjekk ble imidlertid begge avgjørelsene omgjort. Ingen straffe, og det røde kortet ble trukket tilbake. Etter hvert som klokka tikket stadig nærmere full tid, virket Huracán mer og mer fornøyd med tingenes tilstand, men var frempå med et kvarter igjen og tvang frem en redning fra Banfield-keeperen. Banfield hadde fem minutter senere en sjanse der skuddet gikk over mål, men på overtid ble det igjen drama.
I det fjerde tilleggsminuttet fikk Banfield en corner og sendte også opp sin keeper. Det endte med at de traff stolpen! Bortekeeperen var fortsatt der oppe da Huracán vant ballen i det femte tilleggsminuttet, og hjemmelagets Matías Cóccaro sendte ballen i det tomme Banfield-målet fra egen banehalvdel. 3-1, og like etter blåste dommeren for full tid. Jeg hadde stortrivdes på Estadio Tomás Adolfo Ducó, og kunne fornøyd tusle tilbake mot Caseros Subte-stasjon for å komme meg med tilbake til hotellet. For de som besøker Buenos Aires for å se fotball, bør Huracán og deres herlige stadion absolutt være en prioritert destinasjon! Nå hadde jeg for øvrig en uke igjen av mitt opphold i Buenos Aires, og det var bare å få mest mulig ut av de siste dagene der.
Argentine ground # 18:
Huracán v Banfield 3-1 (2-1)
Primera Division
Estadio Tomás Adolfo Ducó, 23 September 2022
0-1 Alejandro Cabrera (3)
1-1 Walter Pérez (35)
2-1 Rodrigo Cabral (45+5)
3-1 Matías Cóccaro (90+5)
Att: ??
Admission: 2 000 ARS
Next game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra
Previous game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous argentina game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
This day on a map / This whole trip on a map