Flamengo v Internacional 05.10.2022

Onsdag 05.10.2022: Flamengo v Internacional

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen, og rakk innom hotellet en tur før jeg igjen var på farten. Denne dagen skulle by på turens eneste brasilianske dobbel, og nå skulle jeg besøke et velkjent stadion som de aller fleste fotballinteresserte har hørt om. Det var duket for oppgjøret Flamengo v Internacional på selveste Maracana, og jeg spaserte opp til metro-stasjonen Uruguayana for å komme meg dit. Etter å ha forsert en rekke smale og brosteinsbelagte gater som var tilholdssted for en haug av selgere med diverse boder, kom jeg meg vestover til Maracana stasjon, der jeg gikk av, og som navnet tilsier, er man her rett i nærheten av det kjente stadionet. Det var allerede en strøm av (i stor grad rød- og svartkledde) folk som jeg fulgte ut av stasjonen, over en gangbro og ned på stadionområdet.

Jeg hadde som nevnt i det forrige innlegget allerede på forhånd sikret meg en billett til kveldens kamp. Det ble gjort tirsdag formiddag da jeg stakk innom en av Flamengo-sjappene ved navn Espaco Rubro Negro, der jeg hadde lest at de solgte kampbilletter. Det gjorde de ikke på den første jeg var innom, men en av de ansatte der henviste meg til en annen filial ikke altfor langt unna, og der hadde jeg fått kjøpt meg en billett til den nette sum av 100 brasilianske real (snaut 200 norske kroner) før jeg hadde lekt litt turist og tatt en tur med Santa Teresa-trikken. Men det var dagen før, og nå var det kampdag.

Clube de Regatas do Flamengo ble stiftet som en roklubb i 1895, men begynte også med fotball fra 1911, som følge av at en gruppe utbrytere meldte overgang fra Fluminense Football Club (noe som var sterkt medvirkende til at de to ble erkerivaler som utkjemper et av de største derbyene i brasiliansk fotball). Siden den gang har Flamengo utviklet seg til å bli den mest populære og rikeste klubben i brasiliansk fotball, med visstnok over 40 millioner supportere landet over, og de røde og svarte draktene kan ses overalt i bybildet også når det ikke er kampdag. Flamengo-supporterne ble i 2007 faktisk erklært å være en del av kulturarven til Rio de Janeiro.

Flamengo vant sin første av etter hvert åtte Série A-titler i 1980, og fulgte opp med å året etter vinne Copa Libertadores (etter finaleseier over chilenske Cobreloa) og den interkontinentale cupen (etter finaleseier 3-0 over engelske Liverpool). Nye Série A-titler fulgte i 1982 og 1983, og hele denne perioden forbindes av mange med blant annet en av min barndoms helter – nemlig Zico, som er mannen med flest scoringer og naturligvis en skikkelig klubblegende. Derfra og frem til 1992 kunne de plassere ytterligere to ligatroféer i premieskapet (1987 og 1992). Deretter fulgte noen år med trofé-tørke, før de igjen begynte så smått å sanke pokaler.

I 1999 vant de en av utgavene av Copa Mercosur, og i 2009 vant de sin sjette ligatittel. I 2019 vant de både ligatittelen og Copa Libertadores, og forsvarte ligatittelen året etter ved å vinne sin foreløpig siste ligatittel, samtidig som de vant Recopa Sudamericana. Det skal nevnes at klubben også har vunnet den brasilianske cupen fire ganger, og Rios delstatsmesterskap Campeonato Carioca hele 37 ganger. Nevnes skal også at de allerede var klare for en ny Copa Libertadores-finale som skulle spilles senere i oktober, etter at jeg ville være tilbake igjen i Norge (og jeg røper vel kanskje ingen stor hemmelighet når jeg forteller at de vant sin tredje slike tittel med seier over Athletico Paranaense).

Estádio do Maracana ble bygget til fotball-VM i 1950. Under det mesterskapets finale mellom Brasil og Uruguay ble det registrert tidenes største offisielle tilskuertall.199 854 ble registrert innenfor portene, men det sies at noen av telleapparatene ble ødelagt av folkemengden som presset seg inn, og at det nok var godt over 200 000 på innsiden. Anlegget ligger i Maracana-nabolaget som har gitt anlegget navn, men offisielt heter stadionet egentlig faktisk Estadio Mário Filho. Det har gjennomgått flere endringer opp gjennom årene, og ikke minst har tilskuerkapasiteten gått opp og ned (som oftest ned), men hele 26 ganger har man sett tilskuertall på over 150 000 her. Sist gang var i 1983, da 155 253 mennesker så Flamengo slo Santos.

Spesielt ble kapasiteten redusert betraktelig da strengere FIFA-krav dessverre gjorde at antall sitteplasser måtte økes i 1999. En renovering før de Pan-amerikanske lekene i 2007 reduserte deretter kapasiteten ytterligere til under 74 000, og deretter fulgte en delvis ombygging før VM i 2014. Stadionet ble for øvrig også brukt til både åpnings- og avslutningsseremonien under sommer-OL i 2016, og den offisielle kapasiteten er nå på 78 838. Så kan det jo også som en kuriosa nevnes at det norske bandet a-ha spilte konsert her for 198 000 mennesker i det herrens år 1991. Men nå var det på tide å ta seg innenfor og ta en kikk på stadionets indre, og om jeg noen dager tidligere hadde hatt problem med at en Botafogo-vakt syntes Rangers-logoen på jakka mi lignet på Flamengo-logoen, var det naturlig nok ikke noen utfordring denne kvelden.

Mange vil garantert riste oppgitt på hodet av dette, men selv om det vel er ganske gjevt i seg selv å se kamp på et sagnomsust stadion som Maracana, må jeg innrømme å ha blitt litt skuffet. Jeg var sannsynligvis noen år for sent ute, for det fremsto for meg litt for ‘sterilt’ etter moderniseringen. Jeg fikk rett og slett ingen wow-følelse; ikke engang av typen jeg – om ikke annet på grunn av størrelsen – har fått på Wembley. Kanskje har jeg blitt altfor bortskjemt og kresen, og muligens var forventningene litt høye, men jeg tok meg nok en gang i å savne Argentina og de argentinske anleggene. Nå skal det jo sies at det er et funksjonelt sett flott og moderne stadion som mange garantert vil sette langt mer pris på enn meg. Og man er jo tross alt også på litt fotballhistorisk grunn her.

Flamengo lå før kampen på en femteplass på tabellen for den brasilianske toppdivisjonen Série A, og hadde to poeng opp til Corinthians på fjerdeplassen. Ett poeng foran der igjen lå erkerivalen Fluminense, mens kveldens gjester Internacional fra Porto Alegre lå to poeng foran der igjen. Fra sistnevnte og opp til ledende Palmeiras var det imidlertid nå en luke på hele åtte poeng med ni runder igjen å spille. Det hadde etter hvert møtt opp 43 710 tilskuere for å se kveldens kamp på Maracana, og det nærmet seg for alvor avspark som var programfestet til klokken 21.30. Lagene inntok banen til unison jubel, og snart var vi i gang.

Flamengo fikk den første halvsjansen med et skudd som gikk i nettveggen, og deretter fulgte to halvsjanser for gjestene fra sør. Vi hadde akkurat passert halvspilt første omgang da vi fikk den første store sjansen, og den tilfalt Flamengo. Et innlegg ble headet tilbake til en spiller som hamret løs. Keeper parerte med nød og neppe, og returen ble satt utenfor. I det 42. minutt var Flamengo frempå igjen, med en knallhard heading på mål, men også rett på keeper som fikk armene opp og klarte å blokkere. På overtid prøvde Flamengo seg igjen med et skudd, men denne gang strøk det utenfor stolpen, og det sto 0-0 til pause.

Tidlig i andre omgang hadde gjestene en avslutning som gikk like over og muligens til og med via tverrligger. Deretter tvang Flamengo frem en god redning før returen ble klarert til corner. Internacional svarte med samme mynt og en lignende situasjon i motsatt ende av banen. Flamengo hadde deretter to gode angrep der de kun var en litt unøyaktig siste pasning fra å finne en perfekt plassert angriper inne i feltet. Når man er på kamp i i Brasil og på Maracana må man kanskje forvente et brassespark, og det dro Flamengo opp av hatten i det siste ordinære minutt, men da også det gikk over, endte som det nesten måtte med 0-0.

En målløs kamp la ingen enorm demper på opplevelsen i seg selv, selv om jeg selvsagt gjerne skulle sett noen mål. Nå hadde jeg i hvert fall fått sett kamp på Maracana, selv om jeg nok var en del år for sent ute til å få oppleve stadionet på sitt aller beste. Det er uansett en kamp for CV-en, og i så måte måtte jeg nesten si meg tilfreds da jeg spaserte den korte veien tilbake til metro-stasjonen. Vel fremme ved Uruguayana hoppet jeg av, og gikk tilbake til hotellet langs nokså øde og litt skumle små gater der alle kremmerne og bodene fra tidligere nå var borte. Det var bare å finne senga og komme seg under dyna for å få seg litt søvn. Det er langt fra like lett å finne kamper i Rio som i eksempelvis Buenos Aires, og nå ventet to fotballfrie dager før neste kamp.