Onsdag 28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen
Når jeg nå skulle forflytte meg opp til Skottland, gikk togene heldigvis i mer normal rute igjen, og 09.39-toget fra Bolton ville frakte meg direkte til Glasgow Central. Etter en frokost på hotellet, kom jeg meg med nettopp det toget, og sov litt av veien opp til en av mine britiske favorittbyer. I Glasgow regnet det, og jeg hastet bort til Travelodge-hotellet på Queen Street, der jeg hadde betalt £81,98 for to netters overnatting. Der valgte jeg å unne meg en tidlig innsjekking, og fikk etablert meg på rom 221. Jeg gikk etter hvert til Wetherspoons-puben The Counting House for å få meg en tidlig middag, og selv om det var fullstappet, fant jeg meg omsider et bord. Da Wetherspoons-appen også omsider hadde bestemt seg for å samarbeide, gikk imidlertid ordren gjennom to ganger, men siden det holdt med én haggis-pizza, fikk jeg refundert den ene. Et annet nokså fast stoppested i Glasgow er The Horseshoe, og også der var det temmelig fullt. Godt besøkt var det også på Toby Jug, som ble siste stoppested før det var på tide å dra mot Kilmarnock og kveldens kamp.
Jeg kom meg med 17.12-toget, som brukte 40 minutter til Kimarnock, som er en by i East Ayrshire. Med sine rundt 47 000 innbyggere er det den største byen i Ayrshire, og det var blant annet her det kjente whisky-merket Johnnie Walker ble etablert; opprinnelig under navnet Walker’s Kilmarnock Whiskey. Jeg har tidligere vært i byen, og også hatt den som base (da jeg besøkte Auchinleck Talbot), men hadde fortsatt til gode å gjestene Kilmarnock FC og deres hjemmebane Rugby Park, så det var det kanskje på tide å gjøre noe med. Rett overfor stasjonen ligger puben Fanny by Gaslight, og det ble neste stopp. Det ble også tid til en tur innom The Tartan Sheep før jeg spaserte mot Rugby Park. Jeg hadde på forhånd betalt £25 for en kampbillett på nettet. Program er det dessverre dårlig med i Kilmarnock i disse dager, og de har tydeligvis erstattet det med et månedlig magasin, som jeg punget ut £4 for et eksemplar av.
Kilmarnock ble stiftet i 1869, etter et møte på Robertson’s Temperance Hotel på Portland Street, og er med det Skottlands nest eldste profesjonelle fotballklubb. Klubben var en av de som i 1873 var med å stifte det skotske fotballforbundet, og samme år var de involvert i tidenes første kamp i den skotske FA Cupen, der de tapte for Renton. ‘Killie’ ble i 1895 med i den skotske ligaen, og tok plass i dens andredivisjon. Det var på den tiden ikke direkte opp- og nedrykk mellom de to divisjonene, men snarere en avstemningsprosess. Etter at de i 1899 vant andredivisjon for andre året på rad, fikk Kilmarnock nok stemmer til å få ta steget opp på øverste nivå. I 1920 vant Kilmarnock den skotske FA Cupen for første gang etter finaleseier over Albion Rovers. Samme trofé sikret de seg i 1928 da de slo selveste Rangers i finalen og fikk en slags hevn for finaletapet i 1898.
Kilmarnock tapte to FA Cup-finaler i løpet av 1930-årene, men holdt seg i øverste divisjon frem til 1947, da de rykket ned og måtte tilbringe noen år på nivå to. I 1957 ble det nytt finaletap i FA Cupen, men nå sto en god periode for døren. Killie ble nummer to i ligaen i både 1960, 1961, 1963 og 1964 (først bak Hearts og deretter tre ganger Rangers), men i 1965 var det Kilmarnock sin tur til å ta sin første og hittil eneste ligatittel. Det skjedde imidlertid ikke helt uten dramatikk. Tittelkampen sto mellom Kilmarnock og Hearts, og det hele skulle avgjøres i siste serierunde, da de to møttes på Hearts sin hjemmebane, Tynecastle. Kilmarnock måtte vinne med to mål, og selv om bergenseren Roal ‘Kniksen’ Jensen traff stolpen for Hearts tidlig i kampen, scoret Kilmarnock to ganger og vant 2-0. De to endte med like mange poeng, og Kilmarnock vant knepent på målsnitt (0,042 bedre enn Hearts) selv om de hadde en svakere målforskjell.
Det var medvirkende til at Hearts var blant de som involverte seg for å få endret reglementet for å skille lag på samme poeng (en regelendring som ironisk nok fungerte i Hearts sin disfavør da de mistet tittelen på målforskjell i 1986). I 1966/67-utgaven av Inter-Cities Fairs Cup (som var en forgjenger til UEFA Cupen og dagens Europa League) spilte Kilmarnock seg helt frem til semifinalene, men tapte der for Leeds United. Hjemme i Skottland måtte de i 1970-årene ta flere svippturer ned på nivå to, og den gode perioden var over. I 1997 vant Kilmarnock sin tredje og foreløpig siste tittel i den skotske FA Cupen med finaleseier over Falkirk, og i 2012 sikret de seg også den skotske ligacupen (som de tidligere hadde fem finaletap i) da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Celtic. Det er deres foreløpig siste tittel, og i 2021 måtte de igjen ta turen ned igjen på nivå to, men returnerte våren 2022 på første forsøk som divisjonsvinner etter en heftig duell med Arbroath.
Rugby Park har vært Kilmarnocks hjemmebane siden åpningen i 1899, etter at klubben tidligere hadde benyttet fire andre baner; inkludert en bane som også het Rugby Park (fra 1877) og som lå like ved dagens stadion. Det har imidlertid skjedd mye her siden den gang, og blant annet hadde den opprinnelig løpebaner rundt banen. Under den andre verdenskrig hadde det britiske forsvaret oppbevart store oljetanker her, og selv om ikke klubben ble kompensert for dette, ble anlegget satt i stand igjen (og deler av anleggets terracing utvidet) ved hjelp av italienske krigsfanger. Tilskuerrekorden lyder på 35 995 og stammer fra en kamp mot Rangers i 1961/62-utgaven av den skotske FA Cupen, og vil neppe bli slått. Strengere sikkerhetsreglement hadde allerede redusert kapasiteten betydelig i 1980-årene da Taylor-rapporten kom i 1990. På dette tidspunktet fikk klubben også et nytt styre som vurderte et nytt stadion i utkanten av Kilmarnock.
Det endte til slutt med at de besluttet å ‘oppgradere’ Rugby Park, og de siste ståplassene forsvant dessverre da dette ble gjennomført i løpet av 1994/95-sesongen, men anlegget gikk tre nye tribuner; inkludert to kortsider som er nokså identiske. Den eldste tribunen er nå hovedtribunen Main Stand fra 1960-årene. Denne har et sett med litt originale flomlys montert på taket. I 2014 ble dessverre gressmatta byttet ut med kunstgress, slik at det nå spilles på en plastsavanne. Ellers installerte klubben i november 2019 et par små seksjoner med såkalt safe standing, for øvrig som den nest første klubb i Skottland, etter at supporterne kjempet for og samlet inn penger til dette. Jeg hadde billett til en av kortsidene, og gikk innenfor for å finne min plass, men først måtte jeg selvsagt få meg en scotch pie og en Bovril.
Kilmarnock hadde behov for poeng i nedre del av tabellen, mens Aberdeen trengte poengene for å kunne henge med i kampen om tredjeplassen. Ikke helt overraskende var det jo de to store Glasgow-klubbene som ledet an med solid luke ned til Hearts på tredje, og ytterligere tre poeng bak fulgte Aberdeen, som imidlertid kom fra tre strake tap. Onde tunger i Rangers-miljøet vil ha det til at Aberdeen helst bretter opp ermene når de møter nettopp Rangers mens de gjør mye rart ellers, og om det fikk i hvert fall nok å stri med i denne kveldens første omgang på Rugby Park, for det var hjemmelaget som styrte den allerede fra start. Kilmarnock hadde et skudd like utenfor, en heading rett på keeper, og deretter et utsøkt innlegg som igjen ble headet like utenfor, før Killie-keeper Sam Walker parerte gjestenes første avslutning på mål halvveis ut i omgangen.
Det var liten tvil om at Kilmarnock hadde initiativet, og Christian Doidge var nære på ved to anledninger før Jack McKenzie kom alene med Dons-keeper Kelle Roos som imidlertid reddet. Killie nærmet seg, og etter en halvtime fikk de omsider uttelling. Et innlegg som Aberdeen ikke fikk klarert ble satt i mål av Scott Robinson, og det sto 1-0. I det 42. minutt var det vertenes forsvarsspillere som var i fokus de de doblet ledelsen. De hadde vært oppe i forbindelse med offensiv dødball, og Ash Taylor fikk masser av tid til å sikte og legge inn til Joe Wright som headet i mål. Dermed kunne Kilmarnock ta pause med en fullt fortjent 2-0-ledelse, og jeg kunne unne meg nok en scotch pie.
Aberdeen-trener Jim Goodwin var under press, og håpet garantert på et svar fra sine spillere etter hvilen, men det var Kilmarnock som ti minutters tid ut i andre omgang kunne puttet igjen da Scott Robinson hoppet over og Dan Armstrong avsluttet like utenfor fra glimrende posisjon. Det hadde imidlertid vært en del mer severdig før pause enn det de 6 171 tilskuerne ble vitne til i andre omgang, og Kilmarnock virket nå stadig mer interessert i å kun ri på ledelsen. Aberdeen fikk dermed mer ballinnehav nå, men klarte ikke å skape noe særlig før innbytter Christian Ramirez avsluttet like utenfor med et snaut kvarter igjen. De 1 246 bortesupporterne fikk i det minste se sine gutter score til slutt, men vi befant oss allerede på overtid da Matty Kennedy sendte et frispark over muren og rett i mål fra rundt 25 meter. Kilmarnock klarte å ri av de siste tilleggsminuttene, slik at det endte 2-1.
En fin seier for Kilmarnock, mens Aberdeen gikk på sitt fjerde strake tap og tapte terreng (deres manager skulle jo i ettertid også komme under enda større press og etter hvert få sparken). Jeg strenet nokså selv umiddelbart tilbake mot togstasjonen i Kilmarnock, men kveldens kamp hadde sluttet såpass sendt at jeg akkurat ikke rakk 21.57-toget tilbake til Glasgow Central. Dermed var det bare å slå i hjel ventetiden med et glass på Fanny by Gaslight før jeg kom meg med 22.21-toget, som tydeligvis også var kveldens siste. Dermed var det selvsagt en fordel å komme seg med det, og etter ankomst Glasgow var det egentlig bare å trekke seg tilbake til Travelodge-hotellet på Queen Street for å få seg litt søvn.
Scottish ground # 58:
Kilmarnock v Aberdeen 2-1 (2-0)
Scottish Premiership
Rugby Park, 28 December 2022
1-0 Scott Robinson (31)
2-0 Joe Wright (42)
2-1 Matty Kennedy (90+1)
Att: 6 171 (1 246 away)
Admission: £25
Programme: None (but a monthly magazine at £4)
Next game: 29.12.2023: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI
Previous game: 27.12.2023: Bolton Wanderers v Derby County
This trip on a map
