Clapton v Sawbridgeworth Town 30.03.2013


Lørdag 30. 03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town

Jeg våknet i Acton i det vestlige London, og skulle krysse over til metropolens East End. Men først skulle jeg møte min far som også befant seg i London denne helgen, og som hadde invitert meg på en tidlig lunsj. Vi avtalte på telefon å møtes ved Old Bond Street, og etter tur med tog og tube kunne jeg snart spaserte til møtestedet. Jeg hadde ikke spist frokost, og begynte bli skrubbsulten. Men i dette erkejålete handlestrøket er det jo ikke lett å finne puber som serverer mat før klokka 12 eller 14. I stedet ble løsningen en fisefin café nede på Piccadilly, der de skulle ha noe sånt som £14,95 for en full english breakfast! Ikke at jeg klagde, som ble påspandert. Vi ble sittende å prate en drøy time før jeg måtte farte østover. Tube til Stratford var neste etappe, før jeg der hoppet på lokaltoget den korte turen til Forest Gate. En ti minutters spasertur gikk til Union Cottage hvor jeg skulle ha losji for natten; et guest house som fremsto totalt umerket og gikk i ett med privatboligene ellers i Sherrard Road – en sidegate til Green Street.


Ingen svarte på ringeklokka, men etter å ha åpnet den ytterste døra, sto det et telefonnummer på døra innenfor. Jeg fikk telefonkontakt med en asiat som lurte på hvilken adresse jeg befant meg på, da de tydeligvis driver flere slike guest houses i området, og han lovet at noen skulle være der i løpet av 5 minutter. Ti minutter senere kom en inder eller pakistaner kjørende på scooter, med sengetøyet liggende i en boks bakpå. Han fikk vist meg fellesarealene, før han tok meg med opp til rommet. Der måtte han rydde ut etter de forrige beboerne og skifte på senga før han forsvant etter å ha utlevert nøkler. Jeg var ikke voldsomt imponert hittil. Sittende på senga fikk jeg ringt og avtalt med noen av Reading-gutta som skulle se Reading spille mot Arsenal på Emirates og hadde planer om en tur på byen i London etterpå. Ikke lenge etter var jeg på vei tilbake mot Green Street, som ble krysset på vei mot Upton Lane, Clapton FC og The Old Spotted Dog.

Fotballklubben Clapton og deres historiske hjemmebane hadde en god stund stått på listen over ønskede destinasjoner, og jeg hadde gledet meg lenge til et besøk her. Jeg hadde vært i kontakt med lederen av supporterklubben, Andrew Barr, som hadde vært meget hjelpsom i forbindelse med planlegging av turen. På et tidspunkt vurderte jeg både 26/3 og 30/4 som dato for mitt besøk der, og hellet mot førstnevnte. Men Barr anbefalte det andre oppgjøret, da man på denne kampen ville få besøk av sønnen til en av den første supporterklubbens stiftere, som selv hadde vært Clapton-supporter hele livet. Nå skulle han komme på besøk fra East Anglia, og ville ha med seg en rekke gamle dokumenter, bilder og effekter fra klubbens historie som ville være av interesse. På supporterklubbens sider hadde jeg selv på en eller annen måte fått rollen som «trekkplaster»! Ikke at jeg kan se at dette skulle kunne måle seg med det skattkammeret jeg så for meg den gamle traveren kom med, men men..

Jeg rundet hjørnet der Upton Lane gjør en sving, og så det som vel er det gamle klubbhuset ligge forfallent ved veien. Jeg kunne forestille meg hvordan det gamle hvite trehuset en gang så storslagent ut der det beliggende helt ut mot Upton Lane ønsket velkommen til det som i dag er Londons eldste fotballstadion. I dag fremstår det som en forfallen rønne med flassende maling og gjenspikrede vinduer, som en trist påminnelse om en svunnen storhetstid. Inne i «bakgården» bærer nå inngangen til anlegget preg av at det her holder til et firma som tydeligvis driver i dekk-bransjen, med bildekk og skrot liggende overalt. Likevel hadde inngangen en sjarm som gjorde at jeg gledet meg til å tre innenfor. I bua rett på innsiden betalte jeg min skjerv i form av £6 for inngang, pluss £1,50 for dagens kampprogram. Som jeg lovet Andrew Barr, introduserte jeg meg for Paul Maybin som satt i bua. Han kunne fortelle litt om den uheldige situasjonen med problemene rundt leiekontrakten for The Old Spotted Dog som kom for en dag tidligere i år. Han mente det nå så meget lyst ut og at de sannsynligvis ville få reddet sin hjemmebane. Videre ble jeg for første gang oppmerksom på at det ulmet i Clapton-leiren, der Maybin kunne fortelle at han og de andre i ledelsen ikke var videre populære hos supporterne for tiden.

 

Jeg skuet utover den historiske banen, og for å være helt ærlig ble jeg noe skuffet over selve anlegget, etter å ha hatt store forventninger. De eneste tribunene er en liten sittetribune på nærmeste langside, og en vaklevoren konstruksjon på bortre langside. Sistnevnte så ut som om den var slengt sammen med deler av et gammelt stillas, og gikk nokså passende under navnet «The Scaffold». Om ikke stadionet på egen hånd begeistrer overvettes i sin nåværende form, har det historisk sus over seg. Anleggets navn har bakgrunn i at Henry VIII i sin tid hadde en kennel her, og allerede i 1888 spilte Clapton sin første kamp her, da over 4 000 tilskuere så klubben slå Old Carthusians 1-0. Jeg hadde problemer med å forestille meg hvordan de presset inn over 12 000 tilskuere her i en FA cupkamp mot Tottenham for over 100 år siden…og ifølge kampprogrammet over 14 000 mot QPR i en for meg ukjent FA-cupkamp jeg heller ikke har sett referanser til på nettet. Clapton var på første halvdel av forrige århundre en storhet innen amatørfotballen, og med fem seire i FA Amateur Cup er det kun Bishop Auckland som har vunnet denne flere ganger. I tillegg vant de også Isthmian League ved et par anledninger i amatørfotballens storhetstid.

«Nå er det faen meg tolv negre på banen», sa en gang Rolv Hovden under en tippekamp, før NRK på mystisk vis “mistet lydforbindelsen” med sin kommentator. Det var kun to bak baren i klubbhusets bar, som befinner seg bak nærmeste mål, men en av de viste seg å være formann Vince McBean. Han virket faktisk rett og slett meget uinteressert og lite vennlig innstilt, og jeg fikk inntrykk av at han snarere så på kundene som et ork. Men han kan jo ha hatt en dårlig dag. En negativ overraskelse kom dessuten i form av mangel på cider til salgs. Skandale!! Strupen ble lesket med j2o mens jeg tok en kikk på bilder etc. som hang i klubbhuset. Den gamle supporteren som var varslet som æresgjest var snart på plass ved baren, og jeg fikk kikket på et par gamle bilder og effekter mens han pekte og fortalte…før formann McBean rett og slett tok hele bunken og la de bak bardisken! Så mye for at de fremmøtte supporterne skulle få ta en kikk på de historiske dokumentene..

Det var fortsatt 45 minutter til avspark, og jeg tok en tur ut for å ta noen bilder av anlegget før jeg unnet meg nok en j2o. Ved baren kom jeg i snakk med en fyr som viste seg å være Wingate & Finchley-supporter. Han hadde kommet hit fordi hans lag spilte mot Wealdstone, og han hadde så lite til overs for deres supportere at han ikke engang orket dra på kampen – noe som på meg virket som en snodig begrunnelse. Samtidig kom en «super-supporter» som skulle vise seg å hete Gav inn og meldte seg på i samtalen. Han bekreftet det Maybin hadde sagt, men hevdet at majoriteten av klubbledelsen ikke har det minste peiling i det hele tatt. Jeg sitter også selv igjen med et inntrykk av at supporterne er langt mer driftige enn klubbledelsen. Bare en sak som nettside…mens klubben nå ser ut til å ha stengt sin meget sjeldent oppdaterte offisielle hjemmesiden etter min hjemkomst, er suporterklubbens hjemmeside bedre der den for de uoppmerksomme faktisk nesten fremstår som klubbens egen hjemmeside.

Med tanke på klubbens plassering på tabellen spurte jeg om hvordan det ved sesongslutt vil bli med tanke på nedrykk all den tid samarbeidet mellom Essex Senior League og Essex Olympian League ikke er på plass ennå. Jeg fikk bekreftet at det denne sesongen ikke ville bli noe nedrykk, men at det neste sesong sannsynligvis vil bli opp- og nedrykk mellom de to ligaene. Clapton hadde jo hatt en meget skuffende sesong i Essex Senior League, og etter to avlyste kamper på rad var Gav nervøs for at de var kamprustne. Han gjorde et poeng av at klubbledelsen ikke engang var sikre på om dommeren hadde vært der engang da den siste kampen ble avlyst!

På motsatt banehalvdel i dag sto Sawbridgeworth Town, og om Clapton var i fare for å være kamprustne så må det samme kunne sies om gjestene, som ikke hadde spilt kamp på 28 dager! Med en Heineken i hånden tok jeg oppstilling sammen med Wingate & Finchley-supporteren bak nærmeste mål, ved siden av klubbhuset. På langsiden til høyre lagde de såkalte Clapton Ultras litt steming med sang og flagg i «The Scaffold», mens de drakk medbragt boksøl. Ifølge Maybin besto denne grupperingen hovedsakelig av unge studenter, og han delte ut noen klistremerker han nettopp hadde fått av de. Det var en tett og jevn kamp som utspilte seg på the Spotted Dog, der begge lag tidvis spilte god fotball, mens det var de to lags midtstoppere som imponerte mest.


Gjestens spiller ved navn Bell fikk av Gav og andre høre at han lignet på Robbie Savage, sannsynligvis grunnet frisyren, men han var blant banens beste der han imponerte som ballvinner. Den første store sjansen var det gjestene som fikk, men skuddet fra Tommy Butchard ble flott reddet av Tons’ senegalesiske målvakt Pepe Diagne. For vertene var det unggutten George Whitelock som fikk omgangens største sjanse, men hans heading ble såvidt slått over av Sawbo-keeper Selkirk, og 0-0 sto seg til pause.

I pausen ble Heineken igjen byttet ut med j2o, og Gav kunne fortelle at han opprinnelig var West Ham-supporter, men nå var frustrert over den moderne fotballen og følte seg priset ut av Boleyn Ground. Han hadde som forventet intet godt å si om Hammers’ flytting til OL-anlegget i Stratford, og hans utsagn rundt dette egner seg neppe på trykk. Han hevdet de fleste av hans Hammers-kompiser har gitt uttrykk for at de ikke vil slå følge med klubben til sin nye friidrettsarena, men i disse dager er det nok slik at det for hver supporter som føler det slik finnes flere nye supportere som strømmer til ved antydning til suksess på banen. Noe overraskende overhørte jeg i pausen Maybin kommentere at han i forbindelse med Leyton Orients tidligere interesse i OL-stadionet hadde kontaktet Orient-eier Barry Hearn for å tilby seg å eventuelt banedele der med Orient!! Jeg håper virkelig dette var en spøk, for det ville vært kriminelt å forlate the Old Spotted Dog for å spille for en håndfull mennesker på et så enormt (og uinteressant) stadion.

En nærmere samtale med Wingate & Finchley-supporteren ved navn Spencer røpte at han var Finchley supporter før sammenslåingen (i tillegg til å være Fulham-supporter), og med Gav diskuterte vi Claptons uheldige utvikling. Min teori om at dette i stor grad skyldes en forandring i demografien i området, ble umiddelbart bekreftet av de andre. Det som var et hvitt arbeiderklassestrøk er i dag blant Storbritannias mest fremmedkulturelle, med en vanvittig andel asiater som ikke er spesielt opptatt av fotball. På vei til kampen hadde jeg jo selv sett at bare køen utenfor en av de lokale moskeene talte mange ganger flere enn de 78 tilskuerne som hadde oppsøkt the Old Spotted Dog denne lørdagen. Spencer hevdet at det samme i noe mindre grad var tilfelle i London-området generelt, og viste til sin klubb som eksempel. Der sliter Wingate & Finchley med å lokke til seg nye unge supportere fordi en stor andel av den unge befolkningen er muslimsk, mens Wingate var en jødisk klubb (derav davidstjernen i logoen til Wingate & Finchley). Han hevdet at selv mange ikke-muslimske ungdommer (slik som sønnen hans) heller ikke vil gå fordi de da blir rakket ned på av muslimske venner, skolekamerater og kollegaer.

Andre omgang var i ferd med å starte, og jeg stemte for Spencers forslag om å stille oss i «The Scaffold». Derfra så vi andre omgang starte som den første; med to lag som kjempet som løver uten å komme til de aller største sjansene. Sawbridgeworth Town satt innpå en innbytter ved navn Jelliman, som med sin hurtighet skapte litt liv ute på kanten. Men Clapton-forsvaret med glimrende Hassan Jaffa og Sonny Lindsay hadde fortsatt god kontroll. Det var en ganske underholdende kamp, og jeg lot meg underholde av ikke minst gode taklinger. Clapton-forsvarer Lindsay kom frem på en dødball, og hans heading barberte tverrliggeren. En god Brandon Marton var et uromoment på Clapton-vingen, men brant et par ganske gode sjanser. På tampen måtte keeper Diagne i aksjon da gjestene kun var en god redning fra å stjele med seg alle poengene. Clapton var kanskje noe uheldige som ikke sikret seg alle tre poengene, men vil kunne ta med seg mye positivt fra 0-0 kampen. Et av kampreferatene vitner forresten om at Gav har smurt på vel tjukt og fått meg til å bli en Clapton Ultra…all den tid jeg må gå ut fra at det er jeg som er denne Andreas..

Det ville uansett aldri vært aktuelt at jeg ble en del av en gruppering som i ettertid tydeligvis har blitt kapret av en venstreekstrem gruppe av nolduser, og jeg tillater meg å spørre hvorfor klar politisk aktivitet på en fotballarena er godtatt i tilfellet Clapton. Det ville aldri blitt akseptert om det var grupper på ytterste høyre fløy, og det skal da være likhet for “loven”? Det er trist å se at den gamle storheten Clapton har blitt kapret av slike utskudd. Jeg så for øvrig aldri noe til denne Andrew Barr, som kanskje ikke var på kampen. Men jeg og Spencer gikk en halvtime etter kampslutt opp på puben The Hudson Bay for litt forfriskninger. Med en etterlengtet Strongbow satt vi og diskuterte løst og fast mens jeg ventet på melding fra Reading-gutta. Da andre runde var bestilt fikk jeg beskjed om at de befant seg på The Flying Scotsman, en Kings Cross-bar med strippere. Da jeg omsider hadde drukket opp og vi beveget oss mot stasjonen, fikk jeg kontrabeskjed om at de hadde fått onkel politi som haleheng og ville dra ned til Oxford Circus.


Jeg tok farvel med Spencer som gikk videre til Wanstead Park overground-stasjon, mens jeg selv hoppet på toget inn til sentrum. Ved ankomst Oxford Circus vitnet en telefonrunde om at gutta var spredt for alle vinder med mange tilbake i Reading. Og de rundt 25 som var igjen i London, hadde av alle ting nå blitt eskortert til Waterloo av snuten med beskjed om å dra tilbake til Reading! Derfor returnerte jeg etter hvert til Forest Gate og startet en krangel med TV’en på rommet – i tillegg til to oppringninger fra en asiatisk suppegjøk som lurte på når jeg skulle sjekke inn, og var langt fra stødig i engelsk. Da jeg sa jeg var på rommet, ba han meg gå ned og vente utenfor, tydeligvis i den tro at jeg ennå ikke hadde sjekket inn og var rett rundt hjørnet. Full kontroll der altså! Jeg fikk til slutt fjernsynet til å fungere såpass at jeg i hvert fall fikk sett Match of the Day mens jeg ventet på Football League Show. Men midt under sistnevnte program sovnet jeg.



 

English ground # 108:
Clapton v Sawbridgeworth Town 0-0 (0-0)
Essex Senior League
The Old Spotted Dog, 30 March 2013
Att: 78
Admission: £6
Programme: £1,50

 

Next game: 01.04.2013: Worcester City v Oxford City
Previous game: 29.03.2013: Henley Town v Bracknell Town

 

More pics 

 

 



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg