Worcester City v Oxford City 01.04.2013

 

Mandag 01.04.2013: Worcester City v Oxford City

Som et lite barn på julaften våknet jeg entusiastisk og med store forventninger for dagen. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg til Worcester. Etter en dusj og litt morgenstell hastet jeg den korte veien fra Britannia-hotellet og ned til Birmingham New Street stasjon. Rundt 40 minutter senere ankom jeg Worcester Foregate Street, der jeg svippet innom puben The Postal Order rett ved siden av for å få i meg litt skikkelig frokost.

Like før klokka 12 gikk jeg omsider ned til Severn View Hotel, hvor jeg hadde gitt beskjed om tidlig ankomst. Jeg ville vært fornøyd med å kunne slenge fra meg bagen der og sjekke inn etter kamp, men da rommet allerede var klart var jo ingenting bedre enn det. Jeg kontaktet igjen min eldste Reading-kompis Rob, som nå bor i Worcester (og som i fjor sommer var med meg på Evesham Uniteds nye stadion). Han hadde sagt seg interessert i å være med på kamp denne dagen, og vi avtalte nå å møtes på St. George’s Lane. Han hadde tidligere vært der ved to anledninger, men da på private tilstelninger holdt i klubbhuset, og aldri i forbindelse med fotballkamp.

Jeg valgte å gå til fots fra hotellet og opp til sagnomsuste St. George’s Lane, som hadde vært øverst på min liste en stund. Etter å ha hørt anlegget gang på gang bli trukket frem av flere britiske groundhoppere som en av deres absolutte favorittstadion, var det nå på høy tid å få med seg denne juvelen.

Da det ble klart at dette ville bli siste sesong før St. George’s Lane dessverre blir revet for å gjøre plass til boliger, begynte det å haste med besøket. Og da jeg ved mitt planlagte besøk 29. desember opplevde at kampen mot Gainsborough Trinity ble avlyst, var jeg virkelig i tvil om jeg skulle få oppleve herligheten. Alle gode ting er tre heter det, og jeg håpet at det denne gang ville bli kamp da jeg prøvde meg for tredje gang i Worcestershire.

Jeg kunne se flomlysmastene nærme seg, og snart svingte jeg opp en gate som deler navn med anlegget, og så stadionets front med inngangsparti. En gruppe stewards sto utenfor i passiar innimellom regelmessige blikk på en liste for å identifisere en og annen ankommet spiller som var på vei inn portene. Med nesten to timer til avspark hadde de ikke åpnet for publikum ennå, men etter 10 minutters venting kunne jeg betale mine £12 for inngang.

Rett på innsiden fikk jeg også rasket med meg et program til den nette sum av £2,50, før jeg måtte stikke snuta innom klubbsjappa. Og der ser man at klubben vet å utnytte økonomisk det faktum at det er klubbens siste sesong her. De var utsolgt for skjerf, men vedkommende i sjappa tilbød seg sendte meg et pr. post. For de skulle de ha det jeg mener var £12,95…om ikke det var enda et pund dyrere. Da jeg bemerket at det var et dyrt skjerf, kontret han med at det var spesielle skjerf i anledning den siste sesongen på St. George’s Lane. Fair enough, men de er da uansett ikke dyrere å produsere av den grunn vil jeg tro.

Utenfor klubbsjappa sto en kar og solgte pins, med et stort utvalgt over to bord i tillegg til flere fulle kofferter. Worcester City har jo produsert egne pins for hver eneste kamp denne siste sesongen, og jeg betalte £3 for et eksemplar fra dagens Conference South-kamp mot Oxford City – den tredje siste kamp Worcester City noen gang spiller her. Deres siste kamp her er forresten mot sesongens mestre Chester FC, og er for lengst gjort til all ticket.

Inngangen til baren ligger på baksiden av hovedtribunen, som også er der jeg kom inn på anlegget. Jeg vurderte å oppsøke baren for å få meg en pint mens jeg ventet på Robert og hans sønn, men klarte simpelthen ikke å dy meg. Jeg måtte bare snike meg rundt siden av hovedtribunen for å først ta en liten smugkikk på anlegget. Og for et flott anlegg St. George’s Lane er!

Det første jeg så var en ganske standard men virkelig klassisk ståtribune bak det ene målet, på andre siden av en inngjerdet spillertunnel fra der jeg sto. Da øynene panorerte over til den andre langsiden så de en virkelig karakterfull ståtribune som delvis er under åpen himmel og delvis er under tak – det såkalte Cowshed, som nå står alene i det ene enden. Ved siden av sto tidligere den vakre Brookside Stand, men den ble dessverre revet i 1998. Her var det nok liv i morsommere tider da fotball fortsatt var fotball (og ikke business), som da over 17 000 så klubben spille 4.runde kamp mot Sheffield United i FA cupens 1958/59-utgave, etter å ha slått ut selveste Liverpool i runden før.

Bak det bortre målet var det en mindre åpen ståtribune som jeg senere så er hevet opp fra banenivå. Der jeg sto ved siden av hovedtribunen med det noe misvisende navnet New Stand, kunne jeg bare stå og kikke opp på den i dyp beundring. Dette er anleggets virkelige perle; et anlegg som i det hele tatt ga meg en “wow-faktor” jeg sjelden har følt. Jeg snek meg til en tur opp på selve hovedtribunen, der jeg fortsatte fotograferingen flittig mens jeg beundret de fantastiske tresetene og trebenkene med sirlig påmalte nummer.

Jeg måtte dessverre komme meg ned igjen, og gikk omsider inn i Legends Bar for å kikke litt i programmet over en pint Strongbow mens jeg ventet på Rob. Han kom med rundt tre kvarter til avspark, og hadde med seg sin sønn Robert som han oppfinnsomt nok har oppkalt etter seg selv…akkurat som han igjen er oppkalt etter sin nå avdøde far. Dette var den første fotballkampen til Robert jr (eller skal vi si jr jr), og så lenge vi ikke hadde noen tidsmaskin for å ta ham med tilbake til gamle Elm Park så var vel St. George’s Lane en passende arena.

Da vi omsider entret tribunen ved å gå rundt den separate bygningen med bl.a garderober, var det nettopp hans oppvekst som Reading-supporter på flotte Elm Park det tydeligvis minnet Rob om. Og den kan virkelig måle seg! Mens vi gikk over den nærmeste kortsiden, la jeg merke til hvor vanvittig flott hovedtribunen var også på avstand. Det var uten tvil en av de flotteste hovedtribunene jeg hittil har sett med egne øyne, og anlegget som helhet er det for min del hittil kun Stonebridge Road og tidligere Elm Park som i det hele tatt kan konkurrere hva gjelder mine besøkte stadioner. Vi valgte å plassere oss stående på den bortre langsiden, omtrent på linje med en tenkt 20-meters linje fra det nærmeste målet.

Worcester City hadde den siste tiden hatt en grusom formutvikling, og kom fra 0-0-9 på de ni siste. Altså ni strake tap, og det uten å score i de sju siste!! Klubben hadde en stund vært med i kampen om en playoff-plass, men med en slik tapsrekke hadde naturlig nok den drømmen forsvunnet som dugg for solen der de nå hadde sklidd ned på nedre halvdel av tabellen.

På plassen bak lå dagens motstander Oxford City (dog med fem kamper til gode) som hadde hatt en noe lignende utvikling etter å ha begynt sesongen overraskende sterkt, og imponert ved å legge seg til i playoff-sonen som nyopprykket lag. Imidlertid hadde det også blitt tyngre for de etter hvert, der de i tillegg kun fikk spilt to kamper i hele mars måned. Dermed kom deres foregående seier mot Bletchingdon i kvartfinalen av Oxfordshire Senior Cup 19. februar, mens man måtte enda ti dager tilbake for å finne ligatriumfen borte mot Workington.

Kampen ble sparket igang, og allerede i det fjerde minutt var 639 minutters måltørke over for hjemmelaget. Etter en duell falt ballen ned hos Mike Symons som dundret inn 1-0 bak bortekeeper Nick Townsend. Manager Carl Heeley var i ekstase og tok salto på sidelinjen. Worcester City spilte nå med en fornyet selvtillit de ifølge supportere ved siden av oss ikke hadde vist på en stund.


Men gamle ringrever som Steve Basham og Chris Willmott lar seg ikke vippe av pinnen så lett, og Oxford-laget hang godt med. Etter snaue kvarteret oppsto det knuffing og tilløp til håndgemeng på sidelinjen, med også manager Heeley involvert. Hjemmelagets Matt Breeze ble kveldens første av etter hvert mange i dommerens bok; en dommer som skulle vise seg svært pirkete og som delte ut bortimot en halv kortstokk mens han tidvis truet med å blåse i stykker kampen totalt.

Kampen fortsatte uansett med halvsjanser begge veier, før vertene etter 29 minutter hadde problemer med å få klarert i eget felt. Ballen havnet hos Darren Pond, hvis skudd forandret retning slik at ballen fant veien forbi hjemmekeeper Matt Sargeant til 1-1. Kun minuttet etter måtte Sargeant varte opp med en kanonredning da Adam Learoyd stusset en corner på mål. Med ni minutter til pause var imidlertid vertene igjen i front da et frispark landet hos Keiron Morris inne i feltet. Han gjorde ingen feil med sitt venstrebein, og 2-1. Resten av omgangen var av de periodene der dommeren tydeligvis følte for å være midtpunkt, og da han blåste for pause var vi så vant til å høre fløyta hans de siste minuttene at vi knapt registrerte det.

Pints til meg og Robert (og brus til Robert jr) tilbake i Legends Bar, der vi i pausen reflekterte over en omgang som ifølge er par veteraner på nabobordet var den beste Worcester-omgangen på lange tider. På oppfordring fortalte de litt om den heftige rivaliseringen med Hereford United fra tiden før sistnevnte ble en Football League klubb, og også om FA-cupbravadene i 1958/59 sesongen der to av de hadde vært tilstede da Liverpool ble slått. Trekningen av the 50/50 draw ble foretatt, og jeg var selvsagt ett nummer unna å vinne. Deretter ble det opplyst at dagens tilskuertall var 597 idet vi igjen trakk ut på tribunen.

Worcester City hadde en fortjent ledelse, men Oxford City hadde vært skumle når de kom fremover. Og slikt fortsatte også andre omgang, men nå med ørlite mer hjemmedominans. Matt Breeze og en frisk Tom Thorley hadde halvsjanser for vertene, og sistnevnte var igjen frempå og tvang keeper Townsend til å gjøre en akrobatisk redning. Thornley var også mannen som la corneren som Shabir Khan headet inn etter 65 minutter. 3-1!

Gjestene byttet umiddelbart inn Ashan Holgate for Steve Basham, og det tok meg et minutt eller to å komme på at stedet jeg tidligere hadde sett Holgate var som Maidenhead-spiller på York Road. Oxford City mistet også Adam Learoyd, som måtte byttes ut etter at deres medisinske personell tydeligvis ikke fikk stoppet blødningen fra et kutt han hadde fått over det ene øyet.

Med drøye kvarteret igjen trodde nok hjemmelaget de hadde sikret alle poengene da Lee Ayres headet Thorleys corner i mål, men offside-flagget var oppe. I stedet begynte Oxford å ta over noe, og Liam Malone sendte i vei en suser som strøk over tverrliggeren. Og med 78 minutter på klokken havnet en mislykket klarering hos innbytter Nick Stanley, som løsnet skudd. Keeper Sargeant fikk kun styrt ballen inn i mål med sin fot, og dermed 3-2.

Nå ble det virkelig nervøst, og mens Thorley igjen var frempå ved et par anledninger virket Oxford nå noe skarpere, og de siste minuttene minnet om noe bortimot power play. Men da keeper Sargeant på overtid vartet opp med en praktredning på en avslutning fra Jamie Cook, var alle poengene sikret. Full jubel i Worcester-leiren, og ni strake tap og grusom måltørke virket med ett glemt.

Etter at laget hadde foretatt en liten æresrunde trakk vi oss tilbake til Legends Bar, der det var min runde. De samme gamle traverne vi pratet med i pausen kom og slo seg ned ved bordet, og en mente jeg måtte komme og se klubben igjen på deres nye planlagte stadion (etter de har flyttet hjem igjen fra den planlagte banedelingen med Kidderminster Harriers på deres Aggborough). Kanskje vil det en gang skje, men det vil i hvert fall ikke være øverst på en prioriteringsliste.

De trakk seg snart tilbake etter å ha fullført sin pint, mens vi ble sittende for ytterligere en runde eller to. Jeg spurte om Rob ville være med ut på livet, men han hadde ikke mulighet og måtte snart komme seg hjem. Jeg ble igjen for ytterligere en pint mens lokalet tømtes. Jeg var til slutt sistemann i Legends Bar, og tenkte jeg fikk gå før jeg enten ble jaget eller ble en del av inventaret. Men før jeg forlot anlegget helt, gikk jeg nok en gang rundt og opp på hovedtribunen for å knipse noen siste bilder og suge inn inntrykket av denne fantastiske arenaen.

Jeg spaserte tilbake til The Postal Order der jeg inntok en burgermiddag før jeg fant ut at det var like greit å returnere til hotellet. Klokka var rundt 21 da jeg var tilbake på rommet, der jeg ble liggende å lese litt før Football League Show omsider kom på TV-skjermen. Jeg lå i sengen og tenkte på St. George’s Lane og hvordan det faktisk burde vært straffbart å rive et slikt stadion! Det er jo ren vandalisme! Men samtidig var jeg sjeleglad over å ha fått besøkt det før det var for sent. Og etter hvert sovnet jeg med et smil om munnen.

 

English ground # 109:
Worcester City v Oxford City 3-2 (2-1)
Conference North
St. George’s Lane, 1 April 2013
1-0 Mike Symons (3)
1-1 Darren Pond (31)
2-1 Keiron Morris (37)
3-1 Shabir Khan (65)
3-2 Nick Stanley (79)
Att: 597
Admission: £12
Programme: £2,50

 

Next game: 02.04.2013: Atherton LR v Atherton Collieries
Previous game: 30.03.2013: Clapton v Sawbridgeworth Town

 



More pics 



 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg