Groundhopping 27.01-30.01.2014 (Part 1/2)

 

Dag 1: Mandag 27. 01.2014: Hastings United – Burgess Hill Town
Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.



Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.



En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt 14 klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.



Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant oss i en pub utenfor Underhill i forkant av Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte mitt innkjøpte Non-League Paper.



Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.



Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som nå het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn , STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!



Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.



Det virket være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg stikke hodet inn der for å slå ihjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til det loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.



Det hadde de ikke, men nå var det i alle fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene ettersom spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.



Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.



Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med et pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.



Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup, var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man taper terreng i opprykksstriden valgte de søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.



Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som bille være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.



Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men de virket svare mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.



Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan snittet tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Og frustrasjonene begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.



Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.



Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonene i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styrer. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.



Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn – og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.

 

 


English ground # 140:
Hastings United – Burgess Hill Town 0-1 (0-0)
Sussex Senior Cup, 3rd
round
The Pilot Field, 27 January 2014
0-1 Patrick Harding (59)
Admission: £10
Programme: None (free leaflet)
Att: 172

 

Dag 2: Tirsdag 28.01.2014: Belper Town – Gresley
Frokost var ikke inkludert ved Eden Guest House, men etter en full english breakfast på puben John Logie Baird var jeg klar for å forlate Hastings, der det nå igjen regnet slik det tydeligvis hadde gjort hele natten. Etter togbytte ved Ashford International ankom jeg snart London St Pancras, hvor jeg igjen kunne bytte tog på ferden nordover. Etter en røykepause satt jeg meg etter hvert på Sheffield-toget, og etter i underkant av fire timer på farten kunne jeg litt før klokka halv tre stige av på stasjonen i Derby.

 

Jeg hadde vurdert overnatting i Belper, der jeg skulle se kamp den kvelden. Men med været som også denne sesongen herjer med terminlistene, var jeg ikke minst avhengig av en base som ga gode transportmuligheter dersom kampen skulle bli avlyst slik at jeg måtte finne alternativer. Det var nok hovedgrunnen til at valget av base for kampen falt på Derby, og Amber Guest House, der jeg også bodde ved mitt besøk i Ilkeston tidligere i sesongen. £23 for overnatting med frokost inkludert kan man ikke klage på, og etter en liten taxitur opp på Burton Road kunne jeg sjekke inn og oppdatere meg på stå i Belper før jeg igjen tok apostlenes hester fatt.

 

Jeg hadde lagt regnet bak meg på veien nordover, men det hadde regnet heftig de siste dagene, og jeg hadde vært noe bekymret for kampen i Belper. Men det samme hadde vært tilfelle med de alternative kampene jeg hadde snust på lenger sør, der værmeldingen hadde vært langt mer negativ, og medvirkende til at det ble Belper. Imidlertid virket det ikke engang som om baneinspeksjon eller avlysning var tema hverken på klubbens egne hjemmesider og Twitter-konto, eller andre steder. Jeg ruslet derfor sakte den snaue halvtimen tilbake til stasjonen via en omvei gjennom byenes sentrum. Mens jeg tok meg en røyk utenfor stasjonen oppdaget jeg at Gresley via Twitter kunne meddele at det nå var game on i Belper, etter det som tydeligvis hadde vært en ikke-annonsert baneinspeksjon. Dermed satt jeg kursen med Belper allerede med 15.52-toget mot Matlock, og kunne 12 minutter senere stige av i Belper.

 

Den lille (drøye 20 000 innbyggere) byen ligger i Derbyshires Amber Valley-distrikt, mellom Derby og Matlock, og har en stolt industrihistorie med både bomullspinnerier og tekstilproduksjon. Der jeg gikk langs Bridge Street, den korte veien mot min destinasjon, kunne jeg snart se den enorme East Mill – med den eldre og mindre North Mill bak – tårne over meg som et minne om denne industrihistorien. Det er vel også minnene om denne industriarven man har forsøkt å bevare ved å frede de to bygningene. Senere var jo også Belper et senter for Storbritannias spikerproduksjon; noe som blant annet har gitt Belper Town sitt kallenavn – The Nailers.

 

Klubbens hjemmebane, Christchurch Meadow, har på sin side fått navn etter kirken som står nesten kloss inntil banen. Den lille stikkveien ned til banen går på siden av denne kirken, og til min begeistring så jeg at portene var åpne. Det var over tre og en halv time til kamp, men planen var å ta en kikk i godt dagslys for deretter slå ihjel litt tid ved å ta en matbit på en pub i Belper. En bil kom kjørende inn på anlegget idet jeg ankom, og sjåføren kikket forundret på meg. Det viste seg være en person i Nailers-systemet som tydeligvis kom med matforsyninger til kveldens kamp. Han kunne fortelle at det ganske riktig hadde vært en kjapp baneinspeksjon et par timer tidligere, og at det raskt ble bestemt at kampen skulle spilles – noe overraskende mot banemannens ønske! Vanligvis kjemper jo banemennene innbitt for å få sin bane spilleklar, men her hadde han tydeligvis fryktet at man ved spill ville ødelegge banedekket for en lengre periode. For meg så det derimot ganske greit ut, til tross for antydninger til litt gjørme i de to 5-meterne og langs sidelinjene. Han unnskyldte seg med at han måtte komme seg tilbake til puben sin, men sa at joda, jeg bare kunne gå og kikke meg rundt på anlegget.

 

Ankomsten er bak den ene kortsiden, der fasilitetene består av 3 trinn med ståplasser under åpne himmel på deler av kortsiden. Telleapparatene står i hjørnet mellom denne kortsiden og den ene langsiden, der man har en nokså standard ståtribune kalt The Reg Walker Stand. I enden av sistnevnte står en liten bu som gjør nytte som klubbsjappe. På motsatt langside er hovedtribunen en ganske moderne affære, bestående utelukkende av sitteplasser. Bak denne ligger klubbhuset – et nokså flott sådan. Bak målet på bortre kortside er det ikke annet å se en jorder og gresskledde åser med spredt bebyggelse. Christchurch Meadow er i seg selv med sine fasiliteter ikke noe veldig spesielt, men da jeg ved hovedtribunen snudde meg tilbake mot inngangspartiet så jeg som forventet med egne øyne hva som gjør at det likevel har en god dose karakter og fremstår absolutt idyllisk. Rett bak nærmeste kortside tårner den nevnte kirken flott over denne delen av anlegget, men man bak hjørnet ved telleapparatene kan se hvordan den voldsomme East Mill ruver og skaper en interessant backdrop.

 

Idet jeg gjorde meg klar til å forlate Christchurch Meadow for å få en matbit, kom det en person gående inn. Som normalt er ble det hilst, og han presenterte seg raskt som journalist fra det kjente fotball-magasinet When Saturday Comes. Han hadde håpet å finne litt aktivitet her allerede, og fastslo at han med banens spesielle backdrop gjerne skulle avlagt besøket her en dag da avspark var tidligere og i dagslys, for å få bedre bilder. Men nå kan det jo bli stemningsfulle bilder også i flomlys, så han klaget ikke så altfor mye. Han fortalte at han bodde i Birkenhead og var Tranmere-fan, og at han besøket var i anledning en reportasje-serie fra non-league der hans forrige bidrag hadde vært Runcorn-derbyet mellom Runcorn Town og Runcorn Linnets på Boxing Day. Vi ble stående en stund å diskutere diverse flotte fotballstadioner og den slags, før jeg forlot ham der inne og gikk for å få meg litt mat i skrotten.

 

Snaue hundre meter tilbake langs Bridge Street ligger den koselige puben George & Dragon, og de hadde en fristende meny for en sulten fremmedkar. Dessverre var det imidlertid pause i matserveringen til klokka 18.30 – over halvannen time til. Så jeg tok foreløpig til takke med en pint gyllen nektar fra deres tappekraner, men jeg igjen ble sittende å bla litt i Non-League Paper. Pinten falt såpass i smak at det også ble et påfyll før jeg takket for meg og kunne konstatere at neste pub var stengt for oppussing. Jeg tok i stedet til takke med en heftig burger fra en burgersjappe på tvers over veien, før jeg igjen returnerte til Christchurch Meadow med rundt en time og tre kvarter til avspark.

 

Det var fortsatt ikke voldsom aktivitet her, men journalisten fra tidligere satt nå på hovedtribunen i samtale med en representant fra klubben. Han hadde fått omvisning rundt på anlegget og audiens i de innerste gemakker, og var således fornøyd med det. Vi ble der sittende å diskutere forskjellige temaer rundt Belper Town og non-league og fotball generelt. Tema ble også den sparkede Goole-kaptein Karl Colley, som tre dager tidligere hadde fått sparken i Lincolnshire-klubben for å ha gått til angrep på Coalville-supportere etter å ha blitt utvist. Colley ble et år tidligere sparket fra nettopp Belper Town etter angivelig å ha slått ned en lagkamerat. Og den lokale karen kunne nå fortelle at han da også mente å huske at Colley tilbragte mye av tiden i Belper mens han tydeligvis sonet med elektronisk fotlenke.

 

Vedkommende fortalte videre at han var gammel Derby-supporter, men at hans interesse hadde svunnet i takt med den moderne fotballens uheldige utvikling og billettprisenes vanvittige økning, og at han nå derfor konsentrerte seg utelukkende om Belper Town. På spørsmål om han hadde tro på at de igjen ville kunne kjempe om opprykk, nøyde han seg med å si at det er lenge igjen av sesongen, men at konkurransen er tøff. Han ga uttrykk for at Halesowen Town kan bli tøffest å innhente, mens jeg tolket det dithen at han var enig med meg i at Coalville Town kan vise seg tøffere enn Leek Town, som virker å ha stagnert noe i det siste. Noen vil huske at Belper avsluttet forrige sesong med 23 strake kamper uten tap (17-6-0) i serien, og gikk inn i playoff som det store formlaget. Det hjalp imidlertid lite da de tapte semifinalen for Kings Lynn Town, men om de kan komme i nærheten av fjorårets sesongavslutning skal de igjen bli å regne med! Det var han enig i, men nøyde seg nok en gang med å slå fast at det er lenge igjen av sesongen.

 

Snart ankom flere supportere og telleapparatene ble åpnet. Jeg gikk for å betale mine £8, og betalte ytterligere £1,50 for et glossy kampprogram. Deretter oppsøkte jeg den overraskende store baren i det nå åpne klubbhuset, og satt meg til rette og studerte kampprogrammet med en pint Magners (som heldigvis er bedre på fat enn på flaske). Kampens motstander i Northern Premier League Division One South var grevskapskollega Gresley, og jeg ventet meg en heftig Derbyshire-duell. Jeg var også litt nyfiken på Belper-spissen Jon Froggatt, som allerede sto notert med 23 ligamål på 23 kamper fra start så langt denne sesongen. Gresley på sin side kom fra en sterk hjemmeseier der opprykksjagende Leek Town hadde blitt ettertrykkelig slått 4-1.

 

Før avspark hadde jeg mer enn nok tid til også å stikke hodet innom den lille klubbsjappa. Omtrent samtidig med at kirkeklokka slo sju hadde det begynt å regne ganske kraftig, og dette var fortsatt tilfellet da jeg installerte meg på The Reg Walker Stand for å se de to lag ble introdusert. Kopien av arket med lagoppstillingene, som jeg hadde klart å klore til meg, stemte naturlig nok langt bedre enn forslaget på kampprogrammet. Og i Gresley-keeper Mats Mørch var det sannelig også et norsk innslag. Sørlandsgutten er på lån fra Derby County, og hadde fått manager Martin Rowes tillit fra start.

 

Det virket som om hjemmelaget innledningsvis slet litt med å takle det noe vanskelige underlaget. Etter tre dødballsituasjoner i rask rekkefølge førte det til litt defensiv nøling og klabb og babb i Belper-feltet etter en corner. Ballen endte opp hos den tidligere Belper-vingen Paulo Piliero, som straffet gamle lagkamerater ved å sette inn 0-1 bak keeper Dave Ratcliffe. The Moatmen var i føringen. Det virket imidlertid som om dette var det som skulle til for å vekke de gule og svarte, og Belper begynte snart å dominere spillemessig. De kom stadig på hurtige angrep på kantene, på en bane der ballen skjøt noe fart i det våte gresset.

 

Etter hvert kom også sjansene, og en glimrende Simon Harrison var fra sin høyrekant involvert i det aller meste hjemmelaget skapte fremover. Spesielt kombinasjonen Harrison/Froggatt virket å skape hodebry for gjestene, og jeg sto med en følelse av at det var et tidsspørsmål før de ville få uttelling. Harrison hadde selv vertenes første store sjanse da han skar inn fra vingen etter et flott raid, men hans avslutning gikk like over. Etter 25 minutter pådra Gresley seg et unødvendig frispark ute ved sidelinjen rundt 25 meter fra mål. Harrison servet, og hvem andre enn Froggatt headet ballen i krysset bak keeper Mørch.

 

To minutter senere var det nok en gang en dødball fra Harrison som frustrerte gjestene. Denne gang løftet han inn i feltet fra 35 meter, og Gresley-forsvaret var såpass tafatte at et forsøk på klarering havnet hos Phil Watt, som enkelt kunne sette inn 2-1. Gresley hadde i denne perioden sitt fulle hyre med et Belper Town som fosset i angrep. Og idet vi var i ferd med å passere halvtimen spilt, slo The Nailers til igjen. Nok et frispark, og nok en gang var det Harrison som servet. På bakerste stolpe fant han Colin Marrison, som headet ned til spissen Mark Ward, og han satt inn 3-1. Belpers tredje mål på drøye fire minutter – alle tre etter frispark, og Gresley var i ferd med å få fullstendig bakoversveis.

 

Hjemmelaget kunne økt ytterligere før pause, der de dominerte totalt og presset sine gjester bakover. Froggatt var frempå og tvang frem en flott redning fra Mørch. Kort etter ble han spilt gjennom av Harrison, men med bortimot fri bane mot mål ble han muligens noe tvilsomt vinket av for offside. Gresley kom noe til hektene mot slutten av omgangen, men både Kieran O’Connell og Eric Graves måtte se sine avslutninger gå like utenfor Ratcliffes mål, og lagene gikk i garderoben med 3-1 i protokollen.

 

Rett før pause hadde jeg fått selskap av journalisten fra When Saturday Comes, og jeg ble i pausen stående og samtale med ham. Også han hadde så langt latt seg imponere over Belper Town, og mente dessuten at regnet bidro til å skape litt stemning i bildene han hadde tatt. Han innrømmet at det for ham var det viktigste, og at det som skjedde ute på banen i og for seg ikke var spesielt vesentlig. Følgelig ble det ikke tid til noen kjapp pause-pint, og mens jeg i stedet gikk til innkjøp av en Bovril kom lagene tilbake på banen.

 

Andre omgang fortsatt med Belper i førersetet, og kunne nokså tidlig økt ledelsen både en og to ganger. Få minutter var spilt da Steve Warne fyrte løs fra rundt 16 meter, men skuddet gikk like utenfor. Deretter var det Simon Harrison som igjen viste seg frem – denne gangen hadde han vandret over på venstrekanten. Der la han bak seg noen svimle Gresley-forsvarere i sitt kjølevann før han skar inn og sendte i vei et skudd som hadde kurs mot det bortre hjørnet. Mats Mørch fikk imidlertid fingertuppene på ballen, men Harrision imponerte voldsomt, og var uten tvil for meg kampens store spiller.

 

Mark Ward jaktet sitt andre for kvelden, og skrudde et frispark centimetere utenfor. Med et lite kvarter igjen ble Harrison tatt av banen og spart – kort tid før han av speaker ikke overraskende ble utropt som vinner av dagens bestemannspremie. Overhodet intet å si på juryens beslutning! Han ble erstattet av Aaron Cole, som hadde scoret i sin debut som innbytter i 5-1-seieren over Goole i Belpers forrige kamp. Lånespilleren fra Worksop Town hadde kun vært på banen i tre minutter da han stormet inn i feltet og fintet vekk to forsvarere. Hans avslutning fra skrått hold virket fra min posisjon å forandre retning i en forsvarer, og ballen gikk inn på nærmeste stolpe bak en fortvilet Mats Mørch. 79 minutter spilt, og det sto 4-1.

 

Belper kunne økt ytterligere helt på tampen, da Mark Ward sendte i vei et skudd med retning mot det bortre krysset. Mange av de 165 tilskuerne var allerede i ferd med å slippe jubelen løs da keeper Mørch på akrobatisk vis hentet frem en klasseredning. Dermed sluttet det 4-1, og jeg hadde fått bekreftet mitt inntrykk av at Belper Town igjen blir å regne med denne sesongen. Journalisten som hadde en lang kjøretur hjem til Birkenhead stoppet opp for å ønske lykke til videre på turen, før han feide av gårde. Selv satt jeg kursen mot klubbhusets bar.

 

I stedet for å returnere til Derby med 22.03-toget, bestemte jeg meg for å innta en pint eller to og heller satse på neste avgang klokka 23.17. Snart fikk vi der selskap av de to lags spillere og ledere, og mens spillerne spiste opp og bortelaget begynte forberede seg på avreise, slo jeg av en prat med en person i Gresley-apparatet. Han mente at Belper Town rett og slett er det beste laget de har spilt mot denne sesongen, og spådde de ikke uventet i opprykkskampen. På spørsmål om inneværende sesong muligens er noe skuffende så langt for Gresley etter en 11. plass forrige sesong, trakk han litt på det. Han ville ikke si seg helt enig i dette, og fortalte at de siden den gang har vært gjennom en rekke utskiftninger – ikke bare med ny manager, men også på spillersiden.

 

En kort samtale med Belper-manager Peter Duffield og hans trenerapparat bekreftet inntrykket av at frasen «det er lenge igjen av sesongen» synes å være et godt innarbeidet mantra i Belper, men det kom vel etter hvert frem at deres ambisjoner ikke overraskende er å kjempe om minst en playoff-plass. Uten å ville foregripe begivenhetene, var de i hvert fall mer enn villige til å fortelle om den vanvittige sesonginnspurten forrige sesong. Jeg poengterte det åpenbare med at en slik form spiller liten rolle om man ikke bevare den inn i playoff, og manager Duffield måtte smilende samtykke i at det er et godt poeng – før han igjen slo fast at det er lenge igjen av sesongen, og at de fortsatt ikke tenker i de baner.

 

Jeg ønsket Duffield og de få andre som fortsatt var igjen lykke til og tømte glasset mitt. Idet jeg forlot Christchurch Meadow slo kirkeklokka for å markere at klokka var elleve, og rundt fem minutter senere sto jeg på perrongen og ventet på siste tog tilbake til Derby. Jeg valgte ta en taxi tilbake til Amber Guest House, der jeg snart sovnet etter nok en trivelig dag som groundhopper i non-league.

 


English ground # 141:
Belper Town – Gresley 4-1 (3-1)
Northern Premier League Division One South
Christchurch Meadow, 28 January 2014
0-1 Paolo Piliero (5)
1-1 Jon Froggatt (25)
2-1 Phil Watt (27)
3-1 Mark Ward (30)
4-1 Aaron Cole (79)
Admission: £8
Programme: £1,50
Att: 165

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg