Dag 5: Tirsdag 25.02.2014: Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet
En nokså sen frokost ble denne formiddagen lagt til puben The Willow Walk, etterfulgt av en spasertur forbi Buckingham Palace og opp til Green Park tube-stasjonen. Igjen hadde jeg til hensikt å slå ihjel litt tid ved å kikke litt på noen av hovedstadens fotballstadioner, og denne gang gikk turen nordover med Jubilee og Metropolitan Line. Ved Wembley Park hoppet jeg av og kunne kikke ut fra toppen av stasjonens voldsomme inngangsparti og skue nedover avenyen som leder herfra ned til selveste Wembley Stadium. Da jeg i mai 2011 var en av over 86 500 som så playoff-finalen mellom Reading og Swansea, sørget blant annet en politieskorte fra London Marylebone for at jeg ikke med meg all verden av anleggets eksteriør – statuen av Bobby Moore et unntak. Derfor tenkte jeg ta en ny kikk, men det er vel egentlig ikke altfor mye å se fra utsiden. Etter en liten regnskur var det en flott dobbel regnbue over det nordlige London, uten at det bragte hell over mitt forsøk på å feste det nasjonale fotballanlegget til film med regnbuen i bakgrunnen. Mens jeg fortsatt sto der og kikket på statuen av Bobby Moore, kom en gruppe som tydeligvis hadde vært på omvisning, men jeg slo raskt fra meg denne tanken, og returnerte til Wembley Park stasjon.
Derfra gikk turen ytterligere to holdeplasser nordover på Jubilee Line – til stasjonen Queensbury. Der hoppet jeg av og gikk nordover på Turner Road og svingte inn på Camrose Avenue, og snart så jeg inngangen til området som huser Barnets nye stadion The Hive. Og midt ute på dette åpne grøntområdet, bak noen inngjerdede 3G-baner, ligger Barnets nye fotballstadion. Allerede fra langt hold kunne jeg konstaterte at The Hive ikke på noen måte ville ta plass på noen liste over mine favoritt-destinasjoner i den engelske fotballpyramiden, og dette inntrykket endret seg ikke nevneverdig etter å ha sett anlegget på nært hold. Snart spaserte jeg videre langs gangveien som førte gjennom «parken» og kom opp på Whitchurch Lane; et steinkast fra Canons Park tube-stasjon, som er den nærmeste til The Hive. Og derfra satt jeg igjen kursen mot det sentrale London, og det var på tide å begynne å tenke på kveldens kamp.
Ved planleggingen av denne turen var det nok denne tirsdagskvelden jeg hadde vært mest usikker på, og opprinnelig hadde blitt vurdert destinasjoner i andre deler av landet – både i West Midlands (Atherstone Town) og i nordvest (Droylsden) – i tillegg til Carshalton. Usikkerheten med tanke på været og de mange avlysningene var imidlertid medvirkende til at jeg valgte ytterligere en dag med base i London, da alternativene ved en eventuell avlysning ville være langt mer tallrike i og rundt stor-London. Tidlig i sesongen hadde jeg ved mitt besøk hos Littlehampton Town nede ved Sussex-kysten truffet Rob Bernard, mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world’, og Rob hadde såpass godt å si om Colston Avenue at han lot seg friste til et gjensyn da han bestemte seg for å slå følge.
Etter en liten halvtime med lokaltoget fra London Victoria, kunne jeg allerede rett før klokka 16 stige av i Carshalton, helt sør i London. Rett i nærheten av stasjonen ligger puben The Hope, som av en rekke personer hadde blitt anbefalt på det varmeste. Det var her jeg etter hvert skulle møte Rob, men først tok jeg den korte spaserturen for å beskue Colston Avenue i fullt dagslys. «Can I help you?» spurte et kvinnemenneske på anleggets parkeringsplass, der hun kort kikket opp fra en samtale med en person i en bil på tomgang. Som svar på min forklaring at jeg kun kikket på anlegget før det ble for gryntet hun bare bekreftende og returnerte til vedkommende i bilen. Og det var tross alt ikke stort å se foreløpig, der portene inn til selve banen fortsatt var låst og sørget for meget begrenset innsyn.
Dermed orienterte jeg meg i stedet frem til The Hope, der jeg raskt fant ut hvorfor den virker å høste slik unison ros. En meget koselig lokal pub med det som åpenbart er en stor gruppe stamkunder, og ikke minst et sortiment av drikkevarer som høster begeistring. Rob ga beskjed om at han hadde mistet toget han hadde blinket seg ut, men at han ville innfinne seg rett før klokka 18. Inntil det lot jeg meg friste til en smak på et par av etablissementets real ales, før jeg omsider slo meg til ro med en absolutt smakfull Stargazer cider. Og Rob holdt ord han også, for iført Scarborough-drakt steg han snart inn i lokalet og oppsøkte sporenstreks bardisken for å få litt flytende føde. Der forlystet vi oss med godt drikke, koselig selskap og ikke minst interessante samtaler rundt temaer som non-league fotball og groundhopping. Rob var avventende optimistisk etter at hans Scarborough Athletic hadde fått grønt lys for et prosjekt som vil bety en retur til hjembyen. Og i den forbindelse fikk jeg høre hans syn på kunstgress-debatten, da det nye anlegget i Scarborough synes å være planlagt med en 3G-matte. Slik tilfellet er med mange groundhoppere er også Rob en forkjemper for å tillate kunstgress høyere opp i pyramiden, uten at heller han klarte å overbevise undertegnede.
3G-dekke vil visstnok også Carshalton-eier Paul Dipre ha, og han var ene og alene grunnen til at Rob tok til orde for å lade opp med en siste pint på The Hope heller enn å støtte ham ved å legge igjen penger i klubbens bar. Dipre er nemlig en svært upopulær eier, som fra utsiden kanskje kan minne litt om en slags non-leagues Vincent Tan. De to har i hvert fall det til felles at de skiftet sitt lags logo og hjemmefarger til protester fra fansen. Mange vil også huske Dipre som formannen som utnevnte seg selv til manager – tross en total mangel på tidligere erfaring. Til tross for stor satsning var det ikke noen større suksess, og han hadde om ikke annet gangsyn nok til å fratre managerrollen tidlig forrige sesong. Imidertid har han ikke hatt særlig forståelse for kritikk fra fansen, der han tilsynelatende uten begrunnelse rett og slett har utestengt en rekke av sine kritikere fra Colston Avenue.
Tilstedeværelse av politi gjorde oss oppmerksomme på at noe skjedde på utsiden da vi gikk opp mot inngangen. Og der, ved stadions porter sto en gruppe utestengte supportere og delte ut løpesedler til begge sett supportere – løpesedler som var stilet som et åpent brev til Paul Dipre, med bønn om at han gikk i dialog. Dette har han hittil imidlertid blankt avvist, og det var meget trist å se supporterne som likevel møtte trofast opp for å dele ut sine løpesedler. En supporter vi snakket med hevdet at den økonomiske satsingen nå først og fremst foregikk på andre nivåer enn førstelagsfotball, og at det ble satset stort på blant annet juniorlag og breddefotball. Imidlertid mistenkte vedkommende at grunnen til dette utelukkende var at Dipre ønsker diverse stipender og bidrag fra offentlige fond for å drifte sin personlige business tilknyttet anlegget. Nå hører man ofte en side av saken, men personlig har jeg inntrykk av at Dipre virker som en noe suspekt type. Mer om dette kan imidlertid leses her.
Inngangspengene på £10 ble betalt, og ytterligere £2 ble byttet bort mot et program. For andre kveld på rad, og for tredje gang på turen så langt, dreide det seg om en kamp som hadde blitt utsatt fra den opprinnelige kampdatoen første nyttårsdag. Og som Wealdstone kvelden før var det også hos Carshalton det opprinnelige programmet man solgte, med et lite innlegg med oppdaterte lagoppstillinger stukket inni. Vel innenfor portene kunne vi med en meget snau halvtime til kampstart omsider ta en kikk rundt Colston Avenue. Rob hadde garantert at jeg ville sette stor pris på den bortre langsiden, og han tok ikke feil! Man kommer imidlertid inn i hjørnet på motsatt side av nærmeste kortside, og jeg stakk raskt hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling før vi tok den obligatoriske runden. Lettere sjokkert kunne jeg konstatere at de krevde hele £5(!!) for en pin – £1,50 mer enn jeg noen gang har betalt for tilsvarende vare i en klubbsjappe! Totalt uhørt, og jeg angret umiddelbart på at jeg ikke heller kjøpte en Carshalton-pin hos mannen som drev pin-utsalg hos Wealdstone kvelden før. Rett bak meg i køen var da også en person som var ute etter samme vare, men som da han hørte prisen ga den tilbake med en megetsigende kommentar og forsvant raskt ut av klubbsjappa.
På den nærmeste kortside er det innenfor telleapparatene en ståtribune som strekker seg i så godt som hele banens bredde, bestående av et par betongtrinn og med tak over hodet. Men som sagt er det den bortre langsiden som virkelig er anleggets perle, i form av en fantastisk flott og overraskende stor ståtribune. Den strekker seg i hele banens lengde, og man har også her tak over hodet. På bortre kortside er det kun ståplasser på bar bakke, bortsett fra to minimale betongtrinn midt bak mål, der et knøttlite «skur» gir ly for et par titalls supportere. Her var Dulwich Hamlet-supporterne nå i ferd med å henge opp sine flagg, mens de allerede sang «Lift the ban, on you fans!» til støtte for sin motstanders utestengte fans. På vei tilbake mot inngangspartiet passerte vi hovedtribunen med sine sitteplasser. Denne er plassert midt på langsiden, og har kun ståplasser på bar bakke på hver side av seg. Det var på denne siden, mellom hovedtribunen og klubbhuset, at jeg mente å dra kjensel på en kar som sto med sitt clipboard og førte statistikk.
Det viste seg ganske riktig å være selveste Laurence Reade; Oxford United- fan og mannen bak den sagnomsuste bloggen ‘Wherever It May Be‘, som via Twitter hadde bedt meg ta kontakt da han så vi hadde samme kamp på agendaen. Lenger sør i landet er man ikke like flinke til å dele ut ark med lagoppstillinger som man er lenger nord, men Laurence hadde klart å mase til seg ett, og jeg fikk tatt et bilde av hans kopi som om ikke annet gjorde nytten denne kvelden. Han satt ellers i likhet med meg stor pris på Colston Avenue, og spesielt den bortre langsiden. Dulwich Hamlet var som nevnt innblandet i tetstriden og var store favoritter mot et Carshalton Athletic som sammen med Cray Wanderers nesten var klare for nedrykk allerede. De sto med 2-2-11 på sine 15 siste kamper, og mot gjester som hadde vunnet fem av sine seks siste kamper i ligaen, var det ikke mange som levnet The Robins store sjanser.
Til alt overmål måtte to av de siste dagers signeringer, Rhys Coleman og James Riley, gå rett inn i startoppstillingen der de utgjorde en del av Carshaltons bakre firer. Og allerede fra start ble hjemmelaget presset kraftig bakover. Innledningsvis virket de å ha kontroll på forsvarslinja, der de ved flere anledninger satt sine gjester i offside. Dulwich Hamlet i sine karakteristiske rosa og blå drakter spilte en hurtig pasningsfotball som vertskapet ikke hang med på, med Erhun Oztumer og Xavier Vidal i total kontroll på midtbanen og Nyren Clunis et stadig uromoment på den ene vingen. Selv om tyrkeren Oztumer tydeligvis hadde vært nokså usynlig da en bekjent tidligere i år så Dulwich Hamlet, var han nå tilbake i den formen som har gjort at speidere fra Football League har blitt fast innslag der den tidligere Charlton-spilleren snører på seg skoene (og som imponerte meg da han omtrent egenhendig gjorde kål på Aveley i pre-season). Det sies at både Brentford og Swindon Town skal være blant en nokså lang liste interessenter fra Football League. Det er også tippet å kunne bli snarlig destinasjon for Vidal, og mange stiller spørsmål ved hvor lenge disse to blir å finne i Isthmian League.
Det måtte en flott parade til fra hjemmekeeper Michael White for å hindre Ian Daly i å sende gjestene i føringen etter 18 minutter, men kun to minutter senere måtte The Robins omsider gi tapt da offside-fella feilet og Daly spilte fri Oztumer og Clunis alene med keeper. Oztumer trakk til seg keeper White, og sentret deretter uselvisk til Clunis som enkelt kunne sette inn 0-1 i åpent mål. Ledelsen kunne blitt doblet i forbindelse med en corner tre minutter senere, men Ian Dalys heading ble reddet på streken av forsvarer Bobby Price. Men da klokken tikket mot halvtimen spilt, tok Clunis seg ned til kortlinjen. Han la ut i feltet til Dean Lodge, som hamret inn 0-2. Carshalton hang overhodet ikke med, og det nærmeste de kom en sjanse var et frispark fra Marlon Patterson som ble headet utenfor. I stedet var det nærmest reprise da Clunis igjen kom seg fri på høyrekanten og avanserte til dødlinja. Denne gang fant hans pasning Ian Daly, som fra snaue ti meter satt inn 0-3. Det var fullstendig lekestue, og Xavier Vidal kunne økt til 0-4 med en godt skudd rett før pause, men keeper White slang seg så lang han var og fikk slått utenfor.
Mot slutten av omgangen beveget vi oss mot den bortre kortsiden, der bortefansen skapte liv og røre. Jeg hadde lovet å oppsøke disse for å spore opp legenden Mishi – mannen bak den eminente siden ‘Grounds For Concern’ – som gjerne ville hilse på. En supporter snudde seg for å rope på Mishi, og ut av folkemassen steg det en skjeggete karakter med et bredt glis. Han viste seg å være nok et trivelig bekjentskap, og sa seg ikke overraskende godt fornøyd med første omgang – til tross for at han hardnakket hevdet at Wealdstone uansett vil vinne Isthmian-tittelen. Vi ble med bortefansen der de byttet kortside og fortsatte sine sanger og rop til støtte for de utestengte Carshalton-supporterne og mot Paul Dipre.
Andre omgang fortsatte som den første hadde startet, med fullstendig enveiskjøring, og etter kun fem minutter satt gjestene inn sitt fjerde. Igjen var det Nyren Clunis som på sin høyrekant gjorde forsvarerne svimle før han fant Ian Daly på bakre stolpe. Daly ble tomålsscorer da han headet sikkert i nettaket, og med 0-4 i protokollen kunne gjestenes manager Gavin Rose få minutter senere tillate seg å hvile spillere. Det siste Erhun Oztumer gjorde var å sende keeper White ut i full strekk med en god avslutning, før han var blant de som ble tatt av banen og spart ti minutter ut i omgangen. Robins-manager Stuart Massey forsøkte seg med et trippelbytte like etter, men uten at det hjalp nevneverdig. Clunis burde økt til 0-5, men keeper White gjorde seg stor og var igjen reddende engel. Dulwich Hamlet hadde kanskje tatt foten av gasspedalen, men det kunne likevel blitt langt styggere for hjemmelaget, som fort kunne endt opp med å score dobbelt så mange som de gjorde.
Innbytter Jordan Clarke traff tverrliggeren for gjestene med drøye kvarteret igjen, mens en takling i siste liten ødela Ian Dalys mulighet for hattrick, og Clunis skjøt over fra god posisjon da han kunne scoret sitt andre. I stedet ble omsider bortekeeper Chico Ramos testet for første gang i kampen da Bobby Price fyrte løs. Jordan Wilson fikk vertenes siste sjanse til å pynte på resultatet, men da hans avslutning gikk like utenfor, betød det at Dulwich Hamlet igjen hadde tatt over tabelltoppen foran 277 tilskuere. Både jeg, Rob og et par andre vi snakket med hadde tippet på et tilskuertall nærmere 400, med rundt 250 bortesupportere, og det offisielle tallet virket forbløffende lavt. Men man får vel ta det for god fisk inntil man hører noe annet.
Selv bestemte vi oss raskt for å returnere til The Hope heller enn å benytte oss av klubbhusets bar, og flere bortesupportere hadde tydeligvis samme agenda, slik at det ble et par trivelige runder der før vi omsider klarte komme oss avsted med toget inn til London Victoria. Der ankom vi like etter halv tolv, og etter en siste pint på The Willow Walk takket jeg Rob for godt selskap og ønsket ham lykke til på kamp i Leatherhead kvelden etter. Han gikk for å sette seg på tuben, mens jeg fant tilbake til Belgrave House Hotel. Etter tre dager i London var det dagen etter på tide å forflytte seg noe lenger igjen.
English ground # 146:
Carshalton Athletic – Dulwich Hamlet 0-4 (0-3)
Isthmian League Premier Division
Colston Avenue, 25 February 2014
0-1 Nyren Clunis (20)
0-2 Dean Lodge (29)
0-3 Ian Daly (39)
0-4 Ian Daly (51)
Admission: £10
Programme: £2
Att: 277
Dag 6: Onsdag 26.02.2014: Buxton – Stamford
Etter å unnet meg en time ekstra på øyet og inntatt nok en engelsk frokost-variant i Victoria-området var det på tide å starte reisen nordvestover, og første etappe gikk med tubens Victoria Line til Euston, der jeg snart kunne sikre meg en god plass på 12.00-toget til Manchester. Mens jeg før avgang satt der og bladde i Northern Conquest-boka og Carshalton-programmet fra kvelden før, fikk jeg selskap av en kar som slo seg ned ved mitt bord. «Who do you follow? Who’s The Robins?» spurte han plutselig kort etter avgang, og dette var starten på en interessant samtale med hyggelig reisefølge på vei nordvestover.
Min samtalepartner viste seg å være Martin Devaney – tidligere spiller i først og fremst Gresley og Tamworth, hvis største claim to fame nok er at han scoret Tamworths mål på Wembley da de spilte 1-1 mot Sudbury Town i FA Vase finalen 1989. Hans Tamworth triumferte 3-0 i omkampen på Peterborough Uniteds London Road tre dager senere, og jeg hørte mer enn gjerne noen anekdoter fra den tiden. Han innrømmet å ikke følge altfor nøye med i disse dager, men kikket seg gjennom tabellene i mitt eksemplar av Non-League Paper og kom med kommentarer her og der om de forskjellige klubbene han hadde spesielle minner av å ha spilt mot. Ikke minst uttrykte han stor overraskelse over hvor mange klubber (også i non-league) som siden hans tid som spiller har flyttet til ny hjemmebane.
Etter en hyggelig samtale rakte Devaney meg neven og ønsket god reise videre da han hoppet av i Stoke-on-Trent. Snaue ti minutter over to kunne også jeg stige av og spasere ut av Manchester Piccadilly, og unne meg en røykepause før jeg hoppet på en av de gratis Metroshuttle-bussene som kjører rundt i Manchester sentrum. Det var den oransje Metroshuttle nummer 1 jeg nå ønsket meg, og som skulle frakte meg til toppen av Deansgate, der jeg hoppet av to minutters gange fra Blackfriars Bridge. Her hadde jeg betalt rimelige £26 for et dobbeltrom på et Travelodge-hotell, og fikk raskt sjekket inn.
Jeg returnerte raskt til Deansgate og puben The Moon Under Water for å få litt vomfyll, og etter en herlig porsjon gammon lot jeg den oransje Metroshuttle-bussen frakte meg tilbake til Manchester Piccadilly. Det tok imidlertid sin tid, da diverse byggearbeid og trafikalt kaos her og der gjorde det til en langsom prosess for en som hadde forhåpninger om å rekke 15.52-toget til Buxton. Min klokka viste 15.52 da vi ble sluppet av utenfor stasjonen, men den gikk heldigvis et par minutter for fort, slik at jeg i siste liten rakk å kaste meg inn på toget som sto klart til avgang på plattform nummer 12.
Toget tøffet snart oppover i høylandet, inn i Derbyshire-distriktet High Peaks. Min destinasjon, Buxton, er for noen kanskje mest kjent som et engelsk svar på Imsdal eller Olden, der stedsnavnet også er navn på et flaskevann man får kjøpt over hele landet. For de med mer interesse for livet nedover i den engelske fotballpyramiden, er Buxtons hjemmebane Silverlands kjent for å være Englands høyestliggende fotballstadion – for øvrig fulgt av banene til Tow Law Town, Bacup & Rossendale Borough, og Mossley. Og nettopp Mossley hadde vært mitt fremste alternativ for dagen i tilfelle avlysning.
Fra endestasjonen Buxton gikk jeg til fots de få minuttene inn til et koselig sentrum, hvorfra bakken ved navnet Holker Road gikk tilsynelatende bortimot loddrett opp til Silverlands. Som innfødt i Drøbak er jeg godt vant med bakker, men Holker Road var heftig. Pustende og pesende nådde jeg imidlertid toppen etter noen lange minutter, og kunne snart dreie til venstre inn på gata Silverlands. Jeg så raskt anlegget med samme navn, som lå foran meg på høyre side av veien. Og som jeg hadde håpet var porten åpen til tross for to og en halv time til kampstart, slik at jeg kunne ta en runde rundt anlegget mens det fortsatt var noenlunde dagslys. En vakt som var i ferd med å saumfare tribunene samtykket til dette, og dermed smatt jeg innenfor. Og i 304 meters høyde beveget jeg meg mot klokka rundt Silverlands.
Hovedinngangen og porten jeg kom inn er i det ene hjørnet, der jeg hadde klubbhuset og dets bar rett foran meg bak det ene målet. Bortenfor dette finner man en klassisk ståtribune under tak, og vakten hevdet at dette nok ville kunne være det beste stedet å stå denne kvelden, slik at man fikk le mot den kalde vinden som kom fra denne kortsiden. Tilsvarende består fasilitetene på bortre langside av en ståtribune under tak, og bestående av tre-fire betongtrinn strekker den seg omtrent hele banens lengde. Bak borte mål er det ingen verdens ting, bortsett fra en mur og ståplasser på bar bakke for de som velger stå her. Midt på nærmeste langside står den flotte, karakteristiske hovedtribunen. Bygget så sent som i 1965 erstattet den en tidligere tre-tribune, og lar i underkant av 500 tilskuere hvile akterspeilet.
Der fikk jeg selskap av denne vakten som tilbød seg å ta et bilde av meg foran tribunen, og jeg ble stående her å snakke litt med ham. Han hadde forhåpninger om at man kunne bygge på den sterke borteseieren over Blyth Spartans fire dager tidligere etter en dårlig periode med åtte strake tap – hvorav sju i Northern Premier Premier Division. Playoff-toget hadde for lengst gått, og selv om avstanden ned til nedrykkssonen fortsatt var betryggende var det på tide at The Bucks igjen begynte å plukke poeng. Med såpass lenge til avspark tenkte jeg returnerte til sentrum for en pint eller to for å returnere en times tid senere. Det fristet imidlertid ikke å gå løs på Holker Road en gang til – selv om vakta foreslo en alternativ rute – og da nylig ankomne personer gjorde klart for å åpne klubbhuset valgte jeg bli værende på koselige Silverlands.
Jeg måtte vente litt før telleapparatene ble betjent, men en klubbrepresentant ankom snart med kveldens kampprogram, slik at jeg kunne bytte £1,50 for et eksemplar. For fjerde gang på denne turen dreide det seg om en omberammet kamp etter en tidligere avlysning, men i motsetning til hos Wealdstone og Carshalton Athletic hadde Buxton valgt å trykke opp et nytt program – og et godt og innholdsrikt sådan. Motstander Stamford lå kun to poeng bak Buxton, og ville med borteseier derfor kunne passere sitt vertskap. Da jeg i august gjestet Stamford var man imidlertid temmelig enige om at målsetningen for sesongen var å unngå nedrykk, og det lå The Daniels i det minste an til å klare etter to strake seire.
Jeg kunne omsider – via en obligatorisk kikk innom klubbsjappa – oppsøke telleapparatene og betale mine £9 i inngangspenger, og tilbake i baren fikk jeg også kloa i et ark med lagoppstillingene som man delte ut. Manager Martin McIntosh lovet å gå offensivt til verks mot gjestene til tross for fravær på midtbanen, der man manglet både Derek Niven og Matt Thornhill. Som makker til toppscorer Lee Morris på topp falt valget på Liam Hardy – på en måneds lån fra Harrogate Town. For Stamford var den lynhurtige Jordan Smith suspendert sammen med Richard Jones, men Ryan Robbins hadde imponert meg stort tidligere i sesongen, og jeg var spent på om han igjen kunne gjøre seg positivt bemerket. Snart gjensto det bare å dra på seg hansker og lue, slik at jeg kunne ta gå ut i den friske Derbyshire-kvelden og ta oppstilling omtrent midt på ståtribunen på bortre langside.
Craig King fikk kampens første sjanse av betydning da bortekeeper Will Jones måtte i aksjon på hans avslutning, men betydelige kjepper ble stukket i hjulene for Buxton-manager McIntosh’ planer etter kun ni minutter. Alistair Taylor hadde en dårlig touch og fulgte opp med en heftig takling på Jason Field som fikk dommeren til å gi vingen det røde kortet. Det så vel noe strengt ut med direkte rødt fra min posisjon, og den kvinnelige kamplederen fikk da også virkelig høre det fra både Buxton-benken og majoriteten av et publikum som offisielt talte noe skuffende 151. Men faktum var uansett at Buxton tidlig hadde gjort det vanskelig for seg selv.
Stamford utnyttet overtallet da Buxton umiddelbart fikk visse problemer med deres hurtighet fremover. Et hjørnespark fant Dan Lawler på første stolpe, men Bucks-keeper Andy Warrington fikk blokkert hans avslutning. Returen hadde han dog ingen mulighet på, da kaptein Alvin Jarvis pirket inn 0-1 etter 20 minutter. Kun fire minutter senere smalt det igjen etter at forsvarer Stuart Ludlam feilvurderte spretten i et utspill fra Stamford-keeperen. Shawn Richards takket og bukket, stormet til dødlinjen, og la tilbake til Ryan Robbins som sikkert doblet ledelsen. Første omgang var såvidt halvspilt, og det sto 0-2 med hjemmelaget redusert til ti mann. Det føltes egentlig som om det nesten var avgjort allerede.
Enda styggere kunne det blitt kort etter, da Robbins rett og slett løp fra Buxton-forsvaret. Men en dårlig første touch gjorde at han fikk altfor skrå vinkel da han skulle avslutte. I stedet slo Buxton tilbake med snaue ti minutter til pause. Liam Hardys innlegg fant Lee Morris på bakerste stolpe, og han headet inn 1-2 og fornyet håp. Jason Field måtte kort etter hinke av med det som angivelig var en følge av Taylors tidlige takling. Helt på tampen av omgangen kunne Robbins gjenopprettet gjestenes tomåls-ledelse, men tidligere Doncaster-keeper Warrington leverte en kjemperedning som sørget for at 1-2 sto seg til pause.
Jeg unnet meg en kjapp halv pint i pausen, mens jeg hørte de forskjellige supporteres syn på første omgang. Ikke overraskende var meningene delt i synet på det røde kortet, men de to lags supportere var enige med undertegnede i at dommeren totalt sett hadde virket noe svak. Stadig ble det gitt blåst meget billige frispark, mens andre og grovere forseelser ble fullstendig oversett. Og det hjalp heller ikke at hennes kollegaer med flaggene ved flere anledninger hadde markert og vinket noe merkelig med blant annet et par besynderlige offside-avgjørelser. Jeg tømte glasset og oppsøkte matutsalget for å få meg litt fast føde til andre omgang. Og med en porsjon steak pie and mushy peas og en kopp Bovril kunne kampen fortsette.
Robbins var igjen i begivenhetenes sentrum da Stamford kun tre minutter ut i omgangen kunne økt ledelsen. Hans avslutning var slett ikke verst, men Warrington fikk paret, og returen presterte Shawn Richards å sette over fra fem meters hold. Etter dette gjorde dommeren sitt beste for å stykke opp kampen fullstendig med stadige avblåsninger, og ingen av lagene fikk etablert noe spill. I tillegg begynte nok også det tunge underlaget å kreve sitt – og Buxton kom rett og slett mer med i kampen igjen. Craig King og Lee Morris hadde hver sin sjanse for hjemmelaget, som ble manet frem av sine fans, men det var fortsatt ikke noe spesielt som tydet på at de skulle klare å foreta en snuoperasjon.
Så, med kvarteret igjen, gikk Lee Morris over ende inne i feltet idet han var i ferd med å miste kontrollen og drible seg vekk. Dommeren pekte på straffemerket. Muligens noe billig, men Morris tok uansett selv ansvar og satt ballen hardt og sikkert midt i mål. Hans scoring nummer 18 for sesongen, og enda viktigere – utligning til 2-2. I tumultene som fulgte ble både den ene og den andre sendt til tribunen fra de to klubbers laglederbenker. Mon tro om ikke McIntosh selv var blant de som måtte ta turen opp for å sette seg.
Om ikke annet blåste utligningen litt liv i Stamford igjen, og Shawn Richards sendte i vei et skudd som forandret retning og gikk såvidt. Etter godt forarbeid av Robbins fikk Dan Lawler vendt opp i god posisjon, men sleivsparket. Og da heller ikke Buxtons ti mann klarte å skape særlig mer i sluttminuttene, endte det med 2-2 og poengdeling. Stamford-spillerne uttrykte umiddelbart skuffelse, mens heller ikke Buxton jublet voldsomt. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to mens jeg ventet på siste tog tilbake til Manchester klokka 22.56, og inne i baren uttrykte Buxton-folket tilfredshet med resultatet tross alt.
Stamford-manager David Staff bekreftet at de var noe skuffet, men innrømmet at de nok hadde akseptert ett poeng før kampen. Men når man «kaster bort» en tomåls-ledelse så er det vel forståelig at man sitter igjen med en litt bitter følelse. Jeg følte ikke det var noe direkte ufortjent resultat, selv om Stamford nok var det beste laget og hadde sjanser nok til å avgjøre før utligningen. Men Buxton viste en imponerende vinnervilje. Det hadde vært enkelt å resignere på stillingen 0-2 med en mann mindre etter halvspilt første omgang, men Buxton skal ha kreditt for å ikke ha gitt opp og kjempet seg tilbake til et poeng.
Jeg ønsket Stamford-laget lykke til der de snart satte av sted sørøstover, og snart var det også på tide for meg å returnere til min base for kvelden. Så jeg takket for meg og ønsket lykke til, før jeg forlot fotball-Englands svar på La Paz. Nedover var heller ikke Holker Road noen prøvelse, og snart ankom jeg Buxton stasjon med et drøyt kvarter til avgang. Det var heldig at jeg ble oppmerksom på meldingen om at passasjerer ikke skulle gå ombord på toget som sto på perrongen, for snart viste det seg at det ikke var i trafikk. I stedet kom omsider mitt tog og parkerte bak dette andre toget som ble stående igjen i Buxton da vi igjen tøffet mot Manchester.
Etter en snau time ankom vi Piccadilly, og siden de gratis Metroshuttle-bussene hadde sluttet å gå unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, siden jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter og jeg ikke var altfor lysten på gåturen gjennom sentrale Manchester. Grunnen til at Manchester ble valgt som base denne dagen, var nettopp med tanke på reiseveien til Stansted Airport dagen etter. Den er langt greiere uten å måtte først ta seg fra Buxton, men den tok likevel rundt tre og en halv time via London. Men nok en flott tur var over. Og planen var at dette skulle bli sesongens siste tur før den avsluttende «påsketuren» i april. Men når jeg nå skriver dette, er jeg sannelig ikke lenger så sikker…
English ground # 147:
Buxton – Stamford 2-2 (1-2)
Northern Premier League Premier Division
Silverlands, 26 February 2014
0-1 Alvin Jarvis (20)
0-2 Ryan Robbins (24)
1-2 Lee Morris (36)
2-2 Lee Morris (pen, 76)
Admission: £9
Programme: £1,50
Att: 151
