AFC Dunstable v Salisbury 10.01.2016

Søndag 10.01.2016: AFC Dunstable v Salisbury

 

Turens siste dag hadde en stund voldt meg litt hodebry, og base i Bournemouth fra lørdag til mandag var ikke ideelt slik tingene utviklet seg, men den hadde blitt valgt med tanke på at jeg dagen før hadde håp om å besøke Swanage Town & Herston, før deres kamp ble avlyst og jeg altså ble sittende med en bindende reservasjon i Bournemouth. Det skal også nevnes at jeg denne helgen hadde kikket på mulighetene for en dobbel i Skottland, der Hearts v Aberdeen hadde sent avspark på lørdagen, i tillegg til at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få billett til Stranraer v Celtic på søndagen, men så lenge den skotske junior-pyramiden er så trege med å legge ut kampprogrammet sitt så var det begrenset hvor lenge jeg kunne vente. Linlithgow Rose er en klubb jeg gjerne skulle besøkt, og mine mistanker om at de med hjemmekamp ville få tidlig avspark for å vises på TV viste seg å stemme, men etter en lang rekke avlysninger av deres kamp visste jeg ikke om de faktisk ville ta seg videre før det var for sent og Hearts-kampen allerede var utsolgt.

 

En annen mulighet for en dobbel fantes i Manchester og Cheshire, der jeg kunne sett Knutsford med tidlig avspark for deretter å faktisk besøke Old Trafford som et pliktløp og for å heie på Sheffield United i FA Cupen, men med det dårlige været som hadde vært var jeg redd for avlysning i Knutsford og at jeg ville bli sittende igjen med et lite fristende besøk til Old Trafford som eneste kamp denne dagen. Det var jeg ikke interessert i å risikere, og jeg valgte meg derfor den langt mer fristende destinasjonen Swanage. Den ble da også avlyst, men jeg fikk i hvert fall med meg en trivelig visitt til Berkhamsted før jeg dro ned til sørkysten lørdag ettermiddag, med ankomst på kvelden.

 

Som sagt hadde også denne dagen bydd på visse utfordringer, da jeg i det lengste håpet at det skulle dukke opp noe av interesse; først og fremst i FA Vase. Men da det kun var kampen til AFC Dunstable som i den turneringen ble flyttet til søndag, betød det at den eneste nye destinasjonen for meg i den engelske pyramiden denne søndagen ville være Stamford Bridge, der Chelsea tok imot Scunthorpe i FA Cupen. Jeg begynte til og med å vurdere dette alternativet for å i hvert fall få unnagjort et besøk der uten å måtte se kamp Premier League, men som ventet var bortebillettene dessverre revet bort. Etter å ha avventet til det siste, bestemte jeg meg til slutt for å bestille en billett i hjemmeseksjonen, men da jeg helgen før forsøkte å gjøre dette på min telefon, nektet den å fullføre kjøpet, og billettkontoret var visst stengt til mandag. Og da mandag morgen kom, var det selvsagt utsolgt, slik at jeg tidlig bestemte meg for å i stedet unne meg et gjensyn med Creasey Park i Dunstable.

 

Jeg har jo tidligere besøkt Creasey Park for å se Dunstable Town, som har en lengre historie der, men de to klubbene har nå en delt banedelings-ordning på anlegget som nå eies av de lokale myndigheter. Så da var det kanskje på sin plass å også ta en tur for å se deres «lillebror» i aksjon, selv om det bød på en lang reise tur/retur. Dagen startet ikke overraskende med en jakt på dagens Non-League Paper, som jeg fant på første forsøk i en sjappe et steinkast fra hotellet. Det hjelper å ha overnattet der før! Rett ved togstasjonen i Bournemouth ligger Chiquitas Café, der det tilbys både engelsk mat og retter fra Middelhavs-området, og denne gang valgte jeg meg faktisk en omelett-variant og lot den engelske frokosten vente til dagen etter. Og med denne fine starten på dagen var det med godt humør og masse pågangsmot at jeg starten ferden oppover mot Bedfordshire.

 

Første etappe gikk med tog opp til Clapham Junction, der jeg byttet til Overground-toget mot Stratford, som tok meg de ni stoppene til West Hampstead. Rett ved siden av sistnevnte stasjon ligger togstasjonen West Hampstead Thameslink, og derfra hoppet jeg på toget mot Bedford, som jeg skulle være med så langt som til Luton. Siste etappe gikk med buss til Dunstable, og jeg bet meg merke i at man siden mitt siste besøk i Dunstable sommeren 2013 har oppgradert busstraseen som mellom Luton og Dunstable kjører store deler av strekningen i en egen liten fil som var adskilt fra den øvrige trafikken. Den var ganske smal, men sjåføren som tydeligvis var under opplæring og kyndig veiledning klarte å unngå å treffe kantene som på begge sider virket skummelt nærme. Vel inne i Dunstable trykket jeg omsider på knappen og kunne stige av utenfor Wetherspoons-puben Gary Cooper, som er oppkalt etter Hollywood-skuespilleren og byens store sønn, og der unnet jeg meg nå en kjapp rast for å nyte en forfriskende pint.

 

Dunstable er en markedsby som ligger i den sørlige delen av grevskapet Bedfordshire, fem mil nord for London og rett vest for Luton, som den delvis har vokst sammen med. Den er nok i dag langt triveligere enn store deler av sentrale Luton, og i romertiden gikk Dunstable under navnet Durocobrivis. Det var følgelig også på denne tiden at romerne rustet opp oldtidsveien Watling Street som går gjennom byen, og også Icknield Way som er en annen oldtidsvei som krysser Watling Street rett ved Dunstable. Lutons vekst som følge av ikke minst hatteindustrien ankomst der på 1800-tallet førte til tilsvarende nedgangstider i Dunstable, der dette senere ble erstattet av blant annet bilindustri. Dunstable har i dag rundt 35 000 innbyggere, og Hollywood-skuespilleren Gary Cooper er som nevnt byens store sønn.

 

Etter å ha tømt glasset spaserte jeg det siste kvarteret eller så opp til Creasey Park, der det denne dagen altså skulle kjempes om avansement i FA Vase. Da jeg ankom med en drøy time til avspark, måtte jeg spørre meg selv om det var verdt det, for anlegget så like nitrist ut som jeg tross alt husket det, der det er funksjonelt sett helt sikkert tipp topp, men totalt blottet for karakter. Men jeg skjøv eventuelle negative tanker unna og sa meg fornøyd med å få sett en kamp denne søndagen, og betalte meg inn med £6. For ytterligere £1,50 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram som for øvrig var helt ok og hadde det man kan forvente av informasjon. Jeg satt kursen mot klubbhuset, der jeg i hvertfall kunne konstatere bedring siden mitt forrige besøk. Den gang hadde den fremstått som delt i to med en egen avdeling for «fiffen», men nå var den mer åpen og mer romslig, i tillegg til at det også var langt flere sitteplasser der inne. Og jammen har de ikke også fått gratis WiFi.

 

AFC Dunstable ble i 1881 stiftet under navnet Old Dunstablians, men dette navnet var tidligere brukt av en gruppe tilknyttet Dunstable Grammar School, der nevnte Gary Cooper for øvrig var en av elevene. Da denne skolen ble lagt ned og ble overtatt av Manshead School, ble rektoren spurt om man ikke kunne blåse liv i dette gamle navnet, og dagens klubb var født. Etter å ha spilt sine første år i lokale ligaer som Dunstable Alliance og Luton District & South Bedfordshire League, fikk de i 1995 innvilget sin søknad om å få bli med i South Midlands League, som to år senere slo seg sammen med Spartan League og stiftet Spartan South Midlands League. Denne ligaens Division Two ble vunnet i 2004, samme år som de tok dagens navn (på en tid da AFC-prefikset ikke var like vanlig som nå, og fortsatt bruker de for øvrig The OD’s som kallenavn), men deres spartanske hjemmebane hindret videre opprykk inn til de i 2008 ble kontaktet av lokale myndigheter og Bedforshire FA som tilbød klubben å bli partner i det nye Creasey Park-anlegget som man jo har gitt en totaloverhaling. Dermed kunne de flytte inn på ny hjemmebane og starte 2009/10-sesongen i SSML Division One.

 

Opprykket til Premier Division ble sikret med andreplassen i 2012, og AFC Dunstable har etablert seg på øvre halvdel. Tredjeplassen fra deres debutsesong ble kopiert i fjor, og denne sesongen kan det kanskje også overgås. Tabellen viste nemlig på de på dette tidspunktet befant seg på andreplass, sju poeng bak ledende London Colney, men med en kamp mer spilt. De ble imidlertid også pustet i nakken av klubber som Hoddesdon Town (fire poeng bak AFC Dunstable med to kamper til gode), Hertford Town og Berkhamsted, som alle har søkt opprykk til step 4, i likhet med AFC Dunstable. Det blir nok tøff kamp om tittelen og opprykket i SSML Premier denne sesongen, men denne dagen skulle det altså dreie seg om fjerde runde i FA Vase, der motstander var ingen ringere enn føniksklubben Salisbury FC, som leder an i Wessex League og av mange ble regnet som en av favorittene til FA Vase-tittelen.

 

AFC Dunstable hadde i den tidligere rundene tatt seg av Clacton, Stotfold og Basildon United, mens Salisbury i tur og orden hadde slått ut Wincanton Town, Folland Sports, Calne Town, St. Austell og til sist Highworth Town, etter at de som ny og umerittert klubb måtte starte allerede i første kvalifiseringsrunde. Mens jeg med en pint Strongbow til £3 sto og betraktet lagoppstillingene traff jeg på et par kjente fjes. Etter en prat med groundhopper John McClure, traff jeg snart på en groundhopperen Dave Higgins da jeg kort etter beveget meg ut. Creasey Park entres i hjørnet på den ene kortsiden, nærmest langsiden der man også finner det moderne klubbhuset. På denne langsiden er det kun såkalt hard standing, og det er også tilfelle på bortre kortside. På bortre langside har man imidlertid en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og på kortsiden ved inngangen står en tilsvarende variant som er en del mindre og som dessuten er beregnet på stående tilskuere.

 

Salisbury-manager Steve Claridge bør være et kjent navn for de fleste, og han hadde valgt å gi debut til keeper Charlie Searle, som etter seks-sju minutter leverte en flott redning da han fikk fingertuppene på et skudd fra hjemmelagets Nathan Frater og fikk slått ballen over tverrliggeren. Hjemmemanager Steve Heath og hans utvalgte satset på en taktikk med lange baller, og dette tok innledningsvis gjestene litt på senga. De hvitkledde fant imidlertid snart ut av dette og etter ti minutters tid begynte de sakte men sikkert å ta over. De hadde allerede presset frem et par halvsjanser da Thomas Whelan etter 16 minutter sendte en lang ball frem til Branden Mundy som forsøkte å løfte ballen forbi hjemmekeeper Ricky Perks. Sistnevnte fikk en hånd på ballen, som imidlertid havnet hos Sam Wilson, og han kunne enkelt dra av en mann og sette inn 0-1. Merkelig nok gikk det upåaktet hen at forsvarer Jason Beck, som sto plassert på streken, forsøkte å leke keeper og tydelig forsøkte å redde med hånda. Han klarte dog kun å slå ballen videre inn i mål, og kanskje mente dommeren at baklengsmålet var straff nok i seg selv.

 

Første omgang var halvspilt da bortelaget doblet ledelsen, og det kom som følge av at Daniel Demkiv klarte å holde ballen inne nede ved dødlinja og fikk slått inn i feltet. En forsvarer som burde ha hatt kontroll på ballen misset fullstendig, og den ble stjålet av Wilson som kunne sette inn sitt andre for dagen og sørge for 0-2. Etter dette virket det som Salisbury hadde full kontroll i den grad at tempoet falt, og etter hvert ga de vertene mer rom slik at de tross alt fikk litt ny giv en periode. BJ Christe sitt skudd fra distanse var imidlertid en av få avslutninger de hadde på mål, og kampen virket avgjort da Stephen Walker headet inn bortelagets tredje på en corner slått av Thomas Whelan drøyt to minutter før pause. Dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben og jeg kunne utfordre køen for å få påfyll i baren.

 

I pausen snakket jeg dessuten med både tidligere kjente av typen som i utgangspunktet var nøytrale groundhoppere og noen tilfeldige personer fra begge supporterleire. Gjengs oppfatning syntes å være at det var en av de største favorittene til FA Vase-tittelen vi nå hadde sett imponere i første omgang, og mine samtalepartnere trakk frem Salisbury som den største utfordreren til en annen føniksklubb som de fleste hadde som tittelfavoritt; nemlig Hereford FC. Det er liten tvil om at disse to føniksklubbene er hete kandidater til tittelen, men jeg tillot meg å minne om at Morpeth Town og South Shields fortsatt hadde til gode å spille sin kamp i tredje runde, og at vinneren der (det ble Morpeth etter straffer) kanskje ville være min aller største favoritt. Men i en cup kan mye rart skje, og som sagt vil både Salisbury og Hereford være av de største favorittene frem til de eventuelt skulle bli slått ut.

 

Salisbury skal denne sesongen ha hatt for vane å score mange mål i andre omgang, og mange forventet nå flere mål til de hvite, men bortelaget virket fornøyd med tingenes tilstand, og spilte først og fremst en rotete omgang der de med slurv og personlige feil i midtbane og forsvar fort kunne straffet seg med med en mindre ledelse. Hjemmelaget hadde selvsagt intet annet valg enn å satse kjøre på offensivt om de skulle gjøre seg den minste forhåpning om å kjempe seg inn igjen i kampen, og Nathan Frater skjøt like utenfor før Salisbury-keeper Searle fikk fingertuppene på et skummelt innlegg fra BJ Christie rett foran luskende Dunstable-spillere. Etter en snau time burde kanskje en umarkert Jermaine Hall gjort bedre da han var mål for et innlegg inn i feltet, men han bommet på ballen.

 

Bortekeeperen måtte igjen i aksjon da Brandon Carney ble spilt gjennom alene med Searle, men debutanten i målet imponerte ved å vinne den duellen. Det ble etter hvert litt ampert, og etter en for meg litt uoversiktlig episode som utartet seg til en nokså dytting og knuffing, ble begge lag redusert til ti mann. Hjemmelagets Jason Beck var identisk med mannen som tidligere hadde forsøkt å leke keeper, mens gjestenes Taurean Roverts nettopp hadde kommet innpå som innbytter, og nå måtte de uansett begge forlate banen med rødt kort. Salisbury-folket klaget da også gjennom store deler av kampen over det de mente var altfor fysisk spill fra hjemmelaget. Det siste desperate forsøket fra vertene kom i form av et skudd fra Charlie Gorman som skjøt like over fra rundt 20 meter, og dermed ebbet det ut med avansement for Salisbury etter borteseier 0-3.

 

Jeg vil påstå at godt over halvparten av de 512 tilskuerne var tilreisende fra Wiltshire; noen påsto opp mot 75%. Uansett kunne de smilende ta fatt på veien hjemover, mens jeg selv hadde en enda lengre reise tilbake til Bournemouth. Returen startet med buss 70 som tok meg de 25 minuttene til Leighton Buzzard og togstasjonen der, hvor jeg kunne stige på toget som skulle ta meg til Watford Junction. Derfra skulle jeg ha tog videre til Clapham Junction, men det var nå stans i togtrafikken på denne linjen, slik at denne planen falt i fisk. Dette fant jeg ut ved en tilfeldighet ved å spørre en ansatt på perrongen da jeg ikke kunne se mitt neste tog på noen av skjermene. Vedkommende ba meg hoppe på toget igjen og bli med til Harrow & Wealdstone for derfra å ta tuben til Willesden Junction og videre med Overground-tog til Clapham Junction. Etter å akkurat ha mistet forbindelsen ved både Harrow & Wealdstone og Willesden Junction fryktet jeg at det ville bli en sen kveld før jeg kom tilbake til Bournemouth sterkt forsinket, men som ved et lite under viste det seg da jeg ankom Clapham Junction at toget til Bournemouth var et kvarter forsinket, slik at jeg likevel rakk det som opprinnelig var 20.12-toget.

 

Like før klokka halv ti var jeg tilbake i Bournemouth, og på veien tilbake til hotellet unnet jeg meg en pitstop innom Wetherspoons-puben The Christopher Creeke. Her var det masser av Chelsea-fans som nettopp hadde kommet tilbake fra Stamford Bridge etter å ha sett sitt «lokale» favoritt-lag. Merkelig det der, for kvelden før hadde jeg inntrykk av at Arsenal-drakter var den lokale moten. Uansett, siden det vil bli en stund til neste gang unnet jeg meg et siste påfyll før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg jo returnere til Norge og en langt mer nøktern tilværelse der det er mye lengre mellom pintene. Det hadde vært en fin tur, selv om ikke alt gikk etter planen. Jeg hadde tidlig på turen en solid dose flaks med tanke på valg av kamper, men etter at jeg for første gang støtte på problemer på vei til Dundee 2. januar, hadde hellet i større grad forlatt meg, slik at 2016 ikke kan sies å ha startet optimalt, med flere avlyste kamper. Men jeg fant da stort sett alternativer, og dette kunne vært langt verre. Nå er det bare å se frem mot neste tur…kanskje i påsken?

Revisit:
AFC Dunstable v Salisbury 0-3 (0-3)
FA Vase, 4th Round
Creasey Park, 10 January 2016
0-1 Sam Wilson (17)
0-2 Sam Wilson (23)
0-3 Stephen Walker (43)
Att: 512
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 11.03.2016: Long Melford v Hadleigh United
Previous game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg