Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI
Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok den korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte å spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform, og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.
Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.
Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og de to har jo delvis vokst sammen, men bussen brukte likevel godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.
Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonelt anlegg (men akk så kjedelig og blottet for karakter). Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være forbeholdt sponsorer, VIP-gjester og de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.
På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton Town. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene, som de mot hans og andres råd har plassert noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.
Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..
Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll etter en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins fyrte av et skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.
Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i forrige sesongs Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.
Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da hjemmelaget rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men fikk nok et lite sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.
Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.
For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houghton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.
English ground # 116:
Dunstable Town v Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None
Next game: 26.07.2013: Margate v Ramsgate
Previous game: 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels