Tirsdag 22.04.2014: Harwich & Parkeston v Gas Recreation
Harwich har med sin beliggenhet nær sagt naturligvis en lang sjøfartshistorie, og huset tidligere en stor marinebase. De er en av de såkalte Haven ports som er fellesbetegnelsen på havnene på denne delen av Englands østkyst, der elvene Stour og Orwell møtes og renner ut i Nordsjøen. En annen av disse er Ipswich, mens man lett kan se over bukta (og Essex-Suffolk grensen) til Felixstowe, der et utall av enorme kraner vitner om at dette er Englands travleste (og en av Europas travleste) containerhavn, og over 40% av slikt gods som skal ut og inn av England går gjennom Felixstowe Port – eller Felixstowe havn om man vil.
Men la oss nå holde oss i Essex, der jeg nå trasket fra Dovercourt stasjon mot The Hotel Continental nede ved sjøen. Kingsway førte meg rakt frem til Marine Parade (som navnet hinter om følger den strandlinjen) og etter å svingt til høyre og fulgt denne et par minutter var jeg fremme ved min destinasjon. Her hadde jeg booket et enkeltrom for £35, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt, returnerte jeg snart til den koselige puben i første etasje. En pint for høflighets skyld ble snart til en til da jeg kom i snakk med noen eldre stamkunder som kunne berette et og annet både om byen og om fotballklubben jeg denne kvelden skulle se. Og da klokka tikket nokså fort mot kampstart måtte en planlagt liten sightseeing inne i selve Harwich sentrum utgå. I stedet unnet jeg meg en siste pint før jeg spaserte mot Royal Oak.
Jeg hadde i forkant av denne turen måttet innse at det ikke ville bli noe besøk hos Dorking, men Royal Oak hadde jeg i det minste gledet meg til i lengre tid. Deres stadion omtales som en virkelig godbit, og jeg hadde store forventninger til det jeg regnet med skulle bli turens stadionmessige høydepunkt. Samtidig skulle kveldens kamp bli min debut som tilskuer på step 7 i engelsk non-league – nivå 11 i pyramiden totalt. Men så er da heller ikke akkurat Harwich & Parkeston noen typisk step 7-klubb.
Stiftet i 1875 er Harwich & Parkeston blant de eldste klubbene i Essex, og en tradisjonsrik sådan. To ganger spilte de seg frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, som var en forgjenger til FA Vase. I 1898/99-sesongen ble finalen spilt på Linthorpe Road i Middlesbrough (som den gang var hjemmebane for Boro), der de måtte se seg slått av Stockton. Og i 1952/53-sesongen var de igjen tapende finalist foran hele 100 000 tilskuere på Wembley da Oxbridge-laget Pegasus (et lag bestående av spillere fra universitetene Oxford og Cambridge, og som la ned driften ti år senere) ble for sterke. I tillegg har Harwich & Parkeston ved seks anledninger spilt seg frem til første ordinære runde i FA-cupen, men man må nå tilbake til 1976/77-sesongen for å finne sist gang det skjedde.
De er også to ganger vinner av – og hele ti ganger tapende finalist i – Essex Senior Cup. I ligasammenheng spilte klubben seg opp i Isthmian League, der de i løpet av 1970-årene (med flere divisjoner enn i dag) tok seg opp i denne ligaens Division One. På midten av 1980-årene var de tilbake i Eastern Counties League, der de har vært et fast innslag helt frem til de i februar 2010 sa fra seg plassen av økonomiske årsaker og ba om å bli flyttet ned til Essex & Suffolk Border League. Der befinner de seg fortsatt i dag.
Etter en kort spasertur fra hotellet befant jeg meg utenfor Royal Oak, som selv fra utsiden så spennende ut der taket på deres berømte hovedtribune (angivelig en av non-leagues mest fotograferte tribuner) stakk opp over gjerdet ut mot Main Road. Ved det ene hjørnet lå inngangen til klubbens egen bar, men med rundt halvannen time til kampstart virket det foreløpig ikke være åpent. I stedet tok jeg meg god tid med å beundre og fotografere den flotte hovedtribunen fra utsiden, før jeg til slutt fikk betalt mine £2 i inngangspenger til en kar som kom for å betjene telleapparatene.
Jeg ble temmelig skuffet da han måtte beklage at de ikke hadde trykket noe program til denne kampen, men som plaster på såret lovet han å forsøke finne frem noen programmer fra tidligere. Han kunne ellers fortelle at kveldens motstander – Gas Recreation – hører hjemme i Colchester, og har vært en dominerende kraft i denne ligaen siden årtusenskiftet, regjerende mestre som de nå var…i tillegg til å ha vunnet ligaen seks av de ni siste sesongene. Så noen enkel kamp ville det ikke bli for et hjemmelag som de siste ukene hadde begynt å snuble litt med to strake tap før kveldens kamp, etter å ha sett meget sterke ut tidligere i sesongen.
Så var det endelig tid for å ta en kikk på innsiden av Royal Oak, som har vært klubbens hjemmebane siden 1898. Og hva skal man egentlig si om dette ærverdige gamle stadionet? Det er nesten så ord blir fattige, men selv mine skyhøye forventninger ble overgått av sjarmen som her er å finne. Jeg kom inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og bygget som huset den nevnte baren. Hovedtribunen ble bygget i 1948, mens man tydeligvis fortsatt var i stand til å bygge noe interessant, og denne er beryktet for å være meget bratt. I tillegg har den vært gjenstand for vandaler som snart har revet ut alt som er av plastseter som er boltet fast i betongavsatsene, men herfra har man en upåklagelig oversikt over det som skjer ute på banen.
På kortsiden til venstre sett herfra står det på Main Road End en herlig ståtribune med det som i Peter Miles’ glimrende bok «Homes of Non-league Football» beskrives som «quite possibly the deepest steps of terracing in the country», og de to-tre betongavsatsene er da også unormalt høye. Tribunekonstruksjonen som gir tak over hodet her er for øvrig både sjarmerende klassisk og herlig sliten og falleferdig – akkurat som hovedtribunen. Jeg har vel ærlig talt ikke vært så entusiastisk over et stadion siden jeg besøkte Workington tidlig i sesongen.
Den nevnte boken til Peter Miles beskriver også det tragiske tapet av en fantastisk ståtribune på bortre langside. «A superb covered terrace» er hans beskrivelse på tribunen som dessverre forsvant i 1979. Og kun 16 år senere ble en åpen ståtribune på bortre kortside stengt og revet etter at den ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene. Dette er grunnen til at man på bortre langside nå er uten fasiliteter, og området bak laglederbenkene fremstår delvis som noe tilnærmet et villniss. I tillegg ligger nå det nye bygget som huser blant annet garderober (og muligens kontorer?) noe tilbaketrukket fra banen bak målet på bortre kortside. Til tross for tribunefasiliteter på kun to sider, sto jeg med følelsen at jeg muligens hadde funnet et nytt favoritt-stadion, og jeg kunne bare forsøke å forestille meg hvor fantastisk flott Royal Oak må ha vært da det var tribuner på alle fire sider.
Opprinnelig hadde groundhopperen Rob, mannen bak bloggen «Hopping all over the World», meldt sin interesse for å ta turen fra London for denne kampen siden Royal Oak også var på hans liste (slik tilfellet åpenbart er med et samlet korps av groundhoppere med sans for klassiske stadioner). Noen vil huske at jeg møtte ham både i Littlehampton og Carshalton tidligere denne sesongen, men etter å plutselig ha måttet tilbringe hele formiddagen i tannlegestolen hadde han denne gang meldt avbud. Imidlertid ble jeg snart oppsøkt av en kar som av en eller annen grunn hadde dratt kjensel på meg, og han presenterte seg som groundhopperen Jack fra Lowestoft.
Sammen med ham hadde jeg en samtale med mannen som viste seg å være Harwich & Parkestons formann, og han spådde ikke uventet en tøff kamp. Hjemmelaget hadde muligens gitt fra seg initiativet i tittelkampen, men han kunne fortelle at det kunne holde å bli blant de fem første for å kvalifisere til opprykk til step 6, da Harwich & Parkeston også var ligaens eneste søkerklubb! Noe overraskende hevdet han imidlertid at det vil bli vurdert å likevel takke nei til et eventuelt opprykk. Grunnet økte kostnader var han personlig meget skeptisk til å ta steget oppover igjen i pyramiden, og så vidt jeg forsto ham ville dette bli vurdert og stemt over på et møte i klubben i løpet av mai måned.
Jeg har ingen problemer med å forstå en slik vurdering dersom den økonomiske situasjonen ikke tillater slike «krumspring», men samtidig er det synd at en tradisjonsrik klubb som Harwich & Parkeston skal spille «bortgjemt» på step 7. Det kan for øvrig nevnes at til tross for navnet så er nå i øyeblikket samtlige klubber i Essex & Suffolk Border League hjemhørende i Essex, og så godt som samtlige innen en radius på to-tre mil fra Colchester. Av klubber som tidligere har spilt i denne ligaen kan nevnes Bury Town, Witham Town, Brightlingsea Regent (vinner av ESBL så sent som for tre sesonger siden) og Saffron Walden Town, for å nevne noen. Det ryktes ellers at en og annen klubb i Eastern Counties League vil være interessert i å flyttes over til Essex Senior League, slik at det vil kunne tynnes ytterligere ut i ECL. Ikke spesielt heldig for en liga som dessverre har sett seg nødt til å bringe inn flere reservelag de siste sesongene, og et lag som Harwich & Parkeston kunne uten tvil vært en flott tilvekst.
Vi hadde også vurdert en tur innom baren, men da vi fikk vite at dørene ut mot banen ikke ville åpnes før pause, gadd vi heller ikke å begynne å styre med å gå ut igjen. I stedet gikk vi for å få oss litt mat fra matutsalget inne på anlegget, og mens jeg tygget på en cheeseburger med bacon og løk, kom ytterligere to groundhoppere fra Kempster-forumet bort for å hilse på. De hadde begge vært her tidligere, men som en av de sa så liker de å komme tilbake til dette historiske anlegget for å se kamp minst en gang hver sesong. De kunne imidlertid fortelle om noen meget urovekkende rykter som jeg skulle få bekreftet i pausen. Mer om det senere.
Klokka nærmet seg 19.30 og avspark, og mens Jack tok en runde for å fotografere, tok undertegnede oppstilling på langsiden ved siden av hovedtribunen. Til tross for at TV «fristet» med Chelsea i semifinale i «Champions» League, hadde nokså imponerende (nivået tatt i betraktning) 120 tilskuere valgt bort slikt tøv for heller å betale seg inn på Royal Oak og se toppoppgjøret i Essex & Suffolk Border League. Det er jo i seg selv litt oppløftende. Og i herlige omgivelser var det en forventningsfull norsk groundhopper som fra sin ståplass omsider kunne se at oppgjøret ble sparket i gang.
Hjemmelagets manager Matthew Carmichael var nok fornøyd med at han igjen kunne inkludere stopperen Matthew Stace i startoppstillingen etter at han tydeligvis hadde vært savnet under sitt skadefravær de siste to-tre kampene. Til tross for at han fortsatt var småskadet, var han sjefen i forsvaret, og virket å utstråle en ro og sikkerhet som smittet over på hans forsvarskollegaer. Det var en tett og jevn batalje i starten, men mens Gas Recreation gikk grundig til verks og tok seg god tid i oppbyggingen av sine angrep, virket The Shrimpers tidlig å heller spille litt vel mye langt opp mot angriperne, der man også hadde funnet plass til reservelagets toppscorer Matthew Geen, og gjestenes forsvar hadde få problemer med å rydde opp. Med sine voldsomme innkast var Gas-spiller Luke Taylor en offensiv trussel, men majoriteten av disse ble headet ut og klarert av forvarsbautaen Stace som vant så godt som alt inne i feltet.
Etter et lite kvarter begynte kampen imidlertid å åpne seg opp mer, og gjestene virket nå farligere når de kom fremover. Samuel Quinn vikarierte for den skadde førstekeeperen i Shrimpers-målet, og fikk testet seg på en avslutning fra Taylor, mens et skudd fra Josh Dillon gikk like over. Men idet vi passerte tjue minutter hadde Gas-keeper Paul Churchlow et svakt utkast som satt forsvarer Jack Murray i knipe. Han ble presset av en iherdig Trevor Lewis som vant ballen og lobbet den delikat over Churchlow og i mål til 1-0. Churchlow var overhodet ikke imponert over sin forsvarer, og ga ham det glatte lag. Få minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da Darren Bethell (en av to blad Bethell i deres lagoppstilling) ble spilt fri av Joss Neale og stormet nedover flanken. Han la tilbake til måscorer Lewis, men avslutningen gikk via et langt bein fra en forsvarer og dalte over tverrliggeren.
Bortsett fra dette var det Gas som presset stadig mer, og da vertene ventet et langt innkast fra Taylor, ble de nesten fintet ut av en kort variant, slik at Darren Bethell måtte ty til ulovligheter for å stoppe Eldon Craig. Det resulterte i frispark rett utenfor 16-meteren, og frisparket ble løftet inn i feltet. Der var selvsagt Stace og headet unna, men returen havnet hos Luke Taylor som fyrte løs. Skuddet hadde skummel retning, men en oppofrende Josh Neale fikk kastet seg frem og blokkert. Taylor var kort etter nest sist på ballen da Josh Dillon satt ballen i mål bak hjemmekeeper Quinn, men linjemannen hadde allerede hevet flagget for offside. Mot slutten av omgangen var det en periode kun Gas-keeperen som ikke befant seg på hjemmelagets banehalvdel, men likevel var det Shrimpers som var nære på å øke idet dommeren begynte å kikke på sin klokke. Etter en flott kontring trakk Geen seg fri fra sin oppasser, og da han mottok ballen vendte han opp og sendte i vei et godt skudd, men keeper Churchlow fikk parert med en god redning.
Fornøyd med hjemmeledelse kunne vi ta pause-pinten, men før vi kom så langt ble jeg oppsøkt av formannen som ville overrekke meg noen kampprogrammer fra forrige sesong. På spørsmål om de stygge ryktene vi hadde hørt hadde rot i virkeligheten, kunne han også dessverre fortelle at klubben ganske riktig vurderer flytting som et meget reelt alternativ. Det var som å få et velrettet spark midt i skrotum! Det ville være et vanvittig tap for Essex-fotballen og intet mindre enn en forbrytelse å rive dette anlegget som snarere burde vært vernet! Klubben avslo for øvrig så sent som i 2001 et betydelig tilbud fra supermarkedkjeden Lidl, men de som trodde Royal Oak med det var reddet, må nå tydeligvis tro om igjen.. Dette ødela humøret mitt i den grad at jeg mistet lysten på en pause-pint, og heller tok en ny nøyere kikk rundt det flotte anlegget.
Jeg valgte å sammen med Jack innta hovedtribunen for andre omgang, og etter å ha funnet oss to seter som ikke var fulle av duemøkk (et par var så fulle at det var mer møkk på setet enn plast!) hadde vi nå virkelig flott oversikt over spillet. På banen var det fortsatt Gas som hadde ballen og presset for utligning, og både Liam Bailey, Josh Dillon, og en god Luke Taylor skjøt like utenfor. Taylor hadde også et skudd som ble heroisk blokkert av…hvem andre enn Matthew Stace. Et frispark fra backen Liam Bailey ble slått til corner av keeper Quinn, men da den påfølgende corneren ikke ble klarert skikkelig, gikk Gas-kaptein Matthew Greenley i bakken i en duell med Darren Bethell, og dommeren pekte på straffemerket. Muligens en anelse billig fra min posisjon, men Eldon Craig satt uansett inn utligningen.
Kun tre minutter senere virket det enda tøffere for Shrimpers da spissen Matthew Gatt fikk dirkete rødt kort for det som så ut som en heftig takling (etter kamp ble det sagt at det visstnok kom som følge av en albue). Men hjemmelagets ti mann viste moral, og fire minutter etter utvisningen ble et utspark fra Quinn headet videre av innbytter Craig Martin, og Bobby Bethell avsluttet med sitt venstrebein. Keeper Churchlow var noe fomlete, og ballen rullet forbi ham og inn i mål. Klokken viste 73 minutter, og Harwich & Parkeston var igjen i ledelsen. Hjemmelaget nøyde seg nå med å kun ha innbytter Martin alene på topp, og Gas presset på for utligning. Lee Braddon prøvde seg med en akrobatisk avslutning, men Quinn hadde få problemer. Og Dillon avsluttet utenfor da det virket enklere å score. Scott Page hadde kommet innpå som en ekstra angriper, og han gjorde forarbeidet da gjestene omsider utlignet med snaue fem minutter igjen på klokka. Han driblet seg forbi både to og tre mann inne i feltet, tok seg til dødlinja og la tilbake. Der kom Lee Braddon og smalt sikkert inn 2-2. Darren Bethell og Josh Dillon hadde muligheter til å bli matchvinner for hvert sitt lag, men da dommeren blåste for full tid var kanskje begge lag noenlunde tilfreds..?
Vi hadde sett en god og underholdende kamp. Status var nå at West Bergholt (en annen ESBL-storhet) og Tollesbury lå foran på tabellen, men Harwich & Parkeston ville passere de med seier i sin hengekamp. Bak der igjen hadde Gas Recreation ytterligere to hengekamper, og således et overtak. Vi oppsøkte den koselige baren der jeg omsider kunne unne meg en pint Thatcher’s Gold mens vi beskuet diverse memorabilia som prydet veggene; blant annet minner fra finalen i FA Amateur Cup våren 1953. Vi fikk også slått av en prat med en hjemmesupporter som i motsetning til formannen gjerne ville returnere til Eastern Counties League. Det skal bli spennende å se hva de bestemmer seg for.
Grunnet utsiktene for mulig flytting var det imidlertid med blandede følelser at jeg lot Jack svippe meg tilbake til hotellet før han returnerte til Lowestoft. Der tok jeg en siste pint i baren mens jeg kunne reflektere over en innholdsrik dag og et etterlengtet besøk hos en koselig klubb hvis anlegg overgikk mine høye forventninger. Jeg hadde antakelig fått et nytt favoritt-stadion, eller i det minste et som kunne måle seg med mine favoritter i Ebbsfleet og Workington! Det er trist at det har blitt slik at klubben nå tydeligvis ser på sitt fantastiske stadion som en hemsko, og kanskje ser på et eventuelt nytt anlegg som betingelse for progresjon oppover i pyramiden igjen. Det er bare å avlegge et besøk her mens man fortsatt har muligheten!
English ground # 171:
Harwich & Parkeston v Gas Recreation 2-2 (1-0)
Essex & Suffolk Border League Premier Division
Royal Oak, 22 April 2014
1-0 Trevor Lewis (21)
1-1 Eldon Craig (pen, 66)
2-1 Bobby Bethell (73)
2-2 Lee Braddon (85)
Att: 120
Admission: £2
Programme: None
Next game: 23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves
Previous game: 21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon
