Fredag 08.01.2016: Brantham Athletic v Hadleigh United
Resten av turen skulle tilbringes på mer sørlige breddegrader, så det var på tide å forlate nord-England, men først unnet jeg meg en frokost på Premier Inn-hotellet sammen med min venninne. Etter at kjeden utvidet sin meny med både bubble & squeak og ikke minst black pudding har det blitt et langt mer fristende alternativ, og etter å ha mesket oss kunne jeg sjekke ut og traske mot jernbanestasjonen sammen med min venninne som hadde tatt formiddagen fri. Wigans to jernbanestasjoner ligger jo så godt som tvers over veien for hverandre, og det var ved Wigan North Western at vi tok avskjed for denne gang før jeg etter hvert satt meg på 10.09-toget mot London Euston. Ipswich var valgt som base denne dagen, grunnet blant annet sin nærhet til åstedet for kveldens kamp, og etter drøyt to timer kunne jeg hoppe av på London Euston for å ta meg til Liverpool Street med undergrunnen. Der tok jeg plass på 13.00-toget mot Norwich. Etter en drøy time steg jeg av i Ipswich og kunne spasere den korte veien ned til Bridge Guest House, der jeg også tidligere har overnattet ved flere anledninger, og hvor jeg denne gang hadde betalt £30 for overnatting.
Jeg hadde først booket dagens hotell da jeg satt meg på toget i Wigan, etter å ha fått bekreftet at Brantham Athletic mente seg meget optimistiske med tanke på kamp og mente at en avlysning ikke virket spesielt sannsynlig, og jeg fikk snart sjekket inn, slengt fra meg bagasjen og pustet ut etter fire timer på reisefot. Jeg så nå frem til å igjen se litt skikkelig non-league fotball, og etter å ha lest litt på senga mens telefonene ble ladet opp en smule, gikk jeg opp til puben The Riverside Hotel for å innta en middag. Jeg valgte meg en porsjon pork belly servert med potetmos, grønnsaker og brun saus, som ble skylt ned med en pint Aspall. Etter at grisemagen var satt til livs krysset jeg over til jernbanestasjonen for å sette meg på toget tilbake til Manningtree, som jeg hadde passert fra London mot Ipswich, og som er den nærmeste stasjonen til Brantham.
Jeg har ved et par anledninger tidligere byttet tog ved Manningtree, som da jeg besøkte Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak, og jeg husket at denne stasjonen har en slags pub på den ene perrongen. Station Buffet er nok kanskje mer å betrakte som en liten café, men uansett unnet jeg meg en pint her da jeg hadde god tid. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta meg over grevskapsgrensen ved å spasere det som visstnok er 20-25 minutter opp til Brantham Athletics hjemmebane, men flere kjente hadde advart meg mot dette. Jeg var ikke først og fremst redd for the witchfinder general, som i følge Peter Miles var gjenferdet av en Matthew Hopkins som etter sigende hjemsøker landeveiene i det nordlige Essex på jakter etter hekser å brenne. Mer bekymret var jeg for å bli overkjørt mens jeg gikk langs en mørklagt landevei uten hverken fortau eller skulder, og derfor hadde jeg bestemt meg for å ta en taxi.
Det virket som om Station Buffet var stamsted for de lokale taxisjåfører, men da jeg tømte glasset hadde alle forsvunnet. På utsiden gikk det imidlertid ikke lang tid før det kom en drosje, og jeg beordret den kvinnelige sjåføren til kveldens kamparena. Manningtree stasjon ligger som sagt helt nord i Essex, få hundre meter fra elven Stour som markerer grensen mellom Essex og Suffolk. Brantham ligger følgelig helt sør i Suffolk, og er en landsby med rett i overkant av 2 500 innbyggere. I landsbyens sørlige utkant ligger Brantham Leisure Centre, som ikke bare huser fotballklubben, men fasiliteter for en rekke idretter og aktiviteter, og her ble jeg sluppet av. Før jeg lot drosjekusken kjøre, bestilte jeg henting av henne til klokka kvart over ti, og hun lovet å være på plass som avtalt.
Brantham Athletic ble stiftet i 1887, og spillerne den gang var i stor grad ansatte ved plast-produsenten BXP, som hadde flyttet hit etter en eksplosjon i sine tidligere lokaler i øst-London. Klubben var i 1896 med å stifte Ipswich & District League (i dag Suffolk & Ipswich League), og vekslet lenge mellom spill i denne og Essex & Suffolk Border League. Sistnevnte ble i 1970-årene vunnet fire ganger på fem år, og i 1978 fikk de ta steget opp i Eastern Counties League. I 1995 rykket de ned igjen i Suffolk & Ipswich League, der de med økonomiske problemer slo seg sammen med Stutton og tok navnet Brantham & Stutton United, før de i 1998 igjen tok dagens navn. Så sent som i 2005 befant de seg i Suffolk & Ipswich League Division One, men rykket det året opp igjen i Premier Division, før de i 2008 vant denne ligaen og returnerte til Eastern Counties League. To år senere rykket de opp i ECL Premier Division, der de fortsatt befinner seg, og tredjeplassen i 2012 er deres beste ligainnsats.
Dagens motstander i det såkalte Babergh-derbyet var Hadleigh United, og det var det omvendte oppgjøret jeg så da jeg i romjula 2013 besøkte Hadleigh United i en sesong da de vant ECL-tittelen. Jeg betalte meg nå inn med £7 og sikret med et program for ytterligere £1,50 før jeg kunne ta en kikk på anlegget, som deles med den lokale cricketklubben i tillegg til at det er fasiliteter for blant annet både lawn bowls og tennis. Klubbhuset ligger noe tilbaketrukket ved fotballbanens ene kortside, der man kommer inn. På denne kortsiden har man også en sittetribune med et litt spesielt tak, og den minner kanskje litt om noe man ofte ser satt opp som midlertidige tribuner. Midt på høyre langside sett herfra har man anleggets andre tribune, og også dette er en sittetribune. Det er også her man finner laglederbenkene, og ellers på anlegget er det hard standing under åpen himmel som gjelder. På den andre langsiden er det selvsagt ikke engang det, da den altså deles med cricket, og dermed var utilgjengelig for publikum.
Jeg satt kursen mot klubbhuset og dets bar, der jeg betalte £3,80 for en pint Aspall og kunne sette meg ned for å lese litt i programmet. Tabellen viste at regjerende mester Norwich United ser ut til å gå mot en ny tittel, der de nå sto med 18-2-1 og 56 poeng, med ni poeng ned til toer Felixstowe & Walton United, som dog hadde en kamp til gode. Treer Stanway Rovers og firer Godmanchester Rovers hadde henholdsvis 15 og 17 poeng opp til Norwich, og selv om de begge hadde to kamper til gode skal det godt gjøres om noen i det hele tatt kan gjøre seg håp om å stoppe den regjerende mesteren. Brantham Athletic befant seg nede på 10. plass med 26 poeng, mens Hadleigh United kanskje noe overraskende var å finne tre plasser og to poeng bak sitt vertskap for kvelden.
Begge lag gikk offensivt til verks på en måte som vitnet om at de begge hadde lyst på alle tre poengene, men til tross for at Sean Bartlett hadde den første halvsjansen for vertene, var det Hadleigh som virket noe skumlere når de kom i angrep. David Lorimer sendte i vei et skudd som tvang frem en flott redning fra Brantham-keeper Paddi Hawkins. Etter en halvtime ble Scott Chaplin spilt gjennom, men keeper Hawkins reddet foreløpig vertskapet igjen, og selv om Hadleigh hadde et overtak så gjorde hjemmelaget hittil en solid defensiv kamp der hverken forsvarere eller midtbanespillere var redd fpr å ta i et tak defensivt med viktige taklinger. De siste fem-ti minuttene før pause hadde vertene en god periode, og Sean Bartlett skjøt igjen like utenfor målet til Hadleigh-keeper Ben Nower.
Dermed var det fortsatt målløst ved pause, og jeg benyttet pausen til en prat med et par av bortelagets representanter, som delvis bekreftet at flere spillere forsvant da de vant tittelen i 2013 men valgte å ikke søke opprykk. Det er jo slett ikke uvanlig at det er det som skjer, dersom man ikke ser på ligaer som Northern League og South West Peninsula League, der det faktisk ofte er omvendt – at spillerne ikke vil være med opp og i stedet finner seg andre klubber i samme liga/divisjon. For Norwich United sin del ser det i hvert fall ikke ut som om at de er særlig svekket fra forrige sesong – kanskje snarere tvert om – og Hadleigh-folket mente at man denne gang ikke vil få en situasjon som i fjor. Den gang trakk så godt som samtlige søkere fra ECL sin søknad, og det ble ingen opprykker fra denne ligaen. Det hadde bakgrunn i at ECL synes å ha langt strengere krav til måten man fører regnskap på enn det man har i f.eks step 3/4-ligaene, men ECL-klubbene skal nå ha tilpasset seg dette.
Etter å ha benyttet anledningen til å hente med seg forfriskninger fra baren, så jeg at andre omgang startet nokså jevnspilt. Simon Mann kunne hadde en mulighet for vertene da han skar inn i feltet og fikk sin avslutning blokkert med nød og neppe. Selv om Brantham nå spilte ganske bra, var det gjestene som omsider slo til på motsatt side. Ballen ble spilt inn i Brantham-feltet, der David Lorimer fikk kjempetreff og sendte ballen i mål bak keeper Hawkins. Selv hadde jeg tatt sjansen på en kjapp tur på toalettet for å tømme blæra, og da blir det jo selvsagt mål…men jeg kom ut akkurat tidsnok til å se Lorimer og hans lagkamerater juble etter 76 minutter. Verre var det med en kar som sto like ved meg, som noen minutter senere gikk glipp av to mål i løpet av en kjapp tur på toalettet. For nå gikk det virkelig unna..
Brantham kastet folk fremover i jakt på en utligning, og selv om de hadde sine muligheter, skapte det ikke minst rom for Hadleigh United, som etter 82 minutter doblet ledelsen. Sam Mead dro av sin oppasser og skar innover i banen før han på utsøkt vis løftet ballen opp i det bortre hjørnet uten mulighet for keeper Hawkins. Og kun to minutter senere sto det 0-3 da David Lorimer scoret sitt andre for kvelden fra kort hold. Han fikk umarkert løpe inn i feltet, og da han fikk ballen havnet den snart i nettet. Sekunder senere kom den nevnte tilskueren tilbake, og hans «still 1-0 Hadleigh, lads?» ble selvsagt gjenstand for latter og skjemt. Foran det som ble oppgitt å være nøyaktig 100 betalende tilskuere ble da også 0-3 sluttresultatet, og selv om det på ingen måte var ufortjent at Hadleigh vant, så hadde Brantham også spilt en bedre kamp enn det resultatet vitnet om, men det var vel ikke helt deres kveld.
Jeg hadde tid til å unne meg en siste pint i klubbhusets bar mens jeg ventet på å bli hentet, og representanter for Hadleigh United håpet at de kan klatre ganske kraftig på tabellen fremover, og mente at de gjerne vil være å finne på den øvre tredjedelen av tabellen. Kveldens seier var jo en god start i så måte, da de tre poengene betød at de klatret fra 13. til en foreløpig 9. plass! Min drosjebil var på plass som avtalt og skysset meg tilbake til Manningtree stasjon slik at jeg rakk 22.32-toget tilbake til Ipswich. Der tenkte jeg å unne meg en siste pint på The Station Hotel, men av en eller annen grunn var de allerede stengt til tross for at klokka var kvart på elleve. Derfor returnerte jeg bare i stedet til hotellet og fant senga.
English ground # 318:
Brantham Athletic v Hadleigh United 0-3 (0-0)
Eastern Counties League Premier Division
Brantham Leisure Centre, 8 January 2016
0-1 David Lorimer (77)
0-2 Samuel Mead (83)
0-3 David Lorimer (85)
Att: 100
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: n/a
Next game: 09.01.2016: Berkhamsted v Hullbridge Sports
Previous game: 07.01.2016: Wigan Athletic v Gillingham
