Mandag 09.09.2019: England U21 v Kosovo U21 (@ Hull City)
Jeg skulle så gjerne fått meg en siste skotsk frokost med en solid dose deilig haggis før jeg forlot Skottland for denne gang, men jeg skulle av gårde allerede med 07.37-toget fra Dundee, for jeg hadde nemlig sluppet unna med £13 derfra til Berwick, men det betinget at jeg var med akkurat det toget. Derfor gikk jeg i stedet til innkjøp av en mer spartansk frokost i form av en toastie som jeg tok med satt til livs på vei ned på perrongen. Toget brukte rundt halvannen time ned til Edinburgh, der jeg hadde i underkant av tjue minutter på meg til å bytte. Neste etappe skulle gå helt til York, og jeg hadde kun betalt til Berwick fordi jeg fra grensen kunne bruke togpasset igjen. Etter ytterligere snaut to og en halv time kunne jeg stige av i York. Derfra gikk turen til Leeds for dagens tredje togbytte før jeg kvart på to omsider ankom dagens destinasjon som var Hull.
Det skulle kanskje være unødvendig å presentere byen som offisielt heter Kingston upon Hull, men den ligger altså i grevskapet East Riding of Yorkshire – rett ved elven Humbers brede munning ut mot Nordsjøen. Hull-delen av navnet kommer fra en mindre elv som her renner ut i den store Humber, og som deler byen i en østlig og en vestlig del. Hull har et innbyggertall på godt over en kvart million, og er en stor havneby som har vært viktig for import og eksport til og fra Yorkshire og deler av Midlands. En betydelig fiskeriflåte har også hatt tilhold i byen, mens en allsidig økonomi med bl.a petroliumsforedling er viktigere for økonomien i disse dager. Om man ser bort fra London, var Hull den engelske byen som ble hardest rammet av tyske bomberaid under andre verdenskrig. Ellers er det nok kanskje ikke mange gjenlevende som kan huske det, men i flere tiår på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk en rekke rederier som hadde dampskip i fast rute mellom Hull og flere norske byer.
Jeg hadde betalt £34 for overnatting ved The Royal Hull Hotel, og man kommer ikke stort nærmere togstasjonen enn dette, for hotellet er tilknyttet det staselige stasjonsbygget og har til og med egen inngang inne på Hull stasjon. Som mange andre av hotellene som nå eies av Britannia-kjeden, er det ikke vanskelig å se at dette i sin storhetsperiode har vært svært så elegant, men at det nå samtidig virker litt slitent – kanskje spesielt på rommene som nok ikke oppfattes som like luksuriøse nå lenger. Det er likevel litt artig å besøke disse, og det var fortsatt stilig inne i foajeen der jeg raskt oppsøkte resepsjonen og ble sjekket inn. Ved tidligere opphold i Hull har mine pub-besøk i sentrum gjerne begrenset seg til området rundt stasjonen, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med, for jeg hadde blitt informert om at de virkelige perlene befinne seg i den eldre bydelen litt lenger vest, så jeg tenkte jeg skulle tusle en tur innover for å undersøke dette.
Likevel endte jeg opp med å stikke innom her og der, før etter den lange reisen ble jeg sporenstreks lokket inn på The Sandringham for å leske strupen. Da jeg deretter gikk for å sjekke (det skuffende) utvalget av Adidas-sko i en sportsbutikk ble jeg også fristet inn døra på The Masters Bar, før jeg tittet innom Hull Cheese. Etter nye vanningspauser ved The Empress og Burlington Tavern og et raskt måltid ved The Three John Scotts, var endelig turen kommet til Ye Olde White Hart, og nå snakker vi! En historisk og fabelaktig pub, og det skal være her man i 1642 bestemte å nekte King Charles I adgang til byen; noe som sies å ha vært en utløsende faktor til den engelske borgerkrigen. The Manchester Arms var også en meget god pub, og det var uten tvil Ye Olde Black Boy, som ble neste stopp. Sistnevnte skal være Hulls eldste pub, og sammen med Ye Olde White Hart var det min favoritt for dagen. Det ble svippturer innom også The Lion & The Key og Fretwells, før jeg gikk for å kikke på statuen av King William III. Hull er nemlig en av byene der man kan se statuer av helten fra 1690. Men tilbake i 2019 fortsatte jeg mot The Minerva, som jeg også hadde blitt anbefalt. Det ligger litt avsides til i forhold til de andre, med også den var verdt et besøk.
Jeg koste meg såpass at jeg tidlig bestemte meg for å ta en taxi ut til kveldens kamparena, for det var jo naturlig nok en fotballkamp på menyen også. Nå skal det også nevnes at jeg ved de fleste pubene nøyet meg med en halv pint, så jeg var aldeles ikke helt på snurr da jeg ble plukket opp av drosjebilen og skysset til KC Stadium…selv om jeg raskt fant ut at jeg hadde glemt igjen en pose på The Minerva som inneholdt presanger jeg hadde kjøpt på veien gjennom byen og skulle gi i gave til min datter dagen etter. En rask telefon dit fikk bekreftet dette, og de lovet å passe godt på den. Da var det bare å rette fokus mot kampen, men siden jeg ble sluppet av rett utenfor, ble det selvsagt en tur innom Hull City-puben Parkers også. Det var ikke Hull City selv som skulle spille denne kvelden, men snarere det engelske U21-landslaget, som skulle ut i EM-kvalik mot Kosovo.
Hull City var dog vertskap, og klubben viste snart hva slags kundebehandling de opererer med under sin håpløse eier Assem Allam, for jeg opplevde nå at de i billettlukene faktisk nektet å ta imot skotske penger til tross for at det skal være gangbar valuta (alt er ‘pound sterling’). Etter mine dager i Skottland var det akkurat nå det eneste jeg hadde av kontanter i riktig størrelse, og jeg fikk derfor beskjed om at jeg måtte stille meg bakerst igjen i en annen kø for å kunne betale med kort! Det var nesten fristende å la kampen og Hull City seile sin egen sjø, men etter å ha kommet så langt bet jeg i det sure eplet og køet på nytt for å betale de £15 jeg ble avkrevd for en plass høyt oppe på East Stand.
Jeg punget også ut £2 for et program som viste seg å være et dobbelt-program som også dekket U20-landskampen mot Nederland fire dager tidligere. For å holde oss til U21-kampen, så dreide det seg altså om kvalifisering til EM-sluttspillet som i 2021 skal arrangeres i Ungarn og Slovenia. Foruten England og Kosovo består kvalifiseringsgruppe 3 av Østerrike, Albania, Tyrkia og Andorra. England hadde noen dager tidligere startet sin kvalik med seier 3-2 i Tyrkia. Dagens motstander, som noen vil hevde representerer et land som er en del av Serbia og som noe kontroversielt har fått anerkjent som egen nasjon, hadde vunnet sine første to – borte mot Andorra og hjemme mot Tyrkia. England var naturlig nok store favoritter, og Hull-folket som virkelig hadde møtt opp denne kvelden hadde naturlig nok forventninger om tre poeng til hjemmelaget.
Jeg oppdaget at billetten jeg trodde var til bakerste rad snarere var til nest bakerste rad, men den var jo selvsagt uansett kjøpt med tanke på å forhåpentligvis kunne få se kampen stående. Det hadde åpenbart også flere av mine sidemenn og de som sto rett foran meg, men det hadde åpenbart ikke de som befant seg rett bak oss på bakerste rad. Hvorfor kjøper man i det hele tatt plasser på bakerste rad når man på død og liv skal sitte, og klage på de som står når man vet at det gjøres der oppe? Greit at de har reglementet på sin side når de hevdet at det ikke er lov å stå, men kanskje de burde sett kampen fra TV-stolen eller i hvert fall sikret seg en billett lenger ned. De ville ikke engang høre på forslaget fra min sidemann om å bytte plasser, og tilkalte i stedet vaktene som kom og truet med utkastelser for de som ikke satt seg lydig ned.
Det føltes allerede ut som om det ikke ble det gjensynet med Hull Citys hjemmebane som jeg hadde håpet på. Jeg var jo her allerede i romjula 2004, da jeg så Hull City v Doncaster Rovers i League One, men siden det var såpass lenge siden og jeg den gang ikke var så flink til å ta bilder, tenkte jeg det kunne være greit med en revisit på en dag uten altfor mye annet spennende på menyen som passet inn i mine reiseplaner. Ikke uventet var det England som åpnet best, og innledningsvis så det ut som om gjestenes taktikk lå i et håp om at en voldsom defensiv mur skulle gi de et overraskende poeng å ta med seg hjem til den serbiske provinsen. De var dog faktisk skummelt frempå ved Lirim Kastrati som tvang Bournemouth-keeper Aaron Ramsdale til å gjøre en kvalifisert redning. Kosovo holdt unna i nesten 25 minutter. Da åpnet Everton-spiller Tom Davies gjestenes forsvar med en utsøkt pasning som fant Fulhams Steve Sessegnon. Hans avslutning ble reddet av keeper, men returen satt Manchester City-spiller Phil Foden i mål til 1-0.
Nå måtte Kosovo lenger frem, og det ga rom for England som var nære på å doble ved Arsenal-spiller Reiss Nelson. Det var kun en glimrende redning fra Kosovo-keeper Florjan Smakiqi som hindret scoring, og like etter var Nelson frempå igjen etter glimrende forarbeid av Davies og Sessegnon, men avslutningen sto ikke i stil. Ut av det blå fikk Kosovo en kjempesjanse helt på tampen av omgangen. Det virket som om konsentrasjonen sviktet i forsvaret et øyeblikk, og plutselig hadde en av Kosovo-spillerne nærmest åpent mål fra kun noen meters hold, men avslutningen smalt i tverrliggeren, og det så ut som om linjemannen uansett var oppe med flagget og markerte for offside. Dermed 1-0 halvveis etter en omgang dominert av England, men der Kosovo hadde vist at de ikke var slått riktig ennå.
Tidlig i andre omgang ble Leeds-spiller Eddie Nketiah spilt alene gjennom og burde doblet ledelsen, men avsluttet på en eller annen måte utenfor. Likevel dominerte om mulig England enda mer av banespillet nå, og gjestene fra den serbiske provinsen hadde lite å by på offensivt. Det var egentlig et tidsspørsmål før England doblet ledelsen, men det skjedde ikke da Norwich-spiller Todd Cantwell sin volley ble slått i stolpen og ut av Kosovos keeper. Det ble etter hvert annonsert at dagens tilskuertall var 15 258, og det var det største tilskuertallet på dette stadion på godt over et år. De måtte imidlertid vente helt til på overtid før seieren ble sikret. Phil Foden scoret sitt og Englands andre og sørget for at det endte 2-0, men kampens store spiller var nok for meg Everton-spiller Tom Davies som styrte den engelske midtbanen.
Det var uansett ingen grunn til å bli igjen stort lenger enn nødvendig, så jeg forlot anlegget og trasket videre utover Anlaby Road for å ta en pint ved Hull City-bastionen The Silver Cod. Deretter fikk jeg praiet en taxi tilbake til The Minerva og plukket opp sakene jeg hadde glemt. Etter en halv pint der, gikk turen videre via The Kingston Hotel tilbake til Ye Olde Black Boy for å avslutte kvelden der. På vei tilbake til hotellet ble det også en aller siste svipptur innom The King Edward da jeg så at de fortsatt serverte. Da hadde jeg fått min dose, og det var på tide å komme seg tilbake til The Royal Hull Hotel, finne senga og få seg litt søvn før turen dagen etter skulle avsluttes i nordvest. Det hadde vært et trivelig gjensyn med Hull, der jeg dog følte at dagens beholdning først og fremst var oppdagelsen av en rekke fortreffelige puber inne i gamlebyen.
Revisit:
England U21 v Kosovo U21 2-0 (1-0)
U21 European Championship qualifier
KC Stadium (at Hull City), 9 September 2019
1-0 Phil Foden (25)
2-0 Phil Foden (90+3)
Att: 15 258
Admission: £15
Programme: £3
Next game: 10.09.2019: Abbey Hey v Barnton
Previous game: 08.09.2019: Dundee v Elgin City
