Johnstone Burgh v St. Anthony’s 24.04.2019

 

Onsdag 24.04.2019: Johnstone Burgh v St. Anthony’s

Jeg var sjeleglad for at jeg dagen før hadde fått skikk på telefonen min igjen, for uten den er jeg meget usikker på om jeg ville kommet meg opp etter godt under fem timers søvn denne morgenen. Jeg ble litt forskrekket av å finne det som så ut som innehaveren sovende på en sofa i gangen utenfor mitt rom da jeg i 7-tiden skulle snike meg ut av Russell Scott Backpackers Hostel, men spaserte snart til Leeds stasjon der jeg fikk kjøpt inn litt frokost før jeg satt meg på 08.07-toget til Glasgow Central. Det var rett i overkant av fire timer dit opp, så etter å ha kastet innpå litt mat kunne jeg unne meg litt mer søvn på veien. Jeg våknet ikke skikkelig igjen før vi var et kvarters tid unna endestasjonen, der jeg skulle ha 15-20 minutter på meg til en røykepause i forkant av dagens foreløpige siste etappe.

Den store og utvidede påsketuren skulle nå avsluttes med kamp i Skottland, men dagen skulle under planlegging by på visse utfordringer og skjær i sjøen, selv om det skulle ende godt. Jeg hadde opprinnelig blinket meg ut North Ayrshire-oppgjøret Irvine Meadow XI v Largs Thistle, og allerede tidlig i mars booket jeg overnatting i Irvine. Men allerede i midten av mars registrerte jeg at kampen hadde blitt fremskyndet og spilt allerede 23. mars siden de begge da hadde en ledig lørdag. Kjedelig, men jeg så muligheten for å beholde basen i Irvine siden det var flere interessante steder å se kamp i den skotske Junior-pyramiden denne dagen. Det sto til slutt mellom Beith og Johnstone Burgh, og jeg valgte meg til slutt sistnevnte.

Jeg skulle altså uansett til Irvine, som ligger ute ved den skotske vestkysten i North Ayrshire. 12.30-toget brukte nøyaktig 29 minutter dit, slik at jeg klokka 13 kunne spasere ut av stasjonen i fødebyen til SNP-leder Nicola Sturgeon. Det er kanskje ikke noe å skryte av, og heldigvis så jeg heller ikke noe til henne da jeg gikk de få meterne til Wetherspoons-puben The Auld Brig for å slå i hjel litt tid med et måltid mens jeg ventet på at klokka skulle nærme seg tid for innsjekking. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen av en haggis-pizza. Etter at denne kulinariske herligheten var fortært, krysset jeg jernbanelinja og gikk den korte veien ned til Harbourside Hotel, der jeg hadde betalt £39 for losji. Jeg fikk sporenstreks sjekket inn, og gikk raskt ut igjen for å utforske Irvine litt nærmere.

Noen meter nedover mot havna ble puben Harbour Lights første stopp før jeg etter dagens første pint snudde og gikk tilbake mot sentrum. Irvine er en såkalt new town, men i motsetning til mange av disse nybyene, var Irvine allerede et nokså stort sted da den fikk slik status, og har derfor heldigvis litt mer karakter. En av gangbroene over elven som deler navn med og renner gjennom byen har blitt erstattet av et kjøpesenter som man kan gå gjennom for å krysse over til andre siden. Jeg hadde av de lokale blitt forsikret om at dette også ville være åpent for gjennomgang etter stengetid og gjennom natten slik at jeg eventuelt slapp den lange veien rundt dersom jeg skulle ha behov for å krysse elven senere den kvelden.

Det var pubene Delta Bar og The Carrick som nå fikk besøk av undertegnede, som imidlertid snart begynte å tenke på togturen til Johnstone. Jeg valgte til slutt å ta et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og jernhesten brukte nøyaktig 27 minutter på turen. Johnstone er en by i ‘grevskapet’ Renfrewshire. Den har drøyt 15 500 innbyggere og ligger frem kilometer vest for mer kjente Paisley, snaut to mil vest for sentrale Glasgow, og snaut to mil nordøst for Kilwinning. Med Johnstone behørig geografisk plassert kan jeg videre fortelle at tekstilindustrien tidligere sto sterkt her, og de var på et tidspunkt hjemsted for en av Skottlands største bomullsspinnerier. Også kullgruvedrift drev man med her, men i dag arbeider nok de aller fleste inne i Glasgow.

Nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet for, selvsagt i tillegg til det å kunne sjekke ut noen av stedets puber. Med sistnevnte mål for øye fulgte jeg hovedveien fra stasjonen innover i sentrum, og det ble rast på både The Globe Bar og Callum’s før jeg vendte om og gikk tilbake til motsatt retning med planer om ytterligere vanningspauser på vei til kveldens kamparena. Da jeg hadde krysset jernbanelinja så jeg imidlertid at Silver Tassie var stengt. Med krummet nakke fortsatte jeg med håp om bedre hell ved Thorn Inn, men også der ble jeg møtt av stengte dører. Nå sto valget mellom å snu for å returnere til sentrum eller å fortsette oppover til Keanie Park. Jeg valgte det siste til tross for at det ville bety en meget tidlig ankomst, men jeg var ivrig etter å få tatt en kikk på herligheten, så jeg peset meg videre i det som er oppoverbakke omtrent helt fra stasjonen og til Keanie Park.

Johnstone Burgh FC ble stiftet i 1956, og det ligger en nokså artig historie bak. En journalist i lokalavisen Johnstone & Linwood Gazette ble av sin sjef beordret ut av kontorene med beskjed om å ikke returnere før han hadde en god sak. Byen hadde tidligere hatt klubben Johnstone FC som i perioden 1912-1926 hadde to opphold i Scottish Football League før den ble lagt ned i 1927. Nå fikk demme journalisten er plutselig idé etter å ha sett noen gutter sparke fotball, og han begynte å spørre lokalbefolkningen om hva de tenkte om å starte opp en ny fotballklubb i byen. Bladsmøreren hadde fått sin sak, og det vekket åpenbart noe i deler av befolkningen, slik at fotballklubben Johnstone Burgh var snart et faktum.

Denne klubben har siden starten spilt i den skotske Junior-pyramiden, som jeg til det kjedsommelige presiserer at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjørere, men snarere kan sammenlignes med et slags skottenes svar på non-league (veldig enkelt fortalt) som dog har et eget forbund som opererer parallelt med SFA. Uansett skulle Johnstone Burgh tidlig få suksess, og allerede i 1958/59-sesongen vant de både ligatittelen i daværende Central League, West of Scotland Cup, og Glasgow Dryburgh Cup. Dette var imidlertid kun starten på deres storhetstid i 1960-årene som skulle bli deres klart beste periode.

Det klart største av alt i skotsk Junior-fotball er den meget gjeve Scottish Junior Cup, og jeg vil påstå at folk her hjemme ikke har den fjerneste anelse av hvilken utrolig prestisje det er å vinne denne. I 1964 vant Johnstone Burgh denne tittelen etter omkamp i finalen der Cambuslang Rangers til slutt ble slått 3-0. Året etter tok The Burgh igjen The Double ved å vinne både Central League og West of Scotland Cup. I 1968 vant de ikke bare Central League igjen, men de var også tilbake i ny finale i Scottish Junior Cup. Igjen måtte det omkamp til, men nok en gang sto de omsider seirende igjen etter 4-3 over Rutherglen Glencairn. Etter dette forsvant snart en rekke av spillerne til større klubber i den skotske og engelske ligaen, og The Burgh gikk tøffere tider i møte.

Klubben har for øvrig fostret flere spillere som har tatt steget opp å høyeste nivå i både Skottland og England, og til og med et par skotske landslagsspillere. For vår generasjon er nok den mest kjente av disse i dag Frank McAvennie som noen vil huske i West Ham United-drakta fra siste halvdel av 1980-årene. Johnstone Burgh har uansett siden den gang vært å se i én Scottish Junior Cup-finale, og det var våren 2000, da finalen mot Whitburn endte 2-2. Da var det slutt på omkamper, og Whitburn vant på straffesparkkonkurranse. Siden årtusenskiftet har det jo skjedd store omveltninger i den skotske Junior-fotballen, som nå er delt inn i de tre regionene West Region, East Region og North Region. Disse har hvert sin liga, og Johnstone Burgh har naturlig nok tilhørighet i West Region, der de nå hører til i SJFA West Region League Two (deres fjerde nivå). Det kan nok virke lenge siden velmaktsdagene.

Da jeg ankom Keanie Park var det bare så vidt noen av spillerne hadde begynt å komme, så jeg hadde mer enn nok av tid til å utforske Keanie Park. Det ble i hvert fall snart aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ble ønsket velkommen av to veteraner som fortalte at det var gratis inngang grunnet at dette var en kamp som tidligere i sesongen hadde blitt avbrutt grunnet en skade, men som hadde stilt opp en bøtte til eventuelle donasjoner. Jeg hadde vært inne på tanken om å likevel snu og finne meg en pub i sentrum, siden det nå sannsynligvis ville bli en god stund å vente, men alle slike tanker var raskt glemt da jeg leverte fra meg litt klingende mynt i donasjons-bøtta og kunne skue utover anlegget og feste blikket på den fantastiske tribunen på bortre langside. Dette er virkelig en perle i ordets rette forstand!

Johnstone Burgh synes å ha spilt på Keanie Park helt siden starten i 1956, og banen er oppkalt etter mannen som donerte tomten. I dag domineres den av den vidunderlige gamle tribunen som med sitt karakteristiske buede tak oser av karakter. Den var i seg selv verdt besøket, og måtte undersøkes nærmere. Innunder taket fikk jeg nesten en slags grotte-aktig følelse, og kunne nærmest se for meg hvordan det var liv og røre her i klubbens storhetstid. Den står i hvert fall midt på bortre langside, og strekker seg vel i underkant av 1/3 av banens lengde. Ingen seter her, så den gir kun tak over hodet til stående tilskuere. På motsatt langside er det på den ene halvdelen et parti med terracing, samt et lite overbygg på tommen av gressbanken. Ellers rundt banen har man igjen disse gressbankene som FA har lagt for hat, men som man ser på en rekke av de klassiske Junior-banene i Skottland.

Det burde være unødvendig å understreke at jeg umiddelbart likte meg ved Keanie Park, og det var liten tvil om at den store turen nå ville avsluttes med et høydepunkt rent stadionmessig. På min runde rundt banen hadde jeg møtt på en kar fra Kilwinning som hadde tatt kontakt på Twitter og sagt fra at vi nok ville ses på Keanie Park. Han kunne bekrefte at Johnstone Burgh dessverre har hatt planer om å forlate Keanie Park til fordel på nytt anlegg, for de har visst ikke minst slitt med dårlig drenering her. Imidlertid synes det som om lite har skjedd, og han kunne ikke fortelle mer enn dette, selv om han la til at også hans lokale klubb Kilwinning Rangers selv var i ferd med å flytte. Nå så lenge i ettertid er jeg heller ikke kar om å huske om jeg i det hele tatt fikk noe mer klarhet i dette i løpet av kvelden, men et besøk til Keanie Park er uansett å anbefale.

Inne i klubbhuset som ligger tilbaketrukket på nærmeste langside var det ingen bar i den forstand, men et rom med en luke der det ble servert te, kaffe og den slags. Det var selvsagt på sin plass å teste en scotch pie, og under luka hadde de også satt opp en tavle der kveldens lagoppstillinger var å lese. Der inne kunne jeg også kikke på diverse pokaler og titler som sto utstilt, og jaggu klarte ikke en av klubbrepresentantene også å fiske frem en boks cider til meg fra et kjøleskap. Det nærmet seg avspark klokka 18.45, og dagens motstander var St. Anthony’s.fra den vestlige Glasgow-drabanten Cardonald. Både deres farger og historikk vitner om tette forbindelser til Celtic, så det var liten tvil om at mine sympatier denne kvelden lå hos hjemmelaget. Begge befant seg uansett midt på tabellen uten altfor mye mer enn æren å spille for.

All den tid dette nå begynner å bli svært lenge siden, og notatene uansett har sunket i jorden siden den gang, skal jeg ikke på noen måte gå i detalj rundt selve kampen. Men det var vel når sant skal ses ikke den aller mest imponerende forestillingen jeg har vært vitne til, men det var flere gode sjanser som dog ble misset. Likevel storkoste jeg meg som en av de 127 tilskuere (ifølge min egen manuelle telling) til stede denne kvelden. Det var fortsatt målløst da dagens pipeblåser signaliserte at det var på tide med en hvil før sidebyttet. Kampen ble avgjort med én eneste scoring, og Mark Garner sin nettkjenning med drøyt fem minutter igjen viste seg til slutt å være nok til å vinne kampen. Besøket til Johnstone Burgh og Keanie Park hadde vært en verdig avslutning på min store påsketur.

Jeg takket for meg og lot etter hvert toget frakte meg til Kilwinning, der jeg nå måtte bytte tog. Jeg benyttet anledningen til å la første tog videre gå uten meg, og sjekket heller ut pubene The Alton Inn og Taylors før jeg unnagjorde den siste etappen tilbake til Irvine. Der tok jeg igjen turen innom The Auld Brig, og ble sannelig nok en gang fristet til å avslutte kvelden med en siste haggis-pizza før hjemturen dagen etter. Nå gjensto noen timer med søvn før jeg morgenen etter skulle ha 07.59-toget og sette kursen mot Edinburgh Airport. Etter et måltid på flyplass-puben The Turnhouse og turens siste pint på både Brewdog, kunne jeg boarde og returnere til Norge etter 31 kamper på 27 dager; pluss rugby-kampen i Castleford. De ble sett i 27 forskjellige grevskap. Etter nøyaktig 100 tog, 29 busser og 220 besøkte puber var det på tide å komme seg hjem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 40:
Johnstone Burgh v St. Anthony’s 1-0 (0-0)
SJFA West League 2
Keanie Park, 24 April 2019
1-0 Mark Garner
Att: 127 (h/c)
Admission: Donation
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 01.05.2019: FK Tønsberg v Sandefjord Fotball
Next UK game: TBA
Previous game: 23.04.2019: Yorkshire Amateur v Hemsworth Miners Welfare

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg