Egersund v Fredrikstad 31.08.2019

 

Lørdag 31.08.2019: Egersund v Fredrikstad

Det var en grytidlig start da jeg måtte opp før å rekke 05.17-bussen inn til Oslo. Jeg hadde en lang togtur foran meg, helt til Egersund for å se Fredrikstad i bortekamp der. For å slippe å måtte beinfly og også risikere å miste 07.25-toget mot Stavanger, hadde jeg tatt en tidligere buss og hadde etter hvert derfor en times tid å vente på Oslo S. Et lite kvarter før avgang gikk jeg for å ta plass på toget jeg vel hadde betalt 399 kroner for å få være med, men mitt reserverte sete var okkupert av en Plankehaugen-kjerring som tilsynelatende ikke var fornøyd med sitt eget sete og tryglet om å få sitte der. Hun og venninna flyttet seg uansett snart videre til en vogn der flere fra Plankehaugen hadde tilhold, og jeg prøvde med vekslende hell å få litt søvn på den seks timer og tre kvarter lange togturen.

Det begrenset seg til litt søvn mellom Drammen og et sted rett før eller etter vi krysset grensen fra Telemark over til Aust-Agder. Med behov for å strekke litt på beina oppsøkte jeg togets kafeteria og gikk til innkjøp av en pizza og en flaske Bulmers som selvsagt måtte nytes der i kafeteria-området. Gud forby at jeg kunne fått kost meg med den på plassen min. Det hadde sikkert blitt skandale! Vi kom oss etter hvert til Kristiansand, og siden toget ville stå der ti minutters tid før det kjørte videre, fulgte jeg eksempelet til en kar like ved meg og unnet meg en kjapp røykepause ute på perrongen. Omtrent der vi krysset inn i Rogaland begynte landskapet også å bli litt mer interessant, med flotte og dramatiske klipper, og det var plutselig litt mer å se på etter at toget så langt hadde kjørt inne i innlandet i timesvis.

Klokka 14.06 kunne jeg omsider hoppe av jernhesten i fajanse-byen Egersund, som inntil jeg sjekket opp innbyggertallet faktisk trodde var større. Rundt 11 500 av kommunens 14-15 tusen innbyggere bor i selve byen, som har vært en viktig havn med tettbebyggelse allerede siden vikingtiden. Byen kalles gjerne sørlandsbyen på Vestlandet, eller kanskje enda mer utbredt der: ‘Okka by’. Den ligger i Dalane, som er den sørligste delen av Rogaland – mellom Jæren i nord og fylkesgrensen mot Vest-Agder i øst. Jeg var så vidt inne på det, men Egersund er kjent for sin fajanse. Egersund Fayancefabrik ble grunnlagt i 1847 (da først som pottemakeri), og ble etter hvert byens viktigste arbeidsplass. I 1979 var det imidlertid kroken på døra, og næringslivet er nå gjerne relatert til fiske eller maritim industri. Avslutningsvis kan det kanskje nevnes at Egersund i 2007 ble kåret til Norges vakreste småby.

Nå har det seg sånn at en gammel kjenning hadde møtt opp på stasjonen for å møte meg. Da jeg på en av mine turer til Storbritannia var og så Hyde v Chorley i Conference North en oktober-kveld i 2014, stusset jeg nemlig over en kar foran meg i køen i klubbhusets bar var antrukket i en windbreaker fra EIK (Egersund IK). Det viste seg å være Kjell Åvendal som i tillegg til å være en slags primus motor i EIK også deler min fascinasjon for groundhopping, Storbritannia og britisk fotball (selv om han med sine heftige turer i heier og fjell er langt sprekere enn undertegnede). Vi har derfor holdt kontakten via sosiale medier siden den gang, og truffet ham igjen både i England (som i flotte Arundel) og her hjemme da Egersund for et par år siden spilte viktig kamp i opprykksstriden borte mot Ull/Kisa.

Jeg hadde dessverre gått glipp av muligheten til å treffe ham igjen da EIK gjestet Fredrikstad samme dag som jeg vel kom hjem fra min ferie i det nordlige Wales i sommer. Men jeg fikk da i hvert fall gitt ham noen forhåpentligvis nyttige tips vedrørende vannhull i plankebyen. Nå hadde Kjell tatt på seg rollen som vert, og jeg så ham snart etter jeg gikk av toget. Han ble nå en lokal guide som kjørte meg ut på Eigerøya for å se på den lokale rivalen Eiger FKs flotte hjemmebane Hålå. Deretter gikk turen til Idrettsparken i Egersund, der dagens kamp skulle spilles noen timer senere, og hvor Kjell er mannen bak et eget lite EIK-museum inne i klubbhuset som han gjerne ville vise meg.

Først en runde rundt på anlegget mens Kjell pekte og forklarte, så inn i klubbhuset og museet for mer av det samme, før rundturen ble avsluttet med en ørliten kikk inn i borte-garderoben der man gjorde klart til aristokratenes ankomst. Kjell er også mannen (eller i hvert fall en av mennene) bak et kampprogram av typen jeg savner sårt her hjemme i norsk fotball, der man blir overbegeistret om man skulle være så heldig å bli bydd på et A4-ark brettet i to med en tabell og lagoppstillingene. Her var det snakk om et skikkelig program, og Kjell hadde hatt med et gratiseksemplar til meg der jeg kunne se at han også hadde sin egen spalte. I den registrerte jeg først noe senere at han ga meg en spesielt velkomst som fikk meg til å trekke på smilebåndet.

Turen gikk ned i byen, der Kjell viste meg raskt rundt i det koselige sentrum før vi inntok puben Bar Tender for å lade opp med litt fludium. Etter en lang dag på reisefot gjorde det kun med en halvliter lokalt brygg fra Berentsens Brygghus. Kjell måtte snart av gårde for å se til noen plikter oppe i Idrettsparken, men jeg ble igjen for både ett og to påfyll i glasset før jeg etter hvert begynte å traske oppover mot dagens kamparena. Lettere andpusten kom jeg meg frem etter å ha forsert oppoverbakkene dit opp, og en av funksjonærene som Kjell flyktig hadde presentert meg for tidligere på dagen kom meg i møte og ønsket meg velkommen ved å tildele meg en av gratisbillettene til bortefolket. Dermed var det bare å ta seg innenfor og finne igjen kjente som Elisabeth og Marius.

Sistnevnte hadde kjørt bort denne dagen, mens Elisabeth hadde kjørt bort allerede dagen før og også fått med seg kveldskamp med Eiger som vertskap. Jeg må innrømme å ha blitt litt misunnelig på akkurat det; ikke minst ettersom Kjell hadde tilbudt meg losji fra fredagen med akkurat den samme planen i tankene. På det tidspunktet hadde jeg dessverre allerede både kjøpt togbilletten for lørdag morgen og til en viss grad lovet meg bort på fredag ettermiddag, så det måtte beklageligvis utgå for min del. Etter å ha sett Eigers bane i Hålå var det enda mer irriterende, og de hadde hatt et skikkelig program å by på også de. Tydelig at fotballklubbene her i området har skjønt noe som har gått de fleste andre hus forbi.

Egersund IK ble stiftet i 1919, og feirer således jubileum, men allerede i 1909 skal det ha vært en Egersund Fodboldsklubb som ble stiftet av engelske arbeidere ved Egersund Fayancefabrikk. De anses som en forløper til dagens klubb som altså ble stiftet ti år senere. EIK spilte faktisk på øverste nivå i den ikke fullførte 1939/40-sesongen, da den het Norgesserien og var regionalt inndelt. De har imidlertid aldri returnert til øverste nivå siden, for ved oppstarten etter krigen fungerte 1946/47-sesongen som en kvalifiseringsserie for å plassere klubbene i en ny nasjonal liga. EIK endte midt på tabellen og måtte derfor starte i 2. divisjon, før en omstrukturering av ligaen i 1948 betød degradering ytterligere et nivå. Siden den gang har det gått opp og ned, men i nyere tid er det vel først de siste årene at de virkelig har begynt å gjøre seg bemerket igjen med topplasseringer i den nye 2. divisjon.

Idrettsparken i Egersund domineres av tribunen på den ene langsiden, og den skal endelig ha blitt reist i 2005 etter mange år med snakk og planlegging. Nå får Kjell arrestere meg om jeg tar feil, men da han viste meg rundt tidligere denne dagen, erindrer jeg da at han også fortalte at denne tribunen opprinnelig ikke hadde et overbygg, men at de først for noen år siden fikk det på plass etter at han selv hadde vært ivrig pådriver. Den fine tribunen har hovedsakelig sitteplasser, men også en seksjon med ståtribune i den ene enden, og det var der vi valgte å ta plass. Alt av fasiliteter er å finne på denne siden, med to forskjellige bygg som står ved siden av og huser garderober, klubbhus, kontorer etc. Banen er ellers omgitt av en løpebane, og har heldigvis fortsatt skikkelig gressmatte slik det var ment at sporten skulle spilles på. På min vei over til tribunen så jeg at Kjell allerede hadde inntatt sin posisjon på tribunens tak, der han skulle filme kampen…og forhåpentligvis ikke blåse bort.
I likhet med en rekke andre var Egersund klubben jeg før sesongen så på som den største trusselen mot FFKs opprykksplaner, for de har virkelig etablert seg som et topplag i divisjonen. De hadde imidlertid rotet bort enda flere poeng enn FFK, og var således helt avhengig av seier over rødbuksene om de skulle ha det minste håp om å kunne hamle opp med tet-trioen. Det var på dette tidspunktet noe overraskende (i hvert fall for meg) Stjørdals-Blink som toppet tabellen ett poeng foran FFK og to poeng foran den nyopprykkede overraskelsen Kvik Halden. Egersund lå på fjerde med ni poeng opp til teten og følgelig poeng opp til FFK på kvalik-plassen. Det var med andre ord en viktig kamp for begge lag.

De 602 tilskuerne ble ikke vitne til noen festforestilling, i hvert fall ikke av FFK. Flere mente de spilte sin svakeste kamp på lang tid, og kanskje hele sesongen, men jeg mistenker at det har å gjøre med at Egersund var gode til å spille FFK dårlige, for å si det å den måten. Tigrene hadde de største og fleste sjansene, og overlevde FFKs ene skikkelige mulighet for pause, slik at det sto 0-0 halvveis. Sju minutter etter hvilen falt avgjørelsen da EIK kom to mot en og Markus Naglestadsørget for 1-0. Vertene forsvarte seg deretter godt mot et FFK som forsøkte å svare uten å helt klare å true EIK-målet nevneverdig, og i stedet hadde hjemmelaget flere skumle kontringer og angrep som kunne endt med ytterligere mål. EIK kontrollerte inn til fortjent seier 1-0, og mens de gule og sorte jublet, var det frustrasjonen som regjerte hos bortefansen.

Jeg skulle sitte på med Elisabeth hjem, og siden hun ikke så noen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, gikk vi raskt mot bilen hennes slik at jeg ikke rakk å få takket Kjell igjen for gjestfriheten der han nå hadde sunket i jorden. Det var deilig å slippe den lange togturen hjem, men bilturen ble slett ikke noe kortere! Først i 2-tiden på natten var jeg fremme i Oslo, der Elisabeth kunne slippe meg av, og jeg hadde en times tid foran meg på nattbussen før jeg omsider kunne låse meg inn 22-23 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra den morgenen. En veldig lang dag på farten, men en artig tur lell, tross et skuffende resultat. Men det korte oppholdet i Egersund var verdt turen. Nå var det bare å se fremover, og noen dager frem i tid skulle jeg også en tur over til Storbritannia igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 106:
Egersund v Fredrikstad 1-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
Idrettsparken Egersund, 31 August 2019
1-0 Markus Kvame Naglestad (52)
Att: 602
Admission: Free (complimentary; otherwise 100 NOK)
Programme: Complimentary (otherwise 20 NOK)

Next game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2
Previous game: 23.08.2019: Sande / Nordre Sande v Glassverket

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg