Dundee v Hamilton Academical 19.08.2016

Fredag 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

 

For andre gang på denne turen våknet jeg i Manchester, men heller ikke denne dagen ble det frokost ved Home Sweet Home i byens Northern Quarter. I stedet valgte jeg å droppe varm frokost til fordel for smørbrød og juice som ble kjøpt inn på Manchester Piccadilly togstasjon før jeg satt meg på 10.16- toget som skulle frakte meg til Haymarket, som var første etappe på min ferd opp til Dundee. Dermed overlot jeg Manchester til hordene av asiater og skandinaver som nå ankom byen kledd fra topp til tå i ManU-plagg og minnet om at det var fredagskamp også på Old Trafford. Det var altså god timing på min exit fra byen, der jeg også våknet til de første regndråper siden turens første dag for 9 dager siden, så håpet var å ikke bare unnslippe hordene av utenlandske fotballturister, men også regnværet.

 

Etter rett i overkant av tre timer kunne jeg stige av på Haymarket der jeg hadde et lite kvarter på meg til å bytte tog. Andre og siste etappe opp til Dundee tok en times tid, og litt etter klokka halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen der og orientere meg frem til Best Western-hotellet Queens Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Regnværet hadde foreløpig ikke fulgt etter meg, men det virket såpass grått og truende at jeg likevel tok med meg paraply i bagen da jeg etter å ha sjekket inn gikk for å innta en tidlig middag. Det skjedde på Nether Inn, rett nedenfor hotellet mitt, og måltidet besto av en porsjon mangers & mash. Det virket som om det denne gang skulle gå langt bedre enn hva tilfellet var sist jeg hadde planer om å se kamp på Dens Park…

 

Noen vil kanskje huske at jeg på min romjuls- og nyttårstur forrige sesong hadde planer om å se lokalderbyet Dundee v Dundee United, og at jeg til og med hadde sikret meg billett, men at jeg i stedet ble offer for det komplette tog-kaos da jeg skulle ha morgenens første tog fra Newcastle. Jeg kom meg altså aldri på kampen, og etter å ha ventet en evighet på at man skulle sette opp busser som erstatning for togene, ankom jeg jeg omsider Dundee først etter kampslutt. Den gang måtte jeg nøye meg med en utvendig kikk på Dens Park morgenen etter, mens jeg i hvert fall fikk med Dundee-derbyet på Tannadice noen måneder senere. Nå som jeg allerede var i byen, tydet imidlertid ting på at jeg denne gang også skulle få med meg kamp på Dens Park.

 

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte, og hun ble ikke bare bygget her i Dundee, men ligger nå også nede i havna som museumsskip, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!

 

Heller ikke denne gang tok jeg meg tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, for jeg satt i stedet kursen mot kveldens kamparena. Dundee er bakkete, og veien fra sentrum opp til byens to ligastadioner går omtrent konstant i oppoverbakke, slik at jeg ga buss nummer 18 æren av å frakte meg i hvert fall en god del av veien. £1,50 fattigere kunne jeg takke sjåføren og stige av et par minutters unna Dens Park, der jeg først stakk innom for å hente billetten jeg hadde betalt skjorta for – eller mer presist £24; som inkluderte et bestillingsgebyr på nokså hårreisende £2 som jeg må si jeg synes var vel stivt. Rimelig var vel heller ikke kveldens kampprogram som jeg plukket med meg for £3, men slik skal det vel være, og for øvrig registrerte jeg at også Dundee er blant de skotske ligaklubbene som ikke har pins i sitt ellers meget brede utvalg av supportereffekter.

 

Siden det fortsatt var nesten to timer til kampstart, fant jeg frem til baren The Ambassador rett oppe i veien på Clepington Road, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg bladde litt i kveldens kampprogram – et program som med fordel kunne ha hatt en tabell, selv om man kun var to runder inn i ligasesongen. Kveldens kamp skulle altså tjuvstarte den tredje ligarunden, og etter å ha blitt slått ut av ligacupen etter gruppespillet, hadde Dundee startet ligasesongen med borteseier over Ross County og hjemmetap for Rangers. Om man skal dømme ut fra samtalene som foregikk blant hjemmesupportere på bordene rundt meg, virket de optimistiske med tanke på poeng mot Hamilton Academical denne kvelden. Gjestene hadde imidlertid åpnet ligasesongen med å holde Rangers til 1-1 på Ibrox, men kanskje er Rangers noe overvurdert i kraft av sitt navn, for Hamilton tapte deretter hjemme for lokalrival Motherwell.

 

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har også holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankly ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, som den gang var den gjeveste europacupen (før ‘Champions’ League-våset). Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man omsider måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano, hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

 

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen, men det skjedde så langt tilbake som i 1910, da Clyde ble slått etter to omkamper. Siden den gang har de fire ganger vært tapende finalist i den turneringen, mens de i hvert fall har vunnet tre av de seks ligacup-finalene de har spilt. Sist gang var i 1973/74-sesongen, så også det begynner å bli en stund siden. Imidlertid har de også to triumfer i Challenge Cup, som vel kan beskrives som en skotsk variant av Football League Trophy, og det har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter nede på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på det nivået før de rykket opp igjen til Premiership. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo den gang tilbake på første forsøk da de sikret seg nytt opprykk som divisjonsvinner i 2014.

 

Kanskje kan det være et naturlig mål å forbedre forrige sesongs 8. plass, men etter å ha mistet sin toppscorer Kane Hemmings til Oxford United kan det kanskje bli tøft. Hemmings 21 ligamål var nest flest i Premiership forrige sesong, og da jeg i mars så Dundee-derbyet på Tannadice så la jeg da også godt merke til hvordan Hemmings scoret begge målene i førsteomgang og imponerte periodevis så lenge Dundee spilte med fullt lag og han fikk assistanse fra medspillerne. Vel, mitt besøk på Tannadice var uansett for lengst historie, men om ikke annet forventet jeg noe bedre kundebehandling på Dens Park; noe som i sannhetens navn ikke skulle så altfor mye til. Og etter en svipptur innom også Whites Bar, kunne jeg returnere til kveldens kamparena og ta plass på Bobby Cox Stand på den ene kortsiden.

 

Dens Park er selvsagt sammen med Tannadice kjent for å være den britiske ligafotballens to nærmeste naboer, og førstnevnte ble åpnet i 1889 da Dundee FC flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port. Den har også vært klubbens hjemmebane siden den gang, og i dag er det først og fremst de to kortside-tribunene Bobby Cox Stand og Bill Shankly Stand som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 resulterte dessverre i at de tidligere ståtribunene her måtte erstattes av nye moderne sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to tribunene er temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

 

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne spor av anleggets karakter, og til venstre for der jeg nå sto ser på hovedtribunen Main Stand raskt tydelige bevis på hvordan anlegget tidligere var noe ovalt. Det vil være naturlig å tenke seg at dette var en følge av at anlegget tidligere også har vært benyttet til greyhound racing i to perioder, med tribunene som ble tegnet av mesterarkitekten Archibald Leitch er eldre enn som så. Uansett så betyr det at dersom man sitter midt på hovedtribunen så vil man være lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig og fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør den fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra.

 

På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det har vært snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, og restene av betongavsatsene for ståplasser som fortsatt er synlig på den ene flanken er nå utilgjengelig for publikum. Men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt – så lenge det varer… Dessverre er det nemlig ikke alle som setter like stor pris på klassiske anlegg, og i tillegg er det skumle planer som noen dager tidligere nok en gang hadde dukket opp i media.

 

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben allerede i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny og moderne tribune. Året etter annonserte man at man regnet med snarlige “positive nyheter” angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Nå har det jo heller ikke ikke vært mangel på personer som opp gjennom årene har ment at byens to store klubber burde banedele, og at et eventuelt nytt stadion burde være felles for de to. Ikke minst var det et tema da Skottland søkte om å få være vertskap for EM 2008, men da skottene ikke fikk mesterskapet ble det heldigvis lagt på is, og heller ikke innad i klubbene har det vært voldsom begeistring for idéen om banedeling. Men…

 

Få dager tidligere hadde det igjen dukket opp lite lystige historier i media, der klubbledelsen i Dundee igjen uttrykte ønske om å forlate Dens Park til fordel for et nybygg i byens utkant. Eiernes oppkjøp av en tomt i Camperdown Park-området tyder jo dessverre på at så vil kunne være tilfelle. Som om ikke det var ille nok, våknet med dette også alle spaltistene som tok til ordet for at den eneste fornuftige løsningen var at Dundee United ble med på flyttingen slik at de to kunne dele hjemmebane. Spalten til Michael Gannon i Daily Record var et godt eksempel i så måte, men når han presterer å lire av seg fraser som at Dens Park ikke lenger er ‘fit for purpose‘ og at det er som en favela å regne sammenlignet med dagens moderne stadioner, så mister han ikke så rent lite av troverdigheten hos undertegnede.

 

Gannon må gjerne ønske seg et landskap der samtlige ligastadioner er identiske plastikk-anlegg som fremstår som kjipe blåkopier av hverandre, og hvor det er naturlig for klubber i samme by å banedele, men han må ikke tro at han i så fall taler for et samlet supportkorps. Det han elegant avfeier som ‘nostalgisk nonsens’ er noe av det som har vært med å forme klubbenes og supporternes egen historie, identitet og tilhørighet. Om Gannon var flau over Dens Park, så falt den delvis i god smak hos undertegnede, men det skulle bli tydelig at den moderne fotballen allerede har inntatt anlegget uavhengig av hvor fjonge de klassiske gamle tribunene fortsatt er. For jeg har vel knapt opplevd maken til elendig stemning på dette nivået som det jeg skulle bli vitne til denne kvelden, men mer om det etter hvert.

 

I og med at det har regnet stort sett hver gang jeg har befunnet meg i Dundee, var det vel ingen overraskelse at de allerede hadde begynt å regne i det som åpenbart er Skottlands svar på Bergen da speaker ønsket velkommen til ‘en fredagskveld med festfotball under flomlysene’. Vel, det var i hvert fall fredag kveld, og flomlysene var riktignok også tent, men festen fant aldri veien til Dens Park, og ikke minst var det et tilsynelatende alt annet enn feststemt publikum som hadde møtt opp. Til tross for at Dundee startet best og styrte kampen det første kvarteret var det knapt en lyd å høre fra de 5 287 fremmøtte annet en unisone utbrudd av “oooh” og “aaah”når en av hjemmeheltene skjøt like over, eller en aldri så liten høflig mini-klappsalve ved en god pasning.

 

Etter å ha sett at det var noen ledige seter på bakerste rad, hadde jeg rett før kampstart sneket meg dit opp med forhåpninger om at det ville gjøre det enklere å få lov til å se kampen stående, men da dommerens fløyte signaliserte starten på kampen fikk jeg meg en aldri så liten overraskelse. Som om det var signalet de alle ventet på, satt alle seg ned på setet sitt som en lydig hund, og der et tresifret antall mennesker to sekunder tidligere hadde stått oppreist, var jeg nå plutselig den eneste som sto oppreist bortsett fra en håndfull bortesupportere på motsatt kortside. Jeg har jo lest om hvor strenge man er på dette på Dens Park, og kanskje var det ikke tilfeldig at de minst 4-5 ganger før kampstart fortalte over høyttaleranlegget hvor farlig det var å se kampen stående og at dette derfor var strengt forbudt og ville føre til at man risikerte å bli kastet ut. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde kjøpt billett på bortetribunen der et lite antall supportere i hvert fall så ut til å få lov til å stå i fred.

 

Kanskje savnet nok hjemmelaget nevnte Hemmings på topp, for selv om de hadde tatt et initiativ, klarte de ikke å omsette overtaket i scoring eller de største sjanser. Mot spillets gang tok i stedet gjestene ledelsen på fantastisk flott vis da unggutten Darren Lyon hamret ballen i krysset fra rundt 25 meter. Dee-keeper Scott Bain måtte kapitulere, og 21-åringen Lyon kunne feire sitt første mål for The Accies. Han vil neppe score mange flottere! Kun fire minutter senere fikk imidlertid Dundee uttelling da Mark O’Hara profitterte på håpløs markering i forbindelse med en corner. Han fikk løpe inn veldig alene på bakre stolpe, og utlignet fullt fortjent til 1-1. Det utløste kveldens første og eneste virkelige jubelbrus blant hjemmefansen, der det eller ikke var det minste tegn til synging på tribunen. Vertene presset likevel på, og kun udyktighet foran mål hindret de i å snu kampen. Nærmest var de da Darren O’Dea headet like utenfor og da debutanten Faissal El Bakhtaoui avsluttet utenfor fra god posisjon.

 

Dermed sto det 1-1 til pause, og da jeg vet av erfaring hvor lite man i Dundee setter pris på røykerne blant publikum, valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å smake på klubbens paier. For £1,95 fikk jeg en scotch pie som tross alt falt godt i smak, men den kunne ikke riktig ennå skylles ned av en glohet Bovril som kostet meg urimelige £2,10. Ågerpris! Sesongens første Bovril er muligens også den dyreste jeg noen gang har kjøpt..? Men den gjorde i hvert fall godt i skrotten der man ut fra været å dømme skulle tro det var oktober eller november og ikke midten av august. Regnet fortsatte å bøtte ned hele kvelden, og det var rett og slett temmelig ufyselig. Kanskje kan også noe av forklaringen på den totale mangelen på atmosfære ligger der, men jeg tvilte litt, og undret meg først og fremst over hvor det hadde blitt av gruppen av Dundee-fans som på bortetribunen på Tannadice hadde sørget for slik stemning noen måneder tidligere.

 

En som tydeligvis hadde benyttet pausen godt var Hamilton-manager Martin Canning, for hans gutter tok etter hvert over spillet i andre omgang, der spesielt Louis Longridge var god på venstrekanten og skapte en god del hodebry for vertene. Darian MacKinnon hadde en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom, men alene med keeper Bain satt han ballen utenfor. Dundee-laget var en skygge av seg selv etter pause, men Rory Loy tvang i hvert fall frem en god redning fra Accies-keeper Remi Matthews. Det var dog Hamilton som kom nærmest, og ikke minst da Michael Devlin headet en corner på mål, der Dundee-forsvarer Kevin Holt fikk klarert på streken. Dermed endte det 1-1, og Dundee var dermed foreløpig på tabelltopp i noen timer. Likevel var det et tydelig misfornøyd hjemmepublikum som virket like utilfreds som sin manager Paul Hartley, men de bør kanskje se seg i speilt da de for meg var den største skuffelsen av alle den kvelden.

 

Jeg forlot biblioteket Dens Park, og siden regnet fortsatt høljet ned unnet jeg meg en buss tilbake. Mens jeg ventet på den forsøkte jeg å huske sist gang jeg så ligafotball med så tamt publikum på tribunen. Det eneste jeg kan komme på var kampen Cardiff City v Reading i november 2014, da det hadde vært fullstendig dødt om det ikke var for bortefansen. Det hadde også vært tilfelle denne kvelden i Dundee, men når man tilsynelatende har klart å kue sine egne supportere til å bli lydige roboter, så ligger nok noe av forklaringen her. For egen del klarte jeg nesten å surre meg bort da jeg etter å ha hoppet av bussen skulle ta en snarvei som viste seg å ikke være så kløktig som det jeg først trodde. Jeg fant dog tilbake til Nether Inn, der jeg så britenes kvinnelige landhockey-lag ta OL-gull mens jeg unnet meg en pint…og da jeg trakk meg tilbake til Queens Hotel ble det jammen nok et glass for høflighets skyld før jeg fant senga.

Scottish ground # 14:
Dundee v Hamilton Academical 1-1 (1-1)
Scottish Premiership
Dens Park, 19 August 2016
0-1 Darren Lyon (13)
1-1 Mark O’Hara (17)
Att: 5 287
Admission: £22 (+£2 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: n/a

 

Next game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
Previous game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

 

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg