Royton Town v Dukinfield Town 18.08.2016

 

Torsdag 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

Da jeg først våknet opp i Skottland, var det selvsagt på sin plass å finne en frokost som inkluderte haggis, og rett over veien for mitt hotell lå Orchard Hotel, der jeg faktisk ladet opp til kamp da jeg så Falkirk v Rangers tilbake i mars. De hadde en fristende frokostmeny, og man kan knapt få en bedre start på dagen enn det jeg fikk ved å bli servert en full scottish breakfast som inkluderte både haggis, black pudding og tattie scone. Skottland er herlig, men etter denne himmelske frokosten var det på tide å pakke snippesken, sjekke ut fra Antonine Hotel og oppsøke togstasjonen Falkirk High for å midlertidig forlate Skottland med en svipptur sør for grensen. Mitt reisemål for dagen var Manchester, og etter den første korte etappen til Haymarket, kunne jeg der stige på 10.12-toget som skulle frakte meg helt ned til Manchester Piccadilly.

Klokka hadde blitt halv to da jeg satt føttene på perrongen på Manchester Piccadilly og tok rulletrappen ned til metroen for å kjøpe en dagsbillett for både trikk og buss. Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Ibis budget-hotellet på Great Pollard Street, der jeg en rekke ganger tidligere også har hatt base. Selv om det så absolutt er gangavstand dit, valgte jeg å ta Ashton-trikken én holdeplass østover til stasjonen New Islington, som ligger rett ved hotellet, siden jeg tross alt hadde investert i en dagsbillett. Etter å ha fått sjekket inn, gikk turen raskt tilbake med trikken for å treffe en venninne over et måltid ved Wetherspoons-puben ved Piccadilly Gardens, og siden torsdag er ‘Curry Club’ valgte jeg meg en stor Beef Madras som ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow.

Torsdag er stort sett også en dag med et særdeles tynt kamputvalg, og selv om jeg denne torsdagen fant en håndfull kamper i den engelske pyramiden, var halvparten av de kamper som involverte reservelag. I NWCL banedeler imidlertid St. Helens Town med Prescot Cables mens de fullfører arbeidet med sin egen nye hjemmebane, og et gjensyn med deilige Hope Street hadde nok ikke vært å forakte. I Northern League sto også Durham City oppført som hjemmelag denne kvelden, men de banedeler nå med Consett, hvis nye hjemmebane var så nitrist at jeg nesten mistet livsgnisten fullstendig da jeg gjorde unna det som nok ganske sikkert blir stående som eneste visitt der. Ti ville hester ville ikke kunne dratt meg dit denne kvelden, og selv om St. Helens Town ble vurdert, valgte jeg meg likevel til slutt en ny destinasjon og oppgjøret Royton Town v Dukinfield Town i Manchester League Premier Division.

Etter å ha tatt farvel med min venninne var det etter hvert på tide å vende snuta mot Royton-området helt nord i Oldham, og det var buss nummer 182 som fikk æren av å frakte meg de tre kvarterene til mitt bestemmelsessted, selv om det i sannhetens navn tok noe lenger tid da bussen i perioder stampet i trafikkorken ut av Manchester. Holdeplassen der jeg steg av ligger rett over veien fra puben Carter’s Arms, og det var selvsagt ikke helt tilfeldig, men snarere et resultat av god planlegging. Tanken hadde naturligvis vært å foreta en pitstop her for å innta flytende forfriskninger før jeg spaserte ned til Royton Towns nye hjemmebane som ligger kun fem minutters gange unna, og jeg var nokså sikker på at det der ikke ville tilbys noe slikt.

Royton er en liten by som det er mer naturlig å se på som en nordlig forstad til Oldham, for det er det den i realiteten fremstår som, og de drøyt 20 000 innbyggerne sorterer da også under ‘storbykommunen’ Metropolitan Borough of Oldham. Royton ligger drøyt 2,5 kilometer nord-nordvest for sentrale Oldham, rundt en halv mil sør-sørvest for Rochdale, og en og en kvart mil nordøst for sentrale Manchester. Så sent som på 1700-tallet var det et meget landlig område der de få innbyggerne stort sett drev landbruk, men noen tiår senere hadde man en eksplosjonsartet utbygging og befolkningsvekst, og som så mange andre byer i området ble Royton etter den industrielle revolusjon et et sentrum for tekstilindustrien. På det meste hadde man over 40 bomullsspinnerier – noen av de blant landets største – som var arbeidsplasser for over 80% av stedets befolkning, og på det meste sto Royton og Oldham alene for 13% av verdens produksjon. Byens siste bomullsspinneri stengte i 1998, men noen av de store byggene er fortsatt å se, og et av de skulle gi et interessant bakteppe for kveldens kamp.

Etter å ha overlevd de lokale stamkundenes skepsis og slukket tørsten med en pint, tenkte jeg å benytte anledningen til å ta en aldri så liten spasertur ned til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, der kveldens kamp skulle spilles. Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribuner på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte.

Etter å ha fullført runden rundt Boundary Park var det på tide å ta seg tilbake til Oldham Academy North, der det skulle være kampstart klokka 19.45, og som navnet røper så er dette ganske riktig en bane som ligger tilknyttet en nybygget utdanningsinstitusjon. Jeg liker jo ofte å ankomme tidlig, men med det i tankene mistenkte jeg at det ikke ville være særlig ramme rundt kampen, og dette viste seg å stemme da jeg fant frem til adkomsten som faktisk gikk via en av skolebygningenes korridorer, der jeg registrerte at hjemmelagets garderobe for anledningen var det som normalt er skolens jentegarderobe. Inne bak en slags skranke i inngangspartiet satt en klubbrepresentant som bekreftet at det bare var å følge korridoren som ganske riktig ledet ut til banene på baksiden, og det var ikke akkurat med vann i munnen at jeg speidet ut over kveldens kamparena.

Jeg har jo en stund hørt ‘skrekkhistorier’ om såkalte caged grounds som gjør sitt inntog i de britiske fotballpyramidene, og fotballbanen her er en slik – gjerdet inne med et nettinggjerde slik at publikum på innsiden må stå langs sidelinjen uten noe som helst av tribunefasiliteter. Det skulle etter hvert vise seg at mange av de lokale fremmøtte valgte å stå på utsiden av gjerdet, ved siden av inngangen der de kunne stå på toppen av en liten mur og se kampen fra elevert posisjon. Banens underlag er tidsriktig men usjarmerende kunstgress, og om det ikke hadde vært for et interessant bakteppe hadde jeg ganske sikkert følt at jeg hadde funnet en ny utfordrer til Consett om tittelen ‘kjipeste besøkte anlegg’ på step 7 og over. Da det nærmet seg kampstart fikk vi da også beskjed om at man ville ha publikum over på bortre langside eller utenfor gjerdet, og da forsvant jo også dette bakteppet om man da ikke ville stå på utsiden. Man skal ikke være altfor kresen på dette nivået, og det er sikkert et funksjonelt sett glimrende anlegg for klubbens behov, men jeg var nå litt usikker på om jeg hadde gjort et riktig valg.

Royton Town ble stiftet som et bedriftslag for firmaet Stotts Benham, og tok dagens navn i 1985. De spilte i Rochdale Alliance Premier Division, der de var ubeseiret i over to og et halvt år da de i 1994 tok steget opp i Lancashire Amateur League. På tre år spilte de seg opp fra Division Two til Premier Division, men problemer med deres daværende hjemmebane førte til at de ble degradert. Etter å ha funnet en ny hjemmebane var de snart tilbake, og i 2001 tok de plass i Manchester League, der de vant Division One i sin debutsesong og rykket opp til Premier Division, der de fortsatt oppholder seg. Dette er altså non-leagues step 7, eller nivå 11 totalt om man vil, og Royton Town vant denne ligaen i 2004. Siden den gang har de vekslet mellom å kjempe i toppen og å slite i bunnen, men forrige sesongs andreplass bak vinneren Prestwich Heys var deres beste sesong siden den nevnte ligatriumfen.

Kveldens gjester var Dukinfield Town, som har enda lenger fartstid i denne ligaen, men ingen av de virker vel spesielt interesserte i å ta steget opp i NWCL. Den eneste søkeren forrige sesong var jo ligavinner Prestwich Heys som nå har tatt det nevnte steget opp, og uten at jeg kjenner de andre klubbene og deres hjemmebaner, er det vel kanskje heller ikke altfor mange av de som ville oppfylt kravene til spill på step 6. Før vi ble gjetet over på bortre langside med beskjed om å stille oss bak sperrebåndene, hadde jeg støtt på en groundhopper som dro kjensel på meg, uten at jeg nå er i ferd med å huske hans navn, og han ble igjen oppsøkt av en annen groundhopper han kjente. Den kanskje eneste naturlige kandidaten til å søke var jo Rochdale Town som på kontroversielt vis ble degradert fra NWCL til nettopp Manchester League i sommer. Men…

Rochdale Town ble altså som sagt degradert etter at man mente å ha funnet mangler ved det som var en av undertegnedes favoritt-arenaer i NWCL, og klubben hevdet at det kun dreide seg om en manglende lås på et toalett, mens motparten hevdet det kun var en av flere mangler som hadde blitt påpekt. Rochdale Town anket avgjørelsen, men tapte, og ble erstattet av nok en flunkende ny klubb i form av City of Liverpool FC. Jeg var nok blant flere som håpet at Rochdale Town kunne returnere etter en sesong på step 7, men nå kunne de to groundhopperne fortelle triste nyheter som jeg ikke hadde fått med meg, og som gikk ut på at klubben kun et par dager tidligere hadde valgt å legge ned driften.

Vel, det var uansett en avsporing, og også ved Oldham Academy North var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta – unnskyld, 4G-matta – der spillerne nå var kom spaserende gjennom åpningen i nettinggjerdet og tok seg ned på banen for å starte kveldens kamp. Det er vel også på sin plass å nevne at Royton Town sto med 1-1-1 på de tre første ligakampene mens gjestende Dukinfield Town sto med 1-0-2, og mine samtalepartnere mente det virket noe usikkert denne sesongen, men tippet at Royton Town igjen vil kunne være å finne i det øvre sjiktet av tabellen.

Det var en jevn start på kampen, og selv om det var en og annen sjanse og halvsjanse begge veier, var det foreløpig noe som manglet helt der fremme. Jeg har jo dessuten tidligere uttrykt hvordan jeg føler at det fort kan bli litt tamt og ‘pent og pyntelig’ på kunstgress, og det var også en følelse jeg sto med denne kvelden. En annen følelse jeg sto med var at det lå et mål i lufta og at det etter hvert virket som om hjemmelaget var mest troende til å score det, men til tross for et par muligheter var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben. Selv måtte jeg bare vente på at de skulle dukke opp igjen, og uten noe program å lese i, gikk jeg i stedet tilbake til bortre langside for å samtale litt med de to tidligere nevnte groundhopperne.

Andre omgang skulle bli en noe friskere affære, og snaut ti minutter etter pause tok hjemmelaget ledelsen da Jordan Schofield fikk nettkjenning og sørget for 1-0. Det var ikke helt ufortjent, selv om gjestene hadde hengt godt med, men drøyt ti minutter senere doblet Royton Town også ledelsen. Denne gang var det Wayne Dean som fikk kreditert et flott mål, og vi sto vel med en følelse av at kampen var avgjort. Dukinfield yppet seg litt, men hjemmelagets ledelse var vel egentlig aldri alvorlig truet, all den tid gjestene ikke fikk noen redusering, og foran det jeg talte meg frem til å være 46 fremmøtte sikret Royton Town seg alle tre poengene da 2-0 også ble sluttresultatet.

Jeg forlot raskt åstedet og spaserte den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer 181 snart kom for å plukke meg opp. Drøye 35 minutter senere var jeg tilbake i sentrale Manchester der jeg unnet meg en svipptur innom en pub. Turen gikk deretter innom en kolonial for å kjøpe inn litt snacks som jeg tok med meg på trikken og satt kursen tilbake til hotellet og fant senga. Dagen etter skulle jeg igjen opp til Skottland, så etter å ha lest litt i min medbragte bok var det nok greit å få seg litt søvn.

 

 

English ground # 358:
Royton Town v Dukinfield Town 2-0 (0-0)
Manchester League Premier Division
Oldham Academy North, 18 August 2016
1-0 Jordan Schofield (55)
2-0 Wayne Dean (66)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical
Previous game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg