Onsdag 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic
Jeg hadde en meget tidlig start denne morgenen, men kom meg opp slik at jeg rakk både dusj og øvrig morgenstell før jeg snek meg ut fra The George et par minutter før klokka slo 07.00. Jeg skulle forlate Desborough med 07.12-bussen til Market Harborough, og heldigvis åpnet Co-ops supermarked over veien allerede klokka sju, og der den lå rett ved siden av bussholdeplassen rakk jeg å stikke innom for å kjøpe inn frokost i form av smørbrød og juice. Etter å ha vurdert en rekke alternativer, hadde jeg omsider latt meg friste nok av et besøk hos Linlithgow Rose til at jeg følte den tidlige starten og lange reisen opp til Skottland var en liten pris å betale. Jeg hadde etter planen kun åtte minutter på meg til å bytte fra buss til tog i Market Harborough, så heldigvis kom buss X10 i rute, og kunne etter omtrent tjue minutter slippe meg av utenfor jernbanestasjonen der.
Uten problem kom jeg meg også på riktig tog og fikk unnagjort den snaut 40 minutter lange etappen opp til Derby. Der var det nesten en halvtime å vente før jeg kunne ta plass på toget som skulle frakte meg så langt som til Haymarket i Edinburgh, og på den fire og en halv time lange etappen kunne jeg også få meg litt mer søvn. Så får det heller være at jeg surret det til da jeg skulle bytte tog for den siste etappen til Falkirk, som jeg hadde valgt som base. De to Falkirk-stasjonene Falkirk High og Falkirk Grahamston betjenes blant annet av tog som går forskjellige ruter mellom Edinburgh og Glasgow, og til tross for at jeg burde husket det etter mitt forrige besøk i Falkirk, klarte jeg nå å blande de to.
Av en eller annen grunn fikk jeg det plutselig for meg at Falkirk High var nærmest min destinasjon, mens det i realiteten var Falkirk Grahamston jeg skulle til. Nå er jo ikke avstanden på noen måte fullstendig avskrekkende, men etter rundt sju timers reise og med drøye tre ukers bagasje å dra på, valgte jeg likevel å benytte meg av en drosjebil som sto rett på utsiden av Falkirk High. Drosjekusken fikk skysse meg til Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £35 for overnatting, og jeg ble raskt sjekket inn slik at jeg kunne komme meg ut i byen og få litt mat i skrotten. Haggis sto nå selvsagt øverst på ønskelisten, og rett rundt hjørnet lå Wetherspoons-puben The Carron Works, der jeg valgte meg en porsjon haggis, neeps & tatties før jeg etter hvert satt meg på toget til Linlithgow for å få tid til å utforske et par av den byens puber.
Linlithgow er en by med snaut 20 000 innbyggere, og som ligger tre norske mil vest for Edinburgh. Den ligger nordvest i regionen West Lothian, og er for mange først og fremst kjent for Linlithgow Palace, som var fødested for både James V av Skottland og Mary, Queens of Scots. Her var det allerede på 1100-tallet et kongelig herskapshus som rundt år 1300 av engelske styrker ble erstattet av en festning kjent som The Peel, hvis oppgave var å sikre forsyningsrutene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle. Denne ble angrepet, rasert og erobret av Robert Bruce og hans skotske styrker. Senere ble den delvis ødelagt i en brann på 1400-tallet, før James I av Skottland bygget den opp igjen som bolig for de skotske kongelige. Slottet er i dag en ruin, men også en populær turistattraksjon.
Det er altså masser av historie i Linlithgow, og et lite stykke nord for byen hadde den antoninske mur sin vestlige ende i Bo’ness. Jeg tok vel for meg dette etter mitt besøk ved Falkirk Stadium tilbake i mars, men for ordens skyld så kan jeg gjenta at den antoninske mur var en romersk forsvarsmur som ble påbegynt i år 142 på ordre fra den romerske keiser Antoninus Pius, og som skulle erstatte den langt mer kjente Hadrians mur 160 kilometer lenger sør. ‘Muren’ var tre meter høy og fem meter bred, og strakte seg 63 kilometer over det skotske lavlandet (fra Firth of Clyde til Firth of Forth) som var under piktisk kontroll, og man fikk reist 19 små fort langs muren før den ble oppgitt. I motsetning til den mer kjente Hadrians mur som ble bygget i stein, er mesteparten av den antoniske mur i dag borte, da den var bygget av jord og tre. Jeg skulle gjerne tatt en utflukt til et av stedene man fortsatt kan se seksjoner av den, men nå hadde jeg annet fore.
Linlithgow skal nemlig ha en rekke gode puber, og jeg aktet å sjekke ut et par av disse etter å ha unnagjort den 12-13 minutter lange togturen østover fra Falkirk Grahamston. Første stopp i så måte var The Four Marys, før turen gikk videre til Crown Arms, og etter å ha tømt glasset var det på tide å fortsette mot kveldens kamparena, Prestonfield, der det skulle være avspark klokka 19.00. Det var fortsatt godt over en time til kampstart da jeg ankom, og det er ikke alltid vanlig at klubbene i den skotske junior-pyramiden har klubbhus med bar, men Linlithgow Rose har på utsiden av anlegget sin egen Social Club, som man kaller det nord for grensen, og der slo jeg meg ned med en pint Strongbow som vel kostet meg £3.
Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og er en av de største og mest kjente klubbene i den skotske junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, besto den skotske junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi forflytter oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne i East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.
Etter den nevnte reformen i junior-pyramiden, har Linlithgow Rose vært å finne i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West Region og SJFA North Region). Denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. For klubbene i den skotske junior-pyramiden er det likevel Scottish Junior Cup som har vært den gjeveste av alle titler, og den har The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006, 2010), i tillegg til at de har vært tapende finalist tre ganger (1974, 2003, 2013). Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre junior-regionenes respektive tittelvinnere fra foregående sesong, og senere også forrige sesongs vinner av Scottish Junior Cup, og junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.
Allerede i denne første sesongen var Linlithgow Rose en av representantene, og tok seg til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Det skal i tillegg nevnes at også klubber med lisens både hos ‘junior-forbundet’ SJFA og det ‘ordinære’ skotske fotballforbundet SFA også fikk delta i skottenes FA Cup, men det begrenset seg kun til klubben Girvan, inntil Linlithgow Rose og Banks O’Dee også oppnådde en slik status for et par år siden, og nå altså får delta på fast basis. Det utnyttet The Rose til det fulle sist sesong da de skapte noe bortimot furore og blant annet slo ut ligaklubben Forfar Athletic på bortebane i sin ferd mot femte runde – tilsvarende åttendedelsfinalene. Det måtte en Premiership-klubb til for å slå de ut da de gikk ned med flagget til topps etter tap 2-4 borte mot Ross County etter 1-1 til pause. En heroisk cupinnsats var over, men Linlithgow Rose hadde virkelig satt junior-fotballen på kartet igjen.
I den skotske junior-pyramiden er det imidlertid ikke altfor vanlig med kampprogram, og selv om klubber som Linlithgow Rose trykker opp program til noen av sine større kamper, var det ikke noe slikt denne kvelden, slik at jeg ikke hadde noe program å bla i der jeg nøt min pint i deres godt besøkte social club. Jeg kunne imidlertid registrere at The Rose hadde åpnet sesongen med å tape sine to første kamper, og etter at de var ubeseiret hjemme på Prestonfield hele forrige sesong, var det nok et lite sjokk å tape 1-2 hjemme for Broughty Athletic i sesongpremieren. Det ble fulgt opp med bortetap mot Camelon Juniors, før sesongens første poeng kom med borteseieren over Penicuik Athletic. Det betød at Broxburn Athletic helst burde slås om de skulle holde følge med klubber som Kelty Harts og regjerende mester Bonnyrigg Rose.
De to sistnevnte er de to siste sesongers ligamestre og de to klubbene som endte forrige sesong foran Linlithgow Rose. Broxburn Athletic sto på sin side med 1-1-1 etter de tre første kampene, og selv om hjemmelaget var favoritter, forventet man en tøff kamp mot klubben som endte forrige sesong på 6. plass. Det nærmet seg sakte men sikkert avspark som plutselig hadde blitt fremskutt til klokka 18.45, og jeg gikk for å betale meg inn med de £6 som ble avkrevd for inngang til det som har vært klubbens hjemmebane siden 1949. Siden den gang har det blitt til det som etter manges mening er et av junior-pyramidens beste stadioner, og selv om jeg ved min ankomst hadde hatt et visst innsyn over gjerdet, kunne jeg nå endelig ta en ordentlig og nøyere kikk rundt anlegget.
Jeg kom inn på den ene flanken av den nærmeste kortsiden, og på den kortsiden er det klassisk ståtribune med betongavsatser under åpen himmel. Det er det også på langsiden man får foran seg på høyre side innenfor inngangspartiet, og her er det midt på langsiden også et flott overbygg som gir tak over hodet såfremt man ikke står helt foran. På bortre kortside er det kun en gressbanke bak mål, men et par familier hadde slått seg ned her som om de var på piknik. I hjørnet på denne kortsiden var det tydeligvis også et andre inngangsparti, og kanskje var det også i bruk denne kvelden, for det var åpenbart bemannet av en kar da jeg gikk forbi her.
Anlegget domineres av hovedtribunen på den andre langsiden, og dette er en toetasjes affære som kunne hørt hjemme i Football League. I underetasjen er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det hard standing, selv om man nok vil ha noe begrenset utsikt grunnet laglederbenkene rett foran. Andreetasjen entres via trapper på flankene, og byr på sitteplasser i form av 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger. Denne ruvende tribunen står midt på langsiden, med ytterligere hard standing på begge sider av denne. Jeg beveget meg igjen over mot den andre langsiden og tok oppstilling på ståtribunen der i påvente av den nå nært forestående kampstart.
Rose startet best, men det gikk et drøyt kvarter før Tommy Coyne hadde den første reelle muligheten med et skudd som ble flott blokkert av bortekeeper Connor Wallace. Etter at Ross Gray hadde på seg ryggsekken og skjøt over, var Coyne igjen på farten med en avslutning som gikk like utenfor stolpen da han nok burde ha scoret. Vi nærmet oss halvtimen da Rose fikk en aldri så liten advarsel i form av et Broxburn-frispark som Kieran Anderson sendte like utenfor, og ytterligere en advarsel kom da Alexander Miller stjal ballen i Rose-forsvaret. Med kun Rose-keeper Richie Barnard mellom seg og målet, forsøkte han å plassere ballen i det bortre hjørnet, men traff stolpen. Hjemmelaget tok kanskje ikke advarselen på alvor, og fire minutter senere fikk de unngjelde da gjestene tok ledelsen.
Kieran Anderson ble spilt gjennom, og Rose-forsvaret virket mer opptatt av å rope på offside enn å følge mannen som satt ballen mellom beina på Rose-keeper Barnard og i mål til 0-1. Ledelsen varte imidlertid ikke lenger enn to minutter, for da dommeren mente at et innlegg ble blokkert med armen av en Broxburn-forsvarer, pekte han resolutt på straffemerket. Tommy Coyne steg frem og utlignet til 1-1 med seks-sju minutter til pause. Nå hadde Rose våknet igjen, men til tross for at de presset på og hadde et par halvsjanser, sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for halv tid og en rekke supportere strømmet mot utgangen for å unne seg en rask pause-pint i klubbhuset.
En av de var undertegnede, som ble overraskende raskt servert, og etter å ha tømt glasset hadde jeg til og med tid til overs til å teste klubbens paier ved matutsalget øverst på ståtribunen på langsiden. Jeg betalte £1,50 for en scotch pie som var så god at jeg sporenstreks gikk til innkjøp av en til idet spillerne igjen inntok banen og gjorde seg klar for de siste 45 minuttene. De skotske paiene er ofte mye mer “fettete” enn de man blir servert sør for grensen, og jeg har hørt flere mistenke noen av de for å være frityrstekt, men de er stort sett alltid også meget gode. Men nok matblogg, og tilbake til fotballen og det som skjedde ute på Prestonfield-matta.
Hjemmelaget hadde allerede spilt seg frem til et par muligheter da Coyne og Blair Batchelor seks minutter ut i omgangen gjorde forarbeidet for Kevin Kelbie som bredsiden ballen i mål fra 16-meterstreken. Linlithgow Rose hadde snudd kampen og ledet 2-1, og kun en god redning fra Broxburn-keeper Wallace hindret ytterligere scoring da Jack Beaumont fyrte av litt senere. Det gikk mot hjemmeseier, men i kampens siste ordinære minutt ble det drama på Prestonfield. Det spørs om ikke dommertrioen overså en hands i forkant av et angrep som endte med at Broxburn Athletic fikk kriget ballen i mål, men kanskje skjedde rettferdigheten fyllest da linjemannen markerte for offside og målet ble annullert. På overtid ble et frispark fra Beaumont stoppet av Broxburn-keeper Wallace, og dermed endte det 2-1.
Linlithgow Rose tok altså sin andre strake seier, og det var som sagt viktig om de hadde intensjoner om å henge med tabelltoppende Kelty Harts, som også hadde vunnet denne kvelden og som nå sto med fire seire av fire mulige. Etter å nok en gang ha sjekket togavgangene tilbake til Falkirk, forkastet jeg tanken om å slå meg ned med en siste pint før jeg dro, og gikk i stedet tilbake mot stasjonen med håp om å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Det rakk jeg med et par minutters margin, og tilbake i Falkirk valgte jeg å sjekke ut sportsbaren Sportsters, uten at det skulle vise seg å være noen direkte glimrende avgjørelse.
Jeg forsto nemlig raskt at det denne kvelden hadde stått ‘Champions’ League kvalifisering på menyen, og her krydde det av utskudd med Celtic-sympatier som hadde møtt opp for å se de motbydelige grønn-hvite på TV. Jeg hadde jo selvsagt registrert med voldsom skadefryd at de til spott og spe hadde tapt det første oppgjøret mot lille Lincoln Red Imps fra Gibraltar, men det ble snart klart for meg at det ikke var håp om noen reprise denne kvelden, og etter å ha tømt glasset forlot jeg bermen for å trekke meg tilbake til hotellet. Der unnet jeg meg i stedet en siste forfriskning i hotellbaren før jeg fant senga etter en lang dag.
Scottish ground # 13:
Linlithgow Rose v Broxburn Athletic 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Prestonfield, 17 August 2016
0-1 Kieran Anderson (37)
1-1 Tommy Coyne (pen, 39)
2-1 Kevin Kelbie (52)
Att: 282 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town
Previous game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
