Tirsdag 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
Også i sør kan de når de vil, og det nøt jeg godt av da jeg etter å ha våknet i Gillingham gikk over veien for å innta en full english breakfast på Medway Cafe, der jeg valgte meg en herlig variant som inneholdt både black pudding og bubble and squeak. Etter en slik knallstart på dagen var jeg klar til å legge ut på dagens reise, og en gang mellom klokka ti og halv elleve forlot jeg Balmoral Guest House og krysset over til togstasjonen i Gillingham for å sette meg på toget til London St. Pancras. Den turen tok rett i overkant av tre kvarter og var første etappe på en dag som tidlig hadde sett frem til som et forventet høydepunkt – uavhengig av hvem jeg valgte meg av de to destinasjonene som det lenge sto mellom.
Det var en rekke alternativ som ble sterkt vurdert, men det ble nokså tidlig klart at det sto mellom Halstead Town v Newmarket Town i ECL Division One og Desborough Town v Leicester Nirvana i UCL Premier, og jeg hadde lenge store problemer med å velge mellom de to. Jeg tenkte kanskje min venninne i Coggeshall hadde lyst på besøk, og hun har siden sist flyttet til Colne Engaine som ligger like utenfor Halstead, men hun ville denne uken være bortreist på ferie, og uten henne virket det nokså problematisk med overnatting i Halstead. Prisene i området var temmelig stive, og det var åpenbart også en utfordring å ta seg tilbake til rimeligere områder etter kamp. Da jeg kunne booke overnatting for rimelige £35 sentralt i Desborough, var det derfor medvirkende til at det til slutt ble tur til Northamptonshire.
St. Pancras kan som jeg tidligere har vært inne på være en litt forvirrende stasjon, der de forskjellige selskapene har avgang fra forskjellige deler av stasjonen, men en rutinert ringrev med mange års reising bak seg i Storbritannia visste nå selvsagt hvordan man skulle ta seg fra det nedre nivået brukt av Southeastern Trains til det øvre nivået som benyttes av East Midlands Trains. Mon tro om det ikke var toget mot Corby som klokka 12.01 forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og 58 minutter senere kunne jeg stige av i Kettering og bevege meg mot busstasjonen. Med over tre ukers bagasje å slepe på, var jeg lite lysten på det som skulle være 12 minutters gange opp til holdeplassen der bussen til Desborough skulle plukke opp, og jeg valgte derfor å unnagjøre også denne lille etappen med buss – ikke minst siden jeg fant en passende buss fra samme selskap.
Bussen fra Stagecoach Northamptonshire kom snart, men sjåføren klarte tydeligvis ikke helt å finne ut av hvordan han skulle klare å gi meg en billett som med et bussbytte dekket meg helt opp til Desborough, og han endte opp med å bare vinke meg på med beskjed om at jeg kunne betale på neste buss. Som sagt så gjort, og etter noen få minutter takket jeg sjåføren og steg av litt lenger inne i sentrum ved byens knutepunkt for rutebiltrafikken. Etter å ha orientert meg frem til riktig holdeplass kom jeg meg også på buss nummer 19 og kjøpte en enkeltbillett til Desborough, der jeg altså hadde bestilt overnatting ved puben The George. Når holdeplassen har fått navn etter puben (noe som ikke er helt unormalt i UK), skjønner man at den er like på utsiden, og sånn sett var det beleilig for undertegnede da jeg etter en liten halvtime kunne stige av.
Desborough er en by med drøyt 10 000 innbyggere, og den ligger i det nordlige Northamptonshire, midt mellom Kettering og Market Harborough. Nærmere bestemt er man her åtte kilometer nordvest for Kettering og samme avstand sørøst for Market Harborough, og for øvrig er man også åtte kilometer sørvest for Corby. Desborough vokste frem rundt tekstilindustrien med sine spinnerier og veverier, og på 1800-tallet spesialiserte man seg her på silke. I 1857 kom jernbanen til byen, men stasjonen ble dessverre nedlagt i 1968, og det var derfor jeg nå altså var avhengig av buss. Ellers forbindes ofte byen med sine sterke forbindelser til Co-op bevegelsen, og i byens nordlige utkant finnes nå litt lett industri.
Da jeg hoppet av bussen var det fortsatt et lite kvarter til innsjekking klokka 14.00, så jeg hadde tid til å unne meg en aldri så liten røykepause (ja, jeg skal prøve å slutte igjen) før jeg raskt ble sjekket inn og kunne installere meg og slappe av litt på rommet. Jeg ivret imidlertid meget etter å spasere opp til kveldens kamparena for å ta en kikk på Desborough Towns hjemmebane Waterworks Field, og siden det for øyeblikket ikke virket å være matservering ved hverken The George eller The Oak Tree rett ved siden av, valgte jeg å la smørbrød fra Co-op-sjappa tvers over veien gjøre nytte som en slags middag som ble inntatt mens jeg trasket oppover Gold Street, som snart endret navn til Braybrooke Road før jeg skimtet de flotte flomlysene foran meg oppe i bakken.
Dessverre kom jeg meg ikke inn på anlegget, slik at jeg måtte nøye meg med en kikk gjennom gjerdet, men det jeg så sørget ikke for å dempe min iver i forkant av kveldens kamp – snarere tvert imot! Men jeg måtte altså smøre meg med tålmodighet der jeg returnerte til The George for å slå i hjel litt tid med en pint eller to og litt lesing i både Non-league Paper og en medbragt bok. Jeg hadde egentlig også vurdert en kjapp busstur tilbake til Rothwell, som bussen hadde kjørt gjennom tidligere, for å ta en kikk på Cecil Street, som var hjemmebane for den ikke lenger eksisterende klubben Rothwell Town, men etter å ha vært i kontakt med min groundhopper-kollega Jim McAlwane hadde jeg fått beskjed om at det ikke var verdt bryet fordi den nå dessverre har blitt jevnet med jorden.
Jim hadde også tenkt seg til Desborough denne kvelden sammen med sin bedre halvdel Sharon, og hadde gitt signal om at han ville ankomme tidlig, men ga nå beskjed om at vi i stedet ville treffes på stadionet. Etter hvert var det på tide å igjen spasere dit opp, og selv om det fortsatt var nesten halvannen time til avspark da jeg ankom, var det nå aktivitet der slik at jeg i hvert fall fikk entret klubbhusets bar utenfor inngangspartiet som fortsatt ikke var bemannet. Innenfor satt klubbrepresentanter opptatt med å stifte kveldens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar der midtsidene falt ut idet jeg mottok det. Jeg fikk et nytt eksemplar med samme resultat, og ‘programselgeren’ ga en av sine kollegaer en humoristisk reprimande der han undret seg om kraften hadde forlatt armene hans med årene, hvorpå vedkommende svarte med et glis at det var fordi kveldens program var så tykt.
Fullt så tykt var det kanskje ikke at akkurat det skulle være noe problem, men de 28 sidene inneholdt en god del interessant lesning som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £2,80. Det var litt rart å tenke på at klubbhuset jeg satt i var en branntomt for noen år siden, for det gamle klubbhuset blant dessverre ned i 2008. De har fått reist et nytt klubbhus, men en mengde troféer, bilder og memorabilia fra klubbens lange historie er tragisk nok tapt for alltid. Heldigvis klarte man i det minste å begrense brannen såpass at den ikke tok med seg de flotte tribuneseksjonene på Waterworks Field, og etter at en klubbrepresentant klarte å rote frem en pin til meg (£2,50), benyttet jeg en røykepause til å stikke hodet innenfor inngangspartiet som nå var i ferd med å åpne.
Desborough Town ble stiftet i 1896, og ble umiddelbart med i Northamptonshire League som hadde startet opp året før. Når man vet at denne ligaen i 1934 endret navn til dagens United Counties League, så skjønner man også at Desborough Town har meget lang fartstid i ligaen, og med unntak av 1945/46-sesongen har de deltatt i samtlige av denne ligaens sesonger siden den gang. I tillegg har de alltid vært å finne i dens toppdivisjon, som de har vunnet ved ni anledninger – 5 mens den het Northamptonshire League, og 4 etter navnebyttet til UCL. Kun Rushden Town har vunnet den flere ganger. Desborough Town har også et noe spesielt kallenavn med opphav i den lokale dialekten, og det er for øvrig ikke bare i fotballsammenheng at man ser “Ar Tarn” bli brukt. For de som fortsatt måtte lure, så er det altså den lokale varianten av ‘our town‘.
Northamptonshire League ble vunnet i 1901, 1902 og 1907, men det var nok 1920-årene som var klubbens virkelige gullalder, da ligaen igjen ble vunnet i 1921, 1924, 1925 og 1928. I 1926/27-sesongen tok de seg også for første og hittil eneste gang til FA Cupens ordinære runder, og borte mot Football League-klubben Doncaster Rovers var de åtte minutter fra å sikre seg omkamp hjemme i Desborough da tåka sørget for at kampen ble avbrutt. Da de senere returnerte til Belle Vue for å prøve igjen vant imidlertid Doncaster Rovers 3-0. Etter andre verdenskrig og det tidligere navnebyttet til United Counties League har de måttet nøye seg med ligatitler i 1949 og 1967, så det er nå en stund siden sist.
Det siste drøye tiåret har de i stedet vært nokså fast innslag på tabellens midtre og nedre del, mens unntaket var en god 2007/08-sesong der de endte på 3. plass samtidig som de triumferte i UCLs ligacup etter finaleseier over Daventry Town. Med klubbens mildt sagt lange historie i denne ligaen, virker det jo selvsagt som om Ar Tarn sier seg tilfreds med tilholdet der og ikke har store vyer om å ta steget videre oppover i pyramiden, og akkurat det fikk jeg vel på nokså kort og konsist vis bekreftet fra en klubbrepresentant som jeg vekslet noen ord med før jeg kikket innenfor inngangspartiet. Og du verden for en perle jeg fikk se da jeg endelig kunne speide utover Waterworks Field!
Anlegget entres på kortsiden der man har klubbhuset på utsiden, og her har man bak mål et flott tribunebygg som er kledd i blått bølgeblikk og gir tak over hodet til de som velger å stå på den såkalte hard standing som finnes her. Ved siden av har man ved inngangspartiet et mindre parti med et noe mer spinkelt overbygg, og når man tar turen over på den venstre langsiden er det også tilfelle her, der et tilsvarende parti strekker seg bortover mot det som altså er anleggets virkelige perle – nemlig hovedtribunen som står midt på langsiden. Jeg ble fortalt at denne herligheten av en hovedtribune skal være satt opp i 1927, og den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Den er ikke minst også herlig ‘vindskjev’ der taket ‘dupper’ merkbart og merkelig i den ene enden.
Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder, og på bortre langside ser man tydelig at man tidligere delte med den lokale cricketklubben. En av karene i inngangspartiet hevdet at det å bli kvitt cricketklubben var noe av det beste som hadde skjedd klubben, men jeg har intet grunnlag for å spekulere i om det skyldes gnisninger de to imellom eller om han kun fastslo at livet var enklere uten en slik banedeling og de begrensninger det kan innebære. Jeg benyttet uansett anledningen til å betale mine £5 i inngangspenger før jeg returnerte til baren for å unne meg ytterligere en pint før kampstart, og jeg fikk dermed litt mer tid til å lese i programmet og ta en ny kikk på divisjonens tabell.
Det var imidlertid i FA Cupen at begge lag hadde startet sin sesong ti dager tidligere, og mens Desborough Town hadde tatt seg videre med borteseier 1-0 over Tring Athletic, hadde Leicester Nirvana takket for seg og røket ved første hinder etter 1-2 hjemme mot Dunkirk. I ligaen hadde Ar Tarn startet med seier 2-0 over Kirby Muxloe og tap 1-3 for sterke Yaxley – begge på bortebane. Også kveldens gjester hadde startet med en seier og ett tap, og hjemmefolket var optimistiske med tanke på mulighetene for tre poeng denne kvelden, for en av de spådde også at hjemmelaget kan vise seg å gå mot en sesong som er bedre enn på mange år. Og for ordens skyld; Leicester Nirvana er identisk med klubben som frem til i fjor het Thurnby Nirvana, og som i 2008 var et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Thurnby Rangers og…Leicester Nirvana. Så de har altså tatt navnet til en av de opprinnelige klubbene.
Det nærmet seg avspark, og Jim og Sharon hadde også ankommet da jeg tok meg ut på tribunen. Som Leicester-jente og Leicester City-fan var det tydeligvis naturlig for Sharon å holde med Leicester-klubben, som for meg imidlertid fremsto på en måte som gjorde at jeg mistenkte at de kan være en slags etnisk klubb. Det var Jim som først luftet denne idéen, for på lagoppstillingen var det vel kun ett eller to anglosaksiske navn, men nå er jo også Leicester en by der hvite briter nå utgjør en minoritet, så kanskje var det bare et naturlig bilde på Hamilton-området av Leicester, der de er fra..? Uansett var vi ikke like sikre på hjemmeseier som det min tidligere samtalepartner hadde vært, for selv om de skal ha fått helt nytt trenerteam i løpet av sommeren, var Nirvana klubben som i fjor endte på andreplass bak AFC Kempston Rovers.
Det var ikke akkurat noe fyrverkeri av en første omgang vi fikk se, for til tross for en del finspill og flere lovende angrep, skjedde det ikke stort foran målene, og det var heller ikke en eneste skikkelig sjanse å skrive hjem om. Spesielt hjemmekeeper Chris Jones kunne nesten like gjerne ha tilbragt første omgang med en pint i klubbhusets bar, for han var totalt arbeidsledig da gjestene aldri var i nærheten av å true målet hans. I motsatt ende skapte i hvert fall Ar Tarn et par halvsjanser, men etter en nokså kjedelig omgang gikk spillerne i garderoben på stillingen 0-0, og jeg benyttet anledningen til å hente meg en ny pint.
Det måtte nesten bare ta seg opp etter pausen, og Desborough-manager Chris Bradshaw hadde kanskje sagt noen velvalgte ord i garderoben, for hjemmelaget begynte snart å dominere og virket nok litt skarpere enn før hvilen. Det lå et mål i luften, og et kvarter ut i omgangen kom det etter et hjørnespark. Inne i feltet var ballen sist innom beinet til forsvareren Leo Adams før den fant veien til nettmaskene. 1-0, og vertene kunne fort doblet ledelsen, men Nirvana-keeper Tasiwa Nyambiya leverte et par gode redninger – ikke minst på et godt slått frispark fra Dan Grainger som han fikk slått i stolpen. Ar Tarn virket egentlig aldri truet, og rodde til slutt i land en fortjent 1-0-seier som kunne vært større.
Nå kunne nok Desborough Town se frem mot helgen og FA Cup-oppgjøret mot London Colney med selvtillit, og jeg tenkte som så at det forhåpentligvis ville dukke opp flere tilskuere enn de 64 betalende som hadde besøkt Waterworks Field denne kvelden. Det gjorde det kun marginalt (76), og dessverre fikk de også se Ar Tarn ryke ut av FA Cupen, men man får håpe at de kan få litt bedre grep om det lokale publikum om de leverer stabilt gode resultater, og således er det jo gledelig å se at de ser ut til å ha fått en finfin start på ligasesongen. Dessverre fikk jeg også inntrykk av at majoriteten av byens fotballinteresserte er av typen som heller støtter storklubber fra andre deler av landet (eller for den saks skyld kontinentet), om man skal dømme ut fra antallet nolduser jeg så sprade rundt i drakter fra Manchester- og London-klubber, og til og med spanske og tyske innslag…for ikke snakke om karen som hadde valgt seg en Argentina-drakt som for ikke altfor mange år siden antagelig ville kunne fått ham lynsjet på byens torg.
Kanskje hadde man i hvert fall den gang litt mer av det som kalles integritet (ja, det har kanskje blitt et fremmedord, men dagens ungdom får i så fall slå det opp). Uansett, jeg tok farvel med Jim og Sharon som straks satt seg i bilen, og etter et raskt glass takket også jeg for meg og ønsket oppriktig lykke til denne sesongen. Deretter var det bare å traske tilbake ned til The George, der jeg unnet meg det som skulle være en siste pint mens jeg så OL-sendinger sammen med en hyggelig gruppe av det som åpenbart var stamgjester. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, men det var faktisk så hyggelig at jeg lot meg friste til påfyll i glasset. Etter å ha sett britene nok en gang herje fullstendig i den olympiske sykkelvelodromen var det dog på tide å si god natt og trekke meg tilbake for å få noen timer på øyet.
English ground # 357:
Desborough Town v Leicester Nirvana 1-0 (0-0)
United Counties League Premier Division
Waterworks Field, 16 August 2016
1-0 Leo Adams (61)
Att: 64
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £2,50
Next game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic
Previous game: 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United
