Tirsdag 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
Jeg hadde drøyt fire timers reise foran meg da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Walsall og gikk for å ta 09.31-toget. Den engelske frokosten ble droppet til fordel for smørbrød som jeg på veien rasket med meg fra en sjappe på vei til togstasjonen. Første stopp var Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot London Euston, og etter å ha krysset metropolens sentrum sørover til Victoria kpm jeg meg med 12.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Worthing. Jeg begynte å kjenne at turen snart gikk inn i sin tredje uka da jeg slepte med meg bagen fra togstasjonen ned til Travelodge Worthing Seafront. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, men jeg trodde det knapt da jeg på et Travelodge-hotell faktisk fikk sjekket inn uten problemer en time før de egentlig åpner for innsjekking. Nå står sannelig ikke verden til påske!
Da hadde jeg i hvert fall litt tid til å forlyste meg med noen pub-besøk etter å ha installert meg på rommet. Første stopp i så måte ble The Rose & Crown, og deretter JB’s Traditional Bar, før jeg regnet med at mikropuben Anchored omsider hadde åpnet. Det viste seg imidlertid at jeg ble møtt av stengte dører og fant ut at den dessverre ikke ville åpne denne dagen, så da var det bare å komme seg videre til Hare & Hounds. Det var på tide med en kjapp matbit, og Wetherspoons-puben The Three Fishes ville vel være et praktisk stoppested i så måte? Vel, igjen var det utsolgt for det jeg opprinnelig bestilte, og da jeg spurte om de hadde noe ‘real cider’ måtte karen bak bardisken spørre tre ganger om hva jeg mente. Hans kollega kom til uten at han heller forstå hva det var for noe. Ganske utrolig.
Selv om jeg ikke er noen voldsom fan av Wetherspoons-kjeden annet enn at den er meget praktisk till å innta frokost og andre måltider, pleier de jo faktisk ofte å ha godt utvalg på cider-fronten. Tydeligvis ikke her, for jeg kikket selv i kjøleskapene bak disken uten å se spor av noe slikt. Etter et raskt måltid tok jeg derfor et av togene østover, men hoppet av igjen allerede i Lancing for å teste mikropuben Stanley Ale House. Dette var mye bedre, og jeg skulle gjerne blitt for et påfyll i glasset, men valgte å komme meg videre med toget til Shoreham-by-Sea. Ved mitt forrige besøk i Shoreham, da jeg var på vei til kamp hos Steyning Town, var jeg innom mikropuben Old Star Ale & Cider House, og det ga såpass mersmak at jeg nå måtte innom der en tur.
Shoreham-by-Sea er en by som ligger helt sørøst i grevskapet West Sussex – omtrent midt mellom Brighton og Worthing. Den har drøyt 20 000 innbyggere, og elven Adur deler sentrum av byen fra en landtunge som skjærer vestover og inneholder Shoreham Beach, før den nevnte elven renner ut i den engelske kanal. Old Shoreham har hatt bosetning lenge, men det var naboene Brighton og Worthing sin vekst som sammen med jernbanens ankomst i 1840-årene var medvirkende til at Shoreham ble en havneby med flere skipsverft og også et handelssted. Like vest for byen krysser Shoreham Tollbridge (fra 1782) elven Adur, og denne broen skal være en av få gjenværende av sitt slag i hele verden. Shoreham er ellers kjent for ‘fiske’ av muslinger, og det har gitt byens klubb som jeg denne kvelden skulle se kallenavnet The Musselmen.
Selv om jeg som forventet likte gjensynet med Old Star Ale & Cider House, hadde jeg denne gang tenkt å også prøve noen flere Shoreham-puber, og derfor gikk jeg videre til The Marlipins. Det var ingen dårlig pub, og en av stamgjestene tipset meg om at neste pub burde bli Piston Broke, så slik ble det. Han må ha visst hva jeg likte, for også denne puben fikk tommelen opp, før jeg krysset over til The Bridge Inn. Jeg mistenkte sterkt at et par av stamkundene hadde overdrevet voldsomt da de mente det ville være en drøy halvtimes gange herfra til kveldens kamparena Middle Road, men selv om jeg tippet at sannheten lå nærmere det halve, unnet jeg meg likevel en taxi herfra for å ankomme Middle Road med en times tid til avspark. Jeg hadde til og med i overkant av dette da jeg betalte drosjekusken og deretter betalte meg inn med £6 pluss £1 for kveldens program.
Shoreham FC ble stiftet i 1892, og var fire år senere med å stifte West Sussex League, som de vant tre ganger helt på begynnelsen av 1900-tallet. Etter første verdenskrig spilte de flyktig i Brighton, Hove & District League, før de i 1920 var med å stifte Sussex County League (som i dag har blitt til Southern Combination). Med unntak av noen år i perioden 1927-1933 (og selvsagt da ligaen tok en pause under annen verdenskrig) skulle de bli værende der helt frem til 2017. De vant denne ligaen for første gang i 1952, og forsvarte tittelen året etter. Deretter måtte de vente til 1977 på neste ligatittel, men da var det som nyopprykket lag at de vant tittelen etter å ha surret seg ned i ligaens andredivisjon noen år tidligere. Det gjorde de også ved flere anledninger senere, men tok seg stort sett raskt opp i ligaens toppdivisjon igjen hver gang.
Sommeren 2015 ble Sussex County League til Southern Combination, og toppdivisjonen Division One ble til det mer tidsriktige(?) Premier Division. Shoreham hadde i flere sesonger slitt på nedre del av tabellen da de plutselig slo til 2017/18-sesongen. Det endte opprinnelig med andreplass bak Haywards Heath Town, men etter sesongslutt ble sistnevnte idømt en poengstraff på ni poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og Shoreham ble dermed tildelt tittelen og opprykket til step 4. Haywards Heath anket avgjørelsen, og det hele dro ut slik at Shoreham inntil en uke før seriestart ikke var sikre hvilken divisjon de skulle spille i. Det sørget igjen selvsagt for problemer med blant annet å tiltrekke seg spillere og planlegge for en ny sesong, og det hele endte med sisteplass i Isthmian League Division One South og umiddelbart nedrykk tilbake til Southern Combination, etter en fjorårssesong der de kun vant tre ligakamper.
På klubbens hjemmebane Middle Road finner man klubbhuset med sin bar over på den ene langsiden, og det var dit jeg satt kursen for å bla litt i programmet med litt forfriskninger fra baren. Lenger ned, midt på denne langsiden, er anleggets hovedtribune. Det er noe deilig med gamle tribuner kledd i slitent bølgeblikk, og Shorehams variant er en blanding av sitte- og ståtribune, med et par betongtrinn som jeg mistenker at man i senere år har boltet fast seter til. Bak begge målene er det et overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere; på den ene kortsiden en liten vaklevoren variant, og på motsatt ende av banen en større og mer solid utgave. Og på den siste langsiden er det utelukkende hard standing under åpen himmel, i tillegg til at laglederbenkene er plassert på den siden. Jeg likte meg umiddelbart på Middle Road.
Kveldens kamp hadde blitt promotert som en viktig sådan for både Shoreham og bortelaget AFC Uckfield Town, og der jeg satt i klubbhuset og tok en kikk på tabellen kunne jeg vel se hvorfor. Southern Combination Premier Division ble toppet av Chichester City som hadde fem poeng ned til et Newhaven som dog hadde to kamper til gode, og ytterligere to poeng ned til treer Horsham YMCA. Men det var lenger ned på tabellen at kveldens kamp hadde betydning. AFC Uckfield Town lå midt på tabellen på en 11. plass, og det hadde blitt luke opp til 10. plassen, men de hadde spilt færrest kamper av alle i divisjonen, takket være blant annet innsatsen i FA Vase, der de så sent som tre dager tidligere hadde blitt slått ut med tap for Windsor i fjerde runde. Med seier i hengekampene ville de kunne få kontakt med lagene bak tet-trioen.
For Shoreham sin del slet de tilsynelatende igjen også denne sesongen. Så vidt jeg vet er det vel i utgangspunktet to som skal ned, og Shoreham lå som nummer fem fra bunnen, med fem poeng ned til nest-jumbo Loxwood. Imidlertid skal nå i hvert fall den nye manageren Curtis Foster fått skikk på det defensive etter at han tok over i romjula. Da hadde ikke Shoreham vunnet siden oktober, og de avsluttet året 2018 med den begredelige rekken 0-2-8. Altså kun to poeng på ti kamper, men allerede i dette årets første kamp hadde de overrasket med borteseier 1-0 over treer Horsham YMCA, og det vitnet vel kanskje om at utviklingen var positiv. Jeg snakket så vidt med en Shoreham-kar som syntes å ha tro på det, og han mente at det nå handlet om å stabilisere skuta og at eventuelle ambisjoner om nytt opprykk til step 4 får komme senere når eller dersom det skulle være naturlig.
Det dro seg mot kampstart, og utenfor klubbhuset hadde man hengt opp tavla med lagoppstillingene. Lagene inntok snart banen, og da dommeren blåste i gang kampen, var det en jevnspilt innledning. Det var i det hele tatt svært få sjanser å fortelle om, og de to lags forsvar virket å ha nokså god kontroll på alt som kom. Det var tilløp til en farlighet i forbindelse med en corner for bortelaget, men det endte med flere blokkeringer inne i Shoreham-feltet. For vertenes del var omgangens største sjanse en kontring der Uckfield-keeper Louis Rogers var på dypt vann da han rykket ut for å avskjære en lang ball opp mot Shoreham-spiss Mike McCormick. Det ble nesten misforståelse med en Uckfield-forsvarer, og ytterligere en Shoreham-spiller kom til da Uckfield-keeperen forsøkte å drible av de to motstanderne utenfor feltet sitt. Det holdt på å gå galt, men han slapp med skrekken og fikk klarert. Til pause sto det 0-0.
Det var en virkelig kjølig kveld, selv med Brandon United-lua trukket godt nedover ørene, og det var derfor naturligvis på plass med en Bovril i pausen, samtidig som jeg også fikk kastet innpå en burger mens drikken ble noe avkjølt fra sin skoldende temperatur. Ute på banen var det fortsatt ikke noen sjanse-bonanza, men gjestene som utover i første omgang hadde begynt å tilrive seg et aldri så lite initiativ, fortsatte å presse på. Uckfield styrte banespillet, men det sviktet i de avgjørende situasjoner, og det ebbet stort sett ut i halvsjanser. De burde imidlertid ha tatt ledelsen da et innlegg med ti minutter igjen fant veien til Dee Okojie på bakre stolpe. Utrolig nok klarte han ikke å finne nettmaskene, men bare klypene til Shoreham-keeper James Broadbent, og hverken linjemann eller dommer lot seg overbevise av Uckfield-spillernes protester der de hevdet at ballen hadde vært over streken.
I stedet kunne Shoreham stjålet alle poengene da Mike McCormick kom seg fri inne i feltet, men avslutningen gikk like utenfor. Da gjestenes siste mulighet endte med at Taylor Maddock i forbindelse med en corner avsluttet rett i finger på Shoreham-keeperen, endte det da også 0-0 til slutt. Det var tydelig at den nye Shoreham-manageren som nevnt var i ferd med å få litt skikk på det defensive, mens flere av Uckfield-spillerne og -lederne var tydelig nokså misfornøyd med poengdeling og ga uttrykk for at de hadde fortjent seieren. Det hjelper lite når man ikke får ballen i mål. Jeg forlot uansett snart Middle Road via en annen utgang enn der jeg hadde kommet inn, men det var først en dag eller to senere at jeg fant ut at det hadde vært 101 tilskuere til stede.
Nå ville jeg komme inn til puben Duke of Wellington og søke ly i varmen der. Det skulle være en god pub, ut fra anbefalingene jeg hadde fått. Det var det sikkert også, men denne kvelden var det en slags lyrikk-aften med åpen mikrofon, og siden det mildt sagt ikke er min greie, tømte jeg fort glasset og rømte stedet. I stedet slo jeg meg ned til med et glass på Buckingham Arms, tvers overfor togstasjonen. Jeg hadde blinket meg ut toget med avgang klokka 22.39 for å ankomme tidsnok til en siste pint ved Grand Victorian Hotel i Worthing. Nå skulle det vise seg at dette toget imidlertid var over ti minutter forsinket, og dermed ankom jeg ikke Worthing før på slaget elleve. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var at stedets landlady stakk hodet ut av det nevnte etablissementet og låste døra for kvelden. Dermed spaserte jeg i stedet rett tilbake til hotellet og tok kvelden etter å ha fått betjeningen til å bestille en taxi for meg til morgenen etter.
English ground # 506:
Shoreham v AFC Uckfield Town 0-0 (0-0)
Southern Combination Premier Division
Middle Road, 8 January 2019
Att: 101
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
Previous game: 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell
This day on a map
