Mandag 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell
Det var på tide å forlate Bristol etter to dager med base i byen, men jeg hadde ikke noen bråhast denne morgenen, så før jeg så gjorde, gikk jeg for å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Commercial Rooms. Først deretter gikk jeg tilbake for å pakke snippesken og sjekke ut fra Travelodge-hotellet på Mitchell Lane. Jeg kom meg med 11.30-toget fra Bristol Temple Meads, og snaut halvannen time senere befant jeg meg på Birmingham New Street, der jeg skulle gjøre et togbytte og komme meg videre med 13.12-toget som skulle frakte meg så langt som til Walsall. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og etter drøyt tjue minutter på dagens andre tog satt jeg sporenstreks kursen dit for å sjekke inn. Etter å ha installert meg og pustet ut litt var jeg imidlertid snart på farten igjen.
Ved tidligere besøk i Walsall har jeg egentlig aldri hatt tid til å sjekke ut byens puber ordentlig, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med. Nokså koselige The Oak Inn ble første stopp, før jeg gikk videre til det som temmelig sikkert må være Walsalls mest slitne pub. På utsiden av The Prince Blucher manglet nesten halvparten av bokstavene som stavet pubens navn, og det innvendige inventaret og klientellet sto i stil. En lokal kjenning kommenterte på Facebook at alle han kjente unngikk dette etablissementet, der et nokså tannløst kvinnemenneske virket å by seg frem for andre stamkunder. Etter å ha nøyd meg med en halv pint gikk jeg videre til The Black Country Arms, og det var som natt og dag da sistnevnte viste seg å være en aldeles utmerket pub og byens soleklart beste.
Etter å ha gjort kål på både en pint med Lilley’s Mango og en pose ‘habanero pork scratchings‘ måtte jeg unne meg en ny halv pint i den eminente puben, men deretter var det på tide å få et aldri så lite måltid i skrotten, og derfor spaserte jeg opp til St. Matthew’s Hall for å få orden på dette. Fortsatt hadde jeg tid til et lite glass på The Tap and Tanner før jeg innfant meg på Walsall bussterminal og fant frem til riktig ‘plattform’ for buss 997. Den skulle ta meg den ikke altfor lenge veien opp til Rushall, som er en tidligere gruvelandsby noen få kilometer nord for Walsall sentrum, og jeg mistenker at innbyggertallet på i underkant av 12 000 også inkluderer noen nærliggende grender. Etter ti minutter kunne jeg uansett takke sjåføren og stige av i området kalt Daw End, et steinkast fra puben The Boathouse.
Det var fortsatt over to og en halv time til kampstart, så jeg stakk naturligvis innom den nevnte puben som viste seg overraskende stor. Deretter fant jeg frem også til The Manor Arms, der jeg forvirret forsøkte å finne baren. Hadde jeg lest skiltet på utsiden, ville jeg sett at jeg ble ønsket velkommen til ‘the pub with no bar‘, og et par stamkunder moret seg nok litt over mitt forfjamsede uttrykk før de fortalte at baren var der i rommet de satt. Sekunder senere kom da også stedets landlady og kunne skjenke meg et glass fra tappekranene i veggen. Det var imidlertid snart på tide å komme seg til kveldens kamparena Dales Lane, som ligger like oppe i veien, og der ankom jeg med godt over en time til avspark. Jeg betalte mine £10 for å få komme innenfor og ytterligere £2 for et program og satt raskt kursen mot klubbhusets bar.
Det fortelles om en klubb med navn Rushall Olympic som spilte i 1890-årene, men denne la ned driften i årene før annen verdenskrig. Dagens klubb med kallenavnet The Pics ble stiftet i 1951, da en gruppe unge menn ville blåse liv i klubbnavnet. De spilte i lokale ligaer som Walsall & District Amateur League og Staffordshire County League (South), og vant sistnevnte fire ganger på første halvdel av 1960-årene, før det virkelig begynte å skje ting et tiår senere. I 1977 flyttet de inn på Dales Lane, og dette ble startskuddet på klatringen i systemet, for året etter fikk de innpass i West Midlands (Regional) League. Våren 1980 vant de Division One-tittelen og sikret opprykk til Premier Division, der de i årene som fulgte var en middelhavsfarer frem til de i 1994 var med å stifte Midland Football Alliance.
Der endte de som nummer to i både 2001 og 2003, men i 2005 sikret de seg endelig tittelen og opprykk til step 4. For The Pics ble det ensbetydende med spill i Southern League Division One West og deretter to sesonger i Division One Midlands, før de i 2008 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League og deres nye Division One South. De hadde tatt et foreløpig farvel med Southern League med å ta seg til playoff der de tapte semifinalen for Leamington, og sin første sesong i NPL ble det ny femteplass og igjen playoff. Denne gang var det Belper Town som ble for sterke, men etter en tredjeplass i 2010/11-sesongen ble det endelig playoff-suksess. Brigg Town ble slått i semifinalen, før Grantham Town ble finaleslått, og opprykket til step 3 var et faktum. De ble værende i NPL Premier – med sjetteplassen i 2013 som bestenotering – inntil de i sommer ble flyttet over i den nye Southern League Premier Division Central.
Mens jeg inne i klubbhuset fikk et glass med forfriskninger hørte jeg en kjent stemme bak meg, og borte i et hjørnet ved døra hadde jeg ikke sett at groundhopper og grinebiter Tony Morehead satt, allerede på plass. Jeg måtte slå meg ned for en obligatorisk prat, men fikk også tatt en nærmere kikk på det fine programmet som dog viste seg å være en dobbel-utgave som dekket dagens kamp mot Barwell i tillegg til hjemmekampen mot Redditch United to dager tidligere. I så måte var naturlig nok ikke tabellen oppdatert etter helgens kamper (selv om programmet for øvrig hadde en god del stoff), men jeg hadde med meg Non-League Paper i veska, og til tross for å tapt seg voldsomt i senere tid, hadde de i hvert fall tilsynelatende klart å få tabellen riktig denne gang.
Nå har man som jeg vel var inne på utvidet step 4 med en fjerde avdeling før denne sesongen, og det er Southern League som har fått ansvaret for å nå styre to step 3-avdelinger. I deres Premier Division Central var det Stourbridge som toppet tabellen to poeng foran et Kettering Town som imidlertid hadde tre kamper til gode. Det så allerede ut til å bli en ren tvekamp mellom disse to, for de hadde skaffet seg en solid luke ned til de nærmeste konkurrentene. For dagens kamp var det snarere nedre halvdel av tabellen som var av interesse. Rushall Olympic og Barwell var tabell-naboer på henholdsvis 17. og 16. plass av de 22 lagene, og det skilte to poeng i Barwells favør. Rushall hadde fem poeng ned til nedrykksstreken, og ville som man skjønner passere Barwell på tabellen med seier.
Dales Lane har som nevnt vært hjemmebane for The Pics’ siden august 1977, og man kommer inn på den ene kortsiden der klubbhuset står, men der er det lite av tribunefasiliteter. Midt på langsiden til venstre sett herfra står en eldre tribune som i dag er en blanding av ståtribune og sittetribune, og dette var den delen av anlegget som falt best i smak hos undertegnede. Lenger opp har man installert en nyere, moderne sittetribune med en tilsvarende tribune vis-à-vis på motsatt side av banen. På den borterste kortsiden er det ståplasser i form av noen betongavsatser, og på seksjonen bak mål har man tak over hodet. Det er en del ting som vitner om at Dales Lane opprinnelig var arena for fotball lenger ned i systemet, og at man gradvis har utført diverse «oppgraderinger». Jeg likte meg i hvert fall her da jeg benyttet en røykepause til å kikke meg litt rundt.
Rushall Olympic hadde ikke noen kjempeform å vise til, der de sto med kun to poeng på sine sju siste ligakamper (0-2-5). Ørlite bedre form på Barwell, med 2-1-5 på de siste åtte var heller ikke noen veldig imponerende rekke, og jeg forventet vel egentlig en tett og jevn kamp på Dales Lane denne kvelden. På vei inn igjen i klubbhuset slo jeg av en rask prat med en hjemmesupporter som selvsagt håpet de skulle få seg en seier igjen, men av ambisjoner for øvrig virket det som om han fortsatt sa seg fornøyd med å kjempe på step 3 og hevdet at ytterligere et eventuelt opprykk nok uansett kanskje ville være et litt for stort steg for klubben. Tilbake i klubbhuset hadde det kommet flere kjente groundhopper-fjes til, og en klubbrepresentant kom snart og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger.
Før avspark rakk jeg å oppsøke matutsalget og få en påminnelse om hvorfor jeg liker å se fotball i Midlands og i Nord-England. En herlig pai med mushy peas og en kopp Bovril var det jeg trengte, og fornøyd kunne jeg se lagene innta banen og selv starte en liten fotorunde rundt banen mens kampen ble sparket i gang. Gjestene fra Leicestershire startet friskest med et par tidligere sjanser, men det var vertene som tok ledelsen i det åttende minutt da Orrin Pendley raget høyest i feltet og stusset ballen mot mål før Danny Waldron styrte den videre inn i nettmaskene til 1-0. Anthony Dwyer hadde to dager tidligere debutert for Barwell med å score, og han hadde to gode muligheter før det så ut til å bli enda vanskeligere for gjestene. Allerede i det fjortende minutt ble de nemlig redusert til ti mann da Jamie Towers fikk direkte rødt for å ha sparket en motspiller.
I kvarteret som fulgte virket det tungt for Barwell, som med en mann mindre hadde nok med å forsvare seg, men sakte men sikkert spilte de seg etter hvert inn i kampen igjen og kunne selv komme på et og annet angrep. Det var det de gjorde i det 27. minutt, da Reece Blackmore leverte et glimrende innlegg som Alex Tomkinson styrte i mål med hodet. Dermed 1-1, men vertene kunne ti minutter senere vært i ledelsen igjen om ikke Barwell-keeper Liam Castle hadde vært på pletten med en god redning på avslutningen fra målscorer Waldron. Hjørnesparket førte til en kontring der Dwyer løp helt fra midtbanen, men den avgjørende pasningen fant ikke Eliot Putman som sto helt alene foran mål. Dermed 1-1 halvveis.
Det hadde vært tett og jevnt og til tider temmelig ampert, og det første som skjedde etter hvilen var at Barwells midtbanespiller Nigel Julien etter en duell fikk klar beskjed fra dommeren om at dette var absolutt siste sjanse siden han allerede hadde fått gult før pause. Det var i det hele tatt langt flere heftige dueller enn målsjanser på Dales Lane denne kvelden. Barwell hadde en ok mulighet ved Brady Hickey som ikke fikk nok kraft i headingen, men det var Rushall som utover i omgangen hadde mye ball uten å klare å utnytte det numeriske overtallet og presse ballen i mål. Vel, i hvert fall ikke før 85 minutter var spilt. Da fyrte Simeon Maye løs, skuddet gikk i en annen spiller og falt ned hos Edwin Ahenkorah som pirket den i mål. Hans feiring ble avbrutt da han så at linjemannen hadde hevet flagget for offside, og det hele ebbet ut med 1-1 og poengdeling.
Mange av de 123 tilskuerne forlot raskt Dales Lane, men siden min buss tilbake til Walsall ikke gikk før 22.16 unnet jeg meg et siste glass i klubbhuset der hjemmelaget til manager Liam McDonald snart begynte å komme inn. Jeg tømte glasset, takket for meg og gikk for å vente på buss 997. Jeg hadde ikke ventet mange minuttene før den kom og fraktet meg de ti minuttene tilbake til Walsall bussterminal. Jeg skulle nok tatt en tur innom The Black Country Arms, men jeg valgte i stedet å sjekke ut en pub rett bortenfor hotellet, og da den viste seg å allerede ha stengt for kvelden, gadd jeg rett og slett ikke å gå tilbake. Derfor trakk jeg meg heller tilbake til hotellrommet etter nok en lang og innholdsrik dag med groundhopping.
English ground # 505:
Rushall Olympic v Barwell 1-1 (1-1)
Southern League Premier Division Central
Dales Lane, 7 January 2019
1-0 Daniel Waldron (8)
1-1 Alex Tomkinson (27)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
Previous game: 06.01.2019: Newport County v Leicester City
This day on a map
