Torsdag 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers
Jeg kunne dra meg litt ekstra denne morgenen, men det var litt av et syn som møtte meg da jeg gikk ut av rommet mitt ved The Dalesman i Darlington og skulle gå ned trappa for å komme meg opp til Sainsburys-sjappa oppe i veien for å kjøpe meg en frokost. Trappa var borte! Det vil si, de hadde revet opp gulvet for å legge nytt gulv i trappa. Stedets landlord var imidlertid på pletten og spratt opp for å vise meg bakveien. Det var også den jeg brukte da jeg litt senere skulle forlate Darlington med 11.09-toget fra stasjonen like oppe i veien. Torsdag er gjerne den ukedagen det er mest vrient å finne kamper på balløya, men under planleggingen av turen hadde jeg bitt meg merke i at Wombwell Town hadde hjemmekamp i en lokal cup, og bestemte meg etter hvert for at det ble destinasjonen.
Første etappe gikk med tog til Sheffield, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og unne meg en lynrask røykepause før jeg tok pass på Northern Rail sin Pacer med avgang klokka 12.35. Den brukte tjue minutter til Wombwell, som er en by like sørøst for Barnsley, og som oppgis å ha drøyt 15 000 innbyggere. Vi befinner oss altså i det som i dag er grevskapet South Yorkshire, og dette er et område der gruvedriften virkelig sto sentralt. Wombwell hadde to gruver, og fotballklubben Wombwell Main bærer arven til gruven med samme navn videre der de spiller like ved jernbanestasjonen. Det var imidlertid altså Wombwell Town jeg skulle se denne kvelden, men først måtte jeg komme meg til hotellet for å sjekke inn. Det var dog ingen drosjer eller holdeplass for slike ved stasjonen, så jeg begynte å traske innover i byen.
Google Maps anslå en spasertur på over tre kilometer og 35-40 minutters gange, og det var nokså uaktuelt slepende på bagasje pakket for nesten tre uker. Derfor valgte jeg å gå til jeg passerte første pub for å ringe en taxi derfra etter å ha lesket strupen. Som sagt så gjort, og det ble The George som fikk æren av å være mitt første stoppested i byen. Taxien kom med perfekt timing få sekunder etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg på utsiden, og jeg ble nå skysset til Premier Inn Barnsley Dearne Valley, der jeg hadde betalt £29,50 for overnatting. Det lå tilknyttet en næringspark i byens utkant, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg snart innover mot sentrum i jakt på et måltid. I så måte hadde jeg tenkt å gå for den praktiske varianten ved å oppsøke Wetherspoons-puben The Horseshoe, men på veien valgte jeg å først stikke snuta innom Locky’s Bar, og det viste seg å være litt av et lykketreff.
Der oppdaget jeg nemlig at de hadde liver & onions på menyen, og alle tidligere middagsplaner ble forkastet til fordel for et tradisjonelt og herlig herremåltid her. Etter at turens beste måltid var satt til livs, valgte jeg likevel å også ta en svipptur innom The Horseshoe for å sjekke ståa, før turen gikk videre til The Butchers Bar, Prince of Wales og Old Town Hall. Ved sistnevnte mistenkte jeg for øvrig at jeg avbrøt en narkotikahandel på toalettet da jeg gikk for å tømme blæra. Uansett ble The Churchill’s siste stoppested før det var på tide å sette kursen mot Wombwell Recreation Ground der kveldens kamp skulle spilles. Der forventet man en del banehoppere i forbindelse med at det var torsdagekamp, og det igjen var en følge av at banen hadde vært utilgjengelig på tirsdagen. Det var kanskje ikke noen ulempe for Wombwell Town som dermed kanskje ville få plusset på tilskuertallet noe på en ukedag uten mye annet på fotball-menyen.
I inngangspartiet ble jeg ønsket velkommen av klubbpersonell som hadde eksemplarer av kveldens kampprogram til salgs for £1. Inngangen var gratis, men det ble vel forventet at de besøkende betalte £1 for et lodd i deres lotteri, slik jeg naturligvis gjorde. Jeg tok med meg det 8-siders programmet inn i klubbhuset, der den store baren i den ene delen var kledd i Harry Potter-tema; tydeligvis etter en fest noen hadde arrangert der nylig. Her fikk jeg både cider i glasset, og servert herlige hjemmelagde pork pies som ble delt opp for meg. Dette er altså snakk om en klubb på step 9 – identisk med nivå 13 av engelsk fotball(!) – og mens selv majoriteten av de norske Eliteserie-klubbene ikke engang klarer å by sine tilskuere på et kampprogram, hadde de her både program, klubbhus med egen bar og matutsalg, og salg av supporter-effekter.
I tillegg var de svært gode på sosiale medier som Twitter, som ofte synes å være bortimot et fremmedord hjemme i Norge. For å ta min egen lokale 3. divisjonsklubb har vel ikke engang deres hjemmeside nå i skrivende stund ikke blitt oppdatert mer enn én gang siden november 2018, og da dreide det seg vel om barnefotballen i klubben. For eksempel ikke et ord om årets treningskamper, eller for dens saks skyld oppsettet for kommende sesong, så kanskje er de likevel ikke så opptatt av å fortelle folk om dette, og det virker nesten som om man rett og slett tenker at folk likevel ikke er interessert i det de driver med. Kan man da forvente at folk kommer strømmende?? Vel, på balløya har man i hvert fall forstått nettopp dette, og er ofte eminente på det området. Wombwell Town er da også et prov på dette, selv på nivå 13 der man i utgangspunktet ikke forventer slikt.
Wombwell Town er imidlertid kanskje ingen typisk step 9-klubb, og selv om den ble stiftet så sent som sommeren 2018 har den forgjengere med samme navn som har spilt i (og vunnet) de tidligere utgavene av Yorkshire League. Den andre av disse ble rett etter annen verdenskrig stiftet som Wombwell Athletic og fikk umiddelbart innpass i Yorkshire League som de våren 1946 vant på første forsøk. Det ble ligatitler også i 1965 og 1966, før denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven av Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League. Senere ble det nedrykk og spill i Central Midlands League og deretter i Sheffield County Senior League, før de la ned driften i 2000.
Det var først i fjor sommer at det ble blåst liv i navnet Wombwell Town, og de er dermed i gang med sin første sesong. De har tatt plass i Sheffield County Senior League Division Two, og har imponert voldsomt. De sto faktisk fortsatt uten tap i obligatorisk kamp, og dette var nok første gang jeg gjestet en klubb som aldri tidligere har tapt en tellende kamp. I ligaen sto de med imponerende 9-1-0 på sine ti kamper, og uavgjort-resultatet hadde kommet i deres siste kamp, borte mot ungdomsavdelingen til Stocksbridge Park Steels så for øvrig også lå på plassen bak. Denne kvelden dreide det seg om den lokale cup-turneringen Brian Bradley Memorial Cup; oppkalt etter en kjent kar i lokalfotballen som i 2015 hadde fått et illebefinnende og omkommet i en trafikkulykke. Det var første runde, og selv om Wombwell Town var de flestes favoritt selv om de skulle opp mot Sheffield Bankers fra divisjonen over.
Det var flere kjente groundhopper-fjes der, og mens jeg sto og snakket med FC United of Manchester-mannen Jim Brunt kom en kar bort og introduserte seg som klubbens ‘media-mann’ og altså karen jeg hadde vært i flyktig kontakt med på Twitter. De hadde åpenbart merket seg at det var folk som ville komme langveis fra, men det var faktisk først litt senere at jeg oppdaget at jeg i denne forbindelse også ble nevnt i kveldens kampprogram, der det ble referert til turen min. Forfatteren håpet at jeg ville få en like fin dag som da jeg fire dager tidligere hadde sett Newport County slå ut Leicester City av FA Cupen, men kanskje ikke helt uventet satt jeg nok enda mer pris på besøket her og så nå frem til kampen. Uansett var det interessant å høre at klubben har ambisjoner om spill i Northern Counties East League, og det skulle slett ikke overraske meg om de i løpet av få år er å finne i NCEL.
Wombwell Recreation Ground er en temmelig spesiell sak fordi det faktisk går en go-cart-bane forbi like på utsiden, langs den ene langsiden og bak den bortre kortsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset med sin bar er å finne bak mål der. Den eneste tribunen står midt på den ene langsiden (den uten go-cart på utsiden), og dette er en fjong ståtribune. Rundt selve banen har det åpenbart vært løpebaner tidligere, eller har det kanskje vært bane for hundeveddeløp, speedway eller lignende? De er uansett ikke lenger dekke der for hverken friidrett eller noe annet. På hver langside har man fire flomlys-master som gjorde at man nå kunne spille kveldskamp. Lagoppstillingene ble hengt opp på en tavle inne i klubbhuset, eller skal man si lagoppstillingen? Det var nemlig kun hjemmelagets utvalgte som figurerte der, så et par av groundhopperne la ut på en panisk jakt etter bortelagets lagoppstilling.
Det var uansett klart for kampstart, og etter at spillerne hadde entret banen la jeg ut på en liten runde rundt anlegget mens kampen ble sparket i gang. Vertene kom godt i gang, og tolv minutter var spilt da Ryan Smith lurte offside-fella og fant Callum Wood som igjen fant nettmaskene da han headet Wombwell Town i ledelsen 1-0. Det virket som om de hadde tatt grep, men ni minutter senere var vi imidlertid like langt da bankmennene til Sheffield Bankers (jeg er vel heller tvilende til hvorvidt de er utelukkende bankansatte gitt) utlignet etter en corner. Wombwell-keeper Sam Leigh fomlet, og ballen endte opp hos Jack Joyce som sørget for 1-1. Det sto seg også til pause, og sammen med Jim og et par andre groundhoppere jeg hadde sett slutten av førsteomgangen med, gikk jeg sporenstreks mot klubbhuset for å søke litt varme.
Etter hvilen tok Wombwell Town grep og styrte spillet ute på matta, men til tross for en til tider total dominans klarte de ikke å få ballen i mål. Edward Agnew sendte i vei et skudd som ble reddet av bortekeeperen, og ikke minst var Luke Needham frustrerende nære da hans skudd smalt i undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken. Flere spillere markerte før scoring, og fra vår posisjon kunne den se ut som om ballen kanskje var over streken, men den langt bedre plasserte linjemannen var ikke enig. Heller ikke kaptein Luke Exley klarte å overliste Bankers-keeperen, og i stedet kontret gjestene inn 1-2 i det 73. minutt. Det var virkelig mot spillets gang, og rundt ti minutter senere måtte vertenes målscorer Callum Wood også ut med skade. Hans erstatter Karl Rose holdt på å utligne umiddelbart, og da Nathan Kendrick heller ikke fikk straffe da han helt på tampen gikk i bakken inne i feltet, endte det 1-2.
Sheffield Bankers var videre til neste runde, og Wombwell Town hadde gått på sitt første tap noensinne, foran det jeg talte meg frem til å være 78 tilskuere (det stemte godt med klubbens anslag om ca 80). Tydeligvis var jeg ikke akkurat noen lykkebringer for de, men jeg tror i hvert fall ganske sikkert de vil suse mot en divisjonstittel og klatre et par divisjoner de kommende årene. Ambisjonene om dette er i hvert fall til stede. Jeg takket uansett etter hvert for meg og spaserte tilbake mot hotellet, med en innlagt vanningspause ved Wombwell Conservative & Unionist Club. Tilbake ved min base ble jeg også fristet til et siste glass inne på Brewers Fayre-etablissementet som er tilknyttet hotellet, før jeg omsider kom meg i seng. Wombwell Town hadde vært et trivelig og interessant nytt bekjentskap.
English ground # 508:
Wombwell Town v Sheffield Bankers 1-2 (1-1)
Brian Bradley Memorial Cup, 1st round
Wombwell Recreation Ground, 10 January 2019
1-0 Callum Wood (13)
1-1 Jack Joyce (22)
1-2 Sam Patterson (73)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free (or by raffle)
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel
Previous game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
This day on a map
