Goytre United v Briton Ferry Llansawel 11.01.2019

 

Fredag 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

Dagen før hadde jeg erfart hvor langt det var fra Premier Inn-hotellet i Wombwell opp til jernbanestasjonen, og når det nå også var oppoverbakke store deler av veien var det nokså uaktuelt å slepe med meg bagasje for tre uker, slik at jeg i stedet hadde bestilt en taxi til 08.10. Jeg skulle ha 08.27-toget fra Wombwell, og hadde over fem timer med tog å se frem mot – om togene var noenlunde i rute og jeg ikke misset noen av mine fire togbytter. Noen vil kanskje si det er galskap at jeg nå skulle ta turen herfra helt ned til det sørlige Wales og deretter opp igjen til dette området dagen etter, men jeg hadde funnet meg en fredagskamp jeg var lysten på; nemlig lokaloppgjøret mellom Goytre United og Briton Ferry Llansawel. Så da var det bare å håpe at alt var i rute da første etappe gikk ned til Sheffield.

Heldigvis gikk alt på skinner (pun intended), og etter ytterligere togbytter i Derby og Newport, steg jeg omsider av i Neath og kunne stresse over til den andre perrongen for å la et Arriva Wales-tog frakte meg det siste lille strekket tilbake til stasjonen Baglan i den vestlige utkanten av Port Talbot. Der ankom jeg like etter halv to, og gikk straks for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet rett ved siden av Baglan stasjon. Der hadde jeg betalt £24,50 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet hadde jeg tid til et glass på etablissementet Beefeater Bagle Brook rett på utsiden før jeg skulle ha 15.32-toget til Port Talbot Parkway. Den togturen tok hele tre minutter, og ble fulgt opp med en tur innom The Grand Hotel før jeg gikk opp til The Lord Caradoc for å innta en pub-middag.

Pig Iron Tavern var neste stopp, og da jeg avsluttet den lille pub-runden i Port Talbot med besøk hos Route 66 Sports Bar og The Forge Tavern, slo det meg at byen kanskje ikke er den beste hva gjelder puber, for i de to siste måtte jeg også nøye meg med bokser fra et kjøleskap bak baren. Det var uansett på tide å komme seg til kveldens kamp i Goytre, og det så såpass kronglete ut å reise dit kollektivt (spesielt returen etter at bussene for lengst hadde sluttet å gå) at jeg bestilte en taxi opp Goytre Uniteds hjemmebane Glenhafod Park. Goytre er en liten landsby rundt tre kilometer øst for Port Talbot, og da vi kjørte gjennom den så jeg at det sannelig ikke var store plassen, og tenkte at det er ganske vanvittig at en så knøttliten landsby kan ha et lag så høyt oppe i den walisiske fotball-pyramiden. Port Talbot burde dog være mer kjent for de fleste, og på store deler av turen kunne jeg se det enorme stålverket som er Storbritannias største og en av Europas største. Fortsatt er det arbeidsplass for nesten 5 000 mennesker, men om man skal tro drosjekusken så var over tre ganger så mange ansatt der i glansdagene.

Etter å ha kjørt gjennom Goytre, og forbi kirkegården som nesten var større enn den lille landsbyen, ledet en liten stikkvei ned til Glenhafod Park. Der ble jeg sluppet av, og sjåføren lovet å hente meg igjen etter kampslutt. Klubben har en egen Social Club som ligger på utsiden av selve anlegget, og det var ting som tyder på at denne muligens også holder åpent også på dager det ikke spilles kamp, selv om vi her befinner oss et stykke fra nærmeste nabo. Uansett gikk jeg først bortom inngangspartiet for å sikre meg et kampprogram. Og £1 fattigere kunne jeg ta det med meg inn i baren for å bla litt i det over en pint mens det strømmet på med både borte- og hjemmefans som ville leske strupen før kampstart som var rundt tre kvarter unna. Programmet var en 20-siders blekke som hadde den informasjonen man forventet i tillegg til sju sider med reklame.

Goytre United ble stiftet i 1963, da beholdningen til en tidligere klubb ble gitt til klubbsekretær Boris Suhanski, og klubben ble gjenfødt og tok plass i Port Talbot & District League. På siste halvdel av 1960-årene rykket de opp i South Wales Alliance, men etter en positiv start på tilværelsen der, ble det etter hvert vanskeligere, og mot slutten av 1970-årene var de tilbake i Port Talbot League. I 1988 ble de igjen valgt inn i South Wales Alliance, og nå spilte de seg seg snart opp i dens toppdivisjon med opprykk i 1990. Kun et år senere ble de hentet opp i Welsh Football League, og fortsatte snart klatringen der. Opprykk i både 1994 og 1996 betød at klubben var i denne ligaens toppdivisjon, på nivå to av walisisk fotball.

I 2005 vant klubben ligacupen til Welsh Football League, og året etter fulgte de opp med å vinne ligatittelen etter å ha tapt kun tre kamper. Normalt vil vinneren av Welsh Football League og Cymru Alliance kvalifisere for opprykk til den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, men det er avhengig av oppfylte krav til anlegg og finanser/lisens, i tillegg til at klubben må ha søkt opprykk. Det hadde ikke Goytre United gjort, så de ble værende i Welsh Football League der de de neste fire sesonger ble nummer to og vant tittelen annethvert år. Hverken i 2008 eller 2010 hadde de heller ikke hatt noen interesse av å søke seg opp til tross for at de endte opp med ligatittelen, og derfor var det kanskje litt snodig å se at de i programmet understreket at de hadde ambisjoner om spill i Welsh Premier League. Men det er tydelig at de har endret mening de siste årene, for en av klubbrepresentantene bekreftet også at det er det langsiktige målet.

Tabellen vitnet imidlertid om at det ikke vil skje denne sesongen, for tittelkampen sto mellom Penybont, Haverfordwest County og Cambrian & Clydach Vale BGC, mens de to lokalrivalene som skulle møtes i kveldens kamp var å finne lenger ned på tabellen. Av divisjonens 16 lag, lå Goytre United på en 8. plass med fire poeng og tre plasser ned til Briton Ferry Llansawel. Begge hadde et lite hav opp til tetkampen, men med seier ville man bevege seg enda et langt skritt bort fra nedrykkskampen, i tillegg til at lokal prestisje sto på spill. Det var også interessant å høre den nevnte klubbrepresentanten fortelle om rivaliseringen i det han berettet var et område med mange klubber som kjempet om de samme spillerne og sponsorene. Jeg takket for praten da han hadde oppgaver å se til, og snart var det uansett på tide å ta seg over til inngangspartiet for å betale seg inn med £5.

På veien dit traff jeg groundhopperen Jim Brunt som akkurat hadde ankommet og ville ile inn i klubbhuset for en lynrask forfriskning, så jeg tok midlertidig avskjed med ham og entret Glenhafod Park. Her domineres banen av én eneste (etter forholdene) stor tribune på den ene langsiden. Den er nok grunnen til at det ofte sies at andre walisiske klubber er misunnelig på fasilitetene her, og det er snakk om en sittetribune med 350 seter som ble reist i 1990. Den har nå blitt oppkalt etter mannen som startet det hele i 1963. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, og det slo meg at Glenhafod Park ligger bemerkelsesverdig landlig til med tanke på at det enorme stålverket i Port Talbot kun er noen få kilometer unna. Det var i hvert fall lett å like seg her, synes jeg.

Det bar tidlig bud om at dette ville bli et heftig lokaloppgjør med massevis av tøffe dueller, men det var også sjanser i begge ender, og Ryan Kostromin tok vare på en av disse da han etter en snau halvtime sendte vertene i ledelsen 1-0. Ikke altfor lenge etter hadde faktisk begge lagene blitt redusert til ti mann, da både vertenes Curtis Belle og bortelagets Luke Harris begge fikk se det røde kortet. Jeg sto da plassert helt på motsatt side av banen og si dessverre ikke ordentlig hva som skjedde bortsett fra litt knuffing etter at fløyta hadde gått, men en Briton Ferry-kar hevdet det hadde vært tilløp til håndgemeng. Uansett sto 1-0 seg til pause, da Jim overtalte meg til en svipptur over i baren. Vi kunne høre fløyta til dommeren, så det var spilt et minutts tid da vi igjen kom oss over, uvitende om dramatikken som ventet.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Briton Ferry utlignet med en heading fra Gavin Jones, men så fikk de nok en mann utvist og ble redusert til ni mann. Det så ut til å gå mot uavgjort, men i det 87. minutt fikk vertene et frispark like utenfor 16-meteren, og Thomas Walters sendte ballen over muren og inn i mål via tverrliggeren. Et glimrende frispark, og 2-1. Men i kampens siste ordinære minutt klarte gjestenes ni spillere sannelig å utligne igjen, og denne gang var det Ian Hillier som headet inn utligningen. Briton Ferry-folket som sto ved siden av oss (og som ga meg og Jim hver vår gratis pin) trodde de nå hadde berget et poeng, men det var mer sent drama i vente, for nesten to minutter på overtid falt avgjørelsen da Sam Johnson satt inn 3-2 for hjemmelaget og sikret seieren foran det jeg vil anslå var 175-200 tilskuere.

Vi hadde fått en solid dose underholdning og satt pris på lokaloppgjøret da vi gikk for å vente på drosjekusken som med perfekt timing kom kjørende for å plukke oss opp. Planen min hadde vært å bli skysset tilbake til Port Talbot for å ta toget derfra til Baglan, men Jim hadde foreslått å stikke innom en pub i landsbyen Cwmafan som lå like i nærheten, og jeg lot meg lett overtale til å bli med på dette, så taxien ble nå beordret dit. Der var det ikke vanskelig å se hvorfor Jim hadde merket seg puben The Brit, for den var virkelig verdt den lille omveien. Han hadde egentlig også tenkt seg videre til en annen pub i landsbyen, men vi likte oss så godt på The Brit at vi ble værende der til vår sjåfør for kvelden kom og hentet oss. Jim skulle videre til Swansea, der han hadde base, og etter å ha sluppet av ham på Port Talbot Parkway stasjon, valgte jeg å la taxien frakte meg tilbake til Baglan og hotellet mitt siden det ikke så ut til å være flere tog som stoppet ved Baglan denne kvelden. Lokalderbyet hadde vært vel verdt den lange turen ned fra Yorkshire, men nå var det på tide å komme seg i seng da jeg hadde en tidlig start dagen etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 14:
Goytre United v Briton Ferry Llansawel 3-2 (1-0)
Welsh League Division One
Glenhafod Park, 11 January 2019
1-0 Ryan Kostromin (30)
1-1 Gavin Jones (69)
2-1 Thomas Walters (87)
2-2 Ian Hillier (90)
3-2 Sam Johnson (90+2)
Att: ?? (est. 175-200)
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports
Previous game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

More pics

This day on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg