Fredag 04.01.2019: Aberystwyth Town v Connah’s Quay Nomads

Etter en ufrivillig fotballfri dag hadde jeg en lang reise foran meg når det nå endelig var klart for kamp igjen, og det innebar en retur til Bretland – eller Wales om man vil. Jeg skulle helt til Aberystwyth på den walisiske vestkysten ut mot Irskesjøen, og ferden startet med en rask busstur fra min venninne til Thatto Heath jernbanestasjon. Derfra tok jeg 08.42-toget til Liverpool Lime Street hvor jeg unnagjorde det første av tre togbytter. Chester var neste stopp, og deretter Shrewsbury, for jeg kunne lukke øynene litt på ferden inn i Wales på vei vestover til Aberystwyth der jeg ankom i henhold til ruteplanen klokka 13.20. Jeg oppsøkte nokså raskt Llwynygog Guest House der jeg hadde betalt £30 for overnatting, og ble raskt sjekket inn i et hus på andre siden av veien.

Aberystwyth er en gammel markedsby som i dag er seaside resort og administrasjonssenter for den walisiske regionen Ceredigion. Byen ligger på kysten ut mot Irskesjøen og den store bukta Cardigan Bay, rett ved der elvene Yswtyth og Afan Rheidol renner sammen, og er også en universitetsby. Aberystwyth ligger temmelig isolert sammenlignet med andre større byer, men har selv et innbyggertall på drøyt 16 000 om man regner med drabanter som Llanbadarn Fawr. En av turistattraksjonene er museumsjernbanen Vale of Rheidol Railway, som går 19 kilometer fra Aberystwyth til Devil’s Bridge, og den skulle jeg gjerne benyttet anledningen til å tatt en tur med, men det var dessverre feil årstid og fortsatt en måned eller to til man startet opp driften igjen etter vinterpausen. Så da ble det å finne andre ting å beskjeftige seg med, og det er ingen premier for å gjette hva det ble.

Jeg ville nå selvsagt sjekke ut noen av byens puber, og siden jeg hadde en lang liste å arbeide meg gjennom, tenkte jeg det kanskje var like godt å begrense seg selv til halve pints først som sist. Skjønt det glemte jeg ved første stoppested som var The Inn on the Pier. Som navnet sier ligger den tilknyttet piren nede ved sjøen, og dagens første pub viste seg å kanskje også være den jeg likte best. Likevel gikk jeg etter hvert videre til The White Horse, deretter til Wetherspoons-puben Yr Hen Orsaf for å innta et raskt måltid, og så til Cambrian Hotel. Ved sistnevnte pub registrerte jeg at to karer ved nabobordet snakket walisisk med hverandre, samtidig som en annen kunde hilste på de på walisisk mens han brukte engelsk da han hilste på noen andre et sekund senere. Jeg fikk av karene ved nabobordet vite at byen er nokså delt mellom de som bruker engelsk og walisisk som sitt førstespråk, og det er da en av byene der walisisk står temmelig sterkt.

Jeg takket uansett for praten og gikk videre til Lord Beechings og derfra til Yr Hen Llew Du (oversatt til den gamle sorte løve), og der kunne en brautende stamgjest og hans makker faktisk fortelle at puben har vært en walisisk bastion der man selv for få år siden ikke var særlig velkommen som engelskmann. Min pub-runde gikk uansett videre til Ship & Castle, før siste stoppested før kamp ble The Mill Inn, der en ung frøken bød seg frem som best hun kunne for å bli påspandert drinker. Det ble for min del kun et raskt lite glass, for det var på tide å komme seg til kveldens kamparena Park Avenue, der jeg etter hvert ankom med en times tid til avspark og betalte meg inn med £8. Ikke verst for fotball i toppdivisjonen, og kampprogrammet jeg sikret meg for £1 viste seg også å være meget godt; en 36-siders blekke spekket med interessant stoff.

Det sies at det allerede i 1870-årene var en Aberystwyth-klubb, men dagens klubb ble stiftet i 1884 og spilte stort sett vennskapskamper inntil de i 1900 ble med i Welsh League. De hadde imidlertid spilt seg frem til semifinale i den walisiske cupen allerede i 1896 da de måtte gi tapt for Wrexham, men i nettopp det herrens år 1900 tok de de seg helt til finalen, og med seier 3-0 over Druids ble de den første cupvinneren fra midt-Wales. Oppholdet i Welsh League varte for øvrig kun i én sesong, men de var i 1950-årene tilbake i Welsh League (South), samtidig som de også stilte lag i Mid-Wales League. Fra 1963 konsentrerte de seg om sistnevnte, men det var først i 1984 at de klarte å vinne ligatittelen der; etter å ha endt som nummer to ved seks anledninger. Den tittelen forsvarte de året etter, før det igjen ble en rekke andre- og tredjeplasser.

I 1987 var Aberystwyth Town tilbake i Welsh League (South) der de tok tre strake andreplasser og en tredjeplass før de i 1992 var med å stifte den nasjonale toppdivisjonen League of Wales (nå Welsh PL). Etter Bangor Citys degradering i sommer er Aber Town faktisk den eneste klubben ved siden av Newtown som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen siden dens stiftelse, men tredjeplassen i dens første sesong 1992/93 står fortsatt som bestenotering. Klubben var ved tre anledninger deltatt i europeiske cuper – to ganger i Intertoto-cupen og en gang i Europa League – men aldri vunnet en kamp i slike turneringer. Hjemme i Wales var de dessuten tapende finalist i cupen i både 2009 (tap for Bangor City) og 2014 (tap for The New Saints).

Klubbens hjemmebane Park Avenue hadde blitt entret i det ene hjørnet, og på langsiden der jeg først passerte både matutsalget, klubbsjappa og klubbhuset før jeg kom bort til hovedtribunen som er av en eldre årgang og oser av karakter. Det er en sittetribune med 250 sitteplasser som står midt på langsiden, og bortenfor dette står man under åpen himmel på et par betongtrinn. Midt på motsatt langside står en noe merkelig bygning nærmest som et tårn, og dette er et toetasjes mediesenter. På den ene banehalvdelen her har man dessuten installert 392 seter i klubbens svarte og grønne farger. Bak mål på kortsiden nærmest der jeg hadde kommet inn står det nok en sittetribune, og Dias Stand bærer navnet til klubblegenden David ‘Dias’ Williams som scoret vanvittige 476 mål på 433 kamper for Aberystwyth Town. De 322 setene her gjør at antallet sitteplasser er en av de høyeste i Welsh PL og nesten det dobbelte av de relevante kravene, samtidig som de også oppfyller UEFAs krav for spill i europacuper.

Park Avenue falt nokså godt i smak, selv om man dessverre byttet ut gressmatta med kunstgress i 2016. Også klubbhusets bar var fin og koselig, og der slo jeg meg ned med et lite glass mens jeg bladde litt i programmet som faktisk var på en blanding av engelsk og walisisk. Det nærmet seg stunden da den walisiske toppdivisjonen deles i to, og det skulle skje etter andre helgen i januar. Etter dette ville de seks øverste lagene på tabellen spille mot hverandre i kamp om topplasseringene, mens de seks nederste ville spille om plasseringene 7 til 12 (og for å unngå eventuelt nedrykk). Aberystwyth Town hadde fire strake tap i ligaen og hadde falt ned på en sjuendeplass, men med kun ett poeng opp til Caernarfon Town. Da jeg fem dager tidligere hadde sett Aberystwyth tape knepent borte i Newtown, hadde de ikke hatt marginene med seg, men da jeg nå traff igjen to Aber-fans jeg snakket med den dagen var de fortsatt tvilende til om de kunne ta tilbake sjetteplassen.

Spesielt var det delvis fordi de denne kvelden skulle opp mot selveste serielederen Connah’s Quay Nomads som toppet tabellen med ett poeng ned til Barry Town United og to poeng ned til The New Saints. Gjestene fra Flintshire hadde naturlig nok til hensikt å hanke inn tre nye poeng i jakten på sin første ligatittel, så det var en tøff oppgave som ventet hjemmelaget. Det var en temmelig kjølig kveld, og etter å ha tømt glasset mitt fristet det med en Bovril og et aldri så lite påfyll av føde, så jeg stakk innom matutsalget og deretter klubbsjappa før det var på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på plastikken der spillerne nå snart gjorde sitt inntog – med vertskapet i grønt, hvitt og svart, og gjestene i hovedsakelig rødt.

Det var bortelaget som var raskest ut av startblokkene, og Andy Owens testet i åpningsminuttene skuddfoten to ganger med avslutninger som gikk like over. På motsatt banehalvdel så det ut til at Geoff Kallaway med sin fart kunne bli et problem for Nomads, men i det fjortende minutt lå ballen på straffemerket etter at Owens gikk i bakken. Straffe til Nomads, og Callum Morris besørget 0-1 via stolpen. Aber hevet seg faktisk etter dette, og både Ryan Wollacott og Porya Ahmadi var frempå for vertene før Nomads-katein George Horan måtte ut med skade. Likevel doblet de ledelsen etter en drøy halvtime da Andy Owens hadde fått stilt inn siktet og fikk pirket inn en retur fra Aber-keeper Terry McCormick. Like etter kunne Nomads satt et tredje, men Ryan Wignall traff stolpen, og i stedet reduserte Porya Ahmedi til 1-2 med et glimrende skudd fra like utenfor Nomads-feltet. Aber hadde blod på tann, men til tross for flere gode muligheter sto det fortsatt 1-2 halvveis.

Nomads-manager Andy Morrison hadde åpenbart bitt seg merke i hjemmelagets sterke avslutning på omgangen, for da dommeren blåste i gang kampen igjen etter hvilen la hans gutter seg tilsynelatende en god del lavere og lot Aberystwyth få mer ball mens de ventet på å kunne storme i angrep når de vant ballen. Det var nå uansett færre sjanser de første 20 minuttene av annenomgangen, men da slo Nomads til igjen i form av et langt innkast som landet hos Michael Wilde, og han vendte opp og scoret til 1-3. Innbytter Joe Phillips skjøt like over for hjemmelaget, men deres håp om en snuoperasjon var nok ute da et skudd fra Michael Bakare endret retning og fikk i mål til 1-4 med tolv minutter igjen av ordinær tid.

Paolo Mendes skjøt like utenfor for vertene, men på overtid ble det virkelig stygt. Først sørget Parker for 1-5 fra kort hold, og i det tredje overtidsminuttet tok Bakare seg til dødlinja og fant Rob Hughes som smalt ballen i mål og fastsatt sluttresultatet til 1-6. Selv om det var en fortjent seier, ble resultatet ble til slutt noe flatterende, for det var lenge jevnere enn det skulle tilsi. I protokollen vil det imidlertid for alltid bli stående som noe bortimot en nedsabling, og mine tidligere samtalepartnere fra Aberystwyth var naturligvis lite tilfreds over det de hadde sett. Mange av de 209 tilskuerne forlot Park Avenue nokså raskt, og det gjorde også undertegnede som snart søkte ly i varmen på The Mill Inn før jeg fortsatte mot min base. På veien dit lot jeg meg også friste innom The Scholars, selv om jeg hadde en grytidlig start dagen etter. Jeg klarte imidlertid å nøye meg med dette ene glasset, og fant deretter veien tilbake til senga etter en fin dag i Aberystwyth.

 

 

 

 

 

 

 

Welsh ground # 17:
Aberystwyth Town v Connah’s Quay Nomads 1-6 (1-2)
Welsh Premier League
Park Avenue, 4 January 2019
0-1 Callum Morris (pen, 14)
0-2 Andy Owens (32)
1-2 Porya Ahmadi (38)
1-3 Michael Wilde (66)
1-4 Michael Bakare (79)
1-5 Michael Parker (90+1)
1-6 Rob Hughes (90+3)
Att: 209
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 05.01.2019: Frome Town v Wimborne Town
Previous game: 02.01.2019: Met Police v Beaconsfield Town

More pics

This day on a map

 

 

Onsdag 02.01.2019: Metropolitan Police v Beaconsfield Town

Etter to overnattinger i Bournemouth var det på tide å forlate sørkysten, og etter en frokost på Premier Inn-hotellet lot jeg en av de lokale bussene frakte meg opp til Bournemouth stasjon der jeg kom meg med 10.45-toget. Dette ble jeg med så langt som til Basingstoke, der jeg foretok et raskt togbytte og kom meg til Clapham Junction. Derfra var det bare å komme seg med et av togene som kunne frakte meg til Tolworth, der jeg hadde betalt £38,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet ved siden av Tolworth jernbanestasjon. Til tross for at det var nesten tre kvarter til innsjekking fikk jeg sjekket inn og installert meg, men det var ingen grunn til å ligge på latsiden, så jeg var snart på farten igjen og returnerte til togstasjonen for å komme meg med 13.43-toget tilbake til Wimbledon hvor jeg etter et raskt togbytte kom meg til Surbiton.

Jeg hadde egentlig planlagt å innta et måltid på puben The Coronation Hall, men jeg endret planene og unnet meg bare en flaske j2o før jeg stakk innom et supermarked og heller kjøpte meg et smørbrød. Det ble dog tid til en halv pint ved The Surbiton Flyer før jeg litt etter klokka tre kom meg med toget til Hampton Court. Det er endestasjon på en sidelinje som går til dette turiststedet, og magneten på turistene er det kongelige palasset Hampton Court Palace som ligger flott til langs Themsens bredder. Her har det naturlig nok godt med turister, og jeg nøyde meg med en utvendig liten kikk før jeg i stedet valgte å teste noen av stedets puber. The Mute Swan var første stopp i så måte, etterfulgt av The Prince of Wales og The Albion. Deretter var det greit å komme seg med toget det ene stoppet tilbake til Thames Ditton.

Først måtte jeg imidlertid finne en minibank, og utrolig nok skulle det vise seg lettere sagt enn gjort selv i et turistifisert sted som Hampton Court. Bartenderen ved The Albion mente at den eneste i nærheten var inne i en sjappe nede i veien, men den viste seg å ikke godta utenlandske kort, så med uforrettet sak valgte jeg heller å komme meg med 17.54-toget å satse på å finne en minibank i det mindre stedet Thames Ditton. Jeg fant i hvert fall frem til puben George & Dragon, men etter å ha inntatt en halv pint der viste tipset om en sjappe oppe i veien seg å nok en gang ende i fiasko. Nå måtte jeg rett og slett haste helt tilbake til Surbiton der det i hvert fall er nok av minibanker, og etter en kort togtur tilbake dit fikk jeg omsider ut noen grunker. Nå måtte jeg la buss 515 skysse meg herfra til kveldens kamparena Imber Court, og før dens avgang hadde jeg tid til en rask halv pint ved The Duke.

Thames Ditton er en landsby som det er lett å regne som ligger i et område det er lett å tenke på som en del av Greater London, men som faktisk ligger i Surrey – dog helt opp mot grevskaps-grensen. Vi befinner oss snaut to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London, og de drøyt 6 000 innbyggerne bor så absolutt i Londons pendlerbelte. Det ble altså litt stress på vei til kamp selv om jeg i utgangspunktet hadde beregnet god tid, men det var likevel en drøy halvtime til avspark da jeg ankom Imber Court etter å ha punget ut £1,60 for bussturen. Her har man komplekset med klubbhusets bar på utsiden av selve banen, så etter å ha fått dette bekreftet i inngangspartiet nøyde jeg meg foreløpig med å fiske frem £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram. Med det gjort tok jeg en svipptur innom den nevnte baren der jeg fordypet meg i programmet som godt kunne ha inkludert en tabell.

Metropolitan Police FC ble stiftet i 1919, og som de fleste nok vil skjønner var det som et rekreasjonstilbud for de ansatte i Londons politikorps. De første ni årene spilte de vennskapskamper og deltok i noen lokale cuper, men i 1928 tok de plass i Spartan League. Da de vant denne ligaen i 1930 var det deres første av seks slike titler frem til 1955, og det skal også nevnes at de i 1933/34-sesongen var semifinalist i den en gang så gjeve FA Amateur Cup. I 1960 hoppet Met Police over til Metropolitan League, før de elleve år senere fikk ta plass i Southern League. Der ble det fire sesonger før de ble flyttet over i Isthmian League, og der skulle de høre hjemme helt til etter forrige sesong. Det var først i 2011 at de for første gang sikret seg opprykk til Isthmian Leagues toppdivisjon, og det etter at de vant en usedvanlig jevn tittelkamp mot Bognor Regis Town der det til slutt skilte ett enkelt mål i målforskjell.

Det er nå for lengst slutt på praksisen der klubbens spillere måtte være ansatt i politiet, men en av fremmøtte fortalte senere at majoriteten av styret (og vel også trenerapparatet) er politifolk. Og så vidt jeg vet mottar visst fortsatt klubben også støtte fra London-politiets interne lotterier. De så foreløpig ut til å gå mot en imponerende sesong, og selv om de hadde falt utenfor playoff-sjiktet etter gårsdagens runde der de selvsagt ikke selv var i aksjon, ville de med seier denne kvelden ta seg opp på en fjerdeplass med kamper til gode på klubbene foran. Der var det Taunton Town som ledet an foran duoen Weymouth og Salisbury som forhåpentligvis klarer å stoppe de. Kveldens bortelag var Beaconsfield Town (tidligere Beaconsfield SYCOB) som la beslag på sjuendeplassen på tabellen.

Imber Court har vært Met Police sin hjemmebane helt fra starten i 1919, da politiet kjøpte tomten med tanke på sportslig rekreasjon for sine ansatte. Fotballbanen her var ikke gjerdet inn for i 1960-årene, og frem til 1983 gikk den fortsatt i ett med cricketbanen på utsiden. Allerede i 1923 ble det reist en tretribune som gjorde jobben frem til den ble ansett som utrygg i kjølevannet av Bradford-brannen og erstattet med dagens hovedtribune på bortre langside. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. På nærmeste kortside er det ståplasser på et par betongtrinn og under et tak som strekker seg hele banens bredde. Et par slike trinn er det også nedover nærmeste langside, men der står man under åpen himmel. Bak det bortre målet er det intet av fasiliteter. Det er tydelig at Imber Court blir upåklagelig vedlikeholdt, og banemannen høster for øvrig ofte meget ros for gressmatta her, uten at det var nok til å hindre en av spaltistene i å slå et slag for det evinnelige kunstgresset.

Tilskuerrekorden på 4 500 stammer fra et FA Cup-oppgjør mot Kingstonian i 1931, men det er ingen hemmelighet at man i disse dager har langt mer beskjedne tilskuertall og sliter litt med oppslutningen nivået tatt i betraktning. Etter å ha påtruffet groundhopperen Paul White og betalt meg inn med £10 kom vi da også med en lokal kar som hadde en mening om dette. Som han sa, hadde han aldri i tiden han hadde bodd i området høre noen si ‘Met Police spiller hjemme i kveld, skal vi gå og se på?’, og han mente noe av utfordringen ligger i navnet som gjør at man kanskje får assosiasjoner til et slags bedriftslag. Han mente det ville være naturlig for de å ta et navn som eksempelvis Thames Ditton FC eller til og med Esher FC for således å forsøke å tiltrekke seg flere lokale. En kvinne som tydeligvis var involvert i klubben overhørte dette og kommenterte at det ikke var første gang hun hørte dette nevnt.

Uansett navn fikk de plutselig pluss i boka hos meg etter at jeg hadde tatt turen bortom matutsalget, for der ble jeg servert det jeg mistenker må være det beste jeg har blitt servert på fotballkamp i sør. Deres full hog burger var sikkert ikke noe for de med kjøtt-aversjon eller de som er mer opptatt av helsekost, og jeg fikk da faktisk også trusler og ufine meldinger på Twitter fra det som åpenbart var en militant veganer etter at et bilde av herligheten inngikk i min billedserie fra kampen. Den var uansett fortreffelig, med et lass av både bacon og engelske pølser som en del av tilbehøret, og mett og meget fornøyd kunne jeg sluke den siste biten og rette oppmerksomheten mot banen der lagene nå gjorde sin entré.

Hjemmelaget hadde ikke tapt i ligaen på tre måneder og sto med 8-5-0 i serien siden bortetapet mot Gosport Borough 1. september, men det var gjestene fra Buckinghamshire som noterte den første sjansen da Jon-Jo Bates avsluttet like utenfor. Vertene tilrev seg imidlertid snart et initiativ, og vi fikk et kampbilde der Met Police hadde mye ball og raskt vant den igjen når de mistet den til et bortelag som ble løpende mye mellom. Met Police burde tatt en tidlig ledelse da de stormet raskt i angrep på en kontring og et innlegg fra Alex Fisher fant Oliver Knight nærmest med målet gapende. Han hadde nok hatt tid til å ta en ekstra touch, men valgte å klemme til på volley og sendte ballen høyt over mål. Luke Robertson tvang frem en god redning fra Rams-keeperen med det passende navnet Ravan Constable som fikk slått ballen i stolpen og ut, og Max Blackmore sendte i vei et skudd som suste like over Rams-målet. Det lå et mål i lufta, men da det kom var det overraskende nok mot spillets gang.

Det var nemlig Beaconsfield Town som i det 18. minutt tok ledelsen da de brøt et Met-angrep og selv stormet i angrep på venstrekanten. Der tok Mayowa Balogun seg ned til dødlinja og forsøkte å legge tilbake ut i feltet. Met-keeper Tom Williams fikk imidlertid en hånd på ballen, men i dette tilfelle var lovens lange arm ikke lang nok, for han fikk kun styrt ballen videre. Alex Fisher forsøkte å klarere, men traff Jon-Jo Bates som fikk pirket ballen i mål til 0-1. Likevel fortsatte kampen med samme kampbilde som tidligere, og bortelagets ledelse virket alt annet enn trygg der de hadde problemer med å få tak i ballen og ifølge en Beaconsfield-kar rett og slett virket slitne mens vertene presset på. Både Knight, Blackmore, Jack Mazzone og John Gilbert hadde gode muligheter til å utligne, men hjemmelaget sløste med sjanser og gikk i garderoben med en jobb å gjøre.

Etter hvilen fortsatte det i samme spor, og gjestene hadde store problemer med å komme seg ut av sin egen banehalvdel. Det virket som et tidsspørsmål før utligningen kom, og det skjedde etter en times spill. John Gilbert sendte i vei det jeg vil tro var ment som et innlegg, men det fikk en vemmelig stuss og fant veien til nettmaskene bak Rams-keeper Constable. Nå var det bare én sannsynlig vinner, og to minutter senere lå ballen på straffemerket etter at Gilbert ble lagt ned på vei inn i feltet. Jack Mazzone tok ansvar, sendte Constable feil vei og hjemmelaget i ledelsen med 2-1. Mazzone hadde et øyeblikk etter muligheter til å øke ledelsen, mens Jon-Jo Bates snart fikk sjansen til å utligne, og til tross for hjemmelagets dominans var det fortsatt spenning frem til fire-fem minutter før slutt da Max Blackmore fastsatt sluttresultatet til 3-1.

Det var nok ingen av de 136 tilskuerne som hadde stort å si på det resultatet, og Met Police var fortsatt virkelig i støtet der de forlenget sin periode som ubeseiret i ligaen. Hvor langt kan de nå? Tja, det gjenstår å se. For min del var det ingen grunn til å bli igjen, og siden jeg fortsatt bar på en liten forkjølelse bestemte jeg meg for å dra rett tilbake til min base. Det var bare å spasere tilbake til Thames Ditton jernbanestasjon og ta toget det ene stoppet til Surbiton for å ta bussen derfra til Tolworth. Jeg vurderte en halv pint ved en av pubene i Surbiton, men valgte å komme meg med første buss og krøp snart under dyna.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 501:
Metropolitan Police v Beaconsfield Town 3-1 (0-1)
Southern League Premier Division South
Imber Court, 2 January 2019
0-1 Jon-Jo Bates (18)
1-1 John Gilbert (61)
2-1 Jack Mazzone (pen, 63)
3-1 Max Blackmore (86)
Att: 136
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 04.01.2019: Aberystwyth Town v Connahs Quay Nomads
Previous game: 01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough

More pics

This day on a map