Wimborne Town v Gosport Borough 01.01.2019

 

Tirsdag 01.01.2019: Wimborne Town v Gosport Borough

Da jeg våknet på årets første dag var det ikke lenger tvil om at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse som også hadde lagt en viss demper på tingene kvelden før, men om ikke formen ble verre enn det som var tilfelle da jeg forlot Moira og Oxford Avenue skulle det likevel gå bra. Jeg skulle nå rett og slett forflytte meg fra Pokesdown-traktene til et hotell inne i selve Bournemouth sentrum, der prisene på nyttårsaften hadde sørget for at jeg så inn det nye året et annet sted. Buss M2 fraktet meg inn til Westover Road i sentrum, der jeg fikk slengt fra meg bagasjen på Premier Inn Bournemouth Central før jeg gikk for å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben The Mary Shelley.

Med litt føde i kroppen kunne jeg rette oppmerksomheten mot dagens planer, og jeg hadde på planleggingsstadiet lenge vinglet mellom derby-kampen Hemel Hempstead Town v St. Albans City i Conference South og oppgjøret Wimborne Town v Gosport Borough i Southern League Premier South. Til tross for at jeg hadde kjente som skulle på førstnevnte, valgte jeg meg til slutt sistnevnte – ikke bare fordi Wimborne Towns tid ved hjemmebanen The Cuthbury sies å gå mot slutten, men også fordi jeg hadde noe uoppgjort ved The Cuthbury. En novemberdag i 2014 opplevde jeg nemlig en avlysning der like etter at jeg ankom, og etter å tidligere den dagen også oppleve avlysning i Weymouth. Nå var det på tide å gjøre noe med dette. Derfor steg jeg på buss nummer 13 med avgang klokka 10.20 og betalte £5,80 for en returbillett til Wimborne Minster.

Det var altså Wimborne Town som skulle få den evenuelle æren av å være vertskap når jeg jubilerte med 500 besøkte baner i den engelske fotballpyramiden. Bussen brukte 50-55 minutter på turen opp til Wimborne Minster, og jeg hadde tatt en såpass tidlig buss fordi det var to timer til neste avgang og jeg hadde planer om å sjekke ut noen av byens puber – noe jeg ikke hadde fått mulighet til ved det mislykkede besøket i november 2014. Jeg hadde vært litt skeptisk til hvorvidt de ville være åpne såpass tidlig på første nyttårsdag, og bestemte meg derfor for først å stikke innom Wetherspoons-puben The Man in the Wall, men det viste seg at Wimborne denne dagen også hadde tiltrukket seg det som virket som en del turister, og pubene kjente nok derfor sin besøkelsestid ved å allerede holde åpent.

Wimborne Minster er en markedsby som ligger i den vestlige delen av grevskapet Dorset; omtrent åtte kilometer nord for Poole. I likhet med sistnevnte utgjør også eldre og pensjonister en betydelig del av innbyggertallet på rundt 15 500, og i 2009 fortalte statistikken at Wimborne også hadde landets høyeste forventede levealder for både menn og kvinner. Det får være dagens lille dose ubrukelig trivia, men ellers kan det fortelles at Wimborne også ligger der elvene Allen og Stour (som ikke må forveksles med andre engelske elver med samme navn) renner sammen, og byen har fortsatt en betydelig mengde arkitektur fra 1400-, 1500-, og 1600-tallet. Jeg fikk umiddelbart inntrykk av en koselig by – langt mer enn ved svippturen da jeg ankom i regn og mørke den novemberdagen i 2014. Nå var det på sin plass med en liten pub-til-pub-runde.

Fra The Man in the Wall gikk turen videre til The Taphouse, The Oddfellows Arms og til slutt The Green Man. Sistnevnte er den siste man passerer før man kommer til The Cuthbury, og virker også å være en fast base for Wimborne-supportere. Etter en siste halv pint der gikk jeg de siste få meterne til The Cuthbury, der jeg ankom med en drøy time til avspark. Forrige gang jeg hadde inntatt det koselige klubbhuset på utsiden hadde jeg allerede etter et minutt eller to fått den nedslående nyheten at dommeren etter en tredje(?) kikk på banen hadde bestemt seg for å avlyse, men det var åpenbart ingen grunn til å frykte en mulig reprise denne dagen. Klubbhusets bar begynte sakte med sikkert å fylles opp, og under en røykepause benyttet jeg anledningen til å stikke hodet inn i inngangspartiet og betale £2 for et eksemplar av dagens kampprogram før jeg returnerte til min pint.

Wimborne Town ble stiftet i 1878 og spilte opprinnelig både fotball og rugby. Fotballklubben spilte lenge i lokale ligaer som Dorset League, og var i 1957 med å stifte Dorset Combination (i dag Dorset Premier League). Der ble det imidlertid med én sesong før de returnerte til Dorset League, der de ble værende frem til det ble nye tre sesonger i Dorset Premier League i 1970-årene. Det var i 1980/81-sesongen at det virkelig begynte å skje ting, for de vant da Dorset League uten å tape en eneste kamp, og da de i 1981 hadde fått gjerdet inn banen, installert flomlys og nytt garderobebygg, ble de hentet rett opp i Western League Division One. I sin debutsesong var det bare med nød og neppe at de mistet tredjeplassen og opprykk på målforskjell.

I 1982/83-sesongen deltok Wimborne Town for første gang i både FA Cupen og FA Vase, og den sesongens innsats i FA Cupen står fortsatt som deres beste i den turneringen, da de tok seg til første ordinære runde. Etter å ha slått ut Bridport, Falmouth Town, St. Blazey, Bath City og Merthyr Tydfil, ble det tap 0-4 borte mot Aldershot, men The Magpies hadde imponert. I 1987 hoppet klubben over til Wessex League, som på det tidspunktet kun hadde én divisjon, og der skulle de holde seg frem til 2010, samtidig som de i denne perioden kun hadde én sesong utenfor topp 8. Men denne perioden så også klubben sikre seg sin største triumf, for i 1992 hadde de spilt seg frem til finalen i FA Vase. Wimborne Town ble med den den første Dorset-klubben til å spille en Wembley-finale, og til alt overmål slo de forhåndsfavoritten Guiseley 5-3.

Den sesongen vant de imidlertid ikke bare FA vase, for de hanket også inn både Wessex League-tittelen og Dorset Senior Cup. I 1994 vant de som første klubb både Wessex League og dens ligacup i samme sesong, og den bragden gjentok de i 2000. Etter at FAs stadionkrav i en årrekke hadde hindret klubben i å avansere ytterligere, fikk de i 2010 endelig klarsignal, da en andreplass i Wessex League også var godt nok sportslig til å bli hentet opp i Southern League. Der spilte de i Division One South & West (senere Division One West) inntil våren 2018. Da tok de tredjeplassen, og i playoff-semien tok de seg av Didcot Town med 2-0. I finalen ventet Swindon Supermarine, og etter en målløs kamp vant Supermarine på straffer. Imidlertid sørget nedleggelsen av Shaw Lane for at det ble en ledig plass på step 3, og som beste tapende playoff-finalist fikk Wimborne Town plassen slik at de nå er å finne i Southern League Premier South.

For de som ikke helt har hengt med i utviklingen den siste tiden, er altså den engelske pyramiden i ferd med å gjennomgå en omstrukturering som startet med at man før denne sesongen innførte en fjerde ‘avdeling’ på step 3 og en sjuende ‘avdeling’ på step 4. For å holde oss til step 3 i denne omgang, så har Southern League nå to avdelinger på dette nivået. Det er Premier Division Central og Premier Division South, og Wimborne Town er naturlig nok plassert i sistnevnte når de denne sesongen debuterer på step 3. I det meget gode programmet kunne jeg se av tabellen at de lå som nummer fem fra bunnen. Tre skal ned, og det var svært tett i bunnen der Wimborne kun hadde to poeng ned til Frome Town rett under streken. Kun Staines Town syntes hektet av. Fra Wimborne Town var det tre plasser og to poeng opp til dagens gjester Gosport Borough, så det var viktige poeng på spill denne ettermiddagen.

Med et drøyt kvarter til kampstart betalte jeg meg omsider inn med £10 og kunne ta en ordentlig kikk rundt på The Cuthbury, som faktisk har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1878. På langsiden der man kommer inn er det en blanding av flere tribuneseksjoner med blant annet benkerader til å hvile akterspeilet. Banen er kjent for sin helling som går herfra ned mot bortre langside der det tidligere sto en tribune i tre. Denne ble reist i 1920, men ble revet i 1970, slik at det nå kun er åpen hard standing her – i tillegg til laglederbenkene. Det er det også på kortsiden nærmest inngangspartiet, men man på motsatt ende av banen står under et overbygg. Jeg likte The Cuthbury, og det var greit å endelig kunne få avlagt et besøk siden det fortsatt snakkes om at klubben snart kan være på flyttefot.

I hjørnet ved inngangspartiet er det en liten klubbsjappe der jeg sikret meg en pin til min samling, og samtidig la jeg ut for en bortedrakt for en kar hjemme i Norge som var lysten på en. Ved siden av er det et matutsalg der det sto en kar og tilberedte mat på grillen. De liflige duftene herfra minnet meg på at det kanskje var på tide med litt mat, og med en burger herfra kunne jeg snart ta en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt endret kort tid før avspark etter at en av hjemmelagets spillere hadde pådratt seg en skade under oppvarming. Mens lagene inntok banen slo jeg nå av en rask prat med en Wimborne-supporter som mente at ambisjonene for sesongen er å holde seg i divisjonen og alt annet er som en bonus å regne.

Vertene fikk da også en god start, for i det niende minutt fant Luke Birbidge spissen Tobias (eller Toby) Holmes som frekt vippet ballen over Gosport-keeper (og tidligere Wimborne-spiller) Patrick O’Flaherty til 1-0. Gjestene fra Hampshire hadde et par gode muligheter etter dette – ikke minst da Wimborne-kaptein Billy Maybury klarerte helt inne på streken etter at George Barker hadde headet på mål, men i stedet slo hjemmelaget til igjen i det 20. minutt. Gosport-keeper O’Flaherty måtte gi retur på et skudd fra Burbidge, og Toby Holmes kunne heade inn sitt andre mål for dagen og sørge for 2-0. Få minutter senere kunne Holmes notert seg for hattrick, men denne gang reddet O’Flaherty. Gosports problemer ble imidlertid ikke mindre av at kaptein Tony Lee like etter måtte bæres av banen på båre, og spillende manager Craig McAllister måtte selv til pers som erstatter. Før pause rakk gjestene å skape en god sjanse der Ryan Pennery fikk stå i feltet og brenne av på volley, men skuddet gikk utenfor slik at det sto 2-0 halvveis.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da tomålsscorer Holmes måtte ut med en skade, og han ble erstattet av unggutten Aidan Shepherd som allerede et par minutter senere tok seg inn i feltet og gikk i bakken. Publikum ropte på straffe, men det var nok en glimrende takling av Gosport-forsvarer Sam Roberts. Timen var passert med et drøyt minutt da Wimborne likevel økte til 3-0, og igjen var det en retur som denne gang ble satt i mål av Curtis Young. Kanskje gjorde dette tredje målet at vertene følte seg fornøyd med dagens innsats og så det hele som avgjort, for de la seg bakpå og slapp Gosport inne i kampen, og kun drøyt ti minutter senere reduserte David Jerrard til 3-1. Og ikke nok med det, for ytterligere fem minutter frem i tid sto det 3-2 da Ryan Pennery styrte et innlegg i mål.

Det som hadde sett så lyst ut for hjemmelaget, endte med å bli en nervepirrende avslutning der Gosport Borough presset voldsomt på for utligning mens vertene ikke så ut til å klare å heve seg igjen etter å ha tilsynelatende ha senket skuldrene litt for tidlig. Gosport var ved et par anledninger nære på en utligning, men Wimborne fikk samlet seg nok til å ri av stormen slik at det endte 3-2. De 451 tilskuerne hadde sett en underholdende kamp, og jeg hadde jubilert med 500 engelske vaner ved endelig å få med meg en kamp på The Cuthbury. Nå var det bare å komme seg tilbake til Bournemouth med 17.20-bussen, for om jeg mistet den var det to timer å vente på neste buss. Det var tid til en halv pint for den tid, men The Minster Arms var fortsatt stengt, så den ble inntatt på Kings Head før jeg kom meg med bussen som planlagt.

Vel tilbake i Bournemouth kunne jeg sjekke inn på Premier Inn-hotellet der jeg hadde betalt £26,50 for overnatting. 500 engelske baner krevde vel en liten feiring selv om formen ikke var helt på topp, og jeg jeg valgte å markere med å unne meg en tre retters middag i hotellrestauranten. Deretter ble årets første dag avsluttet med en rask tur innom puben The Brasshouse før jeg trakk meg tilbake og krøp under dyna i håp om å svette ut restene av forkjølelsen. Fotballåret 2019 hadde fått en fin start med besøket i Wimborne – en koselig by, en fin klubb og et fint anlegg som altså snart kan være historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 500:
Wimborne Town v Gosport Borough 3-2 (2-0)
Southern League Premier Division South
The Cuthbury, 1 January 2019
1-0 Tobias Holmes (9)
2-0 Tobias Holmes (20)
3-0 Curtis Young (62)
3-1 David Jerrard (73)
3-2 Ryan Pennery (78)
Att: 451
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 02.01.2019: Metropolitan Police v Beaconsfield Town
Previous game: 31.12.2018: Cardiff Met v Barry Town United

More pics

This day on a map

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg