Søndag 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley

Vertinnen ved Arosa B&B disket opp med en full english breakfast før jeg gjorde meg klar til å forlate Bexhill-on-Sea med 11.16-toget. Den korte første etappen gikk til St. Leonards Warrior Square, der jeg byttet tog, og snart la jeg East Sussex bak meg med kurs for Kent, der neste togbytte var i Tonbridge. Siste etappe gikk til Maidstone West, og et par minutter over ett kunne jeg stige av og orientere meg frem til stedets Travelodge, der jeg hadde booket rom. Selv om denne kjeden er nokså striks på innsjekking først klokka 15 (om man ikke har har betalt £10 ekstra for tidlig innsjekking klokka 12), gikk resepsjonisten noe nølende med på å la meg slenge fra meg bagen før jeg kunne spasere en tur i byen.

Maidstone ligger som sagt i grevskapet Kent, og er til og med grevskapets county town. Byen har med forsteder en befolkning på drøye 110 000, og ligger langs elven Medway, som opp gjennom historien har vært viktig for byens status som et handelssentrum for landbruksområdene i Kent. Her har også forsvaret vært godt representert i form av en fortsatt operativ base som ble anlagt her på 1700-tallet. Jeg visste hvilken retning jeg skulle, og slentret egentlig halvveis på måfå oppover langs elvebredden, der det gikk en koselig gangvei. Ute på elven var det heftig aktivitet i form av en ro-regatta der barn og ungdom konkurrerte i en rekke forskjellige klasser, med foreldre og andre tilskuere heiende fra elvebredden.

Etter et kvarters tid så jeg dagens hovedmål foran meg, nemlig Gallagher Stadium. Denne ble åpnet så sent som i 2012, og er hjemmebane for Maidstone United. De fleste vil kanskje kjenne til klubbens historie, der forgjengeren som ble stiftet i 1897 var med å stifte det vi i dag kjenner som Conference i 1979. Da de ti år senere vant denne for andre gang var gjenvalgs-systemet erstattet med direkte opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og Maidstone United var dermed en Football League-klubb. På dette tidspunktet hadde klubben allerede økonomiske problemer etter å ha satset hardt på opprykket, og deres egen hjemmebane hadde året før blitt solgt. Derfor banedelte de med Dartford på sistnevntes Watling Street da de i sin første sesong i Football League tok seg til playoff.

Der ble det exit med tap for Cambridge United, men viktigere er det at dette nok var starten på nedturen. Den økonomiske skakkjørte klubben satset alt på ett kort ved å kjøpe en tomt i Maidstone, men fikk avslag på søknaden om byggetillatelse. Samtidig hadde de satt seg i stor gjeld ved å oppgradere Dartfords hjemmebane til FL-standard, og i 1992 ble klubben slått konkurs. Dette var dessuten medvirkende til at også Dartford havnet i store økonomiske problemer og selv måtte selge sin Watling Street, og Dartford-fansen har fortsatt ikke glemt dette, men det er en annen historie. For Maidstone sin del ble en ny klubb stiftet i 1992 under navnet Maidstone Invicta. Denne byttet til dagens navn tre år senere, og etter å ha startet opp i Kent County League har de nå etablert seg som et topplag i Isthmian League Premier Division.

Maidstone United har jo de siste par årene også sørget for heftige diskusjoner vedrørende deres kunstgress. Dette underlaget har jo inntil i år fortsatt vært forbudt ned til og med Conferences regionale divisjoner (step 2), kun ett nivå over det The Stones nå befinner seg på. Og da de forrige sesong var involvert i playoff-kampen startet hylekoret da de fikk beskjed om at de ikke ville få ta del i et eventuelt playoff. De truet til og med å gå til sak mot Conference, og noen begynte å frykte at det ville medføre en heftig forsinket sesongstart. Til syvende og sist kan man vel spørre seg om bakgrunnen for dette, men for meg er det rett og slett så enkelt som at Maidstone United kjente godt til dette regelverket da de valgte å legge kunstgress på sitt nye stadion.

Dessverre lot Conference og fotballmyndighetene seg presse slik at Conference nå vil godta kunstgress, selv om et flertall av klubbene opprinnelig stemte mot. Jeg må innrømme at denne saken ikke akkurat har økt min sympati for klubben, men det er flere spesielle ting ved Gallagher Stadium. På den nokså kjedelige grønne ytterveggen ut mot parkeringsplassen hang det nemlig en rekke skilt som advarte om diverse ting som var forbudt inne på anlegget, og en av disse var tyggegummi! Det er i hvert fall første gang jeg har sett på et fotballstadion..

Jeg fikk mitt første glimt av anlegget da jeg kom ned bakken mot stadionet som ligger nederst i en skråning ned mot elven Medway. Det var ikke all verden å se fra utsiden, der anleggets ytre ikke var særlig spennende. Etter å ha slått av en prat med en vakt som kontrollerte ankomne biler, oppdaget jeg imidlertid at telleapparatene hadde åpnet. Det var over to timer til kampstart klokka 16, men de hadde åpnet tidlig i håp om at mange ville benytte anledningen til å se en eller annen toppkamp i Premier League (mon tro om det ikke var Chelsea mot en av de andre store plastklubbene) på storskjerm i klubbens bar. Det var allerede flere fremmøtte der, men etter å ha betalt mine £10 – pluss £2 for et kampprogram – valgte jeg å først ta en nærmere kikk på anlegget, og med klokka startet jeg en runde rundt banen.

Jeg kom inn på nærmeste kortside, med klubbhuset rett til høyre for meg i enden av den ene langsiden. Men min rundtur gikk i motsatt retning, langs kortsiden der det står en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. I tillegg er det såkalt hard standing, men bak denne tribunen er det flere matutsalg. Blant de er til og med en egen godis-sjappe! Jeg antar for øvrig at de ikke selger tyggegummi..!? Bortre langside er faktisk blottet for tribunefasiliteter, og langs hele denne langsiden er det utelukkende hard standing. Det er imidlertid her man finner laglederbenkene. Bortre kortside er kort fortalt nokså identisk med sin motpart på andre ende av banen, med en nymotens prefabrikert ståtribune, og den største forskjellen er vel at det her ikke finnes noen matutsalg i bakkant.

Det som måtte finnes av karakter her ligger vel i at hovedtribunen er bygget inn i gress-skråingen på den ene langsiden, og dette er anleggets eneste sittetribune. Den står midt på denne langsiden og strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Bortenfor denne står som sagt bygget som også huser klubbens bar, og det var dit jeg nå satt kursen. Men før jeg kom så langt stusset jeg litt over at det som åpenbart var banemannen tilsynelatende var i ferd med å klippe gressmatta. Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at han rett og slett kjørte rundt på den lille «traktoren» mens han slepte etter seg en slags «rist» som samlet opp løv etc. Baren var ved første inntrykk noe anonym der den var nokså sparsommelig møblert, og alle sittegruppene var allerede opptatt. Majoriteten av baren fremsto dermed som et stort dansegulv, men de gode publikumstallene klubben opererer med har nok gjort sitt til at dette har vært en nødvendighet.

Jeg byttet £3,50 mot en pint med Thatchers Gold, og rumling i magen gjorde at jeg også falt for fristelsen til å unne meg en pose potetgull med skinke- og senneps-smak. Det var kanskje på tide med litt for i skrotten, men foreløpig sa jeg meg fornøyd med å nippe til pinten jeg enn så lenge hadde plass til å sette fra meg på bardisken mens jeg bladde litt i et absolutt godt program. Hjemmelaget hadde av de fleste blitt nevnt som en av de heteste opprykksfavorittene sammen med Dulwich Hamlet og hardt satsende Margate, der majoriteten holdt sistnevnte som en klar tittelfavoritt. Og sammen med nettopp Margate hadde Maidstone opparbeidet seg en luke ned til tredjeplassen. Imidlertid hadde Maidstone uken før tapt toppkampen borte mot Margate, men ledet med 12-0-2 fortsatt med ett poeng foran tittelrivalene, dog med en kamp mer spilt enn sine Kent-rivaler.

Dagens motstander var en klubb som har hatt en spesiell sommer, nemlig Wingate & Finchley. Klubben fra Nord-London rykket jo opprinnelig ned på slutten forrige sesong (etter at jeg hadde sett de borte mot Lewes), og gjorde seg klar for en tilværelse i Isthmian League Division One North da det etter sesongslutt ble drama. Worksop Town trakk seg fra Northern Premier League og valgte å droppe ned til Northern Counties East League, og dermed åpnet det for en benådning på step 3. Spørsmålet var om dette ville tildeles en NPL-klubb eller om den kunne fordeles på tvers av de tre step 3-ligaene. Omsider landet man på det sistnevnte, og Wingate & Finchley ble dermed benådet. Kanskje noe overraskende har de startet denne sesongen meget bra, og lå før denne kampen på femteplass med 7-2-3 som fasit på de 12 første.

Involvert i London-klubben er selvsagt også Mike Bayly, forfatteren av boka «Changing Ends», men jeg synes alltid å unngå ham. Etter at jeg måtte takke nei til en invitasjon til Sumners Lane da avreisen for min romjulstur måtte utsettes med en dag, var han ikke å finne i Lewes da jeg var på besøk der under min påsketur, og heller ikke denne gang var han til stede, da han via Twitter kunne fortelle at han i stedet var hjemme i Kidderminster. Synd, for jeg hadde gjerne forhørt meg litt mer om hans nye pågående bokprosjekt, som skal omhandle temaet “stadioner man bør besøke før man dør”. Etter en andre pint gikk jeg for å hente meg en chicken balti pie (til £3) fra en av bodene med matservering, og en Bovril ble satt til avkjøling mens jeg satt til livs paien og speaker gikk gjennom lagoppstillingene.

Noe overraskende var det gjestene som startet friskest, og hadde to gode muligheter ved Carl McCluskey og David Knight. Men sakte men sikkert tok hjemmelaget over, selv om gjestene hang godt med inntil vertene scoret kampens første mål etter et kvarter. Et av hjemmelagets farligste våpen virket å være de lange innkastene fra Alex Flisher , og det var fra en av disse at Steve Watt kontant headet inn 1-0. Bortekeeper Bobby Smith måtte i aksjon for å stoppe et godt skudd fra Ben Greenhalgh, og Flisher headet like utenfor etter hvert som hjemmelagets dominans ble stadig klarere. Alex Flisher imponerte stort, og var involvert i stort sett alt som var av offensive farligheter for The Stones, og keeper Smith måtte igjen i aksjon med en god redning da en langpasning fra den gode Jack Parkinson fant Flisher som avsluttet på mål. Det gikk 40 minutter før hjemmelaget doblet ledelsen, og igjen var det etter et langt innkast fra Flisher. På bakerste stolpe dukket Jack Parkinson opp og headet inn 2-0. Dette ble også stående som et nokså fortjent pauseresultat.

Jeg hadde tilbragt deler av første omgang i periodevis passiar med en bortesupporter som innrømmet at han før kamp ikke hadde store realistiske forhåpninger om poeng denne søndagen, og hevdet at han ville si seg fornøyd om de kunne holde nedrykkssonen på god avstand. Apropos søndagskamp så hadde hjemmelaget vært spent på tilskuertallet for deres første søndagskamp, men med hele 1 801 tilskuere var det foreløpig sesongbeste på Gallagher Stadium. Pausen ble ellers benyttet til å stikke hodet innom klubbsjappa for å slå kloa i en pin. Og da jeg fortsatt var sulten, betalte jeg dessuten ytterligere £3 for en jumbo hot dog og hentet meg en ny pint før det var klart for andre omgang.

Om Maidstone etter hvert hadde dominert første omgang, var det ingen ting mot det som utspilte seg i andre omgang, selv om de samtidig virket fornøyd med resultatet. Hjemmekeeper Lee Worgan var faktisk knapt borti ballen i løpet av andre omgang, og vertene trillet ball mens resignerte gjester ble løpende imellom. Etter drøye timen fikk også Alex Flisher sitt velfortjente mål da ballen havnet hos Matt Bodkin etter kjempesjanser og blokkeringer på streken. Bodkins innlegg ble nikket i mål av Flisher, og dermed 3-0. Innbytter Jay May kunne økt ytterligere, men nølte for lenge alene med keeper. Innbytter Bradley Jordan hadde også en god mulighet som keeper Smith fikk slått til corner, og Steve Watt var nære på å score sitt andre da hans heading traff utsiden av stolpen. Gjestene fikk på overtid to gode muligheter til et trøstemål, men hverken Tommy Tejan-Sie eller David Knight klarte å overliste keeper Worgan, og dermed sluttet det med en overbevisende seier 3-0 til Maidstone United.

Jeg ble igjen for en pint eller to i klubbhusets bar, der det selvsagt var stor optimisme å spore. Og jeg hadde selv blitt imponert av det jeg hadde sett ute på gressmatta…unnskyld, plastdekket. Som en tradisjonalist er jeg ikke helt dus med dette underlaget, og synes dessuten det gjerne gir et kampbilde med langt mindre taklinger, samtidig som det ser merkelig ut når «støvskyer» (eller det som vel i realiteten er små partikler av gummispon?) kommer til syne til stadighet. Men jeg forsøkte å ikke på noen måte la det innvirke på min opplevelse av kampen, og Maidstone hadde imponert såpass at jeg er villig til å vedde på at den klubben som eventuelt havner foran The Stones på tabellen, vil være sesongens tittelvinner i Isthmian Premier.

Etter å ha tømt glasset forlot jeg Gallagher Stadium, og benyttet anledningen til å stikke innom Wetherspoons-puben The Society Rooms for å snylte på deres WiFi mens jeg nippet til en pint. Og rundt klokka halv åtte var jeg tilbake på hotellet for å sjekke inn. Dagen etter skulle by på en lengre tur nordvestover, så jeg tilbragte en rolig kveld i hotellsenga med å lese i dagens kampprogram og en av mine medbragte bøker.

English ground # 207:
Maidstone United v Wingate & Finchley 3-0 (2-0)
Isthmian League Premier Division
James Whatman Way, 5 October 2014
1-0 Steve Watt (15)
2-0 Jack Parkinson (40)
3-0 Alex Flisher (62)
Att: 1 801
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 06.10.2014: Hyde v Chorley
Previous game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United

More pics

 

Lørdag 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United

 

Det var på tide å forflytte seg ned til sørkysten – nærmere bestemt East Sussex, der Bexhill var dagens destinasjon. Med frokost fra Sainsbury’s hoppet jeg på 09.58-toget fra Romford, og ved Stratford steg jeg av for å ta meg til Stratford International og toget videre til Ashford International. Herfra gikk siste etappe ned til Bexhill, der jeg ankom rett før halv ett, etter snaue to og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Albert Road, der jeg ved Arosa B&B hadde bestilt kost og losji for £30. Bexhill-on-Sea, som er det offisielle navnet på byen, har rundt 40 000 innbyggere og er en koselig liten seaside resort like vest for Hastings – eller mellom Hastings og Eastbourne om man vil. Bexhill Uniteds kallenavn «The Pirates» vitner også om at det ikke alltid bare har vært lovlydig virksomhet man har drevet med i området, og både piratvirksomhet og smugling var tydeligvis nokså utbredt.

 

Bexhill United var også grunnen til at jeg hadde ankommet byen, da jeg i lengre tid hadde ønsket meg et besøk på deres hjemmebane The Polegrove, og jeg så allerede for meg dette som et av de absolutte høydepunktene på turen. Da man banedeler med cricketklubben, byr starten og avslutningen på sesongen på en rekke bortekamper for The Pirates, og dagens kamp var faktisk sesongens første hjemmekamp. Anlegget ligger kun et par hundre meter fra togstasjonen Collington, men spaserturen fra selve Bexhill var ikke verre enn at jeg valgte å gå til fots de rundt ti minuttene vestover langs Marina og Egerton Road. Og idet jeg begynte å lure på om jeg burde tatt med meg paraply, så jeg herligheten foran meg.

 

The Polegrove har kun en tribune, men den var til gjengjeld grunnen til min iver etter et besøk, for den er virkelig fantastisk flott! Den befinner seg på langsiden nærmest den engelske kanal, og er bygget i murstein og treverk. Den ble satt opp i 1920-årene, og i motsetning til den flotte hovedtribunen til March Town United er denne heldigvis også fredet. Tribunen har også et påbygg som huser blant annet toaletter. Ved siden av denne tribunen finner man klubbhuset som ble ferdigstilt så sent som i 1987. Dermed er alt av fasiliteter på denne ene langsiden, mens resten er helt åpent – ikke minst med den veldige cricketbanen ved siden av på motsatt langside. Jeg knipset noen bilder fra min posisjon ute på veien, hvor man for øvrig har fritt innsyn, før jeg entret The Polegrove.

 

Utenfor var det plakater og skilt, og til og med et stort spesiallaget banner, som skulle lokke lokalbefolkningen til klubbens første hjemmekamp i FA Vase noensinne. Og innenfor var et par personer travelt opptatt med å fikse på en slags «løper» i plast som de la ut på gresset langs gelenderet bak det ene målet. FA hadde nemlig slått fast at den eksisterende seksjonen med hard standing bak dette målet var for langt unna for deltakelse i deres turnering. Det var i hvert fall slik jeg forsto klubbrepresentantene som kunne fortelle at denne løsningen hadde kostet de £2 000 – slett ingen ubetydelig sum for en klubb på dette nivået. Hjemmelaget hadde for øvrig tatt seg til denne andre kvalifiseringsrunden via en borteseier over Glebe fra Kent Invicta League, og det var den kampen jeg hadde avventet resultatet av i håp om Bexhill-avansement og hjemmekamp på The Polegrove denne dagen.

 

Bexhill United har en historie tilbake til 1923, da de først entret Sussex County League. Etter krigen slo seg sammen med Bexhill Amateur Athletic og spilte under navnet Bexhill Town Athletic. Sussex County League ble vunnet tre ganger mellom 1957 og 1967, før de i 1969 tok navnet Bexhill Town da Bexhill Amateur Athletic trakk seg ut. De senere årene har de stort sett vært i finne i de lavere divisjoner av Sussex County League, og i 2002 slo de seg igjen sammen med Bexhill Amateur Athletic og tok dagens navn. Noen kilder bruker nå derfor 2002 som årstall for stiftelsen av klubben, selv om det muligens er noe misvisende. Og om man regner det som samme klubb som ble stiftet i 1923 så har de da også deltatt i FA Vase tidligere, med avansement til fjerde runde i 1976/77 som bestenotering.

 

En klubb som imidlertid (ifølge programmet) gjorde sin første kamp i FA Vase var dagens motstander, Rochester United. De ble stiftet så sent som i 1982, under navnet Templars, og spilte sine første 15 år i sunday league før de startet klatringen i fotballpyramiden i Kent. De hadde for lengst byttet navn til Bly Spartans da de våren 2012 ble den første vinner av den nystiftede Kent Invicta League. Med det sikret de seg opprykk til Kent League, som senere har byttet navn til Southern Counties East League, og byttet samtidig navn til Rochester United i forkant av 2012/13-sesongen. Som en step 5-klubb hadde de da også et favorittstempel før kampen mot et Bexhill United fra ett nivå lenger ned på rangstigen.

 

Etter å ha tatt en liten fotograferingsrunde rakk jeg å ta en pint i klubbhusets bar som de åpnet for meg, før de bemannet telleapparatene med en drøy time til avspark. Jeg betalte £5 for inngang og ytterligere £1 for et program som jeg satt meg ned med i baren. Det var et godt program som inneholdt det meste av relevant info, samt en grundig gjennomgang av de to klubbers historie. Jeg kom dessuten i snakk med en kar som viste seg å være ligasekretær for Southern Counties East League, og han sa seg alt i alt fornøyd med tingenes tilstand etter den lille endringen man var gjennom ved den begrensede utvidelsen av ligaens geografiske nedslagsfelt og det påfølgende navnebyttet. Han anså Erith & Belvedere som ligafavoritter da de så uhyre sterke ut, og mente Ashford United kunne bli den tøffeste utfordreren.

 

Det trivelige hjemmefolket hadde håpet på en fin dag i anledning denne kampen, men da det nærmet seg kampstart hadde himmelen åpnet seg, slik at jeg valgte å installere meg i den flotte tribunen som for øvrig er finere å se på enn den er å se ut fra. Jeg hadde imidlertid ingen problemer med å se hvordan Rochester United umiddelbart ødela vertenes store dag. Allerede i kampens andre minutt sendte Ricky Gundry gjestene i føringen da han vendte opp og sendte i vei et skudd som virket å forandre retning slik at hjemmekeeper Yankuba Camara ble utmanøvrert. Og kun to minutter senere sto det 0-2 da Kevin Penfold kontant headet inn et innlegg fra høyrekanten. Bexhill United hadde fått en marerittstart, og verre skulle det bli.

 

Idet kvarteret ble passert viste Pat Bishenden fine kvaliteter da han driblet seg fri og spilte frem kaptein Ricky Gundry som satt inn sitt andre for dagen. Dermed 0-3. Man satt nå selvsagt med en følelse av at det var avgjort allerede, men etter 27 minutter reduserte hjemmelaget etter en flott soloprestasjon av Andy Garman. Han vant ballen på egen banehalvdel og forserte hele veien ved å drible seg forbi flere Rochester-spillere før han satt ballen i mål bak gjestenes store keeper Dan Ellis. Men håpet om et comeback fikk seg nesten umiddelbart en solid trøkk da Pat Bishenden to minutter senere dukket opp på nærmeste stolpe og headet i mål fra et frispark. Og 1-4 var stillingen da dommeren blåste for halv tid.

 

Det var mange som i pausen valgte å oppsøke baren for å søke ly for det vedvarende regnet, og blant disse var undertegnede. Mens jeg benyttet pausen til en kjapp forsfriskning fra baren kom jeg i prat med hjemmelagets viseformann Mark Killy som også har med seg sin kone i klubbens styre og stell. De to pendler ned fra det sørlige London, så engasjementet for klubben er det intet å si på. De var selvsagt skuffet over den dårlige starten som hadde ødelagt kampen sånn for deres lag, men håpet at de i det minste ville få se de lokale helter gjøre en bedre andre omgang. Og med en sausage roll i hånden tok jeg igjen plass på den flotte tribunen.

 

Vertene hadde i pausen satt innpå Jamie Morgan, mens Toby Clifford kom innpå tidlig i andre omgang, og de var de to innbytterne som snaue åtte minutter ut i omgangen sørget for reduseringen til 2-4. Rochester-keeper Ellis nådde klarte ikke helt å nå innlegget fra Clifford, og Morgan styrte inn reduseringen på nærmeste stolpe. Det var nok flere med meg blant de 120 tilskuerne som håpet dette ville kunne føre til ny spenning, men det var fortsatt gjestene fra Kent som virket vassest, og hjemmekeeper Camara måtte to ganger i aksjon for å stoppe store sjanser til å gjenopprette tremålsledelsen. Da Matt McHugh i det 79. minutt stormet inn fra sin kant og plasserte ballen i det bortre hjørnet til 2-5, var det hele imidlertid avgjort. Og da Ricky Gundry åtte minutter senere fikk sitt hattrick da han satt inn 2-6 etter fint samspill med James Alderman og Vince Collins, begynte resultatet i tillegg å bli nokså stygt.

 

2-6 ble også sluttresultatet, men det la i det minste ingen demper på gjestfriheten, og Mark Killy bød meg forsyne meg av fatene med mini-smørbrød og diverse godsaker som ble satt frem til spillerne. The Pirates’ utvalgte var først og fremst skuffet over hvordan de hadde fremstått i første omgang, men virket å ta det hele med fatning, og det var en fin gjeng som ble igjen i klubbhuset for å døyve skuffelsen med en pint eller tre. Rochester-folket takket for seg, og kunne fortelle at de foreløpig sa seg fornøyd med tilværelsen i SCEL.

 

Det virket også være tilfellet for Bexhill United, som i hvert fall ikke denne sesongen synes ha ambisjoner om noe opprykk fra Sussex County League Division Two, til tross for 4-2-2 på de åtte første kampene som alle er spilt på bortebane. Til det er det andre lag som virker langt sterkere, slik som Worthing United som før denne dagen sto med 7-0-1. Man kan jo bare undres over hva som har skjedd der i sommer, i og med at de knapt tok poeng i det hele tatt i nedrykkssesongen i fjor. Jeg tviler vel på om forskjellen på Sussex County League Division One og Division Two er SÅ stor, så kanskje finnes det en naturlig forklaring..?

 

Det var et lystig lag, og jeg var gjenstand for en slik gjestfrihet at det det hadde blitt mørkt da jeg omsider fikk revet meg løs og forlatt The Polegrove en gang litt før klokka ni! Det hadde også omsider sluttet å regne en drøy halvtime etter kampslutt. Etter å ha stoppet for en burger på vei tilbake til mitt krypinn for natten, unnet jeg meg samtidig en pitstop på puben The Sportsman. Men en pint skulle bli til flere da jeg ble overtalt av en jentegjeng til å være med på deres festivitas, og dermed surret jeg meg ikke i seng før klokka var over ett. Men det hadde vært en begivenhetsrik dag med et meget hyggelig besøk hos en trivelig klubb. Og The Polegrove i seg selv var også et absloutt flott bekjentskap!

 

English ground # 206:
Bexhill United v Rochester United 2-6 (1-4)
FA Vase, 2^nd Qualifying Round
The Polegrove, 4 October 2014
0-1 Ricky Gundry (2)
0-2 Kevin Penfold (4)
0-3 Ricky Gundry (16)
1-3 Andy Garman (27)
1-4 Pat Bishenden (29)
2-4 Jamie Morgan (53)
2-5 Matt McHugh (79)
2-6 Ricky Gundry (87)
Att: 120
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 05.10.2014: Maidstone United v Wingate & Finchley
Previous game: 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City

More pics

 

 

 

Fredag 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City

Jeg befant meg igjen i England etter å ha flydd over torsdag morgen, og da jeg la planene for turen hadde jeg regnet med en fotballfri torsdag i London. Men kort etter dukket et alternativ opp; Haringey Borough v Sporting Bengal United i Essex Senior League. Dette var den eneste kampen i den engelske fotballpyramiden denne torsdagen, og passet jo som hånd i hanske med min hotellbooking i London-området. Men kun et par dager før avreise kom kontrabeskjeden.. Grunnet den lokale giganten Tottenham Hotspurs hjemmekamp i Europa League samme kveld, var beskjeden fra Haringey Borough at deres kamp nå var utsatt.

Nå skal jeg ikke dvele alt for mye med dette, men jeg var ikke videre blid da jeg fant ut av dette, og undret meg over beslutningen. Var det grunnet frykten for at Spurs skulle stjele deres tilskuere den kvelden? Jeg tviler på at mange av de som befant seg på White Hart Lane ville vært særlig interessert i å møte opp på Coles Park denne kvelden, og dessuten var det nok i det hele tatt svært få som i det hele tatt hadde anelse om at det skulle være kamp der. Majoriteten ville nok kanskje ikke engang ha hørt om Haringey Borough! Og motsatt tror jeg de aller fleste som ville vært interessert, likevel ville kommet, i tillegg til at man med kveldens eneste kamp i pyramiden nok ville kunne tiltrukket seg en og annen groundhopper. Mange jeg har snakket med hevder at det nok heller er snakk om trafikkmessige hensyn?? Men jeg stiller meg fortsatt uforstående til hvordan et sannsynligvis tosifret antall mennesker på kamp ved Coles Lane ville hatt særlig innvirkning på trafikkbildet i lokalområdet denne kvelden.

Etter at jeg hadde sjekket inn ved Travelodge i Romford ble torsdagen i stedet tilbragt ved et lenge etterlengtet besøk på Imperial War Museum i Lambeth, der man i sommer åpnet en ny utstilling i anledning hundreårsmarkeringen for starten på første verdenskrig. Der kan man fort slå i hjel flere timer, men jeg nøyde meg med et drøyt to timer langt besøk før jeg returnerte til Romford med en fullpakket og marerittaktig Jubilee Line til Stratford, og et ikke mindre fullt pendlertog østover til Romford. Etter en pubmiddag tok jeg kvelden og trakk jeg meg tidlig tilbake og fant senga allerede før klokka viste åtte. Jeg hadde tross alt ikke sovet natten før.

Jeg trengte tydeligvis en god dose søvn, for etter å ha sovet bortimot et halvt døgn sto jeg opp fra de døde. Jeg hadde planlagt å spasere rundt 20 minutter østover til en Harvester-pub som lokket med muligheten for å spise så mye engelsk frokost man ville for £4,99, men forkastet ideen til fordel for en langt simplere frokost innkjøpt fra den lokale Sainsbury’s. Jeg slo også fra meg tanken om å dra inn til London sentrum da jeg i stedet takket ja til en lunsjinvitasjon fra et lokalt kvinnelig bekjentskap. I den forbindelse unnet jeg meg også turens første pint med Strongbow på puben Golden Lion, rett ved Market Square, der det denne dagen var hektisk aktivitet i alle bodene. Etter en drøy times hyggelig samvær ved denne puben, lot jeg henne fortsette sin shopping-runde mens jeg unnet meg nok en pint før jeg rett og slett valgte å returnere til hotellet for å lese litt i en medbragt bok.

Etter hvert som klokken passerte halv fem, spaserte jeg snart de få meterne til bussholdeplassen på utsiden, og steg snart på buss 103 som brukte 25 minutter på å frakte meg sørover til Dagenham. Det er en bussholdeplass et steinkast fra stadionet Victoria Road, ute på Rainham Road, og her hoppet jeg av og spaserte ned veistubben som deler navn med stadionet. Jeg har tidligere vært utenfor anlegget som offisielt nå bærer navnet London Borough of Barking & Dagenham Stadium, men ble den gang møtt med stengte dører da jeg var få minutter for sent ute til en planlagt kikk innom klubbsjappa der jeg håpet å slå kloa i en DVD fra playoff-finalen fra våren 2010. Denne gang var det allerede langt mer aktivitet ved anlegget, selv om det var drøyt to timer til avspark. Veien ender i parkeringsplassen utenfor stadionet, der man ankommer under en portal. Jeg nikket høflig til vakten som sto der for å dirigere ankomne biler, før jeg tok en rask utvendig kikk på anlegget, som må sies å være blant de klassisk flotteste i Football League.

Jeg hadde i forveien betalt £18 for en billett til ståtribunene, men karen i billettluka hadde ikke rukket å sortere konvoluttene med billetter til henting, og ba meg komme tilbake om et kvarters tid. Dermed inntok jeg klubbhusets bar, eller rettere sagt en av klubbhusets barer. Det skal visstnok være tre av disse, og groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis anbefalte den i andre etasje. Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg før senere, så jeg slo meg ned i hovedbaren med en pint Strongbow til £3,50. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg en røykepause til å plukke opp billetten, samt å stikke hodet inn i klubbsjappa for å sikre meg et program til £3 og en pin til £3,50. Det skal også nevnes at Dagenham & Redbridge har en egen eminent programsjappe som er en sjeldenhet i Football League. Lokalet er stappfullt av esker der man kan bla seg gjennom programmene, og her kan man fort slå i hjel mye tid om man er interessert i slikt.

Tilbake i baren kunne jeg sette meg ned med nok en pint mens jeg bladde litt i programmet som hadde et stort intervju med min gamle Reading-helt Jamie Cureton, som nå har Daggers som arbeidsgiver. Dagens motstander var Exeter City, og begge lag var før kampen å finne på nedre halvdel av League Two-tabellen. Ikke helt uventet kanskje, i og med problemene man den siste tiden hadde hatt i Exeter, mens Daggers også har hatt problemer med å hevde seg særlig etter nedrykket fra League One. Exeter startet sesongen med en lengre rekke uten seire, men kom nå fra tre strake trepoengere. Daggers hadde også vunnet sist da satte stopp for en fem kampers rekke uten seier ved å beseire York City. Daggers-fansen var da også nøkterne, og de jeg snakket med virket å ville si seg fornøyd om de denne sesongen kunne holde nedrykksstriden på avstand og muligens ende rundt midten av tabellen.

Det var etter hvert på tide å gå inn og ta en kikk på anlegget som ble åpnet så tidlig som i 1917. Dagens klubb har spilt her siden den ved en sammenslåing av Dagenham FC og Redbridge Forest ble stiftet i 1992, men disse klubbene var jo igjen også sammenslåinger av enda eldre klubber i øst-London. Jeg kom inn på kortsiden Bury Road End, og ståtribunen her er den eneste på Victoria Park der man står under åpen himmel. Denne kalles også Clock End, og en årsak til dette kan selvsagt være lystavla som er plassert her. Ståtribune er det også på den bortre langsiden, som lyder navnet North Terrace, og ved å kjøpe billett til ståseksjonene kunne jeg fritt bevege meg mellom disse to. Dette gjorde det også til en langt enklere oppgave å ta bilder av stadionet, i tillegg til at jeg alltid setter pris på bevegelsesfriheten man blir bortskjemt med i non-league.

North Terrace vil jeg beskrive som anleggets virkelige perle, og tribunen har så avgjort masse karakter. Det er er ståtribune som strekker seg hele banens lengde, og på taket har den en karakteristisk boks for televisjonsmedia – en såkalt TV gantry. På bortre kortside står anleggets nyeste tribune på Pondfield Road End, der en moderne sittetribune nå i tillegg har fått et sponsornavn. Det er også her man plasserer bortesupporterne, og sett i lys av den lange reisen opp fra Devon var det vel ikke dårlig at 402 Exeter-fans hadde tatt turen denne fredagskvelden. På den andre langsiden finner man anleggets Main Stand, som også den nå har fått sponsornavn, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken slik at den entres via trapper i front. Denne strekker seg kun rundt 3/4 av banens lengde, men ved siden av – i enden mot bortefansens Pondfield Road End – står en mindre sittetribune som omtales som Family Stand.

Det var kjølig nok til at jeg unnet meg det som vel var sesongens første Bovril, og mens jeg ventet på at den skulle nærme seg drikkbar temperatur, tok jeg oppstilling på North Terrace midt på den ene banehalvdelen. De første sju-åtte minuttene skjedde det ikke stort, før de to keeperne i rask rekkefølge ble satt på nokså overkommelige prøver. Men etter at vi passerte ti minutter fikk jeg et flashback til mine tidligere dager som Reading-supporter, da et innlegg fra Matt Partridge fant Jamie Cureton på hjørnet av femmeteren, og i kjent stil vendte han opp, satt ballen opp i nettaket, og sendte hjemmelaget i ledelsen mot en av sine etter hvert mange tidligere klubber (og en klubb der han til og med har blitt kåret til årets spiller). Etter en noe nølende åpning med mange feilpasninger fra begge lag sto det nå 1-0.

Exeter hadde fortsatt store problemer med å etablere noe spill, og vertene som tok mer og mer over og kunne doblet ledelsen etter en horribel feilpasning i eget forsvar fra Danny Butterfield. Den ble snappet opp av Cureton som kom alene med keeper Christy Pym, men hans forsøk på å skru ballen rundt keeper endte også med at ballen gikk hårfint utenfor. Gjestenes Christian Ribeiro hadde en god avslutning som Daggers-keeper Mark Cousins måtte slå over til corner, men det var Daggers som styrte, og Cureton hadde igjen ballen i nettet etter drøye halvtimen, men linjedommeren hadde markert for offside. Et par minutter senere tok Ashley Chambers seg flott forbi tre Exeter-spillere, men hans avslutning gikk utenfor. Daggers presset gjestene til å gjøre feil, og Cureton skapte mye trøbbel for The Grecians. Rett før pause kunne han scoret igjen, men denne gang leverte Pym en kanonredning, slik at 1-0 sto seg til pause. Slett ikke ufortjent, da Wayne Burnetts gutter hadde vært klart best etter en tafatt åpning.

Etter at jeg hadde gått til innkjøp av en ny Bovril, fikk jeg se Exeter starte andre omgang langt bedre, men Matt Grimes’ frispark gikk rett på keeper Cousins. Cureton var fortsatt et uromoment, og prøvde seg med en frekk lobb fra langt hold, men den 19-årige keeper Pym fikk rygget tidsnok og ryddet opp. Men det var nå gjestene som dominerte banespillet, uten at de skapte de helt store sjansene, og vertene begynte faktisk allerede å ty til drøying av tid – noe minst en av deres spillere også ble belønnet med gult kort for. Grimes hadde igjen en mulighet for Exeter etter et flott raid av Ribeiro, men hans avslutning gikk over mål. Det virket ikke som om det var Exeters dag, inntil Alex Nicholls ble revet ned av Matt Partridge, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Etter mye om og men steg innbytter Jimmy Keohane frem, sendte Cousins feil vei, og utlignet til 1-1 med 81 minutter på matchuret. Helt ufortjent var det heller ikke, etter en andre omgang der de hadde vært det førende laget.

Nå var plutselig ikke hjemmelaget like opptatt av å ta seg god tid, og når de nå faktisk forsøkte å spille fotball igjen hadde de umiddelbart et par gode muligheter. Innbytter Craig Doidge skjøt like over da han fyrte løs på volley, og Cureton ble nektet sin andre scoring av en desperat og glimrende blokkering fra Jordan Moore-Taylor. Hele sju minutter ble lagt til, og det bølget nå frem og tilbake. Men fire minutter på overtid serverte en god Christian Ribeiro et innlegg som traff pannebrasken til Arron Davies. Keeper Cousins fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre ballen i å finne veien til nettmaskene, og Exeter City hadde fullført snuoperasjonen. Daggers klarte aldri å svare, og dommeren blåste snart av med 1-2 som sluttresultat. Gjestene tok dermed sin fjerde strake seier, etter et klassisk eksempel på det engelskmennene kaller «a game of two halves», og de tilreisende supporterne fikk belønning for den lange turen.

For min del valgte jeg å unne meg en pint i klubbens bar før jeg forkastet ideen om å vente på Jamie Cureton for å få ham til å signere programmet. I stedet gikk jeg for å ta buss nummer 103 tilbake til Romford. Der ble det en pitstop på Wetherspoons-puben The Moon and Stars for å snylte på deres WiFi mens jeg tok en siste pint for dagen. Det var en rekke feststemte personer ute, men jeg skulle tidlig opp for å reise videre sørover dagen etter, så jeg overlot festingen til den lettkledde jentegjengen ved nabobordet og returnerte til hotellet. Turens første kamp var unnagjort, og nå gledet jeg meg til dagen etter, som skulle by på en destinasjon som ganske lenge har fristet meg.

English ground # 205:
Dagenham & Redbridge v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Victoria Road, 3 October 2014
1-0 Jamie Cureton (11)
1-1 Jimmy Keohane (pen, 81)
1-2 Arron Davies (90+4)
Att: 2 138
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £3,50

Next game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United
Previous game: 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic

 

More pics

 

 

 

Mandag 29.09.2014: Ullern v Lyn II

I forbindelse med en Oslo-tur, fikk jeg et innfall om å sjekke hva hovedstadsområdet kunne by på av fotballkamper denne dagen. Valget falt til slutt på Ullern, som skulle ta imot Lyns andrelag. Hjemmelaget førte an i denne tredjedivisjonsavdelingen, og virket styre mot opprykk. Det var  befriende å legge Oslo-ghettoen bak seg ved å la T-banen frakte meg opp til beste vestkant. Bjørnsletta stasjon ligger rett ved Ullernbanen, der det tydeligvis var gratis inngang.

Ullern startet best, og tok en tidlig ledelse, men det jevnet seg ut etter dette. Og etter hvert var det Lyns unggutter som tok over, og var uheldige som ikke utlignet. Spesielt den første halvtimen av andre omgang var de dominerende, og et svakt Ullern ble presset til feil og ga stadig bort ballen, uten at Lyn klarte å omsette. Da hjemmelaget i stedet tok seg noe sammen og doblet ledelsen mot slutten, kunne de lokale puste lettet ut. De var fortsatt i føringen med tanke på opprykk, selv om det fortsatt ble advart mot Hauerseter.

Ullern v Lyn II 2-0 (1-0)
3. divisjon, avd. 2
Ullernbanen, 29 September 2014
1-0 Mahmod Hejazi (4)
2-0 Mahmod Hejazi (82)
Inngang: Gratis
Tilskuere: 86 (talt manuelt)

 

 

 

Med avreise om under en time, tror jeg jeg endelig har klart å spikre programmet for min oktober-tur. Jeg vil ha følgende program (med forbehold om endringer):

Torsdag 2. oktober:
Ingen kamp. På søndag sto jubelen i taket over å ha funnet et alternativ i Haringey Borough v Sporting Bengal United (Essex Senior League), men gleden over denne bonuskampen var kortvarig da jeg i går (tirsdag) fant ut at denne kampen nå er flyttet. Av en eller annen grunn mener de tydeligvis det er et problem å avholde kamp samtidig som nærliggende Tottenham Hotspur spiller kamp i en eller annen uinteressant europeisk turnering. Håpløst!

Fredag 3. oktober:
Dagenham & Redbridge v Exeter City (League Two)

Lørdag 4. oktober:
Bexhill United v Rochester United (FA Vase)
Jeg gjør (tro det eller ei) min debut i FA Vase-sammenheng, og kombinerer dette med et besøk på The Polegrove, som en stund har stått på ønskelisten.

Søndag 5. oktober:
Maidstone United v Wingate & Finchley (Isthmian League Premier)

Mandag 6. oktober:
Hyde v Chorley (Conference North)
Opprinnelig var planen Redditch United v Hungerford Town, men den har blitt flyttet grunnet bortelagets deltakelse i Berks & Bucks Senior Cup. Det kom litt bardus på meg, og jeg sitter nå med en bindende hotellreservasjon i Birmingham. Jeg heller nå uansett mot å anse de drøye £30 som tapt og heller sette kursen mot Greater Manchester og Tameside.

Tirsdag 7. oktober:
Harrogate Town v Gainsborough Trinity (Conference North)

Onsdag 8. oktober:
Kidderminster Harriers v Welling United (Conference Premier)

Torsdag 9. oktober:
England v San Marino

Fredag 10. oktober:
Corinthian Casuals v Whyteleafe (Isthmian League Division One South)
Også her ble jeg offer for utsettelse da min planlagte Wessex League-kamp i Portsmouth mellom Moneyfields og Winchester City ble utsatt grunnet sistnevntes avansement i FA Cupen. Men jeg får gjøre det beste ut av det..

Lørdag 11. oktober:
Kings Lynn Town v Lancaster City (FA Cup)
Denne dagen voldte meg litt hodebry, da jeg ville vente på trekningen av FA Cupens tredje kvalifiseringsrunde. Da jeg først ble fristet av denne kampen, var det neste problemet reiseveien dagen etter. Jeg tror jeg nå har funnet løsningen, med hotell i Peterborough, slik at jeg har en langt kortere reisevei og er i stand til å ankomme neste destinasjon (Barnsley) noe tidligere og uten å stresse. Jeg vil toge fra Portsmouth til Peterborough, slenge fra meg bagen, og reise videre med buss til Kings Lynn, før jeg returnerer på samme måte etter kamp.

Søndag 12. oktober:
Barnsley v Bradford City (League One)

Mandag 13. oktober:
Vil avvente for å se an eventuelle omkamper i FA Cupen, men inntil videre er det heteste alternativet Harrogate Railway Athletic v Bamber Bridge (NPL 1 North)

Tirsdag 14. oktober:
Vil også her avvente eventuelle omkamper i FA Cupen, men inntil videre fristes jeg mest av Lancaster City v Spennymoor Town (NPL 1 North)
Det spørs om jeg ikke uansett vil innfinne meg på Giant Axe i Lancaster, da en omkamp mot Kings Lynn Town i FA Cupen også vil være svært fristende.

Onsdag 15. oktober:
Også denne dagen holder jeg åpen for eventuelle omkamper i FA Cupen og andre omberammede kamper som måtte dukke opp. Men foreløpig heller jeg litt mot Bacup & Rossendale Borough v Stockport Sports (North West Counties League Premier)

Da er det bare å pakke ferdig. På gjensyn, godtfolk!