Wivenhoe Town v Brantham Athletic 27.08.2014

 

Onsdag 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic

 

Det var klart for siste dag med fotball på min august-tur, og jeg skulle forflytte meg fra Great Yarmouth ned til Wivenhoe, i utkanten av Colchester. Jeg hadde på ingen måte dårlig tid, snarere tvert imot, så etter å ha fått servert en full english breakfast og sjekket ut fra Lyndhurst Hotel kort før fristen klokka 10.30, satt jeg meg rett og slett ned på en benk for å nyte sola nede ved Britannia Pier. Der ble jeg sittende en times tid å lese i «Route 66»-boka jeg hadde kjøpt ved mitt besøk hos AFC Emley, før jeg omsider lot en taxi frakte meg til togstasjonen. På Asda-supermarkedet bak stasjonen slo jeg i hjel ytterligere litt tid ved å raske med meg noen matvarer jeg skulle ha med tilbake til Norge.

 

Og hvem husker ikke de snadderaktige Tiger Nuts?? De innbakte peanøttene med ost og bacon ble vel trukket tilbake fra det norske markedet for flere år siden, og hadde egentlig gått i glemmeboka. Da jeg ved en tilfeldighet oppdaget disse, endte jeg derfor opp med å hamstre en betydelig mengde av disse godsakene. Men for ikke å redusere mine skriverier til en matblogg, får jeg heller fortsette beretningen med å fortelle at jeg hoppet på 12.17-toget til Norwich. Derfra gikk turen videre til Colchester, og ved Colchester stasjon (tidligere Colchester North) fant jeg ut at jeg skulle slå i hjel ytterligere litt tid med en pitstop på den nærliggende puben The Bricklayers. Etter å gått den korte turen opp på Bergholt Road, fant jeg imidlertid ut at puben var stengt frem til klokka 16! Dermed var det bare å returnere til stasjonen.

 

Med bagen på slep var det begrenset hva jeg kunne finne på av aktiviteter. Colchester Zoo går for å være en av Europas fineste dyreparker, og hadde sikkert vært en fin måte å slå i hjel litt tid på, men både det og andre eventuelle utflukter måtte dermed utgå. I stedet bestemte jeg meg for å ta toget videre de få minuttene inn til stasjonen Colchester Town, mer sentralt i Englands eldste by. Rett ved stasjonen ligger ruinene av det gamle benediktinerklosteret St. Botolph’s Priory, og etter en rask kikk trasket jeg opp til Short Wyre Street, hvor jeg slo meg ned på den koselige puben Little Crown. Her fikk jeg også ladet telefonene mens jeg tok livet med ro der jeg satt med godt lesestoff og godt drikke. En jovial gruppe med stamkunder var det også her, og jeg fikk både en og to ganger påfyll i glasset før jeg omsider bestemte meg for å bryte opp.

 

Toget til Wivenhoe tok kun åtte minutter, og klokka viste kvart over seks da jeg steg av toget. Wivenhoe er en liten by nordøst i grevskapet Essex, omtrent en halv norsk mil sørvest for Colchester. Tidligere fungerte byen som en havneby for Colchester, i en tid da båtene ikke kom seg lenger opp elven Colne enn dette. I tillegg har den lille byens næringsveier vært fiske og skipsbygging – og går man et stykke tilbake i tid foregikk det også lyssky virksomhet her da Wivenhoe var et senter for smugling. Store deler av bebyggelsen ned mot elven Colne er verneverdig, og i dag bor det i underkant av 7 500 personer i byen.

 

Wivenhoe Towns hjemmebane, Broad Lane, ligger utenfor den nordlige utkanten av byen, omgitt av enger og åkre. Klubben har holdt til her siden 1978, etter å ha betalt £2 500 for det som tidligere var en gulrot-åker. Med rundt tre kilometer fra stasjonen var apostlenes hester ikke noe alternativ all den tid jeg slepte på min store bag, og en taxi ble praiet. Snart kunne jeg stige av i de landlige omgivelsene som omgir Broad Lane – for tiden offisielt omtalt som Maple Tree Car Stadium. Ikke akkurat like sjarmerende, men jeg fikk raskt betalt meg inn med £6 i inngangspenger, og ytterligere £1 for et kampprogram som viste seg å være overraskende tykt og innholdsrikt. Jeg oppsøkte klubbhuset, der den store baren merkelig nok var stengt, men fikk da i det minste slengt fra meg bagen der bak et biljardbord som sto i hjørnet. Og dermed var jeg klar for å foreta min sedvanlige runde rundt banen.

 

Inngangspartiet er på den ene kortsiden, der man kommer inn på siden bak tribunen som står der. Her har man klubbhuset umiddelbart på venstre hånd, og her kom jeg nå ut etter å ha satt fra meg bagen. Jeg startet min runde med å gå over på langsiden til venstre for meg, og her er det lite av fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing. Derimot er det lagt opp til mer enn nok av underholdning for barna som er med foreldre på kamp, der det på gresset i bakkant både var hengt opp volleyball-nett og satt opp to små fotballmål. Det var noe merkelig med proporsjonene på denne langsiden (for eksempel den relativt store avstanden mellom sidelinjen og muren som omkranser banen), men dette kan nok ha noe å gjøre med at det tidligere sto en tribune her.

 

På bortre kortside er det en ganske standard ståtribune som strekker seg hele banens bredde. Denne ble satt opp i perioden da klubben kratret kraftig i pyramiden sent i 1980- og tidlig i 1990-årene, og her tror jeg det passer bra å gjøre en pause i stadion-beskrivelsen. Det er nok like greit å først fortelle litt om klubben og denne perioden før vi beveger oss videre herfra, da dette i aller høyeste grad kan settes i sammenheng med anlegget og hvordan det nå fremstår. Så her kommer en ørliten dose Wivenhoe-historie..

 

Klubben spilte tidligere i lokale ligaer som Brightlingsea & District League, Colchester and East Essex League, og Essex & Suffolk Border League, men i sin første sesong på Broad Lane vant de sistnevnte og rykket opp i Essex Senior League. I 1986 ble de deretter forfremmet til Isthmian League, som den gang hadde tre nivåer. Fire år senere hadde de klatret opp til denne ligaens øverste nivå, som den gang var nivået under det vi i dag kjenner som Conference Premier. Det var først her klatringen stoppet, og 10. plassen i deres debutsesong på nivået står som historisk bestenotering i ligasammenheng.

 

Wivenhoe Town var på denne tiden heftig subsidiert, men da pengene forsvant på midten av 1990-årene, gikk det også nedover med klubben – både økonomisk og sportslig. To strake nedrykk ble fulgt opp av en periode der klubben var på randen av konkurs, og etter årtusenskiftet (i 2008) kom også nedrykket tilbake til det som nå er step 5 – denne gang i form av Eastern Counties League. I løpet av perioden da man klatret opp til Isthmian Premier påbegynte man som nevnt dessuten en omfattende oppgradering av stadionet. Og her kan vi kanskje fortsette beskrivelsene fra min runde rundt Broad Lane.

 

På den andre langsiden står nemlig hovedtribunen nærmest som et minnesmerke over hvordan klubbens friske satsning møtte veggen. Her var man i ferd med å bygge en større hovedtribune da pengesekken plutselig ble snørt igjen, og fortsatt står fundamentet og deler av skjelettet der like uferdig som da arbeidet stoppet opp for rundt 20 år siden. Kun midtpartiet ble ferdigstilt, og utgjør nå anleggets sittetribune med sine 161 seter. I forkant av denne står de to laglederbenkene på hver sin side av denne seksjonen. På nærmeste kortside – ofte kalt «car park end» – er det en ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde. Denne er ganske identisk med den som står på motsatt ende av banen, og de to ble da også satt opp samtidig i løpet av den nevnte storhetsperioden. Bortenfor tribunen her er altså klubbhuset, med flere bord satt ut på en liten plass i forkant, og delvis bortgjemt har man en også klubbsjappe som holder til i en brakke bortenfor «spillertunnelen».

 

Den nevnte ståtribunen på «car park end» hadde for øvrig i løpet av sommeren vært gjenstand for en original konkurranse, der supportere og lokale bedrifter ble invitert til å kjøpe lodd for £1, og hvor vinneren ville få velge et sponsornavn på tribunen for den kommende sesongen. Vinneren ble innehaveren av Miles Barbering Service, og følgelig er The Miles Barbering Service Stand navnet på tribunen denne sesongen. Blant en rekke interessante og artige forslag må jeg si at The Dragon’s Lair var et noe bedre navn, i og med at klubbens kallenavn er The Dragons. Men jeg skulle gjerne sett at man hadde trukket ut de som foreslo enten «Premier League Kills Football Stand» eller «Stand Against Modern Football». Det hadde vært meget interessant å se om klubben faktisk hadde valgt å følge opp om en av de hadde vunnet.

 

Den store baren var av en eller annen grunn fortsatt stengt, men fra klubbens tea bar vis-à-vis fikk jeg i hvert fall en flaske med Bulmers. Nippende til den gylne nektaren tok jeg meg over til klubbsjappa borte ved hjørneflagget, og i tillegg til en interessant samtale fikk jeg også for £3 en pin til min samling. Deretter satt jeg meg midlertidig ned ved et av de nevnte bordene for å ta en nøyere kikk på det gode programmet. For tredje gang på få dager skulle jeg se kamp i Eastern Counties League Premier Division, og kveldens motstander var Brantham Athletic som hadde tatt turen fra den andre siden av Suffolk-grensen. Wivenhoe hadde startet sesongen med 0-1-2 på de tre første i ligaen, og hjemmesupporterne forventet en tøff kamp, samtidig som de også slo fast at det denne sesongen nok i første rekke handler om å beholde plassen.

 

Kampen startet som en nokså tam forestilling, og det ble med noen halvsjanser begge veier der avslutninger opp på tribunene – og over tribunene og ut av stadionet – vitnet om at siktet ikke ennå var helt fininnstilt. Dragons-kaptein Ben Connell headet utenfor målet til bortekeeper Joe Fowler, men etter som tiden gikk var det gjestende Blue Imps som hadde stadig mer ball. Men til tross for mye ballinnehav var de ikke i stand til å utgjøre noen alvorlig offensiv trussel, og det virket å passe Wivenhoe bedre når de kunne ligge bakpå og satse mer på kontringer. På en av disse måtte Imps-keeper Fowler utenfor feltet og heade ballen, og Andy Schofield burde nok gjort bedre enn å sende avslutningen sin ut av anlegget. Det begynte allerede å minne veldig om en 0-0-kamp, men ti minutter før pause fosset Hasan Ayten opp sin høyre kant. Da Andy Schofield inne i feltet først oppdaget at ballen befant seg rett ved ham, fikk han vendt opp og satt inn 1-0.

 

Brantham forsøkte å svare umiddelbart, men avslutningen fra Sean Gunn skremte først og fremst de som hadde parkert ute på parkeringsplassen. Et lite minutt senere var det imidlertid langt mer fare på ferde da gjestene stormet i angrep og Simon Mann ble spilt fri på sin venstre kant. Han forsøkte å lobbe over hjemmekeeper Peter Haxell, som med nød og neppe fikk slått ballen i egen tverrligger, og forsvarer Tyler Rogers fikk klarert slik at hjemmelaget kunne gå til pause med en knapp ledelse. Og jeg kunne få påfyll i glasset.

 

Med nye forfriskninger benyttet jeg pausen til en prat med en kar i Wivenhoe-apparatet som kunne fortelle litt mer om både den uferdige tribunen og klubbens fall etter «storhetstiden». Andre omgang startet noe mer fartsfylt, der flere innlegg i rask rekkefølge skapte tilløp til panikk i gjestenes forsvar. Deretter fikk Branthams spiller Jourdan Kiwomya prisen for sesongens hittil mest klønete forsøk på filming. Hans komiske forsøk på å filme seg til straffe ble dessverre ikke straffet av dommeren, men kanskje var det i stedet rettferdigheten som skjedde fyllest da Wivenhoe like etter doblet ledelsen. Hasan Ayten skapte ved flere anledninger problemer for gjestene på sin høyre kant, men det var nok en god dose flaks med i bildet da hans innlegg tilsynelatende ble tatt av vinden, gikk i bue over hodet på keeper Fowler, og falt ned i bortre hjørnet til 2-0. Et fantastisk mål var det, men han virket i det minste å være ærlig nok til øyeblikkelig å gi signal om at det ikke hadde vært helt tilsiktet.

 

Brantham var nå åpenbart rystet, og den roen de tidligere hadde hatt i deler av spillet sitt, virket nå være borte. De presset riktignok på for en redusering, men et Wivenhoe som forsvarte seg bra fikk da også mer rom når de kom fremover – noe de nå også gjorde hyppigere og med flere spillere. Vertene levde imidlertid farlig da en corner endte med flipperspill inne i feltet deres, og Simon Mann hadde dessuten en mulighet der han headet rett på keeper Haxell. Etter en periode med spill som bølget frem og tilbake, kunne vertene satt spikeren i kista da Hasan Ayten ble spilt gjennom, men alene med keeper fikk han en altfor heftig touch slik at vinkelen ble for spiss, og avslutningen gikk i nettveggen. Brantham presset kraftig på mot slutten, og både Mann og Jack Cowley hadde gode muligheter. Keeper Haxell måtte flere ganger i aksjon i sluttminuttene, men drøyt fem og et halvt minutt med overtid kunne hjemmelaget og majoriteten av de 82 tilskuerne juble over sesongens første tre-poenger.

 

Etter kampslutt var nå sannelig også klubbhusets bar i ferd med å åpnes, og jeg nøyde meg med en kjapp j2o før jeg ringte etter taxi. 22.23-toget var det siste fra Wivenhoe, og jeg hadde ikke til hensikt å bli strandet i denne landlige delen av Essex. Hjemmefolket var selvsagt fornøyde, og mange av de hadde allerede begynt å se frem mot FA cupkamp tre dager senere. Manager Mo Osmans gutter hadde allerede slått ut Enfield 1893, og skulle nå i «førkvalifiseringsrunden» opp mot Isthmian-klubben Barkingside på Cricklefields Stadium, der Barkingside nå banedeler med Ilford. Snart var det på tide å ta bagen over skulderen og gå ut, så jeg ønsket lykke til både mot Barkingside og med resten av sesongen, takket for meg og gikk ut for å hoppe i den ventende drosjebilen.

 

Jeg skulle altså fly hjem fra Gatwick klokka 05.50 på morgenen, og ved ankomst London Liverpool Street vurderte jeg først å slå i hjel en halvtime ved å ta en pint på en av de nærliggende pubene. Men plutselig gikk det opp for meg at tuben nok var i ferd med avslutte for kvelden, og jeg stresset ned i undergrunnen. Der kunne jeg konstatere at kveldens siste Circle Line via Embankment til Victoria straks var ventet. Med snaue to minutter til gode rakk jeg det, og etter å ha sneglet meg ned til Victoria kunne jeg etter hvert sette meg på toget til Gatwick. Da gjensto det bare å slå i hjel fire-fem timer på flyplassen – lettere sagt enn gjort når deres baggage drop ikke åpnet før etter klokka 03.00! Min august-tur hadde uansett kommet til sin ende, og etter 18 kamper på 16 dager var det som vanlig en flott tur. Forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang..

 

English ground # 204:
Wivenhoe Town v Brantham Athletic 2-0 (1-0)
Eastern Counties League Premier Division
Broad Lane, 27 August 2014
1-0 Andy Schofield (36)
2-0 Hasan Ayten (50)
Att: 82
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City
Previous game: 26.08.2014: Gorleston v Fakenham Town

More pics

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg