Fredag 03.10.2014: Dagenham & Redbridge v Exeter City
Jeg befant meg igjen i England etter å ha flydd over torsdag morgen, og da jeg la planene for turen hadde jeg regnet med en fotballfri torsdag i London. Men kort etter dukket et alternativ opp; Haringey Borough v Sporting Bengal United i Essex Senior League. Dette var den eneste kampen i den engelske fotballpyramiden denne torsdagen, og passet jo som hånd i hanske med min hotellbooking i London-området. Men kun et par dager før avreise kom kontrabeskjeden.. Grunnet den lokale giganten Tottenham Hotspurs hjemmekamp i Europa League samme kveld, var beskjeden fra Haringey Borough at deres kamp nå var utsatt.
Nå skal jeg ikke dvele alt for mye med dette, men jeg var ikke videre blid da jeg fant ut av dette, og undret meg over beslutningen. Var det grunnet frykten for at Spurs skulle stjele deres tilskuere den kvelden? Jeg tviler på at mange av de som befant seg på White Hart Lane ville vært særlig interessert i å møte opp på Coles Park denne kvelden, og dessuten var det nok i det hele tatt svært få som i det hele tatt hadde anelse om at det skulle være kamp der. Majoriteten ville nok kanskje ikke engang ha hørt om Haringey Borough! Og motsatt tror jeg de aller fleste som ville vært interessert, likevel ville kommet, i tillegg til at man med kveldens eneste kamp i pyramiden nok ville kunne tiltrukket seg en og annen groundhopper. Mange jeg har snakket med hevder at det nok heller er snakk om trafikkmessige hensyn?? Men jeg stiller meg fortsatt uforstående til hvordan et sannsynligvis tosifret antall mennesker på kamp ved Coles Lane ville hatt særlig innvirkning på trafikkbildet i lokalområdet denne kvelden.
Etter at jeg hadde sjekket inn ved Travelodge i Romford ble torsdagen i stedet tilbragt ved et lenge etterlengtet besøk på Imperial War Museum i Lambeth, der man i sommer åpnet en ny utstilling i anledning hundreårsmarkeringen for starten på første verdenskrig. Der kan man fort slå i hjel flere timer, men jeg nøyde meg med et drøyt to timer langt besøk før jeg returnerte til Romford med en fullpakket og marerittaktig Jubilee Line til Stratford, og et ikke mindre fullt pendlertog østover til Romford. Etter en pubmiddag tok jeg kvelden og trakk jeg meg tidlig tilbake og fant senga allerede før klokka viste åtte. Jeg hadde tross alt ikke sovet natten før.
Jeg trengte tydeligvis en god dose søvn, for etter å ha sovet bortimot et halvt døgn sto jeg opp fra de døde. Jeg hadde planlagt å spasere rundt 20 minutter østover til en Harvester-pub som lokket med muligheten for å spise så mye engelsk frokost man ville for £4,99, men forkastet ideen til fordel for en langt simplere frokost innkjøpt fra den lokale Sainsbury’s. Jeg slo også fra meg tanken om å dra inn til London sentrum da jeg i stedet takket ja til en lunsjinvitasjon fra et lokalt kvinnelig bekjentskap. I den forbindelse unnet jeg meg også turens første pint med Strongbow på puben Golden Lion, rett ved Market Square, der det denne dagen var hektisk aktivitet i alle bodene. Etter en drøy times hyggelig samvær ved denne puben, lot jeg henne fortsette sin shopping-runde mens jeg unnet meg nok en pint før jeg rett og slett valgte å returnere til hotellet for å lese litt i en medbragt bok.
Etter hvert som klokken passerte halv fem, spaserte jeg snart de få meterne til bussholdeplassen på utsiden, og steg snart på buss 103 som brukte 25 minutter på å frakte meg sørover til Dagenham. Det er en bussholdeplass et steinkast fra stadionet Victoria Road, ute på Rainham Road, og her hoppet jeg av og spaserte ned veistubben som deler navn med stadionet. Jeg har tidligere vært utenfor anlegget som offisielt nå bærer navnet London Borough of Barking & Dagenham Stadium, men ble den gang møtt med stengte dører da jeg var få minutter for sent ute til en planlagt kikk innom klubbsjappa der jeg håpet å slå kloa i en DVD fra playoff-finalen fra våren 2010. Denne gang var det allerede langt mer aktivitet ved anlegget, selv om det var drøyt to timer til avspark. Veien ender i parkeringsplassen utenfor stadionet, der man ankommer under en portal. Jeg nikket høflig til vakten som sto der for å dirigere ankomne biler, før jeg tok en rask utvendig kikk på anlegget, som må sies å være blant de klassisk flotteste i Football League.
Jeg hadde i forveien betalt £18 for en billett til ståtribunene, men karen i billettluka hadde ikke rukket å sortere konvoluttene med billetter til henting, og ba meg komme tilbake om et kvarters tid. Dermed inntok jeg klubbhusets bar, eller rettere sagt en av klubbhusets barer. Det skal visstnok være tre av disse, og groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis anbefalte den i andre etasje. Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg før senere, så jeg slo meg ned i hovedbaren med en pint Strongbow til £3,50. Etter å ha tømt glasset benyttet jeg en røykepause til å plukke opp billetten, samt å stikke hodet inn i klubbsjappa for å sikre meg et program til £3 og en pin til £3,50. Det skal også nevnes at Dagenham & Redbridge har en egen eminent programsjappe som er en sjeldenhet i Football League. Lokalet er stappfullt av esker der man kan bla seg gjennom programmene, og her kan man fort slå i hjel mye tid om man er interessert i slikt.
Tilbake i baren kunne jeg sette meg ned med nok en pint mens jeg bladde litt i programmet som hadde et stort intervju med min gamle Reading-helt Jamie Cureton, som nå har Daggers som arbeidsgiver. Dagens motstander var Exeter City, og begge lag var før kampen å finne på nedre halvdel av League Two-tabellen. Ikke helt uventet kanskje, i og med problemene man den siste tiden hadde hatt i Exeter, mens Daggers også har hatt problemer med å hevde seg særlig etter nedrykket fra League One. Exeter startet sesongen med en lengre rekke uten seire, men kom nå fra tre strake trepoengere. Daggers hadde også vunnet sist da satte stopp for en fem kampers rekke uten seier ved å beseire York City. Daggers-fansen var da også nøkterne, og de jeg snakket med virket å ville si seg fornøyd om de denne sesongen kunne holde nedrykksstriden på avstand og muligens ende rundt midten av tabellen.
Det var etter hvert på tide å gå inn og ta en kikk på anlegget som ble åpnet så tidlig som i 1917. Dagens klubb har spilt her siden den ved en sammenslåing av Dagenham FC og Redbridge Forest ble stiftet i 1992, men disse klubbene var jo igjen også sammenslåinger av enda eldre klubber i øst-London. Jeg kom inn på kortsiden Bury Road End, og ståtribunen her er den eneste på Victoria Park der man står under åpen himmel. Denne kalles også Clock End, og en årsak til dette kan selvsagt være lystavla som er plassert her. Ståtribune er det også på den bortre langsiden, som lyder navnet North Terrace, og ved å kjøpe billett til ståseksjonene kunne jeg fritt bevege meg mellom disse to. Dette gjorde det også til en langt enklere oppgave å ta bilder av stadionet, i tillegg til at jeg alltid setter pris på bevegelsesfriheten man blir bortskjemt med i non-league.
North Terrace vil jeg beskrive som anleggets virkelige perle, og tribunen har så avgjort masse karakter. Det er er ståtribune som strekker seg hele banens lengde, og på taket har den en karakteristisk boks for televisjonsmedia – en såkalt TV gantry. På bortre kortside står anleggets nyeste tribune på Pondfield Road End, der en moderne sittetribune nå i tillegg har fått et sponsornavn. Det er også her man plasserer bortesupporterne, og sett i lys av den lange reisen opp fra Devon var det vel ikke dårlig at 402 Exeter-fans hadde tatt turen denne fredagskvelden. På den andre langsiden finner man anleggets Main Stand, som også den nå har fått sponsornavn, og dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken slik at den entres via trapper i front. Denne strekker seg kun rundt 3/4 av banens lengde, men ved siden av – i enden mot bortefansens Pondfield Road End – står en mindre sittetribune som omtales som Family Stand.
Det var kjølig nok til at jeg unnet meg det som vel var sesongens første Bovril, og mens jeg ventet på at den skulle nærme seg drikkbar temperatur, tok jeg oppstilling på North Terrace midt på den ene banehalvdelen. De første sju-åtte minuttene skjedde det ikke stort, før de to keeperne i rask rekkefølge ble satt på nokså overkommelige prøver. Men etter at vi passerte ti minutter fikk jeg et flashback til mine tidligere dager som Reading-supporter, da et innlegg fra Matt Partridge fant Jamie Cureton på hjørnet av femmeteren, og i kjent stil vendte han opp, satt ballen opp i nettaket, og sendte hjemmelaget i ledelsen mot en av sine etter hvert mange tidligere klubber (og en klubb der han til og med har blitt kåret til årets spiller). Etter en noe nølende åpning med mange feilpasninger fra begge lag sto det nå 1-0.
Exeter hadde fortsatt store problemer med å etablere noe spill, og vertene som tok mer og mer over og kunne doblet ledelsen etter en horribel feilpasning i eget forsvar fra Danny Butterfield. Den ble snappet opp av Cureton som kom alene med keeper Christy Pym, men hans forsøk på å skru ballen rundt keeper endte også med at ballen gikk hårfint utenfor. Gjestenes Christian Ribeiro hadde en god avslutning som Daggers-keeper Mark Cousins måtte slå over til corner, men det var Daggers som styrte, og Cureton hadde igjen ballen i nettet etter drøye halvtimen, men linjedommeren hadde markert for offside. Et par minutter senere tok Ashley Chambers seg flott forbi tre Exeter-spillere, men hans avslutning gikk utenfor. Daggers presset gjestene til å gjøre feil, og Cureton skapte mye trøbbel for The Grecians. Rett før pause kunne han scoret igjen, men denne gang leverte Pym en kanonredning, slik at 1-0 sto seg til pause. Slett ikke ufortjent, da Wayne Burnetts gutter hadde vært klart best etter en tafatt åpning.
Etter at jeg hadde gått til innkjøp av en ny Bovril, fikk jeg se Exeter starte andre omgang langt bedre, men Matt Grimes’ frispark gikk rett på keeper Cousins. Cureton var fortsatt et uromoment, og prøvde seg med en frekk lobb fra langt hold, men den 19-årige keeper Pym fikk rygget tidsnok og ryddet opp. Men det var nå gjestene som dominerte banespillet, uten at de skapte de helt store sjansene, og vertene begynte faktisk allerede å ty til drøying av tid – noe minst en av deres spillere også ble belønnet med gult kort for. Grimes hadde igjen en mulighet for Exeter etter et flott raid av Ribeiro, men hans avslutning gikk over mål. Det virket ikke som om det var Exeters dag, inntil Alex Nicholls ble revet ned av Matt Partridge, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Etter mye om og men steg innbytter Jimmy Keohane frem, sendte Cousins feil vei, og utlignet til 1-1 med 81 minutter på matchuret. Helt ufortjent var det heller ikke, etter en andre omgang der de hadde vært det førende laget.
Nå var plutselig ikke hjemmelaget like opptatt av å ta seg god tid, og når de nå faktisk forsøkte å spille fotball igjen hadde de umiddelbart et par gode muligheter. Innbytter Craig Doidge skjøt like over da han fyrte løs på volley, og Cureton ble nektet sin andre scoring av en desperat og glimrende blokkering fra Jordan Moore-Taylor. Hele sju minutter ble lagt til, og det bølget nå frem og tilbake. Men fire minutter på overtid serverte en god Christian Ribeiro et innlegg som traff pannebrasken til Arron Davies. Keeper Cousins fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre ballen i å finne veien til nettmaskene, og Exeter City hadde fullført snuoperasjonen. Daggers klarte aldri å svare, og dommeren blåste snart av med 1-2 som sluttresultat. Gjestene tok dermed sin fjerde strake seier, etter et klassisk eksempel på det engelskmennene kaller «a game of two halves», og de tilreisende supporterne fikk belønning for den lange turen.
For min del valgte jeg å unne meg en pint i klubbens bar før jeg forkastet ideen om å vente på Jamie Cureton for å få ham til å signere programmet. I stedet gikk jeg for å ta buss nummer 103 tilbake til Romford. Der ble det en pitstop på Wetherspoons-puben The Moon and Stars for å snylte på deres WiFi mens jeg tok en siste pint for dagen. Det var en rekke feststemte personer ute, men jeg skulle tidlig opp for å reise videre sørover dagen etter, så jeg overlot festingen til den lettkledde jentegjengen ved nabobordet og returnerte til hotellet. Turens første kamp var unnagjort, og nå gledet jeg meg til dagen etter, som skulle by på en destinasjon som ganske lenge har fristet meg.
English ground # 205:
Dagenham & Redbridge v Exeter City 1-2 (1-0)
League Two
Victoria Road, 3 October 2014
1-0 Jamie Cureton (11)
1-1 Jimmy Keohane (pen, 81)
1-2 Arron Davies (90+4)
Att: 2 138
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £3,50
Next game: 04.10.2014: Bexhill United v Rochester United
Previous game: 27.08.2014: Wivenhoe Town v Brantham Athletic
