AFC Emley v Ashton Athletic 17.08.2014

 

Søndag 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

 

Frisk og rask forlot jeg Claydens B&B, og der og da var jeg nokså glad for at jeg ikke hadde latt meg friste av Cleethorpes’ uteliv kvelden før. På den korte spaserturen ned til Cleethorpes stasjon stoppet jeg for å innta en full english breakfast på puben The Coliseum Picture Theatre, før jeg kunne sette meg på 10.26-toget til Manchester Airport som allerede ventet på perrongen da jeg ankom stasjonen kvarteret før avgang. Nå skulle jeg ikke bli med riktig så langt, og i Doncaster hoppet jeg av for å gjøre et kjapt togbytte på min vei til Wakefield. Få minutter over tolv gikk jeg ut av stasjonen Wakefield Westgate, og selv om jeg hadde booket rom på Graziers Arms hadde jeg ikke tenkt å sjekke inn ennå.

 

Da jeg et par uker i forveien overnattet her i forbindelse med mitt besøk hos Ossett Albion erfarte jeg nemlig at dette er en pub som ikke har innsjekking før klokka 14 og som ikke åpner for servering før klokka 16, så jeg gadd ikke å slepe med meg bagen ned dit bare for å finne stedet ubetjent og stengt og eventuelt måtte drasse med meg bagen tilbake igjen etter bomtur. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ta med meg bagen på kamp i Emley og heller sjekke inn da jeg returnerte en gang i løpet av ettermiddagen eller kvelden.

 

Buss nummer 232 til Huddersfield skulle plukke opp nede på Westgate klokka 12.53, og et lite minutt eller to forsinket stoppet den på mitt signal. Jeg betalte £4,60 for en dagsbillett og var snart på vei sørvestover ut av Wakefield og opp i West Yorkshires heilandskap. AFC Emley er blant klubbene som spiller høyest over havet i den engelske pyramiden – kun fire stadioner ligger høyere, og jeg har tidligere selv blitt offer for avlysning her grunnet snø, selv om jeg den gang ble klar over dette i god tid og uten problem klarte å finne en reserveløsning. Denne gang var det vel ingen umiddelbar fare for snø, og etter en drøy halvtime på bussen steg jeg av på Upper Lane, rett ved The Welfare Ground.

 

Emley er en liten landsby med snaue 2 000 innbyggere, som altså ligger oppe i høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har både landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle, men Emley er nok for mange i dag mest kjent for den høye telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Med sine drøye 330 meter skal dette være Storbritannias høyeste konstruksjon, og på vei fra Wakefield kunne jeg se den lenge før vi i det hele tatt nærmet oss Emley.

 

Allerede da jeg kom inn på parkeringsplassen kunne jeg se at anlegget også fra utsiden domineres av klubbens vinrøde og lyseblå farger som man gjerne assosierer med klubber som West Ham United, Aston Villa, eller Burnley. Inngangspengene på £6 ble betalt, og for ytterligere £1,50 rasket jeg også med meg et godt og innholdsrikt kampprogram. Jeg hadde sett frem til besøket her, og da dette FA cupoppgjøret ble flyttet til søndagen grunnet cricket (som man deler den ene langsiden med) var jeg ikke sen om å spikre mitt besøk på The Welfare Ground.

 

Klubben har også en interessant historie i seg selv, der forgjengeren Emley AFC på begynnelsen av 1990-årene tok seg helt opp i Northern Premier League Premier Division. I 2000/01-sesongen gjorde de sin beste ligainnsats ved å bli nummer to i denne divisjonen, kun ett poeng bak Stalybridge Celtic og et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ikke ble introdusert før i 2004). Dessverre for Emley skjerpet etter hvert NPL sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger var tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield.

 

Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb. Men reservelaget, som spilte i Northern Counties East Leagues egen Reserve Division, fortsatte å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned sin Reserve Division hadde Emley-folket fått nok, og stiftet i 2005 dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley-navnet fra klubbens navn, og ble til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte klubb har dog slitt voldsomt med publikumstekke i det som jeg nevnte er en utpreget rugby-by, og valgte etter sist sesong å flytte ut fra rugbyklubben Wakefield Trinity Wildcats’ flotte Belle Vue der de ikke lenger hadde råd til å banedele.

 

Interessant nok var det nettopp i Emley man nå hadde planer om å banedele, og forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt dem ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men her ligger nok også noe av grunnen til at AFC Emley sies å ha vært i visse økonomiske problemer i sommer, for før Wakefield FC i det hele tatt rakk å flytte tilbake til Emley valgte de i stedet å legge ned driften i løpet av sommeren. Wakefield FC er altså historie, og et AFC Emley som ganske åpenbart har budsjettert med inntekter i form av baneleie fant seg plutselig i økonomisk knipe. Man kan si til det kjedsommelige at man aldri skal budsjettere med eller bruke penger man ikke har før de faktisk står på bok, men slik er selvsagt ikke alltid realiteten. Uansett ble jeg nå fortalt at man tross alt var i ferd med å få skuta på rett kjøl igjen.

 

Man kommer inn på The Welfare Ground i det ene hjørnet, og umiddelbart til venstre har man et mursteinsbygg som huser blant annet garderobene, og sikkert også kontorer etc. Bortenfor denne står anleggets hovedtribune i form av den flotte Grandstand, og det er mellom disse to at man entrer klubbhusets koselige bar på enden av mursteinsbygget. I første omgang gikk jeg rett hit for å få satt fra meg bagen før jeg foretok min sedvanlige runde rundt banen, og en eldre kar bak bardisken bød meg å bare sette fra meg bagen, så skulle han sette den på bakrommet. Jeg ventet ikke på at han skulle tappe ferdig pinten til den ventende kunden, men lovet å snart returnere for et glass, og strøk på dør for å fullføre min runde.

 

Den nevnte flotte Grandstand er ganske dominerende og er en sittetribune med en blanding av gule og (slitte) vinrøde seter. Den er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Den strekker seg ikke mer enn drøyt kvarte banens lengde, og begge laglederbenkene i forkant står ved siden av hverandre bortenfor denne tribunen. I enden av Grandstand er det en tea bar. Lenger ned langs denne langsiden er det kun såkalt hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside, mens det på bortre langside ikke engang er hard standing. Her er det kun gress, da banen går over i cricketbanen ved siden av, og da det dagen før hadde vært cricketkamp her var det altså grunnen til at denne kampen var flyttet til søndag.

 

Dette er overhodet ikke noe ukjent fenomen for klubber som deler sitt anlegg med cricket, der man tidlig i sesongen ofte må flytte kamper – spesielt i cupene – eller starte sesongen med en rekke bortekamper. Vel, tilbake på nærmeste kortside konstaterte jeg at man her har en ståtribune som er virkelig fjong. Den strekker seg nesten hele banens bredde, og er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende seksjoner i ulik høyde. Den har selvsagt fått en overhaling med vinrød maling, mens stolpene i front er lyseblå. I bakgrunnen av denne tribunen ser man fra andre deler av anlegget den nevnte masten tårne over som bakteppe. Ikke overraskende ble det også tidlig klart at dagens kamp hadde tiltrukket seg en mengde groundhoppere.

 

På min vei rundt banen traff jeg først på mannen bak bloggen The Onion Bag, som senere den dagen klarte å fange meg med sitt kamera. Etter å ha slått av en prat med ham inntok jeg som lovet baren for å leske strupen med en pint Strongbow. Der fikk jeg også sikret meg en pin i bytte mot noe stive £3,75, før jeg kunne sette meg ned og kikke litt i det gode kampprogrammet. Klubbens bar er nokså liten og veldig koselig, og selv vegg-til-vegg teppet bar klubbens klubbens farger og ikke minst logo. På veggen henger memorabilia fra klubbens (og forgjengerens) historie, og de respektive lags drakter fra forgjengerens FA cupoppgjør mot selveste West Ham United i 1997/98-sesongen vitner om tidligere cupbragder.

 

Den gang hadde Emley-klubben i kvalifiseringsrundene tatt seg av Workington, Durham City, Belper Town, og det som den gang het Nuneaton Borough. I de ordinære rundene måtte både Morecambe og Lincoln City se seg slått etter omkamp og straffesparkkonkurranser i henholdsvis første og andre runde, før altså West Ham United ventet på Boleyn Ground i tredje runde. Der forlot de øst-London med æren i behold etter at storlaget kun vant 2-1, og på et tidspunkt utlignet faktisk Emley til 1-1 og sørget for nerver i cockney-leiren.

 

AFC Emley spiller nå til daglig i Northern Counties East League Division One, der de sesongåpnet med storseier på besøk hos Grimsby Borough. 8-1 sto det i Emleys favør ved kampslutt, men jeg var fortsatt usikker på om at dette sa mest om AFC Emley eller Grimsby Borough. Jeg hadde jo dagen før sett sistnevnte gjøre en godkjent kamp i lokaloppgjøret i Louth, men føler vel ikke at den kampen var helt representativ for styrkeforholdet de to imellom. Nå var jeg spent på Emley, og representanter for hjemmelaget innrømmet at de håpet å kunne kjempe i toppen og om opprykk. Men nå var det igjen altså FA Cup det dreide seg om.

 

Motstander denne dagen var Ashton Athletic, og i tillegg til de £1500 fra FA var gulroten en plass i FA cupens Preliminary Round der det allerede var klart at en bortekamp mot Northwich Victoria ventet vinneren. Ashton Athletic hører geografisk hjemme i Ashton-in-Makerfield helt vest i grevskapet Greater Manchester, rett sør for Wigan. Sportslig sett befinner de seg i North West Counties League Premier Division – altså non leagues step 5, og ett nivå høyere enn Emley. Likevel mistenkte jeg faktisk at hjemmelaget skulle kunne gi de hard kamp om avansementet.

 

I baren traff jeg også på denne Peterborough-supporteren jeg ikke er klar om å huske navnet på, men som jeg har tidligere har truffet ved en rekke anledninger – senest to dager tidligere i Staveley. Etter et tips fra en groundhopper tidligere på turen valgte jeg også å gå til innkjøp av en bok de hadde til salgs bak baren, og for £10 viste «Route 66: A journey around the football grounds of Yorkshire» seg å være et kupp. I løpet av 2011/12-sesongen reiser forfatteren rundt og besøker samtlige av Yorkshires fotballklubber ned til og med non leagues step 7. Interessant lesning, selv om det til tider kan bli litt tynn suppe der man gjerne skulle sett ham gå mer i dybden. Samtidig betalte jeg også rimelige £1 for heftet «90 years of History: Emley AFC 1903-1993», før jeg tømte glasset og gikk ut i vinden.

 

Utenfor baren traff jeg på ytterligere et par kjente fjes i form av groundhopperen Jack Warner, som jeg også støtte på ved mitt besøk ved Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Han var der sammen med en kjent karakter i groundhoppermiljøet; nemlig Chris Berezai, som er mannen bak GroundhopUK som arrangerer diverse «hops». Etter en interessant prat med disse to valgte jeg å følge Jacks anbefaling ved å oppsøke klubbens tea bar for å teste deres ekte hjemmelagde pai. For £3 fikk jeg servert en herlig meat & potato pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Her snakker vi ekte fotballmat!

 

Kampen ble sparket i gang, og det var umiddelbart tydelig at den kraftige vindene ville spille en viktig rolle. Her oppe i heilandskapet er vel ikke det noe man er uvant med, men i første omgang var det gjestene som hadde medvind. Emley-keeper Adam Lawler slet i det hele tatt med å få sine utspill til å nå frem til midtstreken, der de høye ballene stoppet opp i vinden og raskt gikk inn for landing. Dermed var det nok klokt å holde ballen mest mulig langs bakken, og det var de tilreisende som ved hjelp av medvinden hadde et spillemessig initiativ og mest ballinnehav. Men NWCL-laget klarte ikke å utnytte denne fordelen, og hadde problemer med å spille seg frem til noe særlig med målsjanser.

 

I stedet var det faktisk hjemmelaget som tross gjestenes overtak skapte de største sjansene. Deres nye stjerneskudd, Max Leonard, som hadde scoret hattrick i sesongåpningen, skjøt like utenfor. Kaptein Ryan Brook så deretter sitt skudd reddet av Ashton-keeper Daniel Lever. Ashton fortsatte å dominere banespillet, men de klarte aldri å skape alvorlige problemer for et hjemmelag som forsvarte seg godt uten å bli satt på de helt store prøvelser, og fra min plass oppe på Grandstand sammen med Chris og Jack kunne jeg konstatere at dommeren blåste for pause med 0-0 i protokollen.

 

Pausen ble tilbragt i klubbens koselige bar, der også Jack hadde funnet ut at han skulle gå til innkjøp av «Route 66» boka. Jeg fikk dessuten lest litt mer i kampprogrammet mens jeg nippet til min Strongbow, og en liten prat med noen representanter for hjemmesupporterne vitnet dessuten om optimistiske Emley-fans som nå håpet å dra nytte av vindforholdene. Fra et par eldre supportere fikk jeg også også høre historien om hvordan den tidligere klubben hadde klatret nesten opp til non leagues øverste nivå for deretter å flyttes til Wakefield. Og jammen kom de ikke også med en førstehånds beskrivelse fra cupeventyret i 1997/98.

 

Ashton Athletic ble raskt straffet for å ikke ha klart å dra nytte av medvinden i første omgang, da vertene tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Max Leonard sendte i vei et skudd som endret retning i en spiller og suste inn i krysset bak keeper Daniel Lever. Kun snaue to minutter senere måtte Lever igjen plukke ballen ut av nettmaskene etter å ha gitt en unødvendig retur som Reuben Jerome satt i mål til 2-0. Sistnevnte er bror av Football League spiller Cameron Jerome (med en fortid i blant annet Birmingham City og Stoke City), og også en tredje bror – Samuel Jerome – spiller for Emley. Til alt overmål har også deres far, Hanson Jerome, en lengre karriere hos forgjengeren Emley AFC.

 

Man skulle kanskje tro at det nå gikk mot en grei hjemmeseier, men etter at de doblet ledelsen begynte faktisk Emley å slite mer med et Ashton-lag som kjempet frenetisk for å komme inn i kampen igjen. Og da bror Samuel Jerome var uheldig og satt ballen i eget nett etter 58 minutter, var det spenning igjen. Dette var det Ashton trengte, og nå presset de stadig kraftigere på for en utligning. Hjemmekeeper Adam Lawler måtte flere ganger i aksjon, og både Ryan Small, Michael Downing og Adam Storey hadde gode sjanser til å utligne. Spesielt på sistnevntes avslutning gjorde Lawler en kanonredning som reddet hjemmelaget. Nervene var i høyspenn på The Welfare Ground, og fire minutter på overtid fikk Ashton frispark i farlig posisjon. Men da innbytter Sam Bailey sendte ballen over kunne majoriteten av de 165 tilskuerne slippe jubelen løs og feire avansement for The Pewits.

 

Tilbake i baren ble det tid til en siste pint og en kort samtale med en representant for gjestenes trenerapparat. Ashton Athletic endte forrige sesong på 6. plass i NWCL Premier Division, og han hadde som ambisjon å igjen være blant topp seks. Han innrømmet imidlertid at de nok ikke hadde noen forutsetninger for å kunne blande seg inn i den absolutte toppkampen, der han ikke overraskende spådde at tittelkampen ville stå mellom Runcorn Linnets og Glossop North End. For å slippe å vente to timer på neste buss valgte jeg å ta 17.25-bussen tilbake til Wakefield, og etter å ha fått hentet bagen og takket for meg gikk ferden nordøstover igjen. Jeg fikk sjekket inn på Grazier Arms, der jeg snart fikk selskap av en venninne fra området, og etter å ha hygget oss noen timer der gikk jeg etter nok en fin dag til sengs for å få meg litt søvn før en lang tur sørover dagen etter.

 

English ground # 192:
AFC Emley v Ashton Athletic 2-1 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
The Welfare Ground, 17 August 2014
1-0 Max Leonard (48)
2-0 Reuben Jerome (50)
2-1 Samuel Jerome (og, 58)
Att: 165
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,75

 

Next game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
Previous game: 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg