Mandag 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
Jeg forlot Grazier Arms i Wakefield, og med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på toget fra Wakefield Westgate, som ganske nøyaktig to timer senere ankom London Kings Cross. En kort ferd med tuben bragte meg til Liverpool Street, der jeg snart kunne sette meg på toget som skulle frakte meg til Southend Victoria. Med tanke på beliggenheten til Atlantis Guest House i Southend hadde det kanskje vært mer praktisk å ta toget fra London Fenchurch Street til Soutend Central, men gjort er gjort, og jeg tok ikke skade av en liten ekstra gåtur gjennom Southend sentrum.
Etter å ha fått slengt fra meg bagen gikk det ikke altfor lenge før jeg var på vei ut igjen for å innta en lunsj og benytte meg av WiFi-en på den enorme Wetherspoons-puben The Last Post. Min Southend-kompis Scott hadde «mast» på at jeg snart måtte komme til Southend igjen, og det var en av grunnene til at valgte kampen i Billericay denne dagen. Da han nå plutselig måtte avlyse var jeg ikke videre fornøyd for å si det mildt. Ikke bare hadde jeg tatt den lange turen sørover helt fra West Yorkshire, men også valgt Southend som base nærmest utelukkende grunnet dette, i tillegg til at jeg igjen skulle nordover dagen etter. Det hadde ikke vært all verdens med utvalg på fotballmenyen som ga meg vann i munnen denne mandagen, og av bekvemmelighetshensyn hadde jeg vurdert å bli i nord for å se Runcorn Town. Nå skal det sies at jeg nok uansett lutet mot et besøk hos Billericay Town denne kvelden, men om ikke annet ville jeg nok da funnet meg en base i eller i hvert fall nærmere London for å ha en enklere reise dagen etter.
Han mente imidlertid å ha en god grunn, og jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette ødelegge dagen for meg. Jeg valgte i stedet å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters gange kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non-league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt mer spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet med de nye tribunene.
Turen gikk tilbake dit jeg kom fra, før jeg vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av for å slå i hjel litt tid også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!
Jeg spaserte tilbake til Prittlewell, der jeg ankom akkurat i tide til å hoppe på toget som snaue 25 minutter senere slapp meg av i Billericay. Dette er i høyeste grad en pendlerby for London, der den ligger fire og en halv norsk mil øst for den engelske hovedstaden. Vi befinner oss altså i grevskapet Essex, og det er drøye 35 000 som bor her. Fotballklubben holder til sørvest i byen, drøye halvannen kilometer fra jernbanestasjonen. Mitt utprintede kart lå igjen i Southend, så jeg hoppet i en taxi som skysset meg til min ønskede destinasjon. Etter å ha slått av en prat med en veteran som sto ved inngangspartiet fikk jeg avlevert de £10 man krevde i inngangspenger, og for ytterligere £2 kjøpte jeg også et kampprogram før jeg gikk inn for å gå klubbens hjemmebane New Lodge nærmere etter i sømmene.
Jeg kom inn i det ene hjørnet, der jeg hadde langsiden med hovedtribunen og klubbhuset på min høyre hånd. Jeg valgte imidlertid å gå rundt andre veien, med klokka, og startet med å stikke hodet inn i klubbsjappa som står her i dette hjørnet i form av en blåmalt brakke. Dessverre hadde de ingen pins igjen, så etter en hyggelig liten prat fortsatte jeg min rundtur. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det hard standing i tillegg til en liten ganske ordinær ståtribune som står rett bak mål. Denne gir tak over hodet til de som står på de 6-7 betongtrinnene her. På bortre langside er det en lengre tribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Denne består vel egentlig av tre seksjoner, der jeg først ble møtt av en seksjon med klassisk ståtribune. Lenger bort er det to sammenhengende seksjoner med sitteplasser før det igjen går over til hard standing lengst ned mot hjørneflagget.
Over på bortre kortside er det egentlig ved første øyekast et speilbilde av det som befinner seg på motsatt kortside, med en ganske standard ståtribune som dekker snaut halve banens bredde. Men her er betongtrinnene kledd i metall. Mest fasiliteter er det på nærmeste langside, der det er et lappeteppe av tribuner og bygninger. Først kom jeg til klubbens tea bar, som ligger på siden i forkant av klubbhuset. Sistnevnte er først en lav hvit bygning som huser blant annet garderober, før den blir forbundet med en høyere bygning med mursteinsfasade. Bortenfor her står den karakteristiske og noe snodige hovedtribunen med sine sitteplasser, før en lengre seksjon med klassisk ståtribune strekker seg videre nedover mot hjørnet der jeg hadde kommet inn. Her vendte jeg på hælen og gikk tilbake til området mellom hovedtribunen og klubbhuset, der jeg fant klubbens bar.
Her bestilte jeg en pint Strongbow som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg bladde i kveldens kampprogram. Jeg hadde ikke sittet der altfor lenge før jeg hørte navnet mitt og kikket opp for å oppdage at groundhopperen Jack Warner også hadde tatt turen til Billericay. Jeg hadde dagen før truffet på ham i Emley, men han hadde tvilt på om han ville se noen mandagskamp, så dette var en overraskelse. Vi ble sittende og prate litt før han gikk for å ta en foto-runde rundt banen, og jeg benyttet anledningen til å få påfyll i glasset samt å slå av en prat med noen av hjemmesupporterne på nabobordet.
«Ricay» hadde startet med to seire og ett tap så langt i Isthmian League Premier Division, etter å ha sesongåpnet med hjemmeseier over Grays Athletic. Dette ble fulgt opp av de supporterne beskrev som et noe ufortjent tap i Leiston, der The Blues hadde ledet før hjemmelaget hadde scoret vinnermålet helt på tampen. Deretter hadde de i East Sussex sikret seg sesongens første borteseier ved å slå Lewes. De innrømmet at Isthmian Premier er en tøff divisjon å ta seg ut av, men mente det ikke var urealistisk å håpe på en plass i playoff. Dagens motstander var Harrow Borough fra nordvest-London, og de hadde startet sesongen med en seier (over Enfield Town) og to knepne tap. Tapene kom imidlertid mot sterk motstand i form av Dulwich Hamlet (borte) og Margate (hjemme) – av mange tippet blant de største favorittene i denne sesongens Isthmian Premier.
Jack returnerte akkurat idet det ble delt ut stensiler med lagoppstilling, slik at vi begge fikk sikret oss et eksemplar. Med drøye fem minutter til avspark var det dessuten på tide å tømme glasset og ta oppstilling på tribunen, og vi valgte oss ståtribunen på den bortre langsiden. Billericay ville med en tomålsseier innta en foreløpig tabelltopp, og hjemmelaget startet friskt og dominerte innledningsvis. Spissen Ricky Benjamin hadde tidlig to gode muligheter til å sende vertene i føringen, og spesielt den siste var stor. Etter en feil av gjestenes Anthony Page kom Benjamin alene med Harrow-keeper Charlie Horlock, men presterte utrolig nok å sette ballen utenfor stolpen med en svak avslutning.
Hans makker Ricky Sappleton var nære på med to headinger, før Harrow fikk en corner med snaut halvspilt omgang. Gjestene hadde allerede signalisert styrke på dødball da Marc Charles-Smith noen minutter tidligere hadde headet like over på en corner fra Shaun Lucien. Denne gangen traff Lucien hodet til forsvarskjempen Michael Peacock som kontant headet Boro i ledelsen til enorm jubel fra medspillere og manager Dave Anderson. The Blues holdt på å utligne umiddelbart ved Frazier Shaw, men hans suser av et skudd traff innsiden av stolpen og spratt i sikkerhet. Etter at Simeon Akinola hadde skutt like utenfor for Harrow, fikk hjemmelaget et mål annullert for offside. Og da hverken vertenes Benjamin eller gjestenes Akinola klarte å utnytte sjanser sent i omgangen, gikk Harrow Borough til pause med ledelse for første gang så langt denne sesongen – og vi kunne gå i baren med 0-1 i protokollen.
Det vil si jeg gikk i baren mens Jack ville gå litt rundt for å ta flere bilder. Denne gang valgte jeg å prate litt med et par bortesupportere, og de var selvsagt fornøyd med tingenes tilstand så langt. Harrow Borough er en klubb som ved flere anledninger har blitt «kritisert» for å være fornøyd med kun å overleve i Isthmian Premier. Det er jo selvsagt ikke ulovlig, men jeg spurte om dette også nå var ambisjonen, og fikk bekreftet at de nok ville si seg fornøyd om de kunne styre klar av nedrykksstriden. Men de håpet samtidig at de kanskje ville kunne kjempe om en plass på øvre halvdel, og det er jo når sant skal sies ikke altfor mange sesonger siden de endte på 5. plass i denne divisjonen. Hva gjelder tittelkampen pekte de ikke overraskende på hardt satsende Margate, som skal ha et budsjett mange Conference Premier-lag ville vært misunnelige på, mens de mente lag som Dulwich Hamlet, Maidstone United og Kingstonian vil gi de hardest kamp om tittelen og det automatiske opprykket.
For andre omgang valgte jeg å bytte langside, og tok heller oppstilling på ståtribunen ved siden av hovedtribunen, der jeg snart fikk selskap av Jack. Harrow Borough kunne doblet sin ledelse i andre omgangs første minutt, men Akinola traff nettveggen fra god posisjon. Nå var det i stedet Billericay som igjen presset på i jakt på en utligning, og gjestene var stadig sjeldnere å se fremover på banen. Dave Anderson hadde tydeligvis gitt ordre om ti mann bak ballen for å satse på kontringer, så det var mest et spørsmål om de klarte å stå imot presset. Det var Anthony Page sterkt medvirkende til at de gjorde da han vant stort sett alt i lufta, og sammen med stopper-kollega Franny Otira fikk han ryddet unna det meste som kom, slik at keeper Horlock sjelden ble satt på alvorlig prøve. Så lenge Billericay pumpet høye innlegg inn, ble de enten vunnet av Page og hans makker, eller plukket ned av Horlock.
Den som etter hvert stjal mer og mer av showet var dommeren, som med stadige avblåsninger og pirk sørget for at en omgang som allerede var nokså svak ble enda mer oppstykket med et utall stopp i spillet. Dette var også medvirkende til at det ble stadig mer ampert både ute på banen og på sidelinjen. Det var nær ved å koke helt over for hjemmefolket da spissen Benjamin (sammen med lagkamerater, supportere og trenerapparat med manager Craig Edwards i spissen) ropte på straffespark da han mente seg ulovlig stoppet av Ola Williams, og dommeren vinket spillet videre til tross for at mange hevdet spissen hadde en god sak. Vertene fortsatte å presse, og målscorer Peacock var i sluttminuttene redningsmann da han ved to anledninger foretok viktige klareringer – først ved å blokkere en heading fra Ricay-kaptein Richard Halle som hadde kurs mot mål, og deretter i form av en glimrende takling etter at en lagkamerat hadde mistet ballen i farlig posisjon. De måtte gjennom noen nervøse tilleggsminutter der de var under konstant beleiring, men omsider kunne de strekke armene i været da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat.
Hjemmefolket hevdet at hver gang Harrow Borough kommer til Billericay, er det med det for øyet å sparke livskiten ut av deres spillere. Komisk nok snakket jeg kort etter kampslutt med en kar i Harrow-apparatet som uavhengig av dette presterte å si akkurat det samme om Billericay og deres taktikk. Det hadde kanskje ikke vært noen stor forestilling, men hjemmelagets avgjørelse om å flytte flere av sine midtukekamper til mandag kveld hadde muligens fungert denne gang, for 302 tilskuere på en mandagskveld var vel ikke helt galt for The Blues. Jack tilbød seg å gi meg skyss tilbake til Billericay stasjon, og jeg takket høflig ja. Snart befant jeg meg på toget tilbake til Southend, hvor jeg unnet meg en siste pint på The Last Post, der en voldsom mengde feststemte mennesker hadde vorspiel. Men jeg fikk omsider revet meg løs fra en jentegjeng og trakk meg tilbake til Atlantis Guest House for å dyrke søvnkunsten. Jeg hadde tross alt nok en lang reise nordover igjen dagen etter.
English ground # 193:
Billericay Town v Harrow Borough 0-1 (0-1)
Isthmian League Premier Division
New Lodge, 18 August 2014
0-1 Michael Peacock (22)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a
Next game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
Previous game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic