Onsdag 08.07.2015: Hucknall Town v Coalville Town
Det føltes som om jeg hadde denne sommeren blitt rammet hardere enn noensinne av fotball-abstinensene, og et forsøk på å se mer fotball her hjemme hadde ikke slukket tørsten nevneverdig. Faktisk hadde jeg dette året tenkt å hoppe over den etter hvert årvisse juli-turen med treningskamper, men jeg var dum nok til å begynne å kikke på kampmenyen. Dermed ble jeg selvsagt snart fristet av både det ene og det andre – spesielt ettersom det kunne kombineres med en liten Englands-ferie med min mor og nevø, og før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt meg en Englands-tur. Etter fem-seks flotte dager i London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, tok jeg denne onsdagen avskjed med de to på York stasjon. Mens de satt kursen mot Manchester Airport og hjemreise, vendte jeg snuta sørover igjen mot Nottingham for å gå i gang med den fotball-relaterte delen av min tur.
Min tur gikk videre via Sheffield, der jeg byttet til tog mot Nottingham. Jeg var altså tilbake i Robin Hoods gamle trakter kun få dager etter at jeg hadde forlatt den med mitt daværende reisefølge, men i motsetning til den gang unnet jeg meg nå ikke tid til en tur innom landets eldste pub, Ye Olde Trip to Jerusalem. I stedet krysset jeg rett over til trikkeholdeplassen og betalte £3,70 for en dagsbillett før jeg satt meg på første trikk nordover som skulle mot Pheonix Park. Ved holdeplassen Cinderhill steg jeg av og gikk de få meterne over til Rufford Court B&B, der jeg hadde betalt £30 for tak over hodet. Etter at kvinnen i første halvdel av tjueårene hadde fått sjekket meg inn, kunne jeg installere meg og slappe av litt før jeg igjen var på farten.
Jeg visste selvsagt at det kun var en liten spasertur ned til Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue, og jeg bestemte meg for å ta en kikk. Mens jenta fra tidligere var opptatt av å råkline med typen sin ute parkeringsplassen, gikk jeg igjen ut og strenet nedover Bagnall Road. Basford Uniteds hjemmebane ligger tilknyttet et stort offentlig grøntområde som åpenbart er nokså populært blant områdets hundeeiere og andre turgåere. Så også tydeligvis blant yr ungdom, og for andre gang på kort tid forstyrret jeg nok et ungt par som nok ikke var mange øyeblikk fra å ha seg skikkelig når jeg kom brått på de der de allerede virket å være godt i gang inne i et skur. Av Basford Uniteds hjemmebane var det skuffende lite å se, da banen var gjerdet inn og låst. Men jeg fikk da tatt en liten kikk over gjerdet før jeg spaserte videre.
Ved å følge en gangvei gjennom et boligområde, kom jeg ut like i nærheten av trikkeholdeplassen David Lane. Holdeplassen (og veien med samme navn) er neppe oppkalt etter medlemmet The Order, men det var uansett her jeg steg på en nordgående trikk mot Hucknall. Som et tidligere senter for strikking (av alle ting!) og senere viktig gruveby, er nok Hucknall i dag mest kjent som nordlig endeholdeplass for Nottingham-trikkene, i tillegg til å være en pendlerby for Nottingham. Vi befinner oss altså i grevskapet Nottinghamshire, der Hucknall ligger en drøy norsk mil nord for Nottingham. Hucknall har rundt 30 000 innbyggere, og jeg så øyeblikkelig minnesmerker over stedets fortid som gruvesamfunn utenfor stasjonen da jeg tuslet mot Wetherspoons-puben The Pilgrim Oak.
Der hadde jeg halvveis avtalt å møte mine groundhopper-venner Lee og Katie som hadde tatt turen ned fra nordøst. Jeg var imidlertid ganske tidlig ute, og da klokka såvidt hadde passert kvart over fem, regnet jeg med at det ville gå en times tid før de ankom. Det viste seg å stemme, og jeg var i ferd med å sluke min andre pint da de to kom inn døra og gikk for å bestille seg en matbit. For deres del hadde det stått mellom å møte meg på denne kampen eller i Shelley dagen etter, og kanskje var det utslagsgivende at Katie hadde barnefri denne onsdagen. I tillegg har man jo i år fått vite at klubben snart vil flytte på seg, og at man har begynt arbeidet på et nytt stadion som man regner å kunne bruke fra og med 2017/18-sesongen. Så da var det jo også greit å besøke Watnall Road mens man kunne.
Hucknall Town spiller til daglig i Central Midlands League (South Division), men er ingen typisk step 7 klubb. Så sent som i 1992 spilte de også i det som da het Central Midlands League Supreme Division (i dag består CML kun av to divisjoner på begge er på step 7 – North Division og South Division), men da vi gikk inni et nytt årtusen hadde de faktisk klatret fire nivåer og befant seg i Northern Premier League Premier Division. Våren 2004 ble også NPL Premier vunnet, og klubben sikret opprykk til den nye Conference North. Der holdt de seg i fem sesonger, med 10. plass i debutsesongen 2004/05 som historisk bestenotering. Nedrykket i 2009 var vel starten på en nedtur som omsider endte med at klubben hadde så store (ikke minst økonomiske) problemer at den eneste redningen var å be om degradering tilbake til Central Midlands League etter en 2012/13-sesong som endte med jumboplass i NPL 1 South.
De vil denne sesongen være blant de største favorittene til igjen å ta steget opp til det man vil måtte kunne anta vil være Northern Counties East League, og jeg var ivrig etter å komme meg på kamp. Veien var enkel og grei, rett frem langs Watnall Road, men Google Maps fortalte om en spasertur på rundt 20 minutter, så jeg lot meg overtale til å vente på at paret fra nordøst skulle spise opp. Når det var gjort skysset Katie oss dit ned, og vi kunne knipse noen blinkskudd av anleggets ytre før vi betalte oss inn med £3 hver. Skjønt, Lee betalte for oss alle, så da var det på sin plass at jeg tok første runde i baren. Men det fikk vente litt, for først ville vi selvsagt ta en liten kikk rundt banen, der vi gikk mot klokka.
Vi kom inn på den ene kortsiden, der en ståtribune strekker seg over mesteparten av banens bredde. Det er også her man finner inngangen til klubbhusets bar, men nå gikk vi i stedet over på den ene langsiden, der man også har tribune(r) som strekker seg i hele banens lengde. Seksjonen nærmest klubbhuset byr på sittetribune, mens den andre seksjonen er ståtribune. På bortre kortside er det også noen betongtrinn med ståtribune, men her står man eventuelt under åpen himmel. Det gjør man også på den andre langsiden, der det kun er såkalt hard standing. På denne langsiden finner man imidlertid laglederbenkene, og et bygg i bakkant huser åpenbart klubbsjappa som var stengt ved vårt besøk.
Det hadde kun vært et drøyt kvarter til kampstart da vi omsider ankom, og det ble derfor ikke tid til noen pre-match pint da spillerne snart tok oppstilling og vi var på febrilsk leting etter lagoppstillingene. Noe program var ikke blitt trykket opp, og heller ikke var det råd å få kloa i noen stensil e.l. med lagoppstillinger, så her gjaldt det å dra nytte av de fremmøttes kunnskap. Derfor stilte vi oss etter hvert mellom de to laglederbenkene for å eventuelt få litt innspill derfra. Lee noterte flittig ned navn og nummer mens et par av innbytterne pekte ut sine respektive lagkamerater for ham. Og dermed kunne vi for alvor rette vår fulle oppmerksomhet mot kampen som nå ble blåst i gang.
Gjestene denne kvelden var Coalville Town, som hadde tatt turen over grevskapsgrensen fra Leicestershire. Med daglig spill i NPL 1 North, tre nivåer høyere enn vertene, var det ventet at de ville være en tøff test. Men det var faktisk Hucknall Town som startet best de første ti minuttene, og de var frempå med et par friske angrep og avslutninger. Deretter jevnet det seg mer ut før Coalville begynte å ta over. De hadde imidlertid ikke skapt all verden av sjanser da de tok ledelsen med 25 minutter spilt. Målscorer var nysigneringen Aaron Hooton, men han fikk da også god hjelp i form av en feil i hjemmeforsvaret. Hucknall hang greit med, og det var på ingen måte noen merkbar nivåforskjell i en første omgang som ebbet ut med 0-1.
Mens Lee og Katie valgte å holde seg ute, oppsøkte jeg klubbhusets bar og betalte £3 for en pint med Strongbow. Selv om klubbsjappa var stengt fikk jeg da kjøpt en pin i baren. £3,50 kostet den, og på veien ut stoppet jeg også innom matutsalget for å bytte £2,80 mot en bacon cheeseburger. Lee sto i samtale med en Coalville-kar som håpet å igjen kunne kjempe på øvre halvdel og kanskje kapre en playoff-plass. Lee uttrykte glede over at pins var tilgjengelig i baren, men la det foreløpig is til fordel for den nokså håpløse oppgaven å greie ut rundt pausens mange bytter.
Selv om de fortsatt spilte med samme nummer på ryggen, skulle det etter hvert vise seg at Coalville Town hadde byttet ut hele laget, og dette førte til litt forvirring. Ti minutter ut i omgangen doblet de ledelsen ved Kyle Fowkes, og etter dette døde kampen litt hen. I en lang periode var det temmelig tamt, og nærmest kom Hucknall en redusering da en avslutning fra Ben Wapplington(?) ble reddet på streken. I stedet satt Coalville Town spikeren i kista da Jake Woolley med ti minutter igjen satt inn 0-3. Her skulle det bli en viss forvirring da han i likhet med Aaron Hooton spilte med nummer 9 på ryggen, slik at vi først noterte Hooton som tomålsscorer. Det var først etter å senere ha sjekket Coalville Towns Twitter-feed at vi fikk klarhet i dette og skjønte sammenhengen. Slik er det med pre-season friendlies..
Enda snodigere er det at både undertegnede i tillegg til både Lee og Katie tilsynelatende presterte å gå glipp av en utvisning om vi skal tro den nevnte Twitter-feed, som på stillingen 0-3 meldte om at Hucknall fikk en mann utvist og ble redusert til ti mann. Dette oppdager jeg først etter at jeg var tilbake på hotellet, og hverken Lee, Katie eller til og med Hucknall Towns Twitter-ansvarlige hadde fått med seg noen utvisning, så dette er utrolig merkelig. Det endte uansett 0-3 foran det vi etter tre tellinger ble enige om at måtte være 104 tilskuere. Hucknall Town hadde ikke på noen måte gjort seg bort, men noe av nivåforskjellen ligger vel også dette med effektivitet.
Lee og Katie ble igjen slik at jeg omsider fikk kjøpt min runde, og i hyggelig selskap ble vi blant annet fortalt at man i dagens kamp hadde vært mest opptatt av å implementere nye systemer og formasjoner. Ellers fikk jeg høre at opprykk ikke bare er en ambisjon denne sesongen, men både et krav og en nødvendighet! En av klubbrepresentantene mente at de med litt flaks kunne tatt tittelen og opprykket i fjor, og fortalte at de med unntak av én mann hadde beholdt spillertroppen som også hadde fått et par tilvekster. Når jeg spurte om hvem de regnet med at de hardeste konkurrentene ville bli, ble Clay Cross Town raskt nevnt, før man ramset opp klubber som Belper United, Bulwell, Pinxton, og Sherwood Colliery. Til tross for tapet virket det da også som om manager Andy Graves var nokså fornøyd med det han hadde sett denne kvelden. Det var bare å ønske Hucknall-folket lykke til.
Det var da også det vi gjorde etter å ha tømt glassene og høflig takket nei til gratis pommes frites, før vi forlot Watnall Road etter et trivelig besøk. Katie tilbød seg å kjøre meg tilbake til hotellet, og ti minutter senere takket jeg for skyss og ønsket god tur hjem til nordøst. Det hadde vært en trivelig start på fotball-delen av min juli-tur, og med besøket hos Hucknall Town fikk jeg også et lite innblikk i en av step 7-ligaene jeg har hatt lyst til å stifte nærmere bekjentskap med. Skjønt, Hucknall Town er vel som sagt ingen typisk step 7-klubb, og jeg tviler på at de blir å finne der særlig lenge.
English ground # 257:
Hucknall Town v Coalville Town 0-3 (0-1)
Pre season friendly
Watnall Road, 8 July 2015
0-1 Aaron Hooton (26)
0-2 Kyle Fowkes (55)
0-3 Jake Woolley (79)
Att: 104 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £3,50
Next game: 09.07.2015: Shelley v AFC Emley
Previous game: 30.04.2015: Wednesfield v Sporting Khalsa
