Shelley v AFC Emley 09.07.2015


Torsdag 09.07.2015: Shelley v AFC Emley

Frokost var ikke inkludert ved Rufford Court B&B, men jeg hadde en plan da jeg forlot etablissementet og tok trikken mot Nottingham sentrum. Ved holdeplassen Royal Centre steg jeg av og spaserte bort til kjøpesenteret Victoria Centre, der jeg husket at de hadde et flott innendørs mat-marked. Her holder blant annet den tradisjonelle slakteren Thornhill & Sons til, og jeg kjøpte med meg en stor pork pie som skulle være en sen frokost på toget. Men jeg mesket meg med denne herligheten tøffet toget nordover, og etter halvannen time kunne jeg hoppe av i Barnsley for å bytte tog. Etter tjue minutters venting var neste etappe den 23 minutter lenge togturen til Denby Dale, der jeg byttet til buss.

82 sto det i panna på bussen fra Yorkshire Tiger som skulle skysse meg den siste etappen mot et bidrag på £2,30. Etter rett i overkant av 20 minutter på bussen ga jeg signal med stopp-knappen og steg av nesten rett utenfor Spring Grove Tavern B&B, i ganske landlige omgivelser mellom Kirkburton og Longburton. Jeg befant meg altså i West Yorkshire, oppe i høylandet sørøst for Huddersfield. Ved det nevnte etablissementet hadde jeg betalt rimelige £20 for kost og losji! Det var imidlertid ikke klart for innsjekking riktig ennå, men innehaveren slapp meg innenfor så jeg kunne vente inne i puben i første etasje.

Jeg benyttet ventetiden til å lese litt i Non-League Paper, og en halvtimes tid senere kom han like før klokka kvart på tre og hevdet at jeg nå kunne få sjekke inn. Han fastslo lattermildt at om det er blant de rimeligste overnattingene jeg har hatt, så vil det nok også være det garantert minste hotellrommet jeg har overnattet på. Det var alt annet enn en overdrivelse, for i tillegg til enkeltsenga, var det knapt plass til noe annet. Jeg satt fra meg bagen på gulvet, og når jeg senere skulle ut, måtte jeg igjen flytte den for å i det hele tatt få opp døra! Hele 3 kvadratmeter hadde jeg å boltre meg på! Men jeg skulle jo tross alt kun sove der, og til den prisen skal man overhodet ikke klage.

På en dag uten det helt store utvalget, hadde jeg kommet hit fordi jeg hadde valgt meg lokaloppgjøret Shelley v AFC Emley som dagens kamp, og dette etablissementet lå tilsynelatende nærme stedet der Shelley nå spilte sine hjemmekamper oppe ved Storthes Hall. Nede i baren kunne en gammel traver fortelle at Storthes Hall hadde en fortid som et enormt mentalsykehus (i perioden 1904-1991). I ettertid har det kommet frem en rekke uhyggelige historier herfra, og bortsett fra noen verneverdige gamle bygg er i dag så godt som alt jevnet med jorden. I stedet huser stedet nå studenthybler for studenter ved University of Huddersfield. Ellers har området en lang historie med ull, tekstilindustri, garving og kullutvinning. Det er drøyt 4 000 innbyggere i Kirkburton, mens landsbyen Shelley rett borti veien har omtrent tusen mindre.

Etter et par pints ved Spring Grove Tavern, la jeg i 18-tiden i vei mot åstedet for kveldens kamp. Fra min base langs Penistone Road tok jeg meg raskt de få meterne ned på Storthes Hall Lane som jeg skulle følge. Jeg hadde fått med meg at dette navnet tilsynelatende også ble benyttet på alle de ellers navnløse forgreiningene oppe i skogsområdet rundt Storthes Hall, men det ble snart en langt større påkjenning at veien gikk konstant oppover absolutt HELE veien, der den slanget seg inn i skogsområdet rundt det gamle «galehuset». Først etter en snau halvtime flatet det noe ut da jeg tok meg inn på den lange grusveien som leder til Shelleys hjemmebane som har fått navnet Storthes Hall Park.

Dette var vel tidligere treningsbane for Huddersfield Town, før de bygget nymotens fasiliteter rett ved sin Kirklees Stadium, og det er kun de siste par årene at Shelley har holdt til her. I tidligere år spilte de i selve Shelley, og fra 1964 spilte de på Westerley Lane, der jeg sterkt mistenker at de banedelte med cricketklubben. Etter at klubben i 2005 fant ut at dette ikke lenger var noen passende hjemmebane, tilbragte de et par sesonger i nærliggende Skelmanthorpe før de sommeren for fire år siden (altså i 2011) flyttet inn på Storthes Hall Park. Sakte men sikkert har de her bygget seg en hjemmebane som måneden før mitt besøk hadde blitt formelt åpnet av selveste hertuginnen av York (altså Sarah Ferguson).

Shelley er garantert et meget ubeskrevet blad for de fleste her hjemme, men etter at de startet opp i 1903, spilte de i Huddersfield & District League. Samtidig med at man sommeren 2011 flyttet til Storthes Hall, tok de også steget fra Huddersfield & District League opp i West Yorkshire League, der de vant Division Two tittelen i sin første sesong. Dette ble fulgt opp av et nytt opprykk året etter, og klubben er dermed nå å finne i West Yorkshire League Premier Division – for de uinnvidde tilsvarer dette non-leagues step 7. Der har de hittil endt på 12. plass og senest 10. plass i 2014/15-sesongen, men de virker nokså ambisiøse på mange vis, og kan absolutt være et lag å holde øynene åpne for kommende sesong. De skulle ikke overraske meg voldsomt om de snart vil kunne banke på døra til NCEL.

Inngangspengene var satt til £2, og mens jeg betalte min skjerv, fant jeg også ut at det ikke hadde blitt trykket opp noe program. Jeg ble dog fortalt at det ville bli delt ut stensiler med lagoppstillingene, og med det benyttet jeg anledningen til å foreta en liten rundtur på anlegget. Alt som er av fasiliteter er å finne på nærmeste langside, der man har installert benkerader i en gressbanke. Denne seksjonen strekker seg omtrent halve banens lengde, og er på en måte delt av et sett med trapper. Disse benyttes også av spillerne når de tar seg til og fra garderobene i det nyåpnede klubbhuset som ligger på toppen av den nevnte gressbanken.

Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene i hvit mur. Rundt anlegget ellers er man eventuelt henvist til å stå på bar bakke – på gress. Utsikten man fra tribunen har utover høylandet er meget flott, og man har for eksempel en langt bedre utsikt mot den høye telekommunikasjonsmasten på Emley Moor enn hva tilfellet er ved AFC Emleys hjemmebane, The Welfare Ground. Denne masten er som tidligere nevnt Storbritannias høyeste frittstående konstruksjon, der den rager 330,4 meter over bakken. Forbi denne hadde kveldens bortelag kommet, for det var nettopp AFC Emley som hadde tatt den korte turen for å møte Shelley til et skikkelig lokaloppgjør.

Mens Shelley er å finne i West Yorkshire League, spiller AFC Emley til daglig ett nivå høyere opp – i NCEL Division One, der de forrige sesong surret bort et mulig opprykk helt på tampen. To ganger forrige sesong besøkte jeg den trivelige klubben, og jeg var nyfiken på hva de nå hadde å stille opp med foran en ny sesong, der de ifølge et par av supporterne vil gjøre et nytt forsøk på å ta seg opp i Premier Division. Shelley hadde fristet med lokal mat fra nærliggende Hinchliffe’s Farm, og til tross for mangelen på mushy peas og saus, falt deres eminente pork pie så godt i smak at den var et røverkjøp for £2.

Med få minutter til avspark fikk jeg omsider tak i en stensil med lagoppstillingene, som viste seg å ikke være de to klubbenes lagoppstillinger i det hele tatt, men snarere en liste over troppene. Dermed av noe begrenset nytte når kampen startet, men ved hjelp av et par lokale tilskuere fikk jeg raskt oversikt over majoriteten av aktørene ute på banen, og flere av Emley-spillerne kjente jeg da også til fra tidligere. Til tross for nivåforskjellen hang Shelley tidlig greit med, selv om AFC Emley var det beste laget og burde tatt ledelsen tidligere enn det de gjorde. Med i underkant av ti minutter til pause sprakk nullen, og Nathan James satt inn 0-1. Det sto seg også til pause, og det var en fortjent ledelse.

I baren var det (i hvert fall midlertidig) mangel på cider, så jeg benyttet pausen til å betale £2 for en flaske Beck’s, samtidig som jeg unnet meg nok en pork pie. Faktisk må jeg innrømme at jeg like etter returnerte for en tredje(!) pai; så god var den! Bra jeg hadde fått en solid dose mosjon i form av oppoverbakkene fra overnattingsstedet mitt. En representant fra hjemmelaget bekreftet ellers at de hadde ambisjoner, uten at jeg klarte å lirke ut av ham at opprykk til NCEL var noen umiddelbar målsetning. En rekke Emley-spillere hadde dessuten brukt førsteomgangen til å varme opp på gressplenen bak det ene målet, i et andre sett med drakter nummerert fra 1 til 11. Og når jeg fikk vite at manager Darren Hpworth hadde til hensikt å bytte samtlige elleve spillere, var det kanskje duket for mer forvirring for en stakkar.

Da jeg i påsken unnagjorde sesongens andre besøk ved The Welfare Ground i Emley i forbindelse med NCEL Easter Hop, var det Ashley Flynn som sørget for snakkisen med et håpløst straffespark – en totalt mislykket «Panenka-straffe» som gikk rett i armene på keeper. Etter seks minutter av andre omgang gjorde han denne gang ingen feil da han doblet gjestenes ledelse (for ordens skyld ikke fra straffemerket), og det sto altså 0-2 etter at tidligere Emley-keeper Paul Day måtte kapitulere for andre gang. Like etter burde Emley økt ytterligere, men Shelley kjempet seg inn igjen i kampen; ikke minst takket være en svært frisk kar på den ene vingen. Flere ganger kom han seg rundt og til innlegg, men Emley-forsvaret klarte stort sett å ordne opp.

Vel, i hvert fall inntil det gjensto ti minutter av ordinær tid. Da fikk vertene sin redusering da Ben Dyson stanget ballen i mål. Det var ikke helt ufortjent, men i jakten på en utligning kunne (og burde) Emley straffet de på en kontring. Det sto imidlertid fortsatt 1-2 da dommeren blåste av, og alt i alt var det det beste laget som vant foran det som ifølge min manuelle telling var 141 tilskuere og fire hunder. Med et så stort antall spillerbytter er jeg derimot mer usikker på hva jeg kan legge i det jeg så denne kvelden. Men artig var det, og Shelley var igjen et trivelig bekjentskap. Jeg vurderte å bli igjen for å unne meg en siste forfriskning fra baren, men ti minutters tid etter at sluttsignalet lød, vendte jeg snuta mot Spring Grove Tavern.

Det var faktisk en frisk spasertur også tilbake, til tross for at det nå var nedoverbakke. Verten hadde nevnt muligheten for at han muligens ville stenge baren rundt klokka 22 om det ikke var gjester der, men lettere andpusten kom jeg inn idet klokka på veggen såvidt hadde passert kvart på ti. Jeg unnet meg en pint med Burrow Hill cider, og ble sittende der i hyggelig passiar med verten, som ble stadig mer slørete i talen i takt med at han helte nedpå glass med whisky. Litt etter klokka elleve takket jeg for praten og trakk meg tilbake til mitt lille «bøttekott». Det var bare å få seg litt søvn før reisen nordøstover neste dag.

English ground # 258:
Shelley v AFC Emley 1-2 (0-1)
Pre season friendly
Storthes Hall Park, 9 July 2015
0-1 Nathan James (37)
0-2 Ashley Flynn (51)
1-2 Ben Dyson (80)
Att: 141 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 10.07.2015: Hebburn Town v Seaham Red Star
Previous game: 08.07.20.15: Hucknall Town v Coalville Town

 

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg