Søndag 12.07.2015: AFC Fylde v Rochdale
Lørdag i Newcastle…det hadde selvsagt fristet med en tur ut på en av mine favorittbyers vanvittige uteliv. Men jeg hadde en tidlig start, og da jeg våknet denne søndagen var jeg glad for at jeg hadde hatt disiplin nok til å komme meg tidlig i seng. Allerede litt over 6.30 sjekket jeg ut av Premier Inn-hotellet og trasket ned mot Simonside metro-stasjon, der jeg måtte ha dagens første tog klokka 07.09. Og her begynte problemene denne morgenen; for det ble raskt klart at første tog i motsatt retning var sterkt forsinket, samtidig som det kom meldinger over høyttalerne om at buss og taxi erstattet bane mellom Jarrow og Heworth.
Etter at en sjekk med sentralen i tillegg avslørte at toget mot Newcastle kunne være minst en halvtime forsinket, hadde jeg intet annet valg enn å ringe en taxi som tok meg helt til jernbanestasjonen i Newcastle. Der måtte jeg punge ut med £20 (£19 + tips) i tillegg til de £3,40 jeg hadde betalt for Metro-billetten jeg aldri fikk brukt. Men jeg rakk i det minste 08.00-toget til Liverpool Lime Street, som jeg skulle være med så langt som til Leeds. Etter drøyt halvannen time kunne jeg strekke litt på beina i Yorkshires største by før jeg tok plass på 09.51-toget til Blackpool. Dette skulle frakte meg så langt som til Preston, der vi ankom i rute klokka 11.38, og som avtalt sto min groundhopper-kompis Anthony Robinson utenfor og ventet i sin bil.
Anthony er i disse dager først og fremst Rangers-supporter, men han ser en god del av kampene til AFC Fylde, og det var de jeg hadde planlagt å besøke denne dagen. Det har jo lenge vært klart at deres tid på Kellamergh Park allerede går mot slutten, og det siste jeg hadde hørt var at man vil flytte inn på nytt stadion i februar 2016. Derfor var det greit å få avlagt en visitt først som sist, men Anthony kunne raskt meddele at selv om byggearbeidet har startet opp, så regnet han nå ikke med at flyttingen ville skje før etter avsluttet 2015/16-sesong. Anthonys tilbud om skyss betød for øvrig at jeg slapp å ta lokaltoget videre til Kirkham & Wesham og buss derfra til et sted rundt 15 minutters spasertur fra Kellamergh Park.
Klubben har spilt på Kellamergh Park siden 2006, da de fortsatt spilte under navnet Kirkham & Wesham FC. Året før hadde de betalt £150 000 for en tomt her i utkanten av landsbyen Warton, siden deres gamle hjemmebane Coronation Park (i Wesham) ikke oppfylte kravene til opprykk til North West Counties League. Den ligger virkelig nokså avsides til, bak puben Birley Arms, som man deler innkjørsel med. Det var utenfor denne puben at vi allerede litt over klokka 12 parkerte og gikk inn for å unne oss et glass. Anthony ville benytte anledningen til å innta en Sunday roast, og sannelig ble ikke undertegnede fristet til å gjøre det samme. Og som takk for skyssen var det bare naturlig at jeg tok regningen.
Warton er en liten landsby i Fylde-distriktet av Lancashire. Den ligger en snau norsk mil vest for Preston og 13 kilometer sørøst for Blackpool, i en ganske landlig del av grevskapet. Kirkham er den største av de to byene klubben egentlig representerer, og er med sine drøyt 7 000 innbyggere omtrent dobbelt så stor som Wesham. De har har i stor grad vokst sammen, selv om de ligger på hver sin side av jernbanestasjonen som betjener de to (men som opprinnelig kun het Kirkham). Mer om klubbens nye stadion senere, men det blir nå altså bygget nord for Wesham, ikke så langt fra motorveien M55.
Historien om dagens klubb starter i 1988, da de to klubbene Kirkham Town FC og Wesham FC slo seg sammen og stiftet den nye klubben Kirkham & Wesham. En tidligere klubb med samme navn hadde en kort periode før krigen spilt i West Lancashire League, og det var også her den nye klubben tok plass da de tok plassen til Kirkham Town i pyramiden. De første årene vekslet klubben mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, men skulle snart komme til å dominere West Lancashire League. Da de våren 2000 vant Premier Division, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger! Den eneste sesongen de ikke vant var i 2002/03, da de endte på andreplass. I løpet av disse årene vant de også en rekke lokale og regionale cuper, og etter den siste av disse ligatriumfene, tok man i 2007 steget opp i North West Counties League.
Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i den gjeve cupturneringen FA Vase, der de også var med for første gang. Det endte med at de tok seg helt til finalen på Wembley, der Lowestoft Town var motstander. Og etter å ha ligget under store deler av kampen, snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne våren 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Samme sesong endte også med jubel i ligaen, da andreplass betød opprykk til North West Counties League Premier Division. Sommeren 2008 endret klubben navnet til dagens AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt som «The football Team of the Fylde Coast». Under det nye navnet fortsatte de klatringen, og etter å ha sikret seg ligatittelen i North West Counties League våren 2009, var det klart for nok et opprykk – det tredje strake.
Klubben hadde tatt seg gjennom NWCL på rekordtid, og nå var de klare for spill i Northern Premier League Division One North. De brukte tre sesonger på å ta seg opp herfra, og ytterligere to sesonger på å sikre seg opprykk fra NPL Premier. Sistnevnte ble sikret etter at det måtte straffespark til for å avgjøre finalen mot Ashton United. AFC Fylde seiret 4-3 på straffer og var dermed klar for Conference North etter fem opprykk på åtte sesonger. AFC Fylde har ikke tenkt til å slå seg til ro der, og vi husker at de forrige sesong debuterte i Conference North med en 2. plass, kun slått av hardt satsende Barrow, for deretter å ryke i playoff. Naturlig nok er de igjen blant de største favorittene, og mange vil nok etter hvert ha hørt deres mantra om spill i Football League innen 2022.
Intet galt med ambisjonene i AFC Fylde, og det bærer også planene for det nye stadionet preg av. Det skal etter nemlig planen holde FL-standard (naturlig nok) og ha en kapasitet på 6 000. Et ubesvart spørsmål er imidlertid hvor alle disse supporterne skal komme fra, og selv om suksess på banen alltid vil virke som fluepapir på (spesielt den nye rasen av) supportere, har også Anthony stilt seg dette spørsmålet hver gang vi har diskutert temaet. Om jeg ikke surrer voldsomt, var tilskuersnittet forrige sesong på 534, og selv om det visstnok er en oppgang på hele 70,4% i forhold til sesongen før, så er det et godt stykke igjen. Men det er klart at med en tilsvarende prosentvis økning de kommende par sesongene så vil det virkelig begynne å hjelpe; spesielt når man i tillegg får en noe mer sentralt beliggende hjemmebane.
Det var fortsatt rundt en time til avspark klokka to da jeg tømte mitt andre glass og gikk med Anthony videre innover innkjørselen mot klubbens stadion. Vi betalte de £8 som ble avkrevd i inngangspenger, og rett innenfor ble et program pålydende £1,50 selvsagt også handlet inn før vi «hev» oss over selgeren av «golden goal»-loddene. Deretter kunne jeg i ro og mak tusle en runde rundt banen sammen med en Anthony som pekte og forklarte. Turen gikk denne gang mot klokka og startet nede ved inngangen på kortsiden Warton End. Her finner man også anleggets nyeste tribune, en sittetribune av den prefabrikerte sorten, som tross nært forestående flytting ble satt opp i løpet av vårsesongen i et forsøk på å oppfylle kravene til antall sitteplasser i Conference Premier, i tilfelle 2014/15-sesongen skulle ende med opprykk.
Bortenfor denne finner man matserveringen og klubbens egen Fuller’s Bar. I hjørnet ved siden av sistnevnte har man også reist en stor elektronisk resultattavle. Over på bortre langside ser man flere spor av oppgraderings-jobben man plutselig måtte gjøre forrige sesong, og her består det i at det som var utelukkende hard standing nå også har et par trinn små med betongavsatser, men ellers er det lite av tilskuerfasiliteter her. Laglederbenkene finnes derimot her. På kortsiden Wrea Green End har man en moderne ståtribune som etter sigende skal kunne gi tak over hodet til 800 personer, og i kapasitet gjør det den til anleggets største. På den andre langsiden står hovedtribunen Main Stand, som har sitteplasser til drøyt 280 personer. Denne flankeres av fasiliteter for henholdsvis klubbfunksjonærer og sponsorer.
Det sies at den velstående eieren David Haythornethwaite ved minst to anledninger skal ha forsøkt å kjøpe favorittklubben Blackpool, men de svært upopulære eierne (Oyston-familien) takket høflig nei takk. Det samme skal ha vært tilfelle da han etter sigende prøvde tilsvarende hos Fleetwood Town. Dermed bestemte han seg i stedet for å ta over Kirkham & Wesham med etter hvert store visjoner. Mer om bakgrunnen for dette og hans ambisjoner kan leses i denne interessante artikkelen. Med unnagjort runde stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til £3, og inne i Fuller’s Bar fikk jeg bestilt forfriskninger i form av en cider jeg ikke er kar om å identifisere. Der hang det også drakter, bilder og andre typer memorabilia fra FA Vase-triumfen og klubbens historie ellers.
Dagens treningskamp var hjemmelagets andre i oppkjøringen, og Anthony hadde vært til stede tre dager tidligere da de var vertskap for Fleetwood Town. Til tross for at de vant 1-0 hadde Anthony vært langt fra imponert, og hevdet at kampen bar preg av å være en treningskamp. Han mente at spillerne hadde virket meget rustne og fremvist slett teknikk og ballkontroll, og at de tidvis virket å ha mer enn nok med å ikke snuble i ballen. Denne søndagen var det nok en klubb fra League One som gjestet Kellamergh Park – nemlig Rochdale. Deres manager Keith Hill hadde lovet å komme med førstelaget, og det viste seg å stemme. Han hadde faktisk med seg hele førstelagstroppen slik at gjestene planla å bytte samtlige elleve spillere ved pause. AFC Fylde stilte for øvrig med to prøvespillere fra start, og ytterligere to på benken.
Rochdale hadde vært på treningsopphold i Tenerife, og det virket tidlig som om det hadde gjort susen, for de startet friskest. Allerede etter fire minutter sendte Peter Vincenti i vei en volley som Fyldes venstreback Adam Sumner kastet seg heroisk frem for å blokkere nesten inne på streken. Under et minutt senere trodde Joe Bunney at han hadde sendt gjestene i føringen, men linjemannen hevet omsider flagget for offside. En liten brøler fra hjemmekeeper Ben Hinchliffe ga Ian Henderson muligheten på sølvfat, men hans avslutning gikk over. Rochdale hadde absolutt hatt initiativet, men sakte men sikkert kjempet vertene seg inn i kampen. Det var imidlertid i underkant av ti minutter til pause da de for første gang testet Dale-keeper Josh Lillis. Matty Hughes ble spilt fri av Matt Blinkhorn, dro av tre forsvarere og avsluttet på mål, men Lillis avverget med en god redning. Da Hughes noen minutter senere headet like utenfor etter innlegg fra Sumner, betød det at det var målløst da lagene tok pause.
Speaker benyttet anledningen til å ønske velkommen «langveisfarende» groundhoppere som hadde kommet «helt» fra Bedfordshire og Northampton, og jeg klarte å hindre at Anthony oppsøkte speaker for å fortelle om min visitt. Første gang jeg så AFC Fylde var også første gang jeg møtte Anthony, og det var da vi så finalen i NPLs ligacup mellom Skelmersdale United og AFC Fylde på Edgeley Park i Stockport. Jeg husker at Skem-fansen den gang klaget over hvordan tapet av Matty Hughes til Fleetwood Town resulterte i lagets kollaps etter en lovende sesongstart. Nå hadde Hughes returnert til non-league for å ikle seg Fylde-drakta, og ut fra det jeg så vil han være en positiv tilvekst. For hjemmelagets del var beholdningen i første omgang nemlig samspillet mellom Hughes og Matt Blinkhorn.
Som forespeilet byttet Rochdale samtlige spillere i pausen, og stilte i andre omgang med et mye yngre mannskap. The Coasters (Fylde har til og med en måke ved navn Sid the Seagull som maskot, men man har ikke akkurat følelsen av å være ved kysten når man er på Kellamergh Park, der jeg ikke så noen måker, men derimot en mengde sauer på beite rett utenfor) benyttet anledningen til å ta initiativet i det vi nå snart mistenkte var en 0-0-kamp. Første omgang hadde periodevis bydd på en viss underholdning, men kampen bar stadig mer preg av å være en treningskamp. Både Richie Baker og Dion Charles hadde muligheter for vertene, men skjøt henholdsvis himmelhøyt og like over. Etter halvspilt omgang falt avgjørelsen etter at Danny Lloyd ble dratt ned i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Noen hevdet i ettertid at det nok var noe billig, men jeg sto meget godt plassert og så klart at Rochdale-spilleren på idiotisk vis nærmest tok kvelertak med armen rundt halsen på Lloyd og dro ham ned. Ingen tvil.
Richie Allen steg frem, sendte keeper Jonathan Diba Musangu den ene veien, og plasserte rolig ballen i motsatt hjørne. 1-0 til AFC Fylde, og ut fra starten på andre omgang var det lite å si på. Dion Charles burde kanskje til og med ha doblet ledelsen få minutter senere. Men etter dette hevet Rochdale seg igjen og jaget utligning. Både Michael Rose, Lewis Alessandra og James Hooper hadde gode muligheter, og ved sistnevntes heading utenfor virket det nesten enklere å score. I stedet kunne Danny Rowe doblet ledelsen i motsatt ende av banen, etter et flott raid og forarbeid av Danny Lloyd. En noe tam forestilling endte dermed med hjemmeseier 1-0 foran 380 tilskuere, uten at noen av de to lagene virket å slite seg ut totalt. Det var ikke den helt store forestillingen, men jeg har da også sett langt verre, og jeg fikk da i hvert fall avlagt en visitt til Kellamergh Park før klubben flytter.
Jeg hadde booket hotell i Manchester, og planen hadde vært å sitte på med Anthony tilbake til Preston for å ta toget derfra. Imidlertid hadde vi møtt på den gamle grinebiteren (og groundhopper) Tony Morehead sammen med en kompis og et barnebarn. Han tilbød meg skyss helt ned til Manchester, og jeg valgte etter hvert å takke ja til dette. Heldigvis slapp jeg unna altfor mange historier om Manchester Citys fortreffelighet, og etter å ha vært helt nede i Knutsford for å kjøre hjem hans kompis, ble jeg sluppet av utenfor Manchester Piccadilly stasjon, der han uansett skulle plukke opp sønnen sin. Jeg tenkte først å gå via Travis Street bort til Ibis budget-hotellet på Pollard Street, der jeg hadde betalt £28,50 for overnatting. Latsabben i meg kom imidlertid på at jeg nok uansett skulle benytte meg av trikken senere på kvelden, og derfor kjøpte jeg en dagsbillett for Manchesters Metrolink og tok trikken den ene holdeplassen til New Islington. Jeg fikk raskt sjekket inn, men var snart på vei ut igjen.
Jeg ville unne meg en skikkelig middag, og etter å ha tatt trikken til Shudehill, mesket jeg meg med god (men noe overpriset) mat og drikke på The Blue Pig. £5 for en flaske Orchard Pig Reveller cider var i drøyeste laget, og jeg trasket snart videre til Wetherspoons-puben The Seven Stars. Denne helgen markerte tross alt starten på kjedens store cider-festival, og jeg fikk testet fire av de 30 festival-ciderne, i tillegg til to andre. Det gjorde virkelig susen i den grad at jeg åpenbart fant ut at det var en kjempeidé å ta en siste pint på «Victoria’s Gentleman’s Club» rett over veien. Jeg var i det minste fornuftig nok til å la det bli med den ene før jeg returnerte til hotellet. Manchester Metrolink var for tiden preget av omfattende vedlikeholdsarbeider og konstruksjonen av en ny holdeplass ved knutepunktet St. Peter Square. Det betød at jeg måtte spasere fra Piccadilly, da trikkene videre mot Ashton-under-Lyne var innstilt, men jeg kom meg til slutt i seng rundt midnatt, etter nok en lang og innholdsrik dag.
English ground # 261:
AFC Fylde v Rochdale 1-0 (0-0)
Pre season friendly
Kellamergh Park, 12 July 2015
1-0 Richie Allen (pen, 68)
Att: 380
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3
Next game: 13.07.2015: Retford United v Mansfield Town
Previous game: 11.07.2015: South Shields v Darlington 1883
