Fredag morgen (3.juli) setter jeg meg igjen på flyet med kurs for England, når jeg sammen med min mor og nevø drar på en snau ukes ferie. Når de drar hjem neste onsdag (8. juli), etter at vi har besøkt London, Nottingham, York, Scarborough og Whitby, vil jeg imidlertid være igjen helt 19. juli for å få en solid dose fotball. Jeg har denne sommeren hatt abstinenser, og det er på tide med litt engelsk fotball igjen! Som vanlig på denne tiden av året, har det vært en del omberamminger og generell usikkerhet knyttet til noen av oppgjørene jeg har snust på, men jeg har omsider falt ned på dette programmet:

Onsdag 8. juli:
Hucknall Town v Coalville Town

Jeg blinket meg tidlig ut denne, og ar fortsatt ikke sett mer fristende alternativer. Kanskje var det et signal at det kort tid etter ble offentliggjort at Hucknall Towns flytteplaner tydeligvis nå endelig vil bli realisert, slik at jeg får besøkt Watnall Road mens jeg kan. Noen vil kanskje huske at Hucknall Town for noen år siden spilte seg helt opp i Conference North, før nedturen startet…og for to år siden ba de om å bli flyttet helt ned i Central Midlands League. Nå kan de være på vei oppover igjen, og skal måle krefter med Coalville Town fra NPL Division One South. Overnatting mellom Hucknall og sentrale Nottingham.

Torsdag 9. juli:
Shelley v AFC Emley

Horden Colliery Welfare v Tow Law Town ville vært særdeles fristende, men alt tydet på at den ikke ville bli spilt på Welfare Park, men snarere på East Durham College eller lignende bane i området. Dermed ble Shelley et interessant alternativ, og klubben fra West Yorkshire League Premier Division har en interessant kamp mot lokalrival AFC Emley (fra NCEL Division One). Overnatting lokalt, der et krypinn i Kirkburton er bestilt for kun £20, med avbestillingsmuligheter.

Fredag 10. juli:
Hebburn Town v Seaham Red Star

En dag uten altfor mange alternativ, men jeg merket raskt at jeg lutet mot Hebburn Town – ikke minst fordi jeg blir å finne i dette området også dagen etter, og det er greit med en dag eller to der man slipper å være på reisefot. Og så liker jeg meg godt i Newcastle og omegn.. I tillegg har man denne dagen Gateshead v Newcastle United i bakhånd dersom det skulle dukke opp noe. Etter at hotell ble booket, virket det også en stund som om jeg måtte belage meg på Gateshead-alternativet, da både Seaham Red Star og Northern League hevdet at denne kampen spilles lørdag. Men Hebburn Town bekreftet for meg på Twitter at det er fredagskamp, så da satser vi på det. Overnatting i South Shields.

Lørdag 11. juli:
South Shields v Darlington 1883

Jeg så muligheten for en dobbel (og til og med en mulig trippel) i London, men var faktisk mer fristet av South Shields’ hjemkomst til Filtrona Park (som nå skal omdøpes Mariners Park) når hjemmelaget fra Northern League Division Two får storfint besøk av NPL Premier-klubben Darlo. Ny dag med overnatting i South Shields.

Søndag 12. juli:
AFC Fylde v Rochdale

Tynt utvalg denne dagen, og det byr på en fin mulighet til å ta turen over Penninene for å få besøkt Kellemargh Park før den ambisiøse AFC Fylde etter planen flytter inn på sin nye storstue i løpet av kommende sesong. Overnatting i Manchester.

Mandag 13. juli:
Retford Untied v Mansfield Town XI

Også denne dagen er det så som så med kamper på menyen, og det varte og rakk før det dukket opp et alternativ som ikke innebar en ‘revisit’. Et Retford United som den siste tiden har slitt voldsomt både på og utenfor banen berget kun plassen i NCEL Premier grunnet benådning. De skal nå være vertskap for Mansfield Town, og det skal nevnes at det visstnok er snakk om et reservepreget Stags som kommer…jeg tipper et U21-lag eller lignende. Overnatting i Retford.

Tirsdag 14. juli:
Kendal Town v Morecambe

Jeg har en stund ønsket å stifte nærmere bekjentskap med Daventry Town, og etter at det sto mellom Daventry og Walsall Wood (v Rushall Olympic) valgte jeg opprinnelig å lute mot Daventry. Senere kom en hjemmekamp for Chard Town på banen, og det er blant mine mest prioriterte destinasjoner for kommende sesong, men reisevei gjør at det nok får vente litt. Men da Kendal Town v Morecambe dukket opp på menyen, ble jeg rett og slett så fristet at jeg forkastet alle Daventry-planene og i stedet satser på at alle gode ting er tre i min søken etter å få sett kamp på vakre Parkside Road. Overnatting i Kendal.

Onsdag 15. juli:
Kidsgrove Athletic v Port Vale

Jeg valgte etter hvert å blinke meg ut Kidsgrove som destinasjon, og det skal være Port Vales førstelag som kommer på besøk. Jeg har i hvert fall ikke sett informasjon som tyder på noe annet. Overnatting i Stoke-on-Trent.

Torsdag 16. juli:
Atherstone Town v Tamworth XI

Opprinnelig blinket jeg meg ut Horden Colliery Welfare v Sunderland RCA som førstevalg denne dagen (dersom jeg ikke hadde besøkt Horden 9/7). Imidlertid har denne senere blitt flyttet frem to dager til 14/7 grunnet RCAs deltakelse den såkalte Summer Cup hos Hebburn. Stafford-derby mellom Stafford Town og Stafford Rangers ble valgt ut som plan B…helt til Atherstone Towns hjemmekamp mot lokalrival Tamworth dukket opp på programmet. Sheepy Road har en stund vært en ønsket destinasjon. Overnatting i Atherstone.

Fredag 17. juli:
Spalding United v Stamford

Jeg har foreløpig valgt meg denne av to grunner. Spalding United har en stund interessert meg litt som klubb, og dette er ikke en ordinær pre-season friendly. Det er faktisk første runde i Lincolnshire Senior Trophy. Overnatting i Spalding.

Lørdag 18. juli:
Coventry Sphinx v Worcester City (kl. 11.00)
Redditch United v Stourbridge (kl. 15.00)

Heller ikke kampen i Redditch er en vanlig treningskamp, det er kvartfinalen i Worcestershire Senior Cup. Jeg blinket meg tidlig ut denne da de omsider ble enige om kampdato, og har i ettertid latt meg friste til å muligens forsøke en dobbel med kamp i Coventry før jeg setter kursen mot Redditch. Overnatting i Birmingham.

Søndag 19. juli:
Nantwich Town v Crewe Alexandra

Før jeg vender snuta hjemover, tar jeg med meg en siste kamp, og denne passer perfekt da jeg etter kamp kan ta med meg bagen videre og sette kursen mot Manchester Airport.

Mandag 29.06.2015: Eidsvold Turn v Odd II

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for at lørdagskampen hjemme i Drøbaks-traktene ville bli min siste før jeg satt kursen mot England 3. juli. Men en plutselig rastløshet var medvirkende til at jeg ble fristet til å ta en kikk på kampprogrammet denne mandagen. Var det i det hele tatt noe som fristet? Tja.. I hvert fall dukket i den forbindelse opp noen bilder som tydet på at Eidsvold Turns hjemmebane Myhrer Stadion var ganske trivelig til Norge å være, og jammen hadde de skikkelig naturgress også! Jeg begynte å bli interessert.

En sjekk på nettet viste at jeg ved å reise kollektivt kunne komme meg dit på rundt to timer, og at jeg også ville komme meg tilbake etter kamp. Med å kjøpe en 24-timers Ruter-billett for alle soner, ville jeg kunne ta meg til Eidsvoll tur/retur for 190 kroner. Det er til sammenligning omtrent det jeg ville ha måttet betalt EN VEI for å reise fra Drøbak til Fredrikstad – selv om sistnevnte er en kortere. Dermed droppet jeg glatt tankene om å se FFK v Jerv i 1. divisjon, og talte i stedet på knappene i forhold til Eidsvoll-tur.

Håret i suppa, for å si det på den måten, var at Eidsvold Turns motstander var Odd 2 – altså telemarkingenes reservelag. Uten å dvele altfor mye ved dette temaet, kan jeg ikke nekte for at jeg synes disse reservelagene er en uting i divisjonssystemet – i hvert fall så høyt som 2. divisjon – og at jeg i utgangspunktet ønsker de dit pepperen gror. Jeg har ved en rekke anledninger sett hvordan disse klubbene indirekte har avgjort både tittelkamper og nedrykksstrid ved å f.eks. stille adskillige sterkere lag mot når de skal redde plassen i divisjonen mot slutten av sesongen. Ideelt sett burde disse spilt i en egen reserveliga. Men kanskje jeg skal nøye meg med å si at jeg «ikke er noen fan», og at jeg likevel valgte å legge ut på langtur med kurs mot øvre Romerike.

Turen gikk først med buss til Oslo, der jeg byttet til tog fra Oslo S. Etter å ha steget av på Eidsvoll stasjon skulle siste etappe gå med bus 811 mot Dølihagan. Nå syntes jeg det både føltes og hørtes ut som om jeg virkelig var ute på landet, uten at det var noe negativt i seg selv eller plaget meg nevneverdig. Etter rundt fem minutter på bussen, kom jeg meg av på rett holdeplass og spaserte de få minuttene til Myhrer Stadion, der jeg ankom med en drøy halvtime til kampstart. Etter å ha betalt 100 kroner for inngang, kunne jeg ta en spasertur rundt anlegget.

På vei inn fikk jeg dessuten også rasket med meg et eksemplar av det som skulle forestille dagens program – et A4-ark som kunne brettes i to, slik at det fremsto som et hefte med cover, og med lagoppstillinger og en tabell inni. Dette virker å være en nokså vanlig variant i norsk fotball, om man i det hele tatt har trykket opp noe som helst. Det hadde Eidsvold Turn gjort, og tabellen fortalte at vertskapet befant seg helt sist på tabellen i 2. divisjon avdeling 3. De hadde hittil kun fem poeng i protokollen, men det ble sagt at man tross alt lovende tegn den siste tiden. Det var fem poeng opp til klubben over nedrykksstreken, som tilfeldigvis var kveldens motstander, Odd 2.

Jeg har ved flere anledninger slått fast at det norske publikum gjerne kommer to minutter før avspark og helst er på vei ut igjen allerede når sluttsignalet går, men på Myhrer Stadion var det faktisk noen titalls personer som allerede var tilstede, og noen av de satt ved bordene inne i kafeteriaen tilknyttet klubbhuset, der fremmedfolk som kom inn ble nøye gransket av de lokale som unisont kikket opp i nysgjerrighet og kanskje en smule skepsis. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede unnagjort en runde rundt banen, og stakk i varmen kun hodet innom for å betale 25 kroner for en Fanta.

Det er kun på langsidene at det er tribunefasiliteter, og der står man i all hovedsak på tre-tribuner. En kjenning kunne via melding på Facebook fortelle at han mente at tribunene her hadde blitt satt opp i løpet av 1960-årene, uten at jeg har funnet informasjon som tyder på noe annet. På bortre langside har man på midtpartiet en seksjon der 183 blå plastseter er installert på et parti som rager høyere enn tribunene ellers, og som må kunne kalles en «hovedtribune». De ikke altfor vakre laglederbenkene var å finne på motsatt langside, der man også gjorde klart til filming. Det viste seg at i hvert fall Romerikes Blad streamet direkte fra kampen – et tilbud min nevnte kjenning i Egersund benyttet seg av. Det var vel neppe fordi jeg lovet å vinke, men snarere fordi dette er Egersunds divisjon, får man tro. De utkjemper for øvrig en tvekamp med Ull/Kisa i toppen av tabellen så langt.

Fra samme kilde ble jeg fortalt at tilskuerrekorden på Myhrer Stadion var på 5 000 i en kvalifiseringskamp mot selveste Fredrikstad i 1974, mens det samme antall visstnok var til stede da man året før møtte Rosenborg i cupen. Første del av 1970-årene var i det hele tatt klubbens storhetstid, da de spilte flere sesonger på nest øverste nivå. Andreplass i 1974 førte til den nevnte kvalik-kampen mot Fredrikstad, da både Turn og Bodø/Glimt imidlertid måtte se at rødbuksene fra Østfold ble for sterke. Nå har Eidsvold Turn spilt i 2. divisjon siden de sikret opprykk fra 3. divisjon høsten 2012.

Om det hadde regnet, kunne jeg sikkert etterlyst et overbygg, for samtlige tilskuere befinner seg under åpen himmel, men jeg trivdes på Myhrer Stadion, som har vært klubbens hjemmebane siden 1916, og som i seg selv har en viss karakter som ikke er hverdagskost på dette nivået i norsk fotball. Og igjen, jeg så faktisk frem til å se en kamp på ordentlig naturgress igjen. Jeg tok oppstilling oppe på tretribunen på bortre langside, helt ute på den ene flanken. I hjørnet rett ved siden av hadde man originalt nok valgt å bruke to telefonstolper til å henge opp den elektroniske resultattavla, men kiosken ved siden av virket stengt – sannsynligvis erstattet for godt av kafeteriaen i det nokså nye klubbhuset.

Kampen startet på en måte som gjorde at jeg var optimist på vertskapets vegne denne kvelden. De viste lovende takter, og det var snart ganske utrolig at de ikke fikk hull på byllen. Når dommeren blåste for halv tid hadde de to ganger truffet aluminiumen: Først i form av et skudd fra Ole Andreas Nesset som smalt i innsiden av stolpen helt oppe i krysset, for deretter å seile nærmest langs målstreken gjennom feltet. Og noe senere i omgangen da et skudd traff tverrliggeren. I tillegg hadde de flere lovende angrep som endte i gode sjanser – for eksempel en heading som ble glimrende reddet av Odd-keeper Viljar Myhra, og en dobbeltsjanse der en avslutning fra fem meter endret retning i et Odd-ben og suste over mål. Vertene hadde nå fortjent et mål, og det var ikke vanskelig å føle med de.

Da vertene tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen, var det intet mindre enn de hadde gjort seg fortjent til, og det kom også som et resultat av en godt angrep. Robin Edvardsen kom seg fri på kanten og la inn til Martin Trøen som headet ballen i mål til 1-0. Trøen hadde noen minutter tidligere skutt like utenfor, så det var nok en lettelse både for ham og for Turn-folket generelt. Odds reserver (for øvrig med sju spillere med førstelags-spill denne sesongen) skapte ikke stort på Myhrer Stadion, men ti minutter senere utnyttet de en kontring da Damon Eghdami kom alene med hjemmelagets 16 år gamle keeper-debutant Hågen Einang og utlignet til 1-1.

Bortsett fra denne muligheten registrerte jeg kun ytterligere en sjanse til gjestene fra Telemark, men Eidsvold-laget må ha nærmet seg tosifret antall målsjanser der de på nytt jaktet et seiersmål. Odd-keeperen stoppet imidlertid avslutningene fra både Trøen, Mats Ingebrigtsen og Fredrik Kristiansen, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling i en kamp der Eidsvold Turn hadde fortjent så mye mer. Det sies at man sjelden har flaks når man sliter i motgang, og kanskje vil Turn føle at det er litt utgjort i øyeblikket. Imidlertid var speaker påpasselige med å minne om at hele 15 av de 26 serierundene gjenstår etter sommerferien. Så det er kanskje en liten trøst..

Flesteparten av de 143 tilskuerne var nok noe skuffet da de forlot Myhrer Stadion. Jeg hadde ikke voldsomt hastverk, men slentret rolig tilbake mot bussholdeplassen der buss 811 visstnok skulle plukke opp klokka 21.19. I stedet for å ta buss tilbake mot Eidsvoll stasjon, ble jeg med videre mot Dølihagan (som da jeg sjekket det opp viste seg å være i den sørlige utkanten av Jessheim) og steg av ved Eidsvoll Verk stasjon, der jeg snart hoppet på toget mot Oslo. Da gjensto kun bussturen hjem fra Oslo til Drøbak, etter en lang dag med et trivelig besøk på Myhrer Stadion. Nå er det heldigvis snart duket for neste Englands-tur, så neste kamp med meg til stedet vil finne sted på balløya.

Norwegian ground # 41:
Eidsvold Turn v Odd II 1-1 (0-0)
2. divisjon avd. 3
Myhrer Stadion, 29 Juni 2015
1-0 Martin Wilhelmsen Trøen (57)
1-1 Damon Eghdami (67)
Inngang: 100 kroner
Tilskuere: 143

Lørdag 27.06.2015: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Drøbak/Frogn har så lang i 2015 spilt sine hjemmekamper på Frogn kunstgressbane mens deres Seiersten Stadion gjennomgår en grundig oppgradering. I den forbindelse var det kanskje på tide at jeg tok meg en tur for å se på denne midlertidige hjemmebanen til det som tross alt er min lokale klubb. Skjønt, midlertidig er den ikke for reservelagene, som vil fortsette å spille sine kamper der. Frogn kunstgress ligger noe avsides til, i skogen bak Frogn videregående skole. Jeg hadde vurdert å sykle dit opp, men fikk svært dårlig tid, slik at jeg i stedet tok bussen til Heer og gikk de drøye ti minuttene derfra.

Denne kunstgressbanen ligger slik til at man ideelt sett bør ha bil for å komme seg dit, og det er ikke vanskelig å se der majoriteten av de fremmøtte kommer kjørende, og jeg så faktisk ikke en eneste annen person som brukte apostlenes hester på min spasertur fra Heer. Imidlertid må man parkere oppe på den nevnte skolen for å gå den siste biten til fots, der en liten og ganske bratt gangvei leder ned til kunstgressbanen som ligger nede i en slags gryte omringet av skog. Dette ville for få år siden – før man bygget Oslofjordtunnelen og Frogn videregående – vært «laaangt ute i skauen».

På parkeringsplassen traff jeg på et kjent Drøbaks-fjes som det skulle vise seg hadde tatt over som speaker. På vei ned den nevnte gangveien kunne han fortelle at man håper å kunne returnere til Seiersten Stadion allerede første kamp etter sommerferien, slik at dette i så fall ville bli førstelagets siste kamp her. Det var noe overraskende for undertegnede, som hadde trodd at de nok hadde belaget seg på å spille hele 2015-sesongen her. Nå var det andre som hevdet at det nok kanskje er noe optimistisk, og at det man muligens måtte spille et par kamper her også etter sommerferien, men kanskje var det flaks at jeg tok turen denne dagen, slik at jeg i det minste fikk med meg en førstelagskamp her.

Dette var også sesongens første (av ikke altfor mange, riktignok) erfaring med inngangspenger på kamper i 3. divisjon eller lavere. Til tross for at man tilsynelatende kan snike seg inn via et utall stier gjennom skogen, hadde man tatt med seg bordet som var stilt opp i bunnen av gangveien, der man ankommer selve banen. Der sto selvsagt Bjørn, faren til en kompis, og trofast tjener for DFI i en årrekke. 50 kroner ble byttet mot en billett mens han måtte beklage at de ikke hadde noe kampprogram eller stensil med lagoppstillinger. Nå er det igjen urettferdig å sammenligne med England, der det er mer kultur for slikt og ramme rundt kampen, men dette er et punkt norske klubber kan bli langt bedre på. Vi så jo snart også at det var printet ut lagoppstillinger for speaker Pål Mørk, og da er det ikke vanskeligere enn å printe ut noen titalls slike når man likevel printer ut ett. Det er ikke så mye som skal til, og alle monner drar. Vel, nok om det.

Jeg hadde alt annet enn høye forventninger til Frogn kunstgress, men det var faktisk langt fra like ille som fryktet, til tross for kunstgressmatte og en total mangel på tilskuerfasiliteter (ja, jeg skal forsøke å begrense gnålet om kunstgress). Banen ligger som sagt nede i en slags gryte, der den åpenbart er delvis sprengt ut av fjellet inne i skogen. Dette gjør at man på langsidene – og spesielt langsiden nærmest skolen (og inngangen) – har muligheten for å se kampen fra utkikkspunkt med god utsikt. Bak det ene målet er det en asfaltert flate hvor man har fått satt opp en bu, og på et bord utenfor denne solgte man vafler, brus, og hjemmelagde kaker. Det fantes kun Cola i kjølebagen, så jeg tok med meg en boks for å finne et godt utkikkspunkt oppe i skråningen på nærmeste kortside, der jeg kunne stå inntil et gjerde som strekker seg bortover «klippen».

Min familie på farssiden kommer fra Kråkerøy, der jeg har tilbragt mye tid i barndommen, og det var nettopp Kråkerøy som denne lørdagen hadde kommet på besøk. Vinneren av denne kampen ville innta andreplassen i 3. divisjon avdeling 1 – en andreplass som Kråkerøy for så vidt allerede hadde lagt beslag på. De hadde seks poeng opp til ledende Oppsal, mens Drøbak/Frogn befant seg på tredjeplass ytterligere fem poeng bak. Ved siden av meg stilte det seg en kar som håpet at DFI ikke rykket opp denne sesongen, da han mente at nesten ingen ville være gode nok, og at man igjen måtte hente inn forsterkninger utenfra. Han ville heller se at klubben ga lokale unggutter en sjanse og ga de et par sesonger på å heve seg. Da DFI i mine yngre dager ved et par anledninger var nær på å ta seg opp på øverste nivå, var jo det faktisk med en rekke lokale og regionale spillere, men når har jo også fotballen (og samfunnet ellers) forandret seg endel siden den gang – uten at det nødvendigvis har vært til det bedre.

DFIs tre siste hjemmekamper hadde endt med henholdsvis 5-5 (mot Østsiden), 7-5 (mot Nesodden) og 3-4 (mot Sarpsborg 2) – altså hele 29 mål på tre kamper. Dermed var det mange som forventet en ny målfest, men ingen i denne avdelingen slipper inn færre mål enn Kråkerøy, som da også var manges favoritt til tittel og opprykk før sesongstart. Det startet nokså friskt, men dabbet snart noe av, og det var på vei til å bli litt kjedelig da Kråkerøy plutselig ble tildelt straffe uten at hverken jeg eller sidemannen var i stand til å se situasjonen (jeg ble i pausen fortalt at det skal ha vært dømt på en takling). Straffesparket smalt imidlertid i tverrliggeren og ut, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste for pause.

Det var ingen festforestilling de snaut 100 tilskuerne (jeg talte 96) var vitne til, men gjestene hadde et ørlite overtak, og det var ikke helt ufortjent da de drøyt tolv minutter ut i andre omgang tok ledelsen ved avdelingens toppscorer, Joacim Olsen. DFI måtte stort sett nøye seg med halvsjanser, og langskudd, og det virket som om det skorter noe på det offensive. Men som sagt er da også Kråkerøy gode defensivt. Gjestene var nærmere 2-0, og fikk også et mål annullert uten at jeg er 100% overbevist om at det var en offside. DFI presset på for utligning, og de tilreisende supporterne fra Kråkerøy var tydelig nervøse på overtid. Men omsider, etter å ha spilt 4 minutter og 40 sekunders tilleggstid, kunne de puste lettet ut. Det sluttet altså 0-1, uten at den gamle FFK-spilleren Bjørnar Johannessen hadde grunn til å være storfornøyd med det hans grønne og hvite gutter hadde levert ute på kunstgresset. Men de kunne i hvert fall ta med seg tre poeng tilbake til Østfold, og ikke minst hadde de knappet innpå Oppsal som hadde tapt sin bortekamp mot Trosvik i nettopp Fredrikstad.

DFI-trener Teitur Thordarsson hadde nok enda mindre å være fornøyd med, men laget fra «badebyen» trenger kanskje en sesong eller to til før de for alvor kan kjempe om retur til 2. divisjon. Selv forlot jeg Frogn kunstgress, men ble snart passert av Bjørn, som tilbød meg skyss hjem. Det takket jeg selvsagt ja til, og på veien kunne han fortelle litt mer om står nede på Seiersten, der de visstnok er ferdig med å støpe fundamentet til den nye tribunen. Uavhengig av tidspunkt for retur regnet han med at det en liten stund ville kunne se ut som en byggeplass rundt kunstgressmatta (selvfølgelig!) de er i ferd med å legge. Jeg takket for skyssen og låste meg inn, men ble snart lokket på vorspiel. Jeg hadde i hvert fall fått sett en førstelagskamp på Frogn kunstgress, så vil tiden vise hvor fort de flytter på seg etter sommerferien.

Norwegian ground # 40:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 27 Juni 2015
0-1 Joacim Olsen (58)
Inngang: 50 kroner
Tilskuere: 96 (h/c)